Hjelp- har en mor som ser på psykisk sykdom som en svakhet...

[AnonymBruker]

Hei dere KG-ere,

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere min mor fremover, og lurer på om noen her inne har en tilsvarende mor og hvordan dere løser problemet?

Min mor ser altså på depresjon, angst etc. som noe negativt og ser veldig ned på mennesker med slike problemer.

For en lite stund tilbake ble det slutt med meg og kjæresten etter mange år sammen. Det var tungt, men jeg kom meg raskt over han for jeg skjønte at vi aldri egentlig hadde passet sammen.

Nå har det gått 1 år siden da og jeg har det bra praktisk på alle måter. Jeg savner han ikke som kjæreste og kan tenke tilbake på minnene våre uten at det gjør vondt lenger. Problemet mitt er at jeg er veldig lite vant med å bo alene og det den hverdagslige ENSOMHETEN som er problemet mitt. Jeg har venner- men ingen nære venner som ringer meg og spør om å finne på ting. Hvis jeg kontakter dem er de derimot oftest med på en middag/vin. Mange har familie/barn (jeg er i 30-årene) og derfor er det vanskelig å avtale ting med de i helger osv.

Dette gjør at familien min har vært mine nærmeste- men moren min virker det som at mer og mer misliker meg:( Jeg er veldig høyt utdannet mens hun ikke har noen utdanning og derfor har vi lite å prate om ellers også. Hun forstår ikke at det ikke er eksen som jeg savner- MEN DEN SOSIALE omgangen...hun er veldig lite sosial selv også og trives best hjemme når hun kommer hjem fra jobb. Hun liker ikke å bruke penger på reiser, café, restaurant og sitter stort sett hjemme hver dag.

Når jeg gjentatte ganger har sagt at jeg savner å kunne treffe henne mer og finne på ting med henne, sier hun at det ikke passer. 

Da jeg sa at jeg tenkte å gå tilbake til psykologen min, ble hun forbanna og sa at hvis jeg gjorde det vil hun i hvertfall ikke ha noe med meg å gjøre. 

 

Hvordan ville dere løst dette? Hva har dere valgt å gjøre i liknende situasjoner?  

 

Hilsen en som savner å ha noen nære...

 

-TS

 

Anonymkode: aef4e...850

[AnonymBruker]

Jeg kunne ha skrevet mye av det samme.

Jeg har siden jeg ble voksen hatt en følelse av at min mor ikke liker meg. Det er noe med hvordan hun svarer meg på, i en avvisende og sint tone som jeg ikke klarer helt å beskrive. Her om dagen gjorde jeg noe som jeg selvfølgelig ikke burde ha gjort- jeg åpnet og leste noen mailer hun hadde sendt til min tante. Der fikk jeg mye av mine antakelser bekreftet; hun hadde skrevet en del stygge ting om meg, blant annet at jeg har ødelagt livet hennes på grunn av noe jeg gjorde for 10 år siden.

Jeg har en psykisk sykdom som jeg for alt i verden forsøker å skjule for henne, da hun er imot alt av psykiatri og medisiner. For noen år siden var jeg så dum at jeg fortalte at jeg hadde begynt hos psykolog, og da brøt helvetet løs! Hun begynte å google psykologen, sendte meg bilder hun hadde funnet på nettet av vedkommende, kjeftet meg ut flere ganger og oppførte seg helt sinnssykt. Senere innrømmet hun at hun reagerte sånn fordi hun følte seg forbigått eller hva jeg skal kalle det, fordi jeg valgte å gå til en annen enn henne med problemene mine. Men hun kan jo ikke være psykologen min.

Jeg kunne ha skrevet mye mer... Men du får kanskje et bilde av hvordan relasjonen vår er.

 

Du spurte hvordan løse dette: Jeg løser det gjennom å ikke dele noe personlig eller privat med min mor. Så lenge jeg holder tett kan vi møtes og omgås i en sivilisert tone, og faktisk ha det hyggelig også. Vi kan bake eller se film for eksempel. Noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle delt visse ting med henne, men slår det fra meg fordi jeg vet hvordan hun vil reagere.

Leit å lese at du ønsker mer kontakt med moren din og at hun avviser deg. Hva ville skjedd hvis du skrev et brev/mail til henne, tror du hun bedre ville ha forstått hvordan du føler det og hva du trenger fra henne da?

Syns også du burde ta kontakt med psykologen din igjen, hvis du ikke allerede har gjort det.

Anonymkode: c6d98...375

[AnonymBruker]

Til både ts og ab over meg: jeg har samme type mor som dere. Hun har det rareste synet på psykiske lidelser, og jeg klarer ikke engang forstå tankegangen hennes. For eksempel: det er svært tydelig at hun har en spiseforstyrrelse. Jeg har jo vokst opp med henne som forbilde, og jeg fikk selv spiseforstyrrelse i ganske ung alder. Heldigvis har jeg klart å komme meg bort fra dette, men hun er stuck i spiseforstyrrelsen sin. Nylig ymtet jeg meg innpå temaet, og hun later som om hun ikke har peiling på hva jeg snakker om. Psykiske lidelser er nemlig en svakhet, så det har vi IKKE i vår familie. En annen gang tok jeg opp dette med ocd, noe både min bror og jeg har. Dette har vi tydelig "arvet" fra vår far, og det nevnte jeg. Men nei, ingen har ocd i vår familie, altså. Ellers kan jeg jo nevne her at jeg er bipolar, og som tolvåring var jeg suicidal. Har aldri nevnt noe om dette i familien min, unntatt den ene gangen jeg som 18-åring brøt sammen foran min mor og fortalte om selvmordstankene mine. Dette feide hun rett under teppet, og siden har hun latet som ingenting. Ti år senere fortalte jeg henne at jeg hadde gått litt hos en psykolog på DPS, og dette var også et øyeblikk hvor tårene rant nedover kinnene mine. Jeg ville ha henne til å forstå hva jeg har gått igjennom, og fortsatt sliter med. Men neida, hun var mer opptatt av å komme seg så fort som mulig vekk fra den samtalen jeg hadde med henne. Slike svakheter skal nemlig ikke tas på alvor. Jeg kan rett og slett ikke prate med henne om noe som stikker i dybden. Det avfeies jo bare, og så sitter jeg igjen med en råtten følelse.  Vi prater derfor kun om de overfladiske temaene, og jeg ser henne så lite som mulig. Hun har aldri vært en drømmemamma, og kommer nok ei heller aldri til å bli det. Det tok meg mange år å forstå, men nå har jeg innsett at det er slik det er. Null omsorg å få fra henne. 

Anonymkode: 6b27f...df4

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en stemor som hatet meg og en mor som bodde altfor langt unna. Stemor ser på psykiske problemer som svakhet og ler av diagnoser som angst og depresjon. Hun mener at det bare er feige folk som er det. 

Min biologiske mor skal alltid konkurrere om hvem som har det verst. Jeg sa for eksempel igår at jeg kjenner jeg begynner å bli utbrent. At det begynner å bli for mye for meg og at jeg har noen fysiske plager. Uten at jeg fikk avslutte startet hun å fortelle om seg selv og alle plagene hennes. Det skjer hver gang. Jeg forteller aldri noe til noen av dem. En latterliggjør og en retter oppmerksomheten mot seg. Jeg forstår deg godt ts. Det er en vond følelse å gå gjennom.  Skulle ønske vi kjente hverandre så vi kunne støttet hverandre.  Føler meg forlat og ikke tatt seriøst 

Anonymkode: 4b32c...98c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med en stemor som hatet meg og en mor som bodde altfor langt unna. Stemor ser på psykiske problemer som svakhet og ler av diagnoser som angst og depresjon. Hun mener at det bare er feige folk som er det. 

Min biologiske mor skal alltid konkurrere om hvem som har det verst. Jeg sa for eksempel igår at jeg kjenner jeg begynner å bli utbrent. At det begynner å bli for mye for meg og at jeg har noen fysiske plager. Uten at jeg fikk avslutte startet hun å fortelle om seg selv og alle plagene hennes. Det skjer hver gang. Jeg forteller aldri noe til noen av dem. En latterliggjør og en retter oppmerksomheten mot seg. Jeg forstår deg godt ts. Det er en vond følelse å gå gjennom.  Skulle ønske vi kjente hverandre så vi kunne støttet hverandre.  Føler meg forlat og ikke tatt seriøst 

Anonymkode: 4b32c...98c

Samme her, bare at min mor bare snakker om seg selv. Hun driver med gaslighting og manipulerer meg til å føle meg skyldig hele tiden. Hun vil ha kontakt, men jeg orker ikke. snakker minst mulig med henne og hun forteller det til alle slik at folk skal n synes synd på henne. 

Jeg er utrolig ensom i livet mitt. så ensom at jeg bare gir opp på å fortelle noen noen ting. Jeg greier ikke heller håndtere det når det skjer at noen rekker ut en hånd og bryr seg. 

Anonymkode: 97dd2...3cb

[Gjest Herr Heftig]

Ditch that bitch.

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre at din(e) nærmeste ikke støtter deg når det gjelder dette, TS.

 

Jeg ville også, som flere skriver her, ikke ha fortalt så mye mer om hva du sliter med til din mor. Og uten tvil kontaktet psykologen igjen, og heller ta opp dette temaet med ham. ❤️

Anonymkode: 28571...8a8

[AnonymBruker]

Nettop derfor sånne ting er tabu er ikke noe nytt.

Anonymkode: 202eb...268

[Gjest Badebuksa]

Hvorfor vil du omgås en som ikke liker deg?  

[Gjest gundagrynte]

TS: Spør din mor om hvorfor det er mer akseptert å brekke en arm f.eks en å *brekke en nerve*..les ha mentale lidelser...Er det fordi man kan se gipsen og derfor er det mer troverdig? Ellers vil jeg si som min terapeut sa; blod er tykkere enn vann..men det er møkk også...Du trenger ikke folk rundt deg som ikke bygger deg opp...Jeg kuttet tvert og fikk det så mye bedre

[AnonymBruker]

Den ‎1‎/‎20‎/‎2016 at 13.22, AnonymBruker skrev:

Hei dere KG-ere,

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere min mor fremover, og lurer på om noen her inne har en tilsvarende mor og hvordan dere løser problemet?

Min mor ser altså på depresjon, angst etc. som noe negativt og ser veldig ned på mennesker med slike problemer.

For en lite stund tilbake ble det slutt med meg og kjæresten etter mange år sammen. Det var tungt, men jeg kom meg raskt over han for jeg skjønte at vi aldri egentlig hadde passet sammen.

Nå har det gått 1 år siden da og jeg har det bra praktisk på alle måter. Jeg savner han ikke som kjæreste og kan tenke tilbake på minnene våre uten at det gjør vondt lenger. Problemet mitt er at jeg er veldig lite vant med å bo alene og det den hverdagslige ENSOMHETEN som er problemet mitt. Jeg har venner- men ingen nære venner som ringer meg og spør om å finne på ting. Hvis jeg kontakter dem er de derimot oftest med på en middag/vin. Mange har familie/barn (jeg er i 30-årene) og derfor er det vanskelig å avtale ting med de i helger osv.

Dette gjør at familien min har vært mine nærmeste- men moren min virker det som at mer og mer misliker meg:( Jeg er veldig høyt utdannet mens hun ikke har noen utdanning og derfor har vi lite å prate om ellers også. Hun forstår ikke at det ikke er eksen som jeg savner- MEN DEN SOSIALE omgangen...hun er veldig lite sosial selv også og trives best hjemme når hun kommer hjem fra jobb. Hun liker ikke å bruke penger på reiser, café, restaurant og sitter stort sett hjemme hver dag.

Når jeg gjentatte ganger har sagt at jeg savner å kunne treffe henne mer og finne på ting med henne, sier hun at det ikke passer. 

Da jeg sa at jeg tenkte å gå tilbake til psykologen min, ble hun forbanna og sa at hvis jeg gjorde det vil hun i hvertfall ikke ha noe med meg å gjøre. 

 

Hvordan ville dere løst dette? Hva har dere valgt å gjøre i liknende situasjoner?  

 

Hilsen en som savner å ha noen nære...

 

-TS

 

Anonymkode: aef4e...850

Jeg har veldig liten erfaring med psykisk sykdom. Men registrerer at det fører med seg en drøss med problemer og endel dører stenges innen utdanning/jobb.

Har man psykiske problemer , eller historie med slikt, så får man ikke gjennomført førstegangstjeneste f.eks. man blir regnet som uegnet.

Så hvis ikke psykiske problemer regnes som en svakhet så er det ihvertfall ingen styrke I det fleste tilfeller.

Vond rygg, svake knær, dårlig syn mm eller alle svakheter. Mener TS at psykiske problemer ikke er en svakhet??

 

 

Anonymkode: ede95...00e