Når er barna gamle nok til selv å bestemme om de vil besøke

Når er barna gamle nok til å bestemme - og selv ta avgjørelsen at de ikke vil dra til samværsforelser?

Når er de gamle nok til å si at jeg kan godt besøke deg - men jeg vil ikke overnatte?

Hvor lenge skal vi voksne bestemme?

En 7-åring skal jo barnet få si sin mening - og en 12-åring mening skal det jo legges vekt på - når det gjelder avgjørelser om personlige forhold i følge barneloven.. - men hvor lenge er det rimelig at foreldrene "styrer" livet til barna med feks. tvungne besøk?

Barns medbestemmelsesrett. - klippet fra paragrafen.no...

Det følger av barneloven § 31 at foreldrene (eller andre som har foreldreansvar) etter hvert som barnet utvikles og modnes skal høre hva barnet har å si før de treffer avgjørelse om deres personlige forhold. Det skal legges vekt på hva barnet mener.

Når barnet har fylt 7 år, skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om dets personlige forhold. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Barns selvbestemmelsesrett.

Barn som har fylt 15 år, har selv rett til å avgjøre spørsmål om valg av utdannelse og om å melde seg inn og ut av foreninger.

.. INGEN??? :o

Det er jo veldig vanlig at mange svarer i forskjellige tråder at det er det de voksne som må bestemme... så når skal de voksne slutte å bestemme???

Så ikke denne før nå jeg...

Jeg har en 12 åring sjøl og jeg mener hun kan bestemme ganske stort sett sjøl, men at jeg bør være med for å guide henne.

Fra 9 årsalderen oppfatter jeg unger som såpass modne at de kan delta i å bestemme om de skal være for eksempel en ekstra dag, eller kortere tid hos samværsforelder.

Fra de vet hva de vil...?

MEN finn grunnen til at barnet ikke vil være der, og rydd opp i det om mulig..

Kanskje endre litt på samværsmønstret..? I stedet for annenhver helg og 1 dag pr. uke, så heller flere enkeltdager. Eller hver 3. eller 4. helg..?

Barn kan være utrolig egoistiske, de kan finne ut at de ikke vil dra bort fra mor/fra fordi denne da kan finne på ting uten barnet. De kan være noen små kontrollfriker.

Noen grunner barn har for å ikke dra er i grunn uviktige, og de må lære seg å godta at alt er ikke sort og hvitt. Andre grunner kan være reelle, og må tas hensyn til.

Litt frivillig tvang og overtalelse fra foreldrene kan ofte komme godt med.. Men viktigst, snakk med barnet. Og snakk med samværsforelder slik at man kan løse det på best mulig måte for barnet..

Hvis min sønn ikke vil til pappa får han slippe.

-han er sju år.

Har heldigvis ikke så ofte det problemet selv..

Men det blir stadig i mange tråder tatt opp at "de voksne bestemmer"... så når slutter de voksne med det...??

Så det var hovedsaklig på generelt grunnlag jeg stilte spørsmålet...

Barna våre har faste dager de er hos faren på - og styrer det vanligvis selv.. om de vil hjem til meg enten for det ene eller andre .. bor vi såpass nærme at det ikke er noe problem.. de kommer og går som de vil - eller motsatt (til faren når de er hos meg - selv om det ikke er ofte) - men de dagene de er hos faren har jeg ikke ansvaret for middag/mat eller kjøring...

MEN.. nå har det kommet opp en litt vanskeligere situasjon i forbindelse med julaften...

Vi har alltid feiret jul i mitt barndomshjem - med min familie - først hos mine foreldre (vi var aldri hos hans foreldre).. og hjemme hos oss selv etter at vi overtok huset - og hos meg etter at vi ble skilt.

Nå ønsker faren at barna skal være hos ham på julaften - og det forstår jeg jo faktisk...

MEN den ene av guttene var helt klar ... "jeg vil feire jul her".. hvor jeg alltid har feiret.. Jul er tradisjon.. den andre sa ikke så veldig mye - men han er den mest tradisjonsbundene av dem... - så hva gjør jeg..??

Vil jo selvfølgelig gjerne feire jul med barna mine.. og har ikke så veldig lyst til å "true" dem av gårde..

Hvis dere er såpass venner burde du og far sette dere ned sammen med ungene for å finne ut hva de virkelig har lyst til.....

... Hva de vil er nok ganske klart..

Jeg har vært helt tydelig på at det er selvfølgelig helt greit for meg at de er hos faren på julaften - så det er ikke problemet.. - det er barnas følelse/ønsker for tradisjon som ligger i bunnen (og det at de ikke vil såre faren - ved å gjøre det de egentlig vil)¨

Når de er så gamle som ungene dine er så syns jeg de skal få bestemme helt selv og dermed måtte takle den eventuelle samvittighetskvalen over å såre far, eller mor med sin avgjørelse.

Støtte dem på det de velger, men gjør det klart at det er en lærdom i det å få lov til å velge også.

.. det er jo det jeg har kommet til selv også - så får jeg bare se hva det blir til..

Jeg synes faktisk at det er foreldrenes ansvar å lage avtaler for samvær mellom foreldrene...

I allefall den første tiden etter samlivsbrudd...

tenker feks. på mine søsken de er 11, 12, 13 år og mamma og pappa har nettopp flyttet fra hverandre... de bor hos mamma og hun gjør stort sett ikke annet enn å snakke negativt for pappa. Så barna synes det er vanskelig å si hva de vil, må jo velge mellom foreldrene! Så jeg synes foreldrene bør lage en avtale og så er det opp til barna å ta det opp dersom avtalen ikke fungerer for dem!

Det jeg faktisk var på jakt etter ved spørsmålet mitt var om NÅR .. barna var gamle nok til at de skal få bestemme selv.. uten at foreldrene gjør avtaler - eller på tvers av avtalene - som kanskje ikke barna synes er "riktige". Noen foreldre har aldri bodd sammen - noen har vært skilt eller bodd fra hverandre i "evigheter"...

Og jeg tror det er viktig at å tenke over at ikke alle foreldre snakker stygt om den andre... de aller fleste ønsker at barna skal ha god kontakt med begge - men hvor gamle må barna være for at de skal få bestemme selv.

Kan 12-åringen velge vekk besøket hos pappa (eller mamma)?

Kan 14 åringen si at jeg vil ikke reise bort annenhver helg?

Kan 15-åringen si - jeg vil ikke bo to steder - jeg vil slippe å flytte hver uke?

Kan 16 åringen si at jeg vil ikke reise på ferie med mamma/pappa?

Eller synes dere det er rimelig at vi bestemmer alt til den dagen de er 18 .. og er myndige..?

Kan 12-åringen velge vekk besøket hos pappa (eller mamma)?

JA

Kan 14 åringen si at jeg vil ikke reise bort annenhver helg?

JA

Kan 15-åringen si - jeg vil ikke bo to steder - jeg vil slippe å flytte hver uke?

JA

Kan 16 åringen si at jeg vil ikke reise på ferie med mamma/pappa?

JA, hvis h*n skal / kan være hos den andre forelderen

Eller synes dere det er rimelig at vi bestemmer alt til den dagen de er 18 .. og er myndige..?

I disse tilfellene syns jeg man skal høre på det barna sier.

Må jo bare svare på slike tråder jeg...

Et par eksempler:

En far har daglig omsorg for datteren sin.

Datter vil ikke til mor - verken ved 4-5-6-7-8-9-10-11 års alderen.

Far tvinger datteren fordi ekskonen ønsker samvær.

Datter blir tenåring og flytter til mor.

Hva ville skjedd dersom far ikke tvang samvær...?

Ingen som vet - men far er litt lei seg fordi han har "mistet" datteren sin. Hun er nå kompis med mamma - deler sminketips etc.

Nå er jenten blitt 15 år og vil ikke til far...

Og mor tvinger ikke...

Far er enig fordi han vil ikke støte datteren lenger bort fra seg.

Han håper de får tilbvake det gode forholdet de alltid har hatt.

Gutten min er snart 8 år.

Tidvis ville ikke han til pappan.

Ofte fordi han var redd for å gå glipp av noe på hjemmebane.

Jeg oppmuntret ham til å dra til pappan ved å spille på at da ble pappan lei seg dersom han ikke kom. Tenk hvor heldig du er som har så mange som er glad i deg og derfor må vi dele...

Nå vil han til pappan hver gang.

Det har kun vært et par ganger han ikke har ønsket å dra når barna til samboer har kommet en ekstra helg eller lignende.

På den annen side prater jeg pg pappan sammen;

Skjer det noe spesielt der - kommer han ekstra.

Skjer det noe spesielt her - er han hjemme.

Men det er vi voksne som bestemmer over 3.klassingen vår!

Barna til samboer: 7-9-11 år.

Dersom vil skulle føye oss i alle nykker ville ikke mange samvær blitt gjennomført. Fotball/korps/barneidrett/bursdager til klassekompisser ol er aktiviteter barna gjerne vil på. Men hvordan skal da det gå med samværet...?

"Passer ikke for yngste og eldste; men kom og hent mellomste...?"

Her har vi samvær hver 4 helg pga lang og dyr reise.

Og ferdig med den.

Men det har skjedd at vi har byttet helg dersom noe ekstra har skjedd.

Men det har vært gjennom oss voksne!

På den annen side ser jeg for meg marerittet dersom et barn kommer hit mot sin vilje...

Vi får vel bare gjøre vårt ytterste for at barna skal ha en optimal kontakt med mor og far og lage nye regler ettersom det trengs.

Mayamor

Må jo bare svare på slike tråder jeg...

Et par eksempler:

En far har daglig omsorg for datteren sin.

Datter vil ikke til mor - verken ved 4-5-6-7-8-9-10-11 års alderen.

.....

....

...

Mayamor

Slike problemer som beskrives i denne tråden er og blir synsing.

Det er UMULIG å si hva som er rett og galt til enhver tid ettersom dette er så avhengig av barnet og barnets ønsker/behov. Derfor blir det også umulig å svare definitivt på spørsmålet trådstarter har.

En aldersgrense vil med andre ord være umulig å sette. Kansje det i større grad burde vært UAVHENGIGE 3.dje personer som kunne være med å si sin mening. Slike personer er imidlertid vanskelig å finne. De fleste vet at familierådigvere i mange år tok sterkt parti for mor, - uavhengig av hvordan saken stod. Og barnets behov og interesser var aldri med i vurderingen.

Etterhvert har familierådgivere begynt å bli mer upartiske. Heldigvis for barna i de tilfellene hvor barna faktisk har ønsker om å tilbringe mer tid hos far. Uheldigvis for mor der hun forsøker å kutte det meste av samværet med far.

Uansett mener jeg det er opp til BEGGE foreldrene å oppmuntre til samvær i så stor grad som mulig. Og at denne "oppmuntringen" til samvær må bevises der det er mistanke om det motsatte.

Jeg er samværspappa for et barn på snart 11. Det gråter fordi vi ikke har mer samvær. Moren har imidlertid krevd at det settes opp 8 skriftlige punkter for mer samvær, evt flytting, noe jeg synes er hjerterått når barnet gråtende sier det bare har funnet 7.

Og disse tårene opplever jeg hver eneste dag ettersom barnet bruker fritiden sin hjemme hos meg fremfor hos moren.

LIKEVEL !, - mener jeg at barnet utifra generelle behov bør være en del hos moren. Ikke fordi jeg ikke vil det skal være her, men fordi moren tross alt har noen gode sider jeg har problemer med å matche. Og så lenge barnet ikke blir mishandlet, har det godt av å oppleve flere sider av oss som foreldre. OM det etterhvert fremtvinger en flytteprosess vil jeg gjøre mitt beste for at barnet også tilbringer tid hos moren. Og for øyebliket tror jeg den eneste måten å oppnå dette på er at jeg under samtaler med moren får henne til å innse at barnet har flere ønsker/behov enn det hun ser i dag.

Det samme tror jeg gjelder for de fleste barn der ute. Og det gjelder ikke minst for de fleste foreldre som har opplevd et samlivsbrudd. Vi skal ikke bestemme alt for våre barn men vi bør oppmuntre til samvær tiltross for de uenigheter vi voksne har og har hatt i forb. med samlivsbruddet. For barna har blitt en uskyldig 3,dje part i den konflikten vi foreldre har.

Om vi ikke rettleder barna på en slik måte tilsier det at vi som voksne ikke er istand til å ivareta det varierende behov, som dessuten er under konstant endring, som våre barn har.

Far til 2

Kan 16 åringen si at jeg vil ikke reise på ferie med mamma/pappa?

Da jeg var 16 ville jeg mye heller være hjemme i byen enn å dra på hytta med foreldrene mine i påskeferien (de var fortsatt gift dengang). Måtte nok pent bli med likevel.

Som det var sagt før i tråden så kommer det vel an på årsaken til at barnet ikke ønsker slik eller slik. Tror de voksne har et ansvar for å støtte hverandre i forhold til barnet selvom de har gått fra hverandre.

Når det gjelder julaften. Hvis dere bor ikke så veldig langt fra hverandre og er såpass gode venner at dere kan være i samme hus noen få timer så kunne kanskje løsningen være at far kom en tur innom og spiste julemiddag eller lunsj eller noe? Så fikk barna oppleve tradisjonell jul og se faren samtidig. (Selvfølgelig skal ikke foreldrene velge en slik løsning hvis det ville være uutholdelig for dem selv da.)

For vår del .. tror jeg vi klarer å løse dette helt utmerket.. Har ingen problemer .. oss i mellom .. i forhold til samværet - da barna styrer dette i stor grad selv.

Burde vel egentlig ikke tatt dette i tråden her i det hele tatt .. da det egentlig var helt irrelevant for mitt spørsmål.

Det jeg egentlig ønsket belyst var .. når skal vi som foreldre slutte å bestemme - men la barna ta avgjørelsen selv. Når er barna store nok til at vi lar dem få ta avgjørelser som berører dem - uten at vi skal sette spørsmålstegn ved grunnene til avgjørelsene deres - og prøver å påvirke disse?

...

...

Det jeg egentlig ønsket belyst var .. når skal vi som foreldre slutte å bestemme - men la barna ta avgjørelsen selv.  Når er barna store nok til at vi lar dem få ta avgjørelser som berører dem - uten at vi skal sette spørsmålstegn ved grunnene til avgjørelsene deres - og prøver å påvirke disse?

Fortsatt er det "noen?" som forsøker å påvirke meg og mine meninger :-) . Og jeg er godt over 18

Far til 2

.. ja da - og du er ikke alene - det varer vel på mange måter livet ut...

- men du mener vel at du er gammel nok til å bestemme selv likevel... - så når ble du det??