Selvfølese nå! Reflektert litt..

[AnonymBruker]

Jeg leser boken selvfølese nå, har lest den før men syns det er greit å ta den frem igjen pga jeg sliter litt både her og der ( jobb, privat liv, vennskap , øvrige familie osv ). 

Jeg er glad i mannen min, vi har hatt våre oppturer og nedturer. Problemet mitt er ikke i ekteskapet. 

Jeg har noen gode nære venninner som jeg stoler på, men de ser jeg dessverre alt for sjeldent pga avstanden. 

Da jeg kom sammen med mannen min så hadde han en kamerat gjeng. Vi damene ble etterhvert kjent hverandre.  Det er her en del problemene ligger. Skal ikke gå inn på detaljer men det er ikke alltid vi kommer noe særlig overens. Vi har prøvd. Men den ene skal være bedre enn den andre, mye baksnakking osv. Jeg har ofte tenkt at dette tapper meg veldig for energi og jeg har det best med meg selv når jeg tar litt avstand. 

Nå leser jeg boken selvfølelse og innser at jeg nettopp har  en veldig dårlig og utrent selvfølelse. Da hadde jeg aldri akseptert de nedsettende ordene den ene personen har sagt til meg, og hadde aldri akseptert baksnakkingen ( er selv skyld i det ). Jeg hadde hevet meg over det og ikke lagt så mye i det. Jeg innser at jeg er blitt en litt bitter person, baksnakker andre for å føle meg bedre selv ( har aldri baksnakket de gode venninne mine ).

Innsett også at enkelte relasjoner tapper meg for energi og jeg har veldig lyst å fase noen av forholdene litt ut. Men det som er så vanskelig er at de er så "på" hele veien. Skal du være med på ditt og datt ( og mennene har et godt forhold ). Så alt i alt hva den ene sier om den andre så tror jeg at ingen av oss liker hverandre egentlig noe særlig.

Jeg føler jeg har kjørt meg litt fast. 

Noen av dere andre som lest bøkene hennes ( Mia heter hun )? 

Har dere tatt grep og eventuelt hvordan gikk det?

jeg prøver å akseptere de sånn som de er, men føler ikke alltid de akseptere hva jeg gjør og alltid skal ha en mening er om det. Det høres ut som vi er i tjueårene / barneskolen, men vi er faktisk voksne damer på 40+ 

beklager skrivefeil, skriver på mobilen

Kanskje jeg er i sånn førtiårskrise og trenger en endring i livet.

Vet egentligt ikke helt hva jeg vil med innlegget, måtte bare få det litt ut. 

Anonymkode: 10770...89f

[Gjest Jessica]

Jeg har lest den og det var ett skikkelig eye opening for meg 😊 Fra den dagen jeg leste boken ferdig lagde jeg en avtale med meg selv. Å aldri nødverge meg selv ved å baksnakket andre.  Tiltak jeg gjorde var å si noe pent om eller til de jeg normalt baksnakket. Dette er flere år siden, og så klart har jeg falt tilbake til gamle venner, men de har blitt slått hardt ned på hver gang.  

[AnonymBruker]

Har lest den, for noen år siden da den kom ut. Fin bok...

men kan nok også tenke at du er i en slags 40års krise- det er jeg 😱😳😜 midt i livet, hva skal jeg bruke resten på, og med hvem og hvem vil jeg være... 

 

Men det går vel over, som alt Anna 😁😀😁

Anonymkode: bd18b...c8d

[AnonymBruker]

Baksnakking-kulturen er vanskelig. Om du selv utvikler bedre selvfølelse og slutter å baksnakke, så betyr ikke at de andre klarer det samme. Alle kvinner har vel egentlig kjent på den situasjonen - en annen kommer til deg og snakker negativt om den tredje. Du bestemmer deg for å IKKE jatte med, og da blir stemningen dårlig. De mister tillit til deg om du ikke allierer deg med dem og skaper en "felles front". Det er tydeligvis ingenting som bringer folk sammen mer enn en felles fiende. 

Jeg har ikke noe åpenbart svar her. Sannheten er at det er veldig få vennskap jeg har med andre kvinner som er totalt strippet for sjalusi, misunnelse og noe baksnakking. Jeg har et par veldig nære som jeg føler jeg kan stole helt og holdent på, og de verdsetter jeg. En annen venninne som jeg trodde var solid, viser nå sterke tegn på sjalusi og å ville ødelegge litt for meg - samt at jeg har forstått at hun har utlevert noen av mine problemer. Samtidig vil jeg ikke kutte kontakten, bare bedre den. Hvordan vet jeg ikke. Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre for å gi henne bedre selvfølelse. 

Anonymkode: bd87b...e4e

[Gjest cheshirecat]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Baksnakking-kulturen er vanskelig. Om du selv utvikler bedre selvfølelse og slutter å baksnakke, så betyr ikke at de andre klarer det samme. Alle kvinner har vel egentlig kjent på den situasjonen - en annen kommer til deg og snakker negativt om den tredje. Du bestemmer deg for å IKKE jatte med, og da blir stemningen dårlig. De mister tillit til deg om du ikke allierer deg med dem og skaper en "felles front". Det er tydeligvis ingenting som bringer folk sammen mer enn en felles fiende. 

Jeg har ikke noe åpenbart svar her. Sannheten er at det er veldig få vennskap jeg har med andre kvinner som er totalt strippet for sjalusi, misunnelse og noe baksnakking. Jeg har et par veldig nære som jeg føler jeg kan stole helt og holdent på, og de verdsetter jeg. En annen venninne som jeg trodde var solid, viser nå sterke tegn på sjalusi og å ville ødelegge litt for meg - samt at jeg har forstått at hun har utlevert noen av mine problemer. Samtidig vil jeg ikke kutte kontakten, bare bedre den. Hvordan vet jeg ikke. Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre for å gi henne bedre selvfølelse. 

Anonymkode: bd87b...e4e

Har ikke lest denne boken men den trigget absolutt min interesse ut ifra det du skriver. Jeg kan bare si at jeg har mer eller mindre ingen venner som baksnakker andre. De kan dra frem eksempler fra opplevelser de har hatt med andre mennesker som kanskje er kjipe, men da nevner de ikke navn på vedkommende og "funksjonen" med samtalen er at de kanskje ønsker råd eller lignende, eller har frustrasjon de må få ut. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å bli dratt inn i en vennegjeng gjennom min mann,  hvor noen baksnakket mye. Jeg kuttet kontakt tvert. Denne damen var veldig "på", men jeg hadde absolutt ingen interesse av henne. Mitt eget selskap alene var/er bedre enn med henne. Og jeg har overhodet ingen dårlig samvittighet for at jeg kuttet. Jeg skylder henne ingenting. For meg er det veldig enkelt: "snakker du dritt om andre venner til meg, snakker du dritt om meg til andre venner". Jeg har "luket ut" de damene fra den gjengen jeg liker best, som jeg pleier vennskap med. De andre driter jeg i, de får seile sin egen sjø.  Jeg baksnakker heller aldri noe særlig selv ettersom det ikke gir meg noe og jeg ser veldig ned på denne type kultur. Helt ærlig opplever jeg "baksnakkere" som falske og platte. Litt dumme kanskje. Det igjen gjør at de som baksnakker holder seg langt unna meg. Det blir litt sånn  "like barn leker best". Merker fort at både på jobb og privat når noen forsøker å baksnakke andre så "leser" de kroppspråket mitt og skjønner kjapt at dette kommer de ingen vei med her. Trenger ikke engang si så mye, kan svare med "åja, det interesserer meg egentlig fint lite" eller "Javel, men det er vel X sin privatsak, eller hva".. Eller "Ok, har gjort dummere ting selv, så driter egentlig i hva Y gjorde i helga".. osv. De kommer aldri tilbake å baksnakker mer etter dette. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, cheshirecat skrev:

Har ikke lest denne boken men den trigget absolutt min interesse ut ifra det du skriver. Jeg kan bare si at jeg har mer eller mindre ingen venner som baksnakker andre. De kan dra frem eksempler fra opplevelser de har hatt med andre mennesker som kanskje er kjipe, men da nevner de ikke navn på vedkommende og "funksjonen" med samtalen er at de kanskje ønsker råd eller lignende, eller har frustrasjon de må få ut. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å bli dratt inn i en vennegjeng gjennom min mann,  hvor noen baksnakket mye. Jeg kuttet kontakt tvert. Denne damen var veldig "på", men jeg hadde absolutt ingen interesse av henne. Mitt eget selskap alene var/er bedre enn med henne. Og jeg har overhodet ingen dårlig samvittighet for at jeg kuttet. Jeg skylder henne ingenting. For meg er det veldig enkelt: "snakker du dritt om andre venner til meg, snakker du dritt om meg til andre venner". Jeg har "luket ut" de damene fra den gjengen jeg liker best, som jeg pleier vennskap med. De andre driter jeg i, de får seile sin egen sjø.  Jeg baksnakker heller aldri noe særlig selv ettersom det ikke gir meg noe og jeg ser veldig ned på denne type kultur. Helt ærlig opplever jeg "baksnakkere" som falske og platte. Litt dumme kanskje. Det igjen gjør at de som baksnakker holder seg langt unna meg. Det blir litt sånn  "like barn leker best". Merker fort at både på jobb og privat når noen forsøker å baksnakke andre så "leser" de kroppspråket mitt og skjønner kjapt at dette kommer de ingen vei med her. Trenger ikke engang si så mye, kan svare med "åja, det interesserer meg egentlig fint lite" eller "Javel, men det er vel X sin privatsak, eller hva".. Eller "Ok, har gjort dummere ting selv, så driter egentlig i hva Y gjorde i helga".. osv. De kommer aldri tilbake å baksnakker mer etter dette. 

Jeg tror nok baksnakking er verre i noen miljøer enn i andre. Vi har jo noe som heter "bygdetrollet". Det er nok mer pludring og baksnakking blant kvinner som har lite å fare med, lite spennende liv og generelt lite gående i livet sitt. Jeg regner med at det er samme klientellet som liker å se såpe på TV og drar med seg dette behovet for drama ut i det virkelige liv.

Jeg har heldigvis ganske lite slikt blant mine venner nå - det har kanskje noe med det å gjøre at venninnene mine er litt spredt og ikke i en fast "gjeng".

Det som derimot popper opp iblant er sjalusi. Det er jo en menneskelig følelse og ingen er vel helt frie for den. Men det er slitsomt. Jeg forstår at noen ganger er det vanskelig å være glad på andres vegne hvis ting ikke går bra for deg selv. Men man prøver i det minste. 

Anonymkode: bd87b...e4e