Tilbakevendende depresjoner og fulltidsstilling

[daemonia]

Jeg har vært arbeidssøker i et par måneder nå, og har i utgangspunktet veldig få stillinger som er verdt å søke på. 
Nå er det stort sett helsesektoren og diverse selgerjobber som ligger ute, og det er ikke aktuelt for meg. 

Når jeg så gjennom NAV, finn.no osv kom jeg til å tenke på om jeg i det hele tatt burde hatt en fulltidsstilling? 

Som flere sikkert har fått med seg så har jeg blitt diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Og til tider vil det jo da være belastende å måtte stå i full jobb samtidig som man har mann, barn, hus, og hund på en gang. Men så er det jo det problemet også at man får det jo ikke bedre av å jobbe deltid heller. 

Jeg er veldig usikker på om jeg skal gå for det ene eller det andre. Det er jo dumt å gå glipp av en mulighet bare fordi jeg ikke tør. Men man skal jo klare å håndtere alt også uten å bli sliten og forsvinne inn i seg selv. 

Noen som har noe som helst fornuftig å bidra med her, eller har erfaring med samme situasjon og tankespinn?

 

[AnonymBruker]

Hva får du av behandling og medisiner mot depresjonene? Har du prøvd stemningsstabiliserende? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg er unipolar selv og fikk et nytt liv etter jeg begynte på medisiner. Jeg har noen perioder som er dårligere enn andre, men langt ifra så dårlige som jeg hadde tidligere. Jeg har stått i full jobb, 100%, i flere år nå. Altså syns jeg du skal få dette på plass før du tenker jobb. 

Når det kommer til jobb bør du vurdere hva som er realistisk for deg å klare. Det kan fort bli en nederlagsfølelse om du til stadighet må sykmelde deg. Nå vet jeg ikke graden av depresjon du har, men er det moderat til alvorlig klarer du kanskje ikke 50% heller. Har du tenkt noe på hvilken type jobb? Og har du noen triggere når det gjelder depresjonen eller kommer de som lyn fra klar himmel? 

Du bør ta hensyn til sykdommen din, men ikke la den styre hele livet ditt. Jeg tenker at bevegelseshemmede og andre får tilrettelegging etter sine behov, så det er utrolig synd at psykisk syke ikke får tilsvarende behandling. Å ha en alvorlig depresjonslidelse er utrolig utmattende, samtidig som man er fullt oppegående i andre perioder.

Anonymkode: 0fe48...e1d

[daemonia]

Jeg fikk endret diagnose fra bipolar til tilbakevendende depresjon nå i høst. Jeg har foreløpig ikke vært under noen type behandling siden jeg ikke har hatt episoder etter diagnosen/diagnosene har vært stilt. Ikke av veldig alvorlig art i hvert fall. 

Tidligere har det føltes som at det har kommet helt plutselig. Men ut fra hvordan jeg har blitt kjent med meg selv nå så kommer det av mye stress, hvis det er mye negativt som hoper seg opp. Hvis jeg føler at det blir mye mas. For eksempel når det har vært mye familieselskaper, mye besøk over tid, osv. Det er i hvert fall det konkrete jeg har sett selv nå. 

Problemet mitt ligger jo litt i det at jeg har studielån, og ville jo gjerne brukt utdannelsen til noe. Men markedet er tøft nok, og det kan bli mye ansvar og stress til tider. I små bedrifter er det kanskje 50% stillinger, men for det meste er det 100% stillinger hvis jeg skal jobbe innenfor noe som er relevant for utdannelsen. 

Jeg vet at salg av noe art utenfor butikk ikke fungerer. Med min diagnose vil veien ned være kort om det er i en nedgangsperiode med lite salg. Og da er det i gang. 
Butikkjobber frister ikke. Dersom man har høyere utdannelse enn videregående eller mer enn et fagbrev innen butikk så får man ikke faste stillingsprosenter, og slik uforutsigbarhet ønsker jeg heller ikke i forhold til jobb og hva som skjer fra dag til dag. 

Og jeg tenker jo også på hva som er rett ovenfor arbeidsgiver. 
Jeg er jo ikke forpliktet til å fortelle om noe som helst før det blir nødvendig. Men den dagen det blir nødvendig så er det ikke rettferdig at jeg kanskje er borte et par måneder. Det gir jo usikkerhet på arbeidsplassen også hvis jeg er i en arbeidssituasjon som gjør at jeg kan gå på en smell. 

Vurderer å ta kontakt med NAV og få snakket med en veileder der, men de vet vel ikke så mye mer om slikt heller. De pleier vel heller å henvise til fastlege eller psykolog for den type diskusjoner. 

[AnonymBruker]

Som sagt ville jeg fått orden på sykdommen før jeg vurderte jobb. Har de virdert deg som bipolar tidligere er du nok k det spektrummet og kan ha nytte av medisinering. Du bør vurdere det sterkt, særlig om det kun er stress som slår deg ut. Jeg er lik deg der og er flink til å skjerme meg fra stress når jeg ser det bygger seg opp. Få gjerne gode råd om dette for å bli mer bevisst på de situasjonene som trigger depresjonene.

Det er mulig du får tilbud om antidepressiva, men det fungerer til det verre om du er i bipolaspekteum. (Nettopp medisineringen vil være en pekepin på diagnose.)

Anonymkode: 0fe48...e1d

[daemonia]

Ja som sagt så er jeg usikker på om det egentlig er det rette. Jeg vil jo ikke gå inn for å havne i direkte unnabakke. Men jeg kan ikke sitte uvirksom heller... Foreløpig har jeg ikke hatt noen dårlige perioder som har vært uoverkommelige. Så medisineringen vil ikke komme på en stund enda. Men det må jo tas litt etter litt. Sånn er det bare. 
Og det er jo ikke som at det er noe jeg har valgt. Men skjønner andre det? 
Er jo så mye tabuer og stigmatisering. Enten er vi late, eller så er vi klin gal...
Jeg har jo en liten deltidsstilling som jeg denne måneden har fått utbetalt litt på. Så jeg bidrar jo. Men jeg ville jo helst gjort noe mer meningsfylt hvis du skjønner? 

Det går jo an å søke samtidig som jeg tenker over det hele. I verste fall så kan jeg bare si nei hvis det viser seg å være noe som kan føre til for mye press i perioder. 
Føler meg som en liten drittunge som ikke vil når jeg tenker sånn. Er liksom ikke lov å tenke sånn

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, daemonia skrev:

Ja som sagt så er jeg usikker på om det egentlig er det rette. Jeg vil jo ikke gå inn for å havne i direkte unnabakke. Men jeg kan ikke sitte uvirksom heller... Foreløpig har jeg ikke hatt noen dårlige perioder som har vært uoverkommelige. Så medisineringen vil ikke komme på en stund enda. Men det må jo tas litt etter litt. Sånn er det bare. 
Og det er jo ikke som at det er noe jeg har valgt. Men skjønner andre det? 
Er jo så mye tabuer og stigmatisering. Enten er vi late, eller så er vi klin gal...
Jeg har jo en liten deltidsstilling som jeg denne måneden har fått utbetalt litt på. Så jeg bidrar jo. Men jeg ville jo helst gjort noe mer meningsfylt hvis du skjønner? 

Det går jo an å søke samtidig som jeg tenker over det hele. I verste fall så kan jeg bare si nei hvis det viser seg å være noe som kan føre til for mye press i perioder. 
Føler meg som en liten drittunge som ikke vil når jeg tenker sånn. Er liksom ikke lov å tenke sånn

 

Er det en grunn til at du ikke kan forsøke fulltid en periode - og så eventuelt få redusert stilling dersom det viser seg at du er en viss prosentandel arbeidsufør?

Jeg ser ikke hvorfor dette skal være annerledes for noen med en psykisk sykdom enn hos noen som har ryggvondt/migrene eller liknende som ikke er helt sikre på hva slags arbeidsmengde de klarer.

Det er få deltidsstilllinger, og for alt du vet tar du sorgene på forskudd. 

Jeg hadde ikke satt meg utenfor arbeidslivet på grunnlag av en kronisk lidelse du ikke enda vet om forverres av en fulltidsjobb. 

Hva er worst case scenario om du kommer i en periode med mye stress som utløser en dårlig periode? Du går vel neppe inn i en langvarig dyp psykose - worst case scenario er vel at du blir oppsøker legen, blir vurdert til type behandling og ser an om du trenger forsøke redusert stilling?

Jeg har og en kronisk sykdom, som jeg enda ikke vet hvordan funker med flere barn/fulltidsstilling osv. Foreløpig har fulltid gått bra, og jeg tar ikke noen sorger på forskudd. Jeg jobber fulltid inntil jeg faktisk ikke kan, og blir erklært ufør en viss andel prosent. Jeg erklærer ikke meg selv for helt/delvis ufør uten videre, det er jo komplett idioti rent økonomisk.

Er jeg ikke regnet for ufør kan jeg per definisjon jobbe fulltid(selv om jeg er klar over at prosessen kan ta flere år - men i prinsippet tenker jeg sånn, og vet at andre ting kan oppstå som fører til lengre tids sykemelding).

Anonymkode: eb32c...bc8

[daemonia]

Den 21.1.2016 at 11.53, AnonymBruker skrev:

Er det en grunn til at du ikke kan forsøke fulltid en periode - og så eventuelt få redusert stilling dersom det viser seg at du er en viss prosentandel arbeidsufør?

Jeg ser ikke hvorfor dette skal være annerledes for noen med en psykisk sykdom enn hos noen som har ryggvondt/migrene eller liknende som ikke er helt sikre på hva slags arbeidsmengde de klarer.

Det er få deltidsstilllinger, og for alt du vet tar du sorgene på forskudd. 

Jeg hadde ikke satt meg utenfor arbeidslivet på grunnlag av en kronisk lidelse du ikke enda vet om forverres av en fulltidsjobb. 

Hva er worst case scenario om du kommer i en periode med mye stress som utløser en dårlig periode? Du går vel neppe inn i en langvarig dyp psykose - worst case scenario er vel at du blir oppsøker legen, blir vurdert til type behandling og ser an om du trenger forsøke redusert stilling?

Jeg har og en kronisk sykdom, som jeg enda ikke vet hvordan funker med flere barn/fulltidsstilling osv. Foreløpig har fulltid gått bra, og jeg tar ikke noen sorger på forskudd. Jeg jobber fulltid inntil jeg faktisk ikke kan, og blir erklært ufør en viss andel prosent. Jeg erklærer ikke meg selv for helt/delvis ufør uten videre, det er jo komplett idioti rent økonomisk.

Er jeg ikke regnet for ufør kan jeg per definisjon jobbe fulltid(selv om jeg er klar over at prosessen kan ta flere år - men i prinsippet tenker jeg sånn, og vet at andre ting kan oppstå som fører til lengre tids sykemelding).

Anonymkode: eb32c...bc8

Jeg forstår godt hva du mener her. Jeg vil ikke være utenfor arbeidslivet, men jeg vil likevel ikke gjøre noe som drar meg ned igjen. Jeg har vært i fulltidsstilling tidligere, og det fungerte veldig bra i gode perioder. Når det var hektisk på jobb var det ikke mulighet til noe annet enn å bare gjøre det som måtte, ta i mot henvendelser og gjøre det nødvendige ifht disse, og så pakke sammen og gå hjem. Så på arbeidsfronten gikk det bra selv i hektiske perioder. Men på det tidspunktet var jeg heller ikke i en syk periode. Så egentlig aner jeg ikke hvordan det vil slå ut på noe vis. 

Det skal sies at jeg på det tidspunktet ikke var klar bevisst på noe mer enn at alle andre er idioter og går inn for å irritere. Det er jo gjerne slik man ser ting i depressive perioder når man ikke har selvinnsikten til å se hva som egentlig gjør at "alle er stokk dum". 

Jeg ser ikke meg selv som arbeidsufør, men jeg vil heller ikke presse meg langt over grensene. Men ja, det verste som kan skje er sykemelding en måned eller to mens jeg jobber meg opp igjen og mottar passende behandling. Men så er det som en annen AB over her sier også. Det stigmaet som følger med. 

Tidligere ville jeg ikke tenkt over slikt som dette en gang. Men det viser seg at det er ikke bare positivt å bli bevisst på hvordan man selv fungerer og hva som ligger bak  

Men jeg har vel egentlig kommet frem til at jeg bare må satse. For nå når jeg er klar over mine egne begrensninger, i den grad det kan kalles en begrensning, ligger jo mer til rette for at det skal fungere. Og fungerer det ikke i det hele tatt så får jeg ta konsekvensene av det når det kommer.

 

[Sissan1]

Hva slags utdanning har du da? Du snakker om selgerstillinger, og d r jo ikke optimalt i din situasjon. Men kan du jobbe med noe som er mer skjermet?

Jeg har (heldigvis) ingen erfaring med depresjon, men har andre ting som gjør at jeg søker å skjerme meg for stress i arbeidssituasjonen. Avhengig av itdanning vil de fleste yrker ha mer eller mindre utadvendte stillinger. 

Jeg vil ellers råde deg til å ikke "sykemelde deg selv uten lønn" ved å gå i en deltidsstilling, dersom du ikke a) ønsker d av hensyn utenom sykemmen eller b) ikke har behov for full lønn (på livstid, og selv om du skulle bli skilt), og sørger for å ha private pensjonsordninger osv som sikrer deg.

du har bedre rettigheter og betingelser om du har hatt full stillingsbrøk, dersom du kommer i en situasjon der du blir langtidssyk, ufør eller arbeidsledig. Og en evt gradert stilling pga sykdom er det legen som bør beslutte om du trenger. Etter at du har forsøkt.

jeg har feks gått 20 % sykemeldt over tid for å redusere stress. Det hjalp meg å prioritere og arbeidsgiver til å endre noen rutiner. Slik kan jeg nå jobbe 100%++ uten belastning på helsa. 

[daemonia]

8 minutter siden, Sissan1 skrev:

Hva slags utdanning har du da? Du snakker om selgerstillinger, og d r jo ikke optimalt i din situasjon. Men kan du jobbe med noe som er mer skjermet?

Jeg har (heldigvis) ingen erfaring med depresjon, men har andre ting som gjør at jeg søker å skjerme meg for stress i arbeidssituasjonen. Avhengig av itdanning vil de fleste yrker ha mer eller mindre utadvendte stillinger. 

Jeg vil ellers råde deg til å ikke "sykemelde deg selv uten lønn" ved å gå i en deltidsstilling, dersom du ikke a) ønsker d av hensyn utenom sykemmen eller b) ikke har behov for full lønn (på livstid, og selv om du skulle bli skilt), og sørger for å ha private pensjonsordninger osv som sikrer deg.

du har bedre rettigheter og betingelser om du har hatt full stillingsbrøk, dersom du kommer i en situasjon der du blir langtidssyk, ufør eller arbeidsledig. Og en evt gradert stilling pga sykdom er det legen som bør beslutte om du trenger. Etter at du har forsøkt.

jeg har feks gått 20 % sykemeldt over tid for å redusere stress. Det hjalp meg å prioritere og arbeidsgiver til å endre noen rutiner. Slik kan jeg nå jobbe 100%++ uten belastning på helsa. 

Jeg har en grad innenfor et administrativt område. Så det er ikke salg jeg er utdannet innen, men det er det jeg har erfaring med fra tidligere, så det er den type stillinger som er lettest å komme inn i. Ironisk nok, siden jeg trenger penger men vil ikke ha de stillingene egentlig  Butikkstillinger har bare små stillingsprosenter eller man blir ekstrahjelp. Og så må man jobbe på ettermiddag og kveld, noe som ikke passer med barn. 
I relevante stillinger vil de gjerne ha noe erfaring, men jeg har jo ingen erfaring fordi ALLE krever 2-3 års erfaring. Idiotiske runddans  
Det høres kanskje ut som at jeg gjør meg vanskelig med vilje nå, men etter flere års prøving av forskjellige arbeidsområder så vet jeg hva jeg ikke vil ha i det minste, og det er jo et stykke på vei

Jeg har en sønn med aspergers i tillegg. Mesteparten av tiden går alt helt fint uten noen spesielle utfordringer, men i perioder så har jo han det vanskeligere også. Så jeg tenker jo også på hva som er best basert på hans behov og hva jeg kan klare når alt topper seg. Men så er det dette med å ødelegge for seg selv økonomisk. Nei, ingen kan klare seg på barnebidrag og en 50% stilling. 
Om jeg skulle blitt skilt en gang så trenger jeg leilighet eller hus med plass til meg, to barn, og hund. Det blir dyrt, og bortimot umulig å håndtere med en slik stillingsprosent selv om man får stønader av forskjellig størrelse i tillegg. Jeg tenker at det bør minimum være 80% stilling om jeg skal ta hensyn til en slik hypotetisk situasjon. 

At arbeidsgiver blir nødt til å tilrettelegge for å få det til å fungere i en sykemeldingsperiode slik som hos deg høres jo ut som en veldig god måte å gjøre det på. Slik jeg forstår det så fortsatte disse tilretteleggingene selv etter sykemeldingsperioden? 

[Sissan1]

De færreste kan leve som enslige forsørgere på 50% stillinger. Dessverre er det mange (damer) som ikke tenker på det før de sitter der med skjegget i postkassa.

Dersom du trenger minst 80 % stilling for å klare deg selv (worst case), syns jeg ikke du skal søke noe under det. Helst bør du søke fulle stillinger dersom du kan klare det med normal helsetilstand - DVs den du har i over 50 % av tiden.

Arbeidsgiver plikter å tilrettelegge i sykemeldingsperiode, arbeidstaker plikter å gjøre det han/hun er ansatt til. Så når du er ferdig med sykemeldingsperiode risikerer du jo at tilretteleggingen bortfaller. Men har du en god arbeidsgiver gjør den ikke det. Det er jo klokest for alle å få mest mulig nytte ut av hver arbeidstaker.

Jeg forstår at du er redd. Spesielt siden du tidligere har jobbet som selger. Jeg syns det er et rått yrke i mange tilfeller, som jeg holder meg unna, det passer ikke for meg. Kan du benytte din erfaring som selger til å søke på innkjøperstillinger f.eks? Ofte er det fint for en innkjøper å ha sittet på andre siden av bordet, det er en verdifull erfaring selv om du ikke har innkjøpserfaring.

En grad innen et administrativt område er jo ellers ikke mye å gå på, men utdanningen bør jo gjøre det mulig å komme inn på lavt nivå innen gjeldende område, selv uten erfaring?

[Anim92]

Jeg har ikke diagnosen du har, men har fått behandling for depresjon flere ganger, nå endelig medisiner. Jeg har fått meg en 60% stilling ca, i en jobb jeg trives overraskende godt i, og det funker så bra! Men så er det de ukene der det blir sykdom osv, og jeg jobber hver dag. Da blir det fort for mye for meg, det merker jeg etterhvert. En deltidsstilling som kanskje kan bli en 100% stilling er jo gull da?