mistet hele mitt sosiale liv etter at jeg fikk barn :(

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 7 og 9 år. Før jeg fikk barn var jeg en veldig sosial person med Tusen prosjekter på gang hele tiden. Etter at jeg fikk to barn på kort tid er jeg blitt mer og mer innesluttet. De siste 5 årene har jeg kanskje vært ute uten mann og barn 5 ganger (hvis man ser bort fra butikkturer jobb o.l.) en gang på julebord med jobben, møtt en gammel venninne tre ganger og på reunion med ungdomsskolen. Er ferdig på jobb 16.30, og tiden frem til 20 går til husarbeid, leksehjelp og til å kjøre barna til diverse aktiviteter. Mannen min er som regel ikke hjemme på kvelden - er alltid på trening, hos kompiser, på byen osv. Men selv om jeg hadde hatt tid til å komme meg ut av huset hadde jeg ikke hatt noe sted å gå. Jeg har absolutt ingen nettverk. Mine gamle venner har jeg ikke snakket med på 8-9 år, utenom en som bor I USA og som jeg har møtt mens hun var i Norge på ferie.

Situasjonen har gjort meg mer og mer deprimert, og jeg har for tiden veldig lite livsglede. Jeg sliter i sosiale situasjoner (rundt kollegaer, naboer etc) og er redd jeg skal sitte her alene resten av livet. Føler sjansen for å få venner er over når man har passert 30.

Noen som er/har vært i samme situasjon?

Anonymkode: d23bf...e34

[AnonymBruker]

Er I akkurat samme situasjon...jeg har ikke jobb så får ikke det sosiale  der eller. Tror du bare må prøve å ta kontakt med noen du syns virker hyggelige. Noen på jobb ,mødre I klassen til barna el og høre om dere skal finne på noe.  Jeg har insett at jeg må komme meg ut alene og være bare  snart før jeg blir kokko. Elsker jo barna mine og de trenger en lykkelig mor, derfor må jeg bli flinkere til å prioritere meg selv også. 

Anonymkode: 0593b...ba3

[tussi84]

Det lønner seg ofte å ta kontakt med likesinnende.. altså i ditt tilfelle folk som har barn rundt dine barn i alder. Gjerne foreldre til barna i skolen eller aktiviteter som barna driver med. Gjerne finn på ting med foreldrene mens barna leker sammen etc.. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn på 7 og 9 år. Før jeg fikk barn var jeg en veldig sosial person med Tusen prosjekter på gang hele tiden. Etter at jeg fikk to barn på kort tid er jeg blitt mer og mer innesluttet. De siste 5 årene har jeg kanskje vært ute uten mann og barn 5 ganger (hvis man ser bort fra butikkturer jobb o.l.) en gang på julebord med jobben, møtt en gammel venninne tre ganger og på reunion med ungdomsskolen. Er ferdig på jobb 16.30, og tiden frem til 20 går til husarbeid, leksehjelp og til å kjøre barna til diverse aktiviteter. Mannen min er som regel ikke hjemme på kvelden - er alltid på trening, hos kompiser, på byen osv. Men selv om jeg hadde hatt tid til å komme meg ut av huset hadde jeg ikke hatt noe sted å gå. Jeg har absolutt ingen nettverk. Mine gamle venner har jeg ikke snakket med på 8-9 år, utenom en som bor I USA og som jeg har møtt mens hun var i Norge på ferie.

Situasjonen har gjort meg mer og mer deprimert, og jeg har for tiden veldig lite livsglede. Jeg sliter i sosiale situasjoner (rundt kollegaer, naboer etc) og er redd jeg skal sitte her alene resten av livet. Føler sjansen for å få venner er over når man har passert 30.

Noen som er/har vært i samme situasjon?

Anonymkode: d23bf...e34

Hvorfor har du ikke snakket med dine gamle venninner på 8-9 år?

Fordi du fikk barn, og dermed skjøv dem ut av livet ditt? Kanskje noen av dem savner deg? 

Det svarer seg å prøve å holde liv i gamle vennskap - selv om livssituasjonen endrer seg. Barn vokser opp og en dag forlater de redet. Forhold/ekteskap kan gå i oppløsning. Men de gode, gamle vennene kan du ha for alltid. Bare man sørger for å ikke skyve dem ut på sidelinjen når man får barn. 

Jeg sier ikke at dette gjelder deg personlig, TS. Men jeg har selv mistet mange venninner. Og jeg savner dem. 

Ta vare på vennene dine uansett livssituasjon. Og selv om dere ikke alltid er på samme stadie av livet. Det får du mye igjen for. 

Anonymkode: a0ca1...c05

[AnonymBruker]

Du kan jo godt få nye venner selv om du har passert 30, hallo!?! Hva slags tankegang er det? Skal man slutte å leve når man har passert en viss alder? Man utvikler seg hele tiden. Høres ut som du har stagnert fullstendig, at du lever og ånder for kun barna og det er ikke sunt. Begynn på et kurs, gå på kafe alene og snakke med folk, gå på kino alene, tør å gå ut av komfortsonen din, så kan ting begynne å skje. Alt sitter i hodet ditt. Verden og livet er fullt av muligheter hvis man begynner å se seg rundt.

Anonymkode: b7487...0e6

[AnonymBruker]

Hva er dette for en arbeidsdeling? Du må ta tak i mannen og sørge for at han tar sin del slik at du får litt fritid også. Høres ut som en livsstil fra 50-tallet. 

Anonymkode: 43e53...be2

[AnonymBruker]

Du får gjøre noe for å endre på det da vet du.

Anonymkode: f9ab6...6cc

[AnonymBruker]

Slutt å leke martyr. Du LAR mannen din dra på trening og ut med venner osv osv hver kveld så du blir sittende fast hjemme med ungene. Det er helt opp til deg selv å si at nei vet du hva, nå er det din tur å være hjemme. Så melder du deg på et kurs, starter med en sosial form for trening, begynner i kor, tar på deg sosialt verv i en veldedig organisasjon, leter etter venner på aktivitetsvenner og treffer dem på kafé, spør med deg en fra jobben ut på kaffe en dag, hva som helst. 

Du sitter hjemme og er venneløs fordi du velger det selv. Venner kommer ikke rekende på en fjøl. Det er ikke mange som går fra dør til dør og ringer på og spør om de som har forskanset seg der inne vil være bestiser. Du er nødt til å gjøre deg tilgjengelig for folk for at de skal kunne bli venner med deg. 

Anonymkode: 866a6...c57

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn på 7 og 9 år. Før jeg fikk barn var jeg en veldig sosial person med Tusen prosjekter på gang hele tiden. Etter at jeg fikk to barn på kort tid er jeg blitt mer og mer innesluttet. De siste 5 årene har jeg kanskje vært ute uten mann og barn 5 ganger (hvis man ser bort fra butikkturer jobb o.l.) en gang på julebord med jobben, møtt en gammel venninne tre ganger og på reunion med ungdomsskolen. Er ferdig på jobb 16.30, og tiden frem til 20 går til husarbeid, leksehjelp og til å kjøre barna til diverse aktiviteter. Mannen min er som regel ikke hjemme på kvelden - er alltid på trening, hos kompiser, på byen osv. Men selv om jeg hadde hatt tid til å komme meg ut av huset hadde jeg ikke hatt noe sted å gå. Jeg har absolutt ingen nettverk. Mine gamle venner har jeg ikke snakket med på 8-9 år, utenom en som bor I USA og som jeg har møtt mens hun var i Norge på ferie.

Situasjonen har gjort meg mer og mer deprimert, og jeg har for tiden veldig lite livsglede. Jeg sliter i sosiale situasjoner (rundt kollegaer, naboer etc) og er redd jeg skal sitte her alene resten av livet. Føler sjansen for å få venner er over når man har passert 30.

Noen som er/har vært i samme situasjon?

Anonymkode: d23bf...e34

Jeg er i eksakt samme situasjon som deg. Og føler at jeg aldrig kommer meg ut av det  

Anonymkode: a1298...82d

[AnonymBruker]

Men hvorfor velger du å leve sånn TS?😳 

Det er vel ingen automatikk i at venner forsvinner når en får barn, eller at livet stopper opp. Arbeidsfordelingen mellom deg og mannen din høres jo også ganske spesiell ut... Lar ikke mannen din deg finne på ting? For du kan jo gå på trening, melde deg på et eller annet m.m.

Hva med mannens venner, har ikke de samobere og barn det er naturlig å bli kjent med? 

Anonymkode: a6cad...cfb

[Daiquiry]

Hvorfor i all verden godtar du at mannen din bare turer på slik han gjør?? Sett foten ned og si at du minst en kveld i uken skal ut av huset alene. Dette er jo din egen skyld (ikke for å kjefte, jeg har gjort det samme selv). Hør med kollegaer om de vil treffes? Meld deg inn i en klubb, kor eller lignende? Kom deg for guds skyld ut!! Stor klem

[AnonymBruker]

Jeg har mistet venner fordi de har fått barn og dermed ikke har tid til noe lenger. Det hender en gang i blandt i møtes, men da MED barn og siden jeg er frivillig barnløs blir dette uinteressant i lengden.Det er bare sånn det er, velger man å få barn så velger man jo det livet de neste hvertfall 15 årene. 

Anonymkode: c3551...a0c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mann og barn, men opplever at alle vennene forsvinner når de kommer i den situasjonen. De uten barn skyves laaaangt ut på sidelinjen, det er begrenset hvor lenge man orker å forsøke å holde liv i ett vennskap der den ene bare snakker barn, aldri kan pga barn, barn, barn, barn. Det blir vanskelig å ha ett enveisvennskap, du kan ikke forvente at folk skal stå klar på minuttet når du er klar for å være venenr igjen.  Jeg har en gammel venninne fra barndommen som nå etter 15 år i barneboblen innså at det var tomt på vennefronten og tok kontakt igjen, og fordi vi går 25 år tilbake i tid gir jeg gjerne vennskapet en ny sjanse. Andre derimot kommer til å få seg ett sjokk den dagen de oppdsger at avvisninger over lang tid betyr at det ikke finnes venner igjen. Du høres litt ut som du er i den kategorien. Og så fatter jeg ikke hvorfor du ikke lar mannen ta mer ansvar for ungene, her må du kreve mer rettferdig fordeling.

Anonymkode: e02b3...7b8

[AnonymBruker]

Hvorfor er det greit at mannen din er ute hver eneste kveld, og du må være hjemme? Og hva har det seg at du ikke har snakket med venninner på mange år? Ikke det du vil høre, men dette er nok din feil og!

Inviter venninner på te og kveldsmat hos deg etter at barna har lagt seg. Vær med andre mødre og barna deres, paly dates er ikke bare for barna men for de voksne og. Si til mannen din at i kveld skal du ut og han skal være hjemme. Gjør noe kvinne!!
 

Anonymkode: c4861...b40

[AnonymBruker]

Kanskje du bli venner med andre alenemødre? 

Anonymkode: 6bc98...3a3

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon som deg, TS, men jeg har tatt tak i det. Jeg stikker ut på treningssenteret på kveldstid, og der møter jeg stadig bekjente. Det har ført til en sosial kontakt jeg ikke engang hadde regnet med å få. Andre kvelder stikker jeg ut på senteret, handler litt og tar en kaffe. Alene, ja, men jeg er i hvert fall borte fra huset  (det synes jeg er deilig). Jeg har til og med gått på kino alene, og det uten å bry meg om at jeg var nettopp det: alene. Til syvende og sist kom jeg meg ut litt, noe jeg setter pris på.

Men hvor bor du? Jeg kunne lett tatt en kaffe med deg på kveldstid, bort fra mann og barn, det er bare å hyle ut😊

Anonymkode: 6aba3...8df

[AnonymBruker]

Den 1/20/2016 at 10.31, AnonymBruker skrev:

Du får gjøre noe for å endre på det da vet du.

Anonymkode: f9ab6...6cc

Så kom med eksempler da enn å bare komme med et så nedlatende svar

Anonymkode: 7db2c...17a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så kom med eksempler da enn å bare komme med et så nedlatende svar

Anonymkode: 7db2c...17a

Nå har flere her kommet med eksempler, så det er nok å ta av.

Anonymkode: c4861...b40

[lillemillasupermus]

kjenner meg veldig igjen...har mistet alt sosialt liv og føler meg veldig aleine.kjenner få folk rundt her jeg bor og det bregynner å slite på.jeg har en liten gutt på 2 og to eldre barn fra tidligere som bor mest hos sin far da det er nærmere skolen.

hvor bor dere..noen som holder til i vestfold og kanskje vil ha litt kontakt?

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har flere her kommet med eksempler, så det er nok å ta av.

Anonymkode: c4861...b40

Så hvorfor svarer du da? Veldig merkelig å komme med et sånt svar. 

Anonymkode: 7db2c...17a