Hvordan finne lyspunktene i veien til å bli mamma?

[Ønskemamma]

Lurer på hvordan dere andre som er prøvere klarer å holde dere mentalt oppe? Vi har prøvd i 2 år, og er igang med prøverør i utlandet. Jeg kjenner mer og mer at jeg sliter mentalt. Jeg har flere trøtte/grettne/leie dager enn gode. I og med at jeg vet at denne prosessen er langt fra ferdig trenger jeg noen tips til hva som kan hjelpe/motivere.. 

Hilsen ei som så gjerne skulle vært mamma igår 

[malla1992]

Jeg er i samme situasjon, bare at vi driver med IVF i norge. Vi har prøvd i 5 år, men det siste året har vi prøvd IVF, noe som er utrolig tøft å gjennom. Jeg jobber ikke, så det blir mange dager jeg bare vill sitte i joggisen i soffan å gråte. Kan dessverre ikke gi deg noen tips til å holde motet oppe, siden jeg ikke er så flink på det selv. Eneste jeg kan si er at jeg vet åssen du har det å sende deg en klem 

[Ønskemamma]

21 timer siden, malla1992 skrev:

Jeg er i samme situasjon, bare at vi driver med IVF i norge. Vi har prøvd i 5 år, men det siste året har vi prøvd IVF, noe som er utrolig tøft å gjennom. Jeg jobber ikke, så det blir mange dager jeg bare vill sitte i joggisen i soffan å gråte. Kan dessverre ikke gi deg noen tips til å holde motet oppe, siden jeg ikke er så flink på det selv. Eneste jeg kan si er at jeg vet åssen du har det å sende deg en klem 

Tusen takk for svar! situasjonen kan til tider være uutholdelig så det er alltid godt å vite vi ikke er alene.. 

 Sender en god klem din vei også

[Gjest Tekola]

Ryddet for avsporinger, persondebatt og svar til dette.

Tekola, admin.

[AnonymBruker]

Tenkte bare jeg skulle komme med en liten glad historie. Vi har prøvd i over 4 år. Har operert og vært under fertilitetsklinikken med IVF i 3 år og nå er jeg 26 uker gravid. Så ikke gi opp. Plutselig sitter det.

Det som holdt meg oppe under prøvetiden var rett og slett å distansere meg. Jeg kunne ikke gjøre en ting fra eller til så det var bare å akseptere situasjonen og at man var i andres hender. Det første året var det hardeste ettersom tiden gikk var det enklere å distansere seg fordi man mistet mer og mer av håpet. Og det var iallefall i mitt tilfelle veldig bra siden jeg var rævkjørt den første tiden under klinikken. Jeg gleder meg selvsagt til å få babyen, men ennå så føles det surrealistisk. Klarer ikke helt å tro på at det endelig gikk. En annen ting som hjalp meg veldig var at jeg hadde venninnen min som gikk igjennom det samme som meg, dog ikke så lenge. Dere burde finne dere noen å prate med som vet hva det dreier seg om og som ikke er mannen deres så dere har noen å drøfte med og sammenligne erfaringer.

Venninnen min prøvde i 3 år, to år med IVF. Hun ble akkurat mor til en liten gutt. En venninne av henne igjen prøvde i to år med ivf og fikk en sønn for ett års tid siden. Det er mange av oss.

Det er ennå håp

Anonymkode: 81824...d49

[AnonymBruker]

Jeg kan bare fortelle hvordan ting gikk for oss. 

Vi fikk et barn uplanlagt for 6 år siden, helt naturlig unnfanget. Det skulle vise seg at å få et barn til var veldig vanskelig for oss uten noen spesiell grunn. 
Det var veldig tung å være prøvere i mange år. Til slutt klarte jeg ikke å se, tenke på eller høre babyer. Jeg ble kvalm av gravide. Jeg måtte bare distansere meg helt fra det, ikke la tankene vandre og forestille meg et barn til i det hele tatt. Til slutt ble det ekstra tungt fordi jeg begynte å innse at vi aldri kom til å få flere barn. Jeg prøvde å være takknemmelig for barnet vi hadde, fokusere på det barnet og legge vekk tankene om et barn til.

Jeg prøvde etter beste evne å leve som normalt, og det gikk helt fint når man holder seg opptatt, men om kvelden/natten kom tankene. Det verste var å bare gråte og så er det ingenting mannen sa eller kunne gjøre som ville hjelpe i det hele tatt. Man blir så rådvill, så hjelpesløs.

Det beste er nok bare å innfinne seg med situasjonene og fokusere på at det er kun for en periode. "This to shall pass". Ja, det kan ta mange år. Men som regel kommer man i mål til slutt. Jeg leste en sak om et par som strevde i 10 år og hadde utallige prøverørsforsøk. Da det endelig klaffet med et barn, så fikk de 4 til på rappen uten(!) hjelp! 

Og etter 5 år som prøvere fikk jeg selv positiv test for et halvt år siden. Så ikke gi opp håpet! Lyset du venter på i enden av tunellen er så uendelig verdt ventetiden!

Anonymkode: cad36...431

[Cmilla]

Skjønner deg så godt.. Vi har også prøvd i 2 år ca, vi skal inn for prøverør om en mndstid. Det er absolutt ikke lett, at alle rundt meg blir gravid hjelper veldig lite, så jeg har valgt å holde meg litt unna venniner som er gravide for å klare å komme meg igjennom dette uten å knekke helt sammen. Det er ikke så mye som hjelper for min del, men må faktisk si at det er godt å kunne ha forumet her å snakke med andre som forstår deg:)