Noen her som har gitt bort barna i fosterhjem frivillig?

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et innlegg her tidligere om at jeg vurderer å gi bort sønnen min siden jeg sliter veldig psykisk. Føler han fortjener bedre og at jeg ikke har energi og overskudd til å ha han (er bipolar, diagnostisert etter fødsel, lagt inn to ganger etter han har blitt født).Er litt redd for er at han kanskje er "for gammel" (15 mnd). At han ikke er i noen alder der folk vil adoptere han altså (vil ikke at han skal flyttes fra fosterhjem til fosterhjem som enkelte venner av meg har blitt, høres helt forferdelig ut og da har han det kanskje bedre med meg). Hadde tanker om dette første gang jeg var lagt inn (da var han 9 mnd) men de som jobbet på sykehuset klarte å overtale meg til å gjøre et forsøk. Men føler litt at jeg har gjort det, men at det ikke har funket. Er helt alene med han og det er veldig tøft. Føler meg veldig isolert og ensom. Kjenner få andre foreldre også, så føler meg nesten alene når jeg er ute og møter folk også. Samtidig er jeg så redd for at han kommer til å føle på at det blir sårt at mamma ikke ville ha han, men har og dårlig samvittighet fordi jeg i perioder (når jeg har vært lagt inn) har vært borte fra han og føler at det ikke blir noe trygg og stabil oppvekst for han med meg. 

 

Så, noen som har gitt bort barnet sitt før? Angret dere? Noen som har vurdert det før og IKKE har gjort det, angrer dere?

Anonymkode: 6412b...895

[AnonymBruker]

Hva slags oppfølging får du fra barnevernet nå?

Jeg har ikke gjort det selv, men kjenner til noen som frivillig satte barnet i fosterhjem etter at alle andre tiltak var forsøkt. 

Anonymkode: 63d0c...fce

[Gjest COSL Innovator]

Håper du har kontakt med barnevernet, de er der for å hjelpe deg.

En mulighet er jo å ha ett avlastninghjem til han feks annenhver helg eller hva dere blir enige om ig hva du har behov for.

Jeg tror nok du vil angre hvis du gir han bort permanent og ting kan jo bedre seg for deg senere. Kanskje du angrer på at du ikke har "gitt" han bort om noen år, dette er uansett utrolig en vanskelig og vond avgjørelse.

Ring barnevernet i morra den dag og be om hjelp og vær helt ærlig om alt.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til og jeg har tro på deg 👍

[mitch92]

Anonym: Jeg har vel egentlig ikke så mye oppfølging annet enn samtaler en gang i blant, bedt om avlastning men de sa at de kunne ikke love noe... Hvordan taklet han/hun det? Angrer h*n veldig i dag eller syns h*n fortsatt det er det rette?

COSL Innovator: Har kontakt med dem, men føler ikke de er så mye hjelp

 

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnevernet og kjenner flere som frivillig har plassert bort barna sine. Det er foreldre/mødre som ser at de ikke makter omsorgsoppgaven, og setter barnet sitt foran alt. Det står det vanvittig stror respekt av!

Barnet ditt er fortsatt lite og det er ikke vanskelig å finne fosterhjem eller adoptivhjem til et så lite barn. 

Masse lykke til....❤️

Anonymkode: 236ed...6fd

[minister-mio]

Barn er aldri for gamle for fosterhjem og svært mange har kontakt med foreldrene selv om de bor hos fosterforeldre.

[AnonymBruker]

Får helt vondt av deg av å lese dette!

Stor klem til deg,håper det ordner seg til det beste for deg og sønnen din ❤️

Anonymkode: 7acd2...47c

[AnonymBruker]

Hva har du gjort for å få kontroll på sykdommen din da?

Anonymkode: 317ea...968

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs og har begynt å tenke på adopsjon. 

15mnd er absolutt ikke for gammelt og vi kunne tenke oss en åpen adopsjon, hvor barnet får mulighet til å treffe sine biologiske foreldre en gang iblant. Jeg vil bare ønske deg lykke til, ts. Hvis ikke våre veier krysses, håper jeg at du 

Anonymkode: 7b670...84e

[AnonymBruker]

Kom borti send knappen før jeg var ferdig. 

 

Men jeg håper at du og barnet ditt får den hjelpen som trengs. Ønsker deg masse lykke! 

Anonymkode: 7b670...84e

[AnonymBruker]

Barn er jo gjerne i den alderen når de blir adoptert også. Jeg vet om mange som har adoptert barn fra utlandet.

Og de barna de har hentet har gjerne vært rundt 10-17 mnd gamle, ettersom det er en såpass lang prosess å få adoptere.

Så jeg tviler ikke på at det finnes en familie der ute som helt fint vil være ett stabilt hjem for sønnen din, hvis du selv

føler at du ikke makter det. Det står stor respekt av det valget. Men vær helt sikker på at det er dette du ønsker først.

Ikke bare for din egen del, men for barnets del og for de som velger å ta han imot. En mor som plutselig ombestemmer

seg når barnet f.eks har slått seg til ro hos en annen familie, og ser på det som sin familie, er ikke bra. Heller ikke for de som da

ønsker å ta imot barnet. Vær helt sikker før du tar denne avgjørelsen. Lykke til.

Anonymkode: 752a6...2f6

[Gjest Blomsterert]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet et innlegg her tidligere om at jeg vurderer å gi bort sønnen min siden jeg sliter veldig psykisk. Føler han fortjener bedre og at jeg ikke har energi og overskudd til å ha han (er bipolar, diagnostisert etter fødsel, lagt inn to ganger etter han har blitt født).Er litt redd for er at han kanskje er "for gammel" (15 mnd). At han ikke er i noen alder der folk vil adoptere han altså (vil ikke at han skal flyttes fra fosterhjem til fosterhjem som enkelte venner av meg har blitt, høres helt forferdelig ut og da har han det kanskje bedre med meg). Hadde tanker om dette første gang jeg var lagt inn (da var han 9 mnd) men de som jobbet på sykehuset klarte å overtale meg til å gjøre et forsøk. Men føler litt at jeg har gjort det, men at det ikke har funket. Er helt alene med han og det er veldig tøft. Føler meg veldig isolert og ensom. Kjenner få andre foreldre også, så føler meg nesten alene når jeg er ute og møter folk også. Samtidig er jeg så redd for at han kommer til å føle på at det blir sårt at mamma ikke ville ha han, men har og dårlig samvittighet fordi jeg i perioder (når jeg har vært lagt inn) har vært borte fra han og føler at det ikke blir noe trygg og stabil oppvekst for han med meg. 

 

Så, noen som har gitt bort barnet sitt før? Angret dere? Noen som har vurdert det før og IKKE har gjort det, angrer dere?

Anonymkode: 6412b...895

Kjære Ts.

Snakk med barnevernet om tankene dine. Jeg vet om ei som overlot omsorgen frivillig til dem fordi hun slet veldig og følte hun ikke var en ok mor. All respekt for det! Men som sagt,be om en ordentlig samtale om det.

Lykke til,og håper det ordner seg for deg og også barnet ditt. 

[AnonymBruker]

Uten å kjenne din situasjon konkret, så tenker jeg at man må ha snudd hver eneste stein før man vurderer å gi fra seg omsorgen. Det høres ut som barnevernet ligger litt på latsiden her. Kan avlastningshjem gjøre det enklere for deg? Andre tiltak? Jeg vil råde deg til å søke hjelp hos et familiemedlem, nær venn eller en advokat som kan tale barnet ditt og din sak ovenfor barnevernet, kreve det dere trenger og hjelpe deg med å se klart og rasjonelt på situasjonen. 

Om du kommer til at omsorgsovertakelse er det riktige for dere, må jeg bare si at det står enormt stor respekt av det. Det er tydelig at du setter barnets beste foran alt. Det gjør deg til en fantastisk god mor! 

Leste denne artikkelen her om dagen, har du sett den? http://www.nrk.no/telemark/xl/ingebjorg-_25__-_-fosterbrodrene-mine-har-vaert-en-gave-1.12745325

Anonymkode: a9db0...cb5

[AnonymBruker]

Ekte kjærlighet til barnet er å sette barnet foran seg selv. Når du har det så tøft som du, synes jeg dette er en veldig klok holdning. Flere skulle nok tenkt slik, og ikke vente til barnet er tenåring og har gått for mye tung bagasje pga vanskelige hjemmeforhold. Jeg synes du skal snakke med fosterhjemstjebesten og høre om mulighet for åpen adopsjon, som jeg leste om over her. Slik at du kan besøke gutten din i blant IG fortelle ham at du elsker ham så mye at du ville at han skulle få et bedre liv enn du kan gi ham. Har hørt at foreldre som adopterer bort kan få mulighet til p definere kriterier for adopsjonsforeldre og slik påvirke hvilken type hjem barnet får mht verdier, livssyn og livsstil. Jeg håper også du får hjelp. 

Anonymkode: 37dac...b9d

[Harlekin]

Har du ingen rundt deg som kan hjelpe deg? Foreldrene dine, for eksempel? Det må være fryktelig tøft å ha det slik du har det, samtidig tenker jeg det må være absolutt siste utvei å "gi bort" barnet sitt. Du trenger en eller annen som kan være tøffere enn du klarer selv nå, som kan bistå deg mot barnevernet og få dem til å forstå at du må ha hjelp og avlastning, akkurat nå. Hva med legen din, kan han/hun skrive en erklæring eller noe som gjør at du vil kunne få avlastning?

[AnonymBruker]

Hva slags hjelp får du dere? Og finnes det andre tiltak som også kan bedre situasjonen? 

En bekjent av meg som sliter psykisk og føler at hun ikke strekker til har besøkshjem til barna, og det fungerer veldig fint. I tillegg har hun en assistent som er psykisk sykepleier og følger henne veldig tett opp hjemme og er med på å se hvilke behov de har som familie. 

Du har KRAV på en individuell plan som du er med på å utarbeide sammen med hjelpeapparatet, lege, nav og evt en ledsager (venn, familiemedlem, sykepleier -eller ellers noen du stoler på). Det kan også være til stor hjelp for både deg og barnet ditt

Anonymkode: 496c2...fb5

[Gjest SykkelJenny]

Så leit å lese hva du skriver TS. Som Harlekin over her skriver - har du ingen i familien som kan hjelpe deg? Jeg er selv bestemor og hadde gjort alt som stod i min makt for å hjelpe med mine barnebarn. Selv hadde jeg blitt knust om et av mine barnebarn var blitt satt bort i fosterhjem og jeg kun fikk treffe dem en sjelden gang. Antar at du allerede har tenkt over dette - men tenk deg godt om og hør med noen i familien om de kan hjelpe deg en periode så du kan få skikkelig hjelp for det som plager deg. 

Så nettopp et program på dansk tv som omhandlet fosterhjem kontra det å bli adoptert bort. Noen av barna i fosterhjem strevde hele sin oppvekst fordi de hele tiden hadde en følelse av å være midlertidig i fosterhjemmet. Fosterforeldrene fortalte en av jentene i programmet at hun bare kunne finne seg en ny fosterfamilie hvis hun ikke klarte å innrette seg og var fornøyd der hun var. Det var rett og slett hårreisende å høres hvor mye problemer flere hadde hatt pga denne følelsen av midlertidig løsning .. de fikk aldri noe skikkelig innpass i fosterfamilien. En av deltakerne var nå 26 år. Hun hadde ikke hatt kontakt med fosterfamilien etter at hun ble myndig og flyttet .. og biologiske foreldre var også helt utav livet hennes. Og hun mente at myndighetene måtte bli flinkere til å bruke adopsjon istedet for fosterhjem. Ved adopsjon blir barna en av familien med samme rettigheter og plikter som eventuelle biologiske barn. 

Håper du finner en løsning som er bra for deg og barnet ditt. Men før du går til det drastiske tiltaket å "gi bort" barnet så vil jeg minne deg på å prøve alt annet. Snakk med familien - og dersom det ikke er noe alternativ med hjelp fra familien så hør med barnevernet om hvilken hjelp du kan få derfra. Det være seg barnehage, besøkshjem, hjelp og støtte hjemme osv. 

All lykke til 

[Gjest Jessica]

Den Monday, January 18, 2016 at 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg er ufrivillig barnløs og har begynt å tenke på adopsjon. 

15mnd er absolutt ikke for gammelt og vi kunne tenke oss en åpen adopsjon, hvor barnet får mulighet til å treffe sine biologiske foreldre en gang iblant. Jeg vil bare ønske deg lykke til, ts. Hvis ikke våre veier krysses, håper jeg at du 

Anonymkode: 7b670...84e

Ååå tenk om barnet kunne fått dere som foreldre 😆

[AnonymBruker]

Jeg vurderte det sterkt da min var fire uker gammel. Jeg hadde en ganske kraftig fødselsdepresjon. Gikk aldri så langt at jeg snakket med en tredjepart om det, men såpass langt at jeg søkte opp informasjon om det på nett. Nå er dette flere år siden, og barnet får meg til å le flere ganger om dagen nå. Med tiden er også barnet blitt mer selvstendig, og det hjelper utrolig godt at barnet sover gjennom nettene, er ferdig med bleieperioden, og ikke minst klarer å gå på do alene. 

Anonymkode: 543e0...0ff

[AnonymBruker]

Den Wednesday, January 20, 2016 at 15.08, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderte det sterkt da min var fire uker gammel. Jeg hadde en ganske kraftig fødselsdepresjon. Gikk aldri så langt at jeg snakket med en tredjepart om det, men såpass langt at jeg søkte opp informasjon om det på nett. Nå er dette flere år siden, og barnet får meg til å le flere ganger om dagen nå. Med tiden er også barnet blitt mer selvstendig, og det hjelper utrolig godt at barnet sover gjennom nettene, er ferdig med bleieperioden, og ikke minst klarer å gå på do alene. 

Anonymkode: 543e0...0ff

TS fikk fikk du hjelp?  Jeg vurderer selv avlastning eller delvis fosterhjem fordi jeg ikke makter mitt barn lenger 😢

Anonymkode: e18d6...d19