Turbulent forhold etter å ha fått baby

[kluski]

Vi sliter. i korte trekk har forholdet vårt gått fra veldig lettvint og lykkelig, til et minefelt. Babyen er fire måneder gammel, og er et fredelig barn så kan ikke "skylde" på kolikk etc. 

Vi har vært gift i fire år, sammen seks og etter å ha vært gjennom flere år som ufrivillig barnløse må jeg med hånden på hjertet si jeg aldri trodde det kunne bli sånn når vi endelig fikk baby...  Skjønner ikke helt hva problemet består i selv engang! Mannen er mutt og sur støtt, og jeg er mye lei meg. Det blir en ond sirkel... Og det er så vondt. Jeg elsker han, og vi har aldri hatt særlig mye konflikter. Selvfølgelig en og annen krangel, det anser jeg som bare sunt. Men det rare er at denne situasjonen ikke bunner i noen konflikt, det er liksom bare noe som skurrer, om jeg kan forklare det slik? 

hvordan står/sto det til mellom deg og din partner i denne tiden? Er det vanlig å få en knekk etter den første lyserosa barseltiden er over?

Endret 17. januar 2016 av kluski

[AnonymBruker]

Hei! Ja jeg har inntrykk av at det er vanlig at forholdet får en knekk i babytida. Da jeg og min mann fikk vårt første barn, fikk vi vel litt sjokk begge to... Lite tid til å være kjærester, vi var slitne, dårlig nattesøvn, babyen krevde all vår tid og alle våre krefter. Mannen min syns det var vanskelig og ikke slik som han hadde trodd. Han trakk seg litt unna og overlot altfor mye til meg. Han var også mye sur og mutt. Han taklet det rett og slett ikke så bra. Da babyen var 9-10 mnd hadde jeg mye tanker om at babyen og jeg ville hatt det bedre alene. Det som reddet forholdet var at vi snakket skikkelig ut! Prøvde å sette ord på hva som var vanskelig og hvordan vi kunne gjøre det bedre for oss alle tre. Det var en tøff tid, men vi kom oss gjennom det. Når barnet ble litt større ble alt enklere rett og slett. Og da vi fikk nummer to var vi forberedt, og det gikk mye bedre. Barna våre er 5 og 1 1/2 nå, og vi har det veldig bra sammen :-)

Håper det ordner seg for dere og! Lykke til :-) 

Anonymkode: 2e6d2...e6c

[AnonymBruker]

Spedbarnstiden er en unntaktstilstand for mange barn. Mange må nok regne med 3 år som unntakstilstand, skal man tro det jeg har fått høre fra en eldre dame som profesjonelt sett har snakket med mange par som er småbarnsforeldre. 

 

Jeg husker ikke helt hvordan det var mellom meg og min mann da. For å være ærlig hadde jeg mer enn nok med meg selv og barnet. Jeg gikk inn i en tøff og langvarig fødselsdepresjon. Så vidt jeg vet er man 1/10 nybakte foreldre som får det. For vår del har det blitt enklere jo mer selvstendig barnet har blitt. Det å bli helt ferdig med bleier var en kneik som det var veldig godt å komme over. Nå har barnet begynt på skolen, og jeg antar det vil bli enda mer lettere igjen når barnet kan komme seg til og fra skolen på egenhånd. Har du/dere vurdert å snakke sammen med helsesøstre/familievernkontoret?

 

Får dere noe egentid hver for dere? Har dere noen mulighet til å ta en date noen timer en kveld? Det behøver ikke være ut-på-byen-med-hæla-i-taket, men en rolig kveld utenfor husets fire vegger der dere kan prøve å ha det litt gøy sammen igjen.

 

Dere bør nok ta en prat om at dere begge må være klar over perioden med unntakstilstand. Nå gjelder det å få Familien AS til å bli et firma som går i pluss. Tar alltid litt tid før vanlige firmaer kan ta ut lønn for seg selv. Slik er det på en måte for noen av oss nye familier også. Man må bare tune seg inn på samme nivå om at det gjelder for en kortere periode av livet, selv om det føles tøft for begge nå. Prøv å gi hverandre små oppmerksomheter igjen i hverdagen, slik det kanskje var da dere begynte forholdet deres (om dere har energi til det).

Anonymkode: 323b2...b99

[AnonymBruker]

Gi han en blowjob i ny og ne så blir han mindre sur

Anonymkode: 8ede4...414

[kluski]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Ja jeg har inntrykk av at det er vanlig at forholdet får en knekk i babytida. Da jeg og min mann fikk vårt første barn, fikk vi vel litt sjokk begge to... Lite tid til å være kjærester, vi var slitne, dårlig nattesøvn, babyen krevde all vår tid og alle våre krefter. Mannen min syns det var vanskelig og ikke slik som han hadde trodd. Han trakk seg litt unna og overlot altfor mye til meg. Han var også mye sur og mutt. Han taklet det rett og slett ikke så bra. Da babyen var 9-10 mnd hadde jeg mye tanker om at babyen og jeg ville hatt det bedre alene. Det som reddet forholdet var at vi snakket skikkelig ut! Prøvde å sette ord på hva som var vanskelig og hvordan vi kunne gjøre det bedre for oss alle tre. Det var en tøff tid, men vi kom oss gjennom det. Når barnet ble litt større ble alt enklere rett og slett. Og da vi fikk nummer to var vi forberedt, og det gikk mye bedre. Barna våre er 5 og 1 1/2 nå, og vi har det veldig bra sammen :-)

Håper det ordner seg for dere og! Lykke til :-) 

Anonymkode: 2e6d2...e6c

Tusen takk for svar 

hørtes veldig likt ut. Her tar han ikke del i noe som helst, utenom innkjøp og så er han flink til å hjelpe til m middag. Enda godt er det! 

føler meg tatt for gitt. Jeg gjør alltid husarbeid mellom amming etc, og gjør meg flid med å opprettholde et ok utseende og ikke bare bli gående i joggebukse-som jeg må innrømme frister mye... Det er som han ikke ser disse tingene, får sjelden positive kommentarer eller tegn på at han setter pris på de. Jeg føler meg flink på å gi ros der det er på sin plass, for tenker slik at ros avler ros, og syns det er sårt at det ikke kommer noe tilbake. Virker i grunn som han tror jeg bare sitter og drikker te, ammer en gang iblandet og koser med babyen. Mens han jobber og sliter   

han bidrar heller ikke når det gjelder praktiske ting med babyen, men han duller jo selvfølgelig masse med henne og er en kjempestolt pappa. 

Føler allerede litt på at jeg koser meg mye mer når han er på jobb, for da slipper jeg forholde meg til hans humør  

årh, jeg hater dette og blir så utslitt av å forsøke å holde masken og beholde et tålig plettfritt hjem, spesielt når det blir så tatt for gitt. Får lyst til å drite en lang marsj i alt av klesvask rydding etc og bare ligge i senga hele dagen med babyen min.Hver morgen får jeg en følelse av maktesløshet og det er veldig vondt og skummelt. 

 

[kluski]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Spedbarnstiden er en unntaktstilstand for mange barn. Mange må nok regne med 3 år som unntakstilstand, skal man tro det jeg har fått høre fra en eldre dame som profesjonelt sett har snakket med mange par som er småbarnsforeldre. 

 

Jeg husker ikke helt hvordan det var mellom meg og min mann da. For å være ærlig hadde jeg mer enn nok med meg selv og barnet. Jeg gikk inn i en tøff og langvarig fødselsdepresjon. Så vidt jeg vet er man 1/10 nybakte foreldre som får det. For vår del har det blitt enklere jo mer selvstendig barnet har blitt. Det å bli helt ferdig med bleier var en kneik som det var veldig godt å komme over. Nå har barnet begynt på skolen, og jeg antar det vil bli enda mer lettere igjen når barnet kan komme seg til og fra skolen på egenhånd. Har du/dere vurdert å snakke sammen med helsesøstre/familievernkontoret?

 

Får dere noe egentid hver for dere? Har dere noen mulighet til å ta en date noen timer en kveld? Det behøver ikke være ut-på-byen-med-hæla-i-taket, men en rolig kveld utenfor husets fire vegger der dere kan prøve å ha det litt gøy sammen igjen.

 

Dere bør nok ta en prat om at dere begge må være klar over perioden med unntakstilstand. Nå gjelder det å få Familien AS til å bli et firma som går i pluss. Tar alltid litt tid før vanlige firmaer kan ta ut lønn for seg selv. Slik er det på en måte for noen av oss nye familier også. Man må bare tune seg inn på samme nivå om at det gjelder for en kortere periode av livet, selv om det føles tøft for begge nå. Prøv å gi hverandre små oppmerksomheter igjen i hverdagen, slik det kanskje var da dere begynte forholdet deres (om dere har energi til det).

Anonymkode: 323b2...b99

Tusen takk for fint svar!

jeg håper det blir lettere. Kjennes som jeg også er på vei til noe mørkt mentalt, for jeg kan føle på en avmakt som skremmer meg. 

Vi får egentid, spesielt han har vært på etpar gutteturer. Jeg har hatt litt mindre av det av naturlige grunner, amming, innføring av leggerutiner etc.  men fått til endel kvelder med venninner nå i det siste og det gjør godt. Vi har ikke vært alene ute på noe oss to, vi har ikke så mange som kan passe babyen dessverre.

Men hun er enkel å legge og hver kveld har vi endel timer som vi lett bør kunne fylle med noe romantisk. Men blir til at vi sitter foran tv-en , han gjerne med all fokus på mobiltelefonen. tok det opp ved en anledning, men da følte han seg angrepet og sa han måtte få lov å slappe av etter en stressende dag på jobben. Han sa han forstår jeg har behov for å prate med et annet voksent menneske etter en dag alene med baby, men det surrer sånn i hodet hans etter en travel dag på jobb og trenger tid for seg selv. 

Jeg har tenkt tanken med å snakke med noen. Spørs om ikke det må til!

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, kluski skrev:

Vi sliter. i korte trekk har forholdet vårt gått fra veldig lettvint og lykkelig, til et minefelt. Babyen er fire måneder gammel, og er et fredelig barn så kan ikke "skylde" på kolikk etc. 

Vi har vært gift i fire år, sammen seks og etter å ha vært gjennom flere år som ufrivillig barnløse må jeg med hånden på hjertet si jeg aldri trodde det kunne bli sånn når vi endelig fikk baby...  Skjønner ikke helt hva problemet består i selv engang! Mannen er mutt og sur støtt, og jeg er mye lei meg. Det blir en ond sirkel... Og det er så vondt. Jeg elsker han, og vi har aldri hatt særlig mye konflikter. Selvfølgelig en og annen krangel, det anser jeg som bare sunt. Men det rare er at denne situasjonen ikke bunner i noen konflikt, det er liksom bare noe som skurrer, om jeg kan forklare det slik? 

hvordan står/sto det til mellom deg og din partner i denne tiden? Er det vanlig å få en knekk etter den første lyserosa barseltiden er over?

Veldig mange brudd skjer dessverre i løpet av de tre første årene av barnets liv.

Hormoner, forventninger som ikke innfris, null sexlyst, usikkerhet, et nytt familiemedlem, permisjon, jobb, mister seg selv for noen år, depresjon osv.: forholdet går ofte i grøften.

Anonymkode: fb189...368

[AnonymBruker]

23 minutter siden, kluski skrev:

Tusen takk for fint svar!

jeg håper det blir lettere. Kjennes som jeg også er på vei til noe mørkt mentalt, for jeg kan føle på en avmakt som skremmer meg. 

Vi får egentid, spesielt han har vært på etpar gutteturer. Jeg har hatt litt mindre av det av naturlige grunner, amming, innføring av leggerutiner etc.  men fått til endel kvelder med venninner nå i det siste og det gjør godt. Vi har ikke vært alene ute på noe oss to, vi har ikke så mange som kan passe babyen dessverre.

Men hun er enkel å legge og hver kveld har vi endel timer som vi lett bør kunne fylle med noe romantisk. Men blir til at vi sitter foran tv-en , han gjerne med all fokus på mobiltelefonen. tok det opp ved en anledning, men da følte han seg angrepet og sa han måtte få lov å slappe av etter en stressende dag på jobben. Han sa han forstår jeg har behov for å prate med et annet voksent menneske etter en dag alene med baby, men det surrer sånn i hodet hans etter en travel dag på jobb og trenger tid for seg selv. 

Jeg har tenkt tanken med å snakke med noen. Spørs om ikke det må til!

 

 

Du har en mann som ikke støtter deg. Han forstår ikke.

Anonymkode: fb189...368

[RompeRusk]

Dere må nesten ta en skikkelig prat hvor du forteller hvorfor du føler om du gjør, og hva det gjør med deg. For mange kommer det nok som et sjokk når man innser hvor mye tid det tar med nyfødt baby og hvor lite tid man får til hverandre. 

Kanskje har han gått på en liten fødselsdepresjon, og at han derfor føler seg mutt og nedenfor, og ikke ønsker ta så mye del i ting? 

[Sharon90]

Viktig å ta litt tak ja. 

Kjenner igjen dette fra vår første, det er sinnsykt tøft til tider, og når man har en litt humørsyk mann som ikke ser alt du gjør og ordner, så er det klart det blir feil.

Han er i det minste utenfor husets fire vegger, synd at så mange tror det er en dans på roser å være hjemme med barn !

 

Prøv å prat med han, si det du skrev her nå, så får han føle seg så angrepet som han bare vil, blir for dumt å gå i offer-modus hver gang noen prøver å åpne øynene litt på en.

Du sliter jo midt opp i dette du også, begge er offrer her om så

Også ville jeg rådet deg til å prate med helsesøster jeg, så kanskje får du tips om andre å henvende deg til, og så får du med deg han etterhvert. 

 

Vi var til familievernskoktoret, og det var veldig bra og ordentlig. Ikke skummelt, tok ingens parti osv. Virkelig noe å vurdere etter helsesøster og en prat med han.

 

[Nuith]

For å gå litt mot strømmen; hva gjør du for å opprettholde parforholdet?

 

Jeg ser at du kler og sminker deg ordentlig, og at du foreslår "romantiske kvelder" (usikker på hva du legger i det), men utover det så virker det ikke som om du gjør stort?

Gir du ham spontane klemmer, forsøker å forføre ham? Foreslår du at dere kan gjøre ting sammen som han liker på kveldstid (feks. se en actionfilm/fotball eller spille playstation eller noe sånt sammen, litt avhengig av hans interesser)?

Det er alltid en fordel å ta skikkelig initiativ selv, før man begynner å klage på at partneren ikke gjør det - så vil han ønske å være "mer kjæreste" med deg, og komme med spontane klemmer og forslag til aktiviteter selv. 

[AnonymBruker]

Aldri opplevd det sånn, men å få barn er jo en stor overgang.

Anonymkode: 6da30...ddc

[AnonymBruker]

Menn kan også få fødselsdepresjon. Det innebærer gjerne mye dårlig humør og humørsvingninger, aggresjon og at de trekker seg unna. 

Anonymkode: 1d65a...89e

[kluski]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig mange brudd skjer dessverre i løpet av de tre første årene av barnets liv.

Hormoner, forventninger som ikke innfris, null sexlyst, usikkerhet, et nytt familiemedlem, permisjon, jobb, mister seg selv for noen år, depresjon osv.: forholdet går ofte i grøften.

Anonymkode: fb189...368

Huff, får prøve så godt vi kan å unngå det! Men takk for svar!

[kluski]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Menn kan også få fødselsdepresjon. Det innebærer gjerne mye dårlig humør og humørsvingninger, aggresjon og at de trekker seg unna. 

Anonymkode: 1d65a...89e

Ja, det er noe å tenke på. Men trodde de da distanserte seg fra babyen også? Opplever ikke det på andre måter enn at han fratar seg det meste av ansvar, heldigvis! Takk for svar

[kluski]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Aldri opplevd det sånn, men å få barn er jo en stor overgang.

Anonymkode: 6da30...ddc

Takk for svar :-) det er en stor overgang ja, ikke noe man kan forberede seg på tydeligvis :-)

[kluski]

1 time siden, Nuith skrev:

For å gå litt mot strømmen; hva gjør du for å opprettholde parforholdet?

 

Jeg ser at du kler og sminker deg ordentlig, og at du foreslår "romantiske kvelder" (usikker på hva du legger i det), men utover det så virker det ikke som om du gjør stort?

Gir du ham spontane klemmer, forsøker å forføre ham? Foreslår du at dere kan gjøre ting sammen som han liker på kveldstid (feks. se en actionfilm/fotball eller spille playstation eller noe sånt sammen, litt avhengig av hans interesser)?

Det er alltid en fordel å ta skikkelig initiativ selv, før man begynner å klage på at partneren ikke gjør det - så vil han ønske å være "mer kjæreste" med deg, og komme med spontane klemmer og forslag til aktiviteter selv. 

Takk for svar! Jeg tar såklart på meg min del av ansvaret!dette er vi jo to stykker som står oppi 

ønsket ikke med innlegget å gå i detalj  hvor mye "riktig"jeg selv gjør, da det kan virke som jeg lemper alt av "skyld" over på han. Jeg kan jo heller ikke forklare situasjonen ut fra andre enn mitt eget ståsted.

jeg er nok ikke spesielt interressert i å se på fotball når jeg endelig har kveld uten baby må jeg innrømme! Jeg foreslår stadig å se en serie/film og lar han gjerne velge. om han vil se fotball så bruker jeg lese en bok og det har vi alltid syntes er ganske hyggelig. Så prater vi sammen innimellom

Litt av grunnen til at jeg syns det går dårlig er nettopp enveis ros/kjærtegn. Senest igår tok jeg intiativ til sex, men han var "trøtt" og var vel det som fikk meg til å skrive innlegget. 

Han har store komplekser for kroppen sin for tiden, han har grunnet en skade lagt på seg ganske mye, uten at jeg bryr meg med det, jeg syns han er verdens fineste uansett og det prøver jeg fortelle han ofte.  

Huff er nok flere ting som spiller inn. Han har mye med jobb og syns vel det er unødvendig av meg å skulle mase om husarbeid. Det er jo greit nok! Men jeg ønsker å få tilbake de små tingene i hverdagen der man føler seg ivaretatt og elsket. Og det er slitsomt å føle det blir enveis.

 

[AnonymBruker]

Synes du har fått mange gode svar. Lykke til

Anonymkode: 1a010...1d4

[AnonymBruker]

For vår del var det å få barn en mye større overgang enn vi hadde forventet, og de første seks månedene var et lite helvete for alle tre. Heldigvis var vi hele tiden åpne med hverandre om det som var vanskelig, og snakket gjennom det. Når er jenta vår ca 2, og det blir morsommere å være forelder hver eneste dag! 

 

Selv om barnet deres er fredelig, kan det jo være andre ting ved småbarnstilværelsen som er uvant og overraskende? Snakker dere om det? Har han "lov" til å sette ord på sånt, uten at det oppfattes som at han ikke er glad i babyen? 

Anonymkode: b89e6...7ac

[Gjest Sisti]

Jeg syns det kan høres ut som han har fått fødselsdepresjon. Det trenger ikke nødvendigvis å markere seg i relasjon til babyen. Det kan jo også være en "vanlig" depresjon utløst av både skaden og en ny hverdag med baby. Det er jo ikke så viktig nøyaktig hva som er årsaken, det viktigste er å ta tak i det! Diskuterte dere slikt på forhånd, muligheten for at han kan bli deprimert? Kan du minne han på dette? Han bør ikke anklages for noe, prøv å ikke bebreide ham, men dessverre er jo noen menn altfor motvillige til å oppsøke hjelp... 

Håper dere får tatt tak i det, og at du får han til å oppsøke hjelp, enten det er hos familievernkontoret, fastlege eller helsesøster - dere to sammen, eller han alene. Men ta det på alvor, ikke bare avfei han med at han er vrang. Kan hende han selv også tror han bare er vrang og sur, og dermed havner i en ond sirkel der han føler seg feil og sur. Det ER ikke unormalt at menn opplever dette, og det er IKKE dømt til å være slik for alltid!