Krevende 2-åring, raserianfall. Hva kan vi gjøre annerledes?

[AnonymBruker]

Gutten vår på 2 år er så krevende, jeg aner virkelig ikke hva vi skal gjøre eller hva vi gjør galt...

Hver gang han ikke er enig i noe går han i "vranglås", og slår seg totalt vrang. Og han er sjelden enig for å si det slik... Da kniper han igjen øynene, stuper seg på gulvet og vræler og gråter. Kan også rive ned av bord, velte ting, slå hodet i veggen osv., virker ekstremt frustrert. Dette skjer fra 1-5 ganger hver dag, jeg blir så sliten og lurer på om vi gjør noe galt.

Han får ikke viljen sin, men det er ikke godt å vite hva en skal gjøre. Har vi tidspress har vi ikke annet valg enn å bære han med oss. Hvis ikke får han bare rase, men vi er der for han underveis og når han roer seg. Da er det bare å passe på at han ikke ødelegger noe eller seg selv. Han har lite språk, men det kommer seg stadig.

Det vi har prøvd er å forebygge, avlede, rose god oppførsel, gi mye positiv oppmerksomhet når det går bra, kose og leke, lese og synge i hverdagen. Når det likevel skjærer seg har vi prøvd å korrigere mildt, strengere, være skikkelig strenge, ta han ut fra situasjonen, overse han og la han frese fra seg. Ikke alt på en gang selvfølgelig, men over en lang periode. Ingenting hjelper, synes bare det blir verre.

(Pappan er sterkere enn meg og forstår han bedre, så det blir ofte han som takler gutten best. Jeg har litt helsemessige utfordringer, er gravid og orker ikke å bære med meg en desperat og stor 2-åring mer enn jeg må.)

Har time hos helsesøster sist i jan, men setter pris på tanker her i forkant.

(Kan legge til at han har ett eldre søsken som aldri har hatt slik sinne, de to er født med relativt kort mellomrom. Går i bhg. fire dager i uka kl. 9-15. Er sinna der også, men tror ikke det er like mange raserianfall der som hjemme.) 

Er dette normalt? Hva kan vi gjøre? 

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

Mange visninger men ingen svar.

Er det ingen her som har erfaring fra 2-åringer og kan si om det er vanlig å ha det slik, eller om vi er skikkelig ute å kjøre..?

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[saltvann]

Det høres ut som om du er en god mor og prøver ditt beste
Snakk med han om anfallene. forklar at du blir lei seg. fortell han hva han kan gjøre om han føler han  blir sinna. men ikke lett når han er 2 år...

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, saltvann skrev:

Det høres ut som om du er en god mor og prøver ditt beste
Snakk med han om anfallene. forklar at du blir lei seg. fortell han hva han kan gjøre om han føler han  blir sinna. men ikke lett når han er 2 år...

Synes ikke du skal si at du blir lei deg når han blir sint. Det vil gi han dårlig samvittighet. Han må få lov til å føle det han føler uten at han skal føle et ansvar ovenfor mamma og pappa i tillegg. "Ånei, jeg kan ikke få ut følelsene mine nå, for da blir mamma og pappa lei seg", liksom.

Anonymkode: 471c6...f38

[AnonymBruker]

Takk for svar og gode ord. Jeg vet ikke helt hva som regnes som normalt fordi det første barnet vårt er veldig rolig og lett å kommunisere med. Familien gir uttrykk for at den yngste er langt fra  mtp sinne og "trass", men jeg tror de har glemt hvordan det var, og at de sammenligner med den eldste.

2-åringen er veldig lite mottakelig og vanskelig å snakke med om annet enn enkeltord for dyr, mat, klær og andre praktiske ting. Og selvfølgelig "Vil ikke!!"

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[minister-mio]

Ja, det er normalt. Hva får han med seg rundt det å skulle bli storebror? Hvor dårlig er språket? Hva sier barnehagen (de er lure å be om hjelp og råd i slike situasjoner)?

[AnonymBruker]

Hei. Vi har også to barn hvor eldste er rolig og aldri har hatt et raserianfall omtrent. Yngste derimot... Helt annet lynne. Tror faktisk jg postet et innlegg her inne en gang for å høre om noen hadde lignende erfaringer. Raserianfallene var kanskje ikke så store som det du beskriver, men heftige allikevel og kunne selvf komme når det passet veldig dårlig. Vi har funnet ut at det helt klart har en sammenheng med lite søvn og mat, så alt bedrer seg når dette er på plass. Men det viktigste jeg kan si, er at det ble bedre da språket bedret seg. I sommer (da var hun 1,5 år) var hun så mye sint at vi nesten ikke kunne være ute i nabolaget fordi hun hylte sånn. Men så begynte hun i bhg og språket eksploderte. Plutselig forsvant sinnet også, iallefall mye av det, og hun er stortsett veldig blid. Jeg tenker fortsatt at hun har et helt annet temperament enn den eldste (enten veldig blid eller veldig sint), men hun er generelt roligere og lettere å korrigere. Men vi hadde et utbrudd senest i kveld hvor hun ble så sint at det nesten lynte av henne...men da var hun overtrøtt og det er en helt typisk situasjon. Jeg har vel egentlig ingen gode råd til deg, men håper du kanskje kan få et håp om at det går over! 

Anonymkode: 6f4cc...b16

[AnonymBruker]

12 minutter siden, mini-mio skrev:

Ja, det er normalt. Hva får han med seg rundt det å skulle bli storebror? Hvor dårlig er språket? Hva sier barnehagen (de er lure å be om hjelp og råd i slike situasjoner)?

Fint lite interessert i babyen i magen. Eldstemann er veldig spent og gleder seg stort.

Tror språket er ganske vanlig. Mange enkeltord, setter sammen noen og repeterer mye vi sier. Men de dype samtalene har vi altså ikke.

Barnehagen sier han er veldig temperamentsfull, ekstremt utholdende, og litt vanskelig å forstå seg på. Akkurat det vi føler. Jeg har vært redd for at han har fått for lite oppmerksomhet fordi de kom så tett, men jeg vet ikke.

Tror han er mer i opposisjon mot meg enn faren. Jeg er nok hakket strengere og orker ikke for mye dilling, og har lett for å bare la han herje fra seg. Pappan bruker gjerne litt mer tid på å få han i godt humør ved hjelp av sang, tulling, lek osv.

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Vi har også to barn hvor eldste er rolig og aldri har hatt et raserianfall omtrent. Yngste derimot... Helt annet lynne. Tror faktisk jg postet et innlegg her inne en gang for å høre om noen hadde lignende erfaringer. Raserianfallene var kanskje ikke så store som det du beskriver, men heftige allikevel og kunne selvf komme når det passet veldig dårlig. Vi har funnet ut at det helt klart har en sammenheng med lite søvn og mat, så alt bedrer seg når dette er på plass. Men det viktigste jeg kan si, er at det ble bedre da språket bedret seg. I sommer (da var hun 1,5 år) var hun så mye sint at vi nesten ikke kunne være ute i nabolaget fordi hun hylte sånn. Men så begynte hun i bhg og språket eksploderte. Plutselig forsvant sinnet også, iallefall mye av det, og hun er stortsett veldig blid. Jeg tenker fortsatt at hun har et helt annet temperament enn den eldste (enten veldig blid eller veldig sint), men hun er generelt roligere og lettere å korrigere. Men vi hadde et utbrudd senest i kveld hvor hun ble så sint at det nesten lynte av henne...men da var hun overtrøtt og det er en helt typisk situasjon. Jeg har vel egentlig ingen gode råd til deg, men håper du kanskje kan få et håp om at det går over! 

Anonymkode: 6f4cc...b16

Takk for trøstende ord! Har også håpet at det skulle bli bedre når språket løsner. Blir bekymret når jeg ser hvor lite som skal til før han "klikker", og er redd vi er på feil spor. Nå er det slik at jeg gruer meg går å ta han med ut, i tilfelle han slår seg vrang. Hva gjorde dere når hun ble sinna?

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[minister-mio]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnehagen sier han er veldig temperamentsfull, ekstremt utholdende, og litt vanskelig å forstå seg på. Akkurat det vi føler. Jeg har vært redd for at han har fått for lite oppmerksomhet fordi de kom så tett, men jeg vet ikke.

Tror han er mer i opposisjon mot meg enn faren. Jeg er nok hakket strengere og orker ikke for mye dilling, og har lett for å bare la han herje fra seg. Pappan bruker gjerne litt mer tid på å få han i godt humør ved hjelp av sang, tulling, lek osv.

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

Jeg syntes barnehagen burde klare å si noe mer, kan du be om en samtale?

Du kan ha rett i det du sier at han ikke har fått nok oppmerksomhet fordi de kom så tett, du er jo moren og du kjenner han, så om du tenker det er noe i det tror jeg du har rett.

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar og gode ord. Jeg vet ikke helt hva som regnes som normalt fordi det første barnet vårt er veldig rolig og lett å kommunisere med. Familien gir uttrykk for at den yngste er langt fra  mtp sinne og "trass", men jeg tror de har glemt hvordan det var, og at de sammenligner med den eldste.

2-åringen er veldig lite mottakelig og vanskelig å snakke med om annet enn enkeltord for dyr, mat, klær og andre praktiske ting. Og selvfølgelig "Vil ikke!!"

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

Autist? 

Anonymkode: 65901...346

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Autist? 

Anonymkode: 65901...346

Det var da en voldsomt rask "konklusjon"! Det er helt normalt at toåringer kan bli veldig sinte når språket ikke har kommet helt på plass. Det er ikke lett å uttrykke seg når man ikke kan prate.

Anonymkode: 471c6...f38

[AnonymBruker]

Ut fra etpedagogisk ståsted vil jeg si at han er i en løsrivingsfase. Det er viktig at han får lov å ta noen valg i egen hverdag, uten at valgene blir for store. F.eks. kan man legge frem to gensre og to bukser slik at han kan velge selv. Prøv å ha god nok tid til at han kan kle på seg selv eller velge hvor på tallerkenen poteten skal ligge. Ellers synes jeg det høres ut som at dere gjør det dere kan. Dere er gode foreldre som vil det beste for barnet.

Anonymkode: 4b853...a6a

[AnonymBruker]

Mitt triks: Forberedelse. Forbered barnet på hva som kommer til å skje, hva som er lov til etc

Unngå ordet ikke og nei.

Istedet for å si: ikke kast maten på gulvet, så si: maten skal i munnen. Du ser tegninga?

 

Anonymkode: a801a...fc4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt triks: Forberedelse. Forbered barnet på hva som kommer til å skje, hva som er lov til etc

Unngå ordet ikke og nei.

Istedet for å si: ikke kast maten på gulvet, så si: maten skal i munnen. Du ser tegninga?

 

Anonymkode: a801a...fc4

Det skal vi prøve å bli flinkere på! 

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

Har en 2-åring selv. Eller hun blir det om et par uker . Hun har vært veldig grei (dog bestemt) frem til nå men nå plutselig har hun raserianfall fordi et eller annet ikke skjedd som hun ville. Vi prøver å gjøre som du gjør men noen ganger har jeg måttet bare bære henne skrikende ut da vi måtte rekke noe. Har vi masse tid går det ofte bedre. Jeg prøver å si at det er greit hun føler frustrert/sint/lei seg men hun må prøve å ro deg ned og fortelle oss hva hun vil (vet det kan være vanskelig men tenker hun forstår det en gang...). Vi har merket at det er lettere når søvn og mat er på plass. Jeg har hørt dette er en vanlig fase men jeg håper ikke det varer lenge :S. Håper du får noe godt råd som jeg kan stjele . 

Anonymkode: 6d28b...418

[jabx]

Så små barn har vel ikke lært seg å takle ulike følelser, så for den lille føles det som hele verden raser rundt ham. Sannsynligvis er han vel lite kontaktbar under utbruddet, men man kan prøve å snakke rolig til ham underveis. Det er sikkert vanskelig i praksis, men prøv å vise forståelse for at han er sint. Hvis dere vet hvorfor han er sint, si ting som "jeg skjønner at du hadde lyst til å stikke strikkepinnen inn i stikkontakten, men det kan gjøre veldig vondt".

Rådet man pleier å få er vel at man er rett i nærheten og lar barnet være sint, samtidig som man snakker rolig og prøver å være trøstende. Bruk ord for å beskrive det barnet føler. Naturligvis må man gripe inn hvis det skaper fare for seg selv eller andre.

Det hjelper fint lite å bli sint, selv om det sikkert kan være vanskelig mange ganger. Bare tenk på at barnet ikke gjør dette for å være slem, men fordi verden rett og slett blir for mye å takle for barrnet, og det vet ikke hvordan det skal takle det som skjer.

Samtidig kan det være noe som ligger bak, så det er sikkert ikke dumt å få ekstern hjelp.

Endret 17. januar 2016 av jabx

[RompeRusk]

Enig i mye som har blitt sagt her. 

Mine første tanker: Du sier at han har dårlig språk og at også barnehagen kan ha problemer med å forstå hva han mener. Barn som ikke blir forstått blir ofte sinte og frustrerte fordi de så gjerne vil fortelle eller vise noe, men så blir de gang på gang ikke forstått, og de får ut frustrasjonen på den måten de kan. Når han "ikke får viljen sin" - er det alltid noe han vil HA, eller kan det være at han bare vil vise deg og fortelle av type "SE, mamma, DER ER en *sett inn gjenstand*". Så små barn synes gjerne det er moro å vise det de er opptatt av, uten å nødvendigvis ville ha en spesifikk - av og til er det godt å bare få bekreftelse og den lille sosiale stunden sammen med mamma eller pappa

Videre: Så små barn har ikke enda lært seg å regulere følelsene sine. Får barnet bekreftelse på følelsene sine? Istedenfor å overse eller korrigere - har dere prøvd å fortelle at "Ja Ole, jeg ser at du er sinna nå, men vi kan ikke stoppe og klappe katten nå fordi vi må rekke bussen. Hvis du ikke kommer frivillig nå så må mamma bære deg". Små barn skjønner mye mer enn man tror, selv om språket er dårlig   Forteller du også at "enten må mamma bære, eller så får du gå selv" så vet barnet hva det har å forholde seg til. 
Det å erkjenne at barnet har følelser som de opplever som vanskelig er veldig viktig å bekrefte - både for barnets senere følelsesliv, fordi det lettere klarer å regulere følelsene sine dersom det vet hva som skjer når "den ekle følelsen kommer" og det blir lettere for barnet å fortelle hva og hvorfor noe plager det (når språket først kommer). Hvis du vil lære mer om god regulering av barns følelsesliv og god relasjon mellom barn-voksen, kan jeg absolutt anbefale et COS-kurs, uansett hvilken alder man har barn i  

Også enig i det som har blitt sagt om at barnet er i løsrivelsesfase og trenger sannsynligvis å få vege litt selv samt litt bekreftelse på de valgene han tar. Barns medbestemmelse er veldig viktig,  for å kunne få mestringsfølelse (og må ikke mistolkes som "barnet bestemmer", som mange later til å tro...). Når barnet skal ha brødskive, kan du spør om han vil ha leverpostei eller prim. Skal dere kle på, kan han få velge selv om han vil ha den røde eller blå genseren. For oss voksne føles dette kanskje ikke så viktig, men for de små føles det så stort å få bestemme helt selv! Det er dog viktig å understreke at du ikke kan gi barnet et valg de ikke får lov til å gjennomføre - spør du et barn hva det vil ha til middag, så kan du ikke svare med at "nei, det skal vi ikke ha i dag", da er det bedre å spørre "vil du ha fiskegrateng eller fiskepudding?". Barnet føler seg viktig, sett og hørt når de får ta slike banale valg

Du sier også at dere har få dype samtaler og er bare interessert i dyr og andre få ting - bygger dere opp under disse interessene? Her er mi snuppe på 2 år veldig interessert i dyr, og har også vært litt sent ute med språk (Ikke forsinket, bare ikke tidlig ute). Jeg har støttet opp under disse interessene veldig bevisst fordi jeg ønsker å tilpasse meg etter hennes interesser - leser og kjøper inn bøker med dyr, de få gangene hun får spille på tlf/nettbrett er dette apper med dyr, sanger om dyr, snakker om dyret når vi går forbi en katt eller hund når vi er ute osv. Når hun har en interesse som fenger veldig er det også lett for meg å bruke dette som en teknikk for å roe henne ned når hun blir sint - da sier jeg først at "nei, vi kan ikke det i dag fordi at (...)", og deretter "vil du synge litt "bæ bæ lille lam" eller lese dyreboka?" hvis hun ikke roer seg etter noen minutter. Da har hun fått en bekreftelse på hva hun har ønsket, en forklaring på hvorfor det ikke går, og til slutt en positiv hendelse som gjør at det er ok likevel. 

Det (nest siste) jeg vil spørre om er om barnet er slitent etter barnehage, og at det derfor utagerer - hvordan er rutinene ved henting? Og når dere kommer hjem? Det er viktig å huske på at barn også er slitne etter lange dager i barnehagen, og vil gjerne ikke sette seg ned med middag/lekser/hoiing og styring idet de kommer inn døra. Har barnet positive assosiasjoner til å bli hentet og å komme hjem? Ser selv at mange foreldre henter barnet på 5 minutter i barnehage, deretter drar rett hjem og begynner på middag idet de kommer inn døra - dette hadde ikke fungert for meg og mitt barn. Får barnet tid til å avslutte leken i barnehagen? Får det sagt farvel til de ansatte i barnehagen og de andre barna? Jeg setter av minst 15 minutter til selve hentesituasjonen i barnehagen, hvor hun får avslutte leken og vise meg hva de har gjort i dag, leier rundt og gir koser og klemmer til de andre barna, vinker gjennom vinduet osv. Da slipper hun oppleve at det blir stressende. Du kan jo tenke deg selv - hadde du synes det var moro om du til stadig ble revet vekk fra arbeidsoppgavene/hobbyene dine, uten å få mulighet til  avslutte? Da kan du tenke deg hvor frustrerende det er for en 2-åring med dårlig språk og som ikke har et regulert og "rasjonelt" følelsesliv
Når dere kommer hjem - begynner dere rett på oppgaver, eller har dere mulighet til å sette dere ned 15-20 minutter med barnet og bare være? Å gjøre noe som barnet synes er gøy, som å lese en bok eller synge sanger? 

Jeg går siste året på bachelor barnehagelærer nå, og hadde nylig et foredrag hvor foreleseren sa noe som traff meg veldig - det finnes ikke vanskelige barn, bare vanskelige omstendigheter som gjør at barnet oppfører seg vanskelig. Har barnet ditt alltid hatt vanskelig oppførsel, eller har dette kommet etter en hendelse? Får han lite oppmerksomhet pga søsken, har det vært dødsfall hvor nære omsorgspersoner har falt bort, har dere faste rutiner på hverdagene eller lignende? Enkelte barn har jo bare et større følelsesliv som de vanskelig klarer å regulere, så det å sammenligne med hvordan søsken har vært er forferdelig dumt, da barn har så vanvittig forskjellige behov! 

Håper du får noe nytte ut av dette, ble litt lengre enn planlagt

Endret 17. januar 2016 av RompeRusk

[Hattifnatten]

En ting som har hjulpet oss av og til er å prøve å sette ord på følelsene for datteren vår siden hun ikke har ordforrådet til å gjøre det selv enda. F.eks.: "ble du sint fordi du ville ta på jakken selv?", eller "synes du det var dumt at vi..." "ble du lei deg når...", og så "det skjønner mamma/pappa". På den måten ser hun at vi ser henne og forstår, og hun kan si ja, eller nei om forslagene stemmer eller ikke. 

Endret 17. januar 2016 av Hattifnatten

[RompeRusk]

(og så kom jeg SELVFØLGELIG på noe til...)

Marte Meo er jeg veldig stor fan av - istedenfor å fortelle hva barnet ikke kan gjøre, fortell hva det kan eller bør gjøre. Som en annen bruker her sa over, ikke si "ikke kast maten på gulvet", si heller "maten skal i munnen", eller "spytt/legg maten på fatet om du ikke vil ha mer". Barnet vil få flere muligheter til å korrigere egen oppførsel dersom det blir fortalt hva det får gjøre, heller enn hva det ikke får gjøre  

Ellers så synes jeg du virker som en god mor som prøver det du kan, ikke gi opp! Det løser seg