Barnefordeling ettåring- hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg skal forsøke å gjøre dette så kort som mulig. Jeg og barnets far har vært sammen i ti år. Han er en helt fantastisk far for barnet vårt, som nettopp har fylt 1 år. Forholdet vårt er en velsmurt, velfungerende fasade. Men jeg  må ut. Det har ingenting å gjøre med barnets far, som er verdens snilleste, godeste mann. Vi har bare ingenting igjen av kjærlighet, seksualitet eller gode samtaler. Jeg kan ikke bli i et forhold som ikke gir meg noe glede og kun er basert på at barnet skal ha det bra. At jeg ønsker meg ut, vil nok komme som lyn fra klar himmel på mannen. 

Så er spørsmålet: hva vil skje med barnet i en slik situasjon? Jeg ønsker at faren skal få være så mye sammen med barnet som overhodet mulig, og ser for meg som idealløsning at jeg finner en leilighet rett i nærheten og fordeler så likt som mulig. Henter annenhver dag i barnehage, tar annenhver helg osv. Barnet trenger oss begge like mye, men én isolert uke hos hver er jo helt utelukket i denne aldersgruppen. Men hva om far ikke går med på dette? Om han nekter å forholde seg til meg fordi det blir for vondt? Om det blir konflikt? Hva vil et eventuelt rettssystem lande på når barnet er så lite? 

Anonymkode: 0010d...b19

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke noen har fordelt samværet ved å ha barnet annenhver dag ihvertfall, det blir jo alt for mye frem og tilbake og lite stabilt for et barn. Selv om dere bor nær hverandre. 

Jeg ville bedt om rådgivning ved  familie kontoret om hvordan man best løser samvær med en ettåring. 

Er det helt umulig å berge forholdet? Dersom mannen ikke aner noe som helst har han jo heller ingen mulighet til å forsøke endre på noe eller jobbe med forholdet.. Ikke ment som kritikk, men jeg synes det er rart om du aldri har tatt opp dette med han men bare holdt fasaden. Det må jo bli forferdelig vondt for han å få dette slengt i trynet? 

Anonymkode: 11b55...91a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke noen har fordelt samværet ved å ha barnet annenhver dag ihvertfall, det blir jo alt for mye frem og tilbake og lite stabilt for et barn. Selv om dere bor nær hverandre. 

Jeg ville bedt om rådgivning ved  familie kontoret om hvordan man best løser samvær med en ettåring. 

Er det helt umulig å berge forholdet? Dersom mannen ikke aner noe som helst har han jo heller ingen mulighet til å forsøke endre på noe eller jobbe med forholdet.. Ikke ment som kritikk, men jeg synes det er rart om du aldri har tatt opp dette med han men bare holdt fasaden. Det må jo bli forferdelig vondt for han å få dette slengt i trynet? 

Anonymkode: 11b55...91a

Tusen takk for svar! Forholdet, ja... Det er klart veien er veldig lang til et faktisk brudd, først må jeg forklare ham hvor dårlig dynamikken er, så må vi faktisk se om det er noe vi kan gjøre for å redde det. Det sier jo litt om kommunikasjonen at han ikke aner hvordan jeg faktisk har det.

Uansett er det viktig for meg å sette meg inn i situasjonen på forhånd. Jeg skjønner hva du mener med at annenhver dag er en dårlig idé, men en ettåring kan jo ikke gå en uke av gangen uten å se den ene forelderen sin? Og mannen vil definitivt NEKTE meg full omsorgsrett, han er altfor glad i barnet. Spørsmålet er om han vil vinne frem og få fullt ansvar i en eventuell rettssak fordi det er jeg som velger å gå..? Det kan jeg ikke leve med. Jeg må se barnet mitt så ofte jeg kan.

Anonymkode: 0010d...b19

[AnonymBruker]

Jeg syns det er galskap å forlate en snill mann når barnet er under tre år! Husk at det er mye hormoner i sving, og at de første årene er unntakstilstand!

Anonymkode: 68a59...85b

[kisskissbangbang]

Annenhver helg hos far, med hyppigere samvær hjemme hos deg og barnet. Etterhvert kan dere utvide med en dag nå og da, frem til evt. 50/50-løsning ved treårsalder. 

Å ha barnet annenhver dag er forferedelig ustabilt. Ikke gjør det! 

Og bestill time på familievernkontoret så fort du har sagt fra til mannen. 

Ellers: tenk deg nøye om. Dersom dere ikke krangler mye eller ender opp med å forakte hverandre ved å holde ut litt til vil jeg virkelig anbefale deg å vente litt. Gi det et år til.

[AnonymBruker]

Uten at jeg vet noe som helst om din situasjon eller hvordan du har det, vil jeg gjerne si mine første tanker: Er du sikker på at det beste for både deg og barnet er brudd? Det er ikke anbefalt delt omsorg når barnet er så lite. En hovedomsorgsperson er det beste. Ønsker du virkelig dette for dere, særlig i tanke på barnet? At barnet ikke får like mye tid med dere lenger. At dere, og pappaen ufrivillig, får mindre tid med barnet. Kan dere prøve samlivsterapi? Husk at det er unntakstilstand i småbarnsfasen. Jeg ville gitt pappaen en sjanse til å være med å redde forholdet. 

Som svar på ditt spørsmål: Jeg ville hatt barnet i ett hjem  første tiden, så kan du og pappaen bytte på å bo. Det blir mest stabilt for barnet, dersom det blir brudd. 

Anonymkode: a74cf...bb8

[AnonymBruker]

Dette med vanskelighetene i forholdet kan jo ikke ha kommet som et sjokk på deg over natten og da lurer jeg jo veldig på hvorfor dere har fått et barn sammen? 

Først er du egoistisk og vil ha et barn og så er du enda mer egoistisk og vil ut av forholdet. Tror det er på tide at du begynner å tenke på andre enn deg selv.

Anonymkode: 22055...9fc

[Juniper]

Dere har vært sammen i 10 år, og barnet er et år. 

Hva er det som har hendt etter unnfangelsen som gjør at forholdet nå er dødsdømt?

Jeg vil anbefale deg å ta tak i problemene og prøve å huske hvorfor du falt for denne mannen i utgangspunktet. 

Du skylder ungen din å gjøre et hederlig forsøk på å ordne opp her! 

[Kvinne87Rogaland]

Du får sikkert flere negative svar på dette, men jeg har vært i din situasjon, og vet hvor tungt det er. Det er grusomt å ikke ha følelser eller seksuell tiltrekning i et forhold, og måtte leve på en løgn. Å ha vondt i magen og konstant dårlig samvittighet, fordi man ikke klarer å gjengjelde følelsene til partneren. 

Det at dere har et lite barn gjør ikke akkurat situasjonen bedre. Jeg råder deg til å ta en lang prat med partneren, og forklare på en rolig måte hvordan du har det. Deretter kan dere prøve parterapi, evt også en pause fra hverandre for å få ting litt på avstand. Hvis ingenting hjelper, må du gjøre det du kan for at bruddet blir minst mulig dramatisk, slik at dere kan ha godt samarbeid om barnet. 

Barnet har uansett ikke godt av å ha en ulykkelig mor! 

[Sofia123]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette med vanskelighetene i forholdet kan jo ikke ha kommet som et sjokk på deg over natten og da lurer jeg jo veldig på hvorfor dere har fått et barn sammen? 

Først er du egoistisk og vil ha et barn og så er du enda mer egoistisk og vil ut av forholdet. Tror det er på tide at du begynner å tenke på andre enn deg selv.

Anonymkode: 22055...9fc

Du mener alle som ikke ønsker å leve i et forhold uten kjærlighet, seksualitet eller gode samtaler er egoister. Interessant. Ikke vet du hvordan forholdet var før de fikk barn heller, men velger likevel å kalle henne egoist basert på dine egne antakelser. Kanskje jeg skal gjøre det samme om deg?

Endret 17. januar 2016 av Raven Emerald

[Gjest Mythic]

8 minutter siden, Juniper skrev:

Dere har vært sammen i 10 år, og barnet er et år. 

Hva er det som har hendt etter unnfangelsen som gjør at forholdet nå er dødsdømt?

Jeg vil anbefale deg å ta tak i problemene og prøve å huske hvorfor du falt for denne mannen i utgangspunktet. 

Du skylder ungen din å gjøre et hederlig forsøk på å ordne opp her! 

Veldig enig. Dere var sammen i 8 år før dere fikk barn. Hvorfor ønsket dere å få barn, hvis dere ikke hadde det bra?

[AnonymBruker]

Vi har to barn, det minste nesten ett år. Jeg er heller ikke akkurat forelsket i mannen om dagen. Når kvelden kommer er vi ofte så skutt at vi sitter apatisk i sofaen. Likevel kunne det ikke falt meg inn å gå fra ham!

 

Litt av grunnen er at vi har vært gjennom dette før. Det krevde innsats å finne frem til kjærestefølelsen igjen, men det er mulig. Dessuten, følelser går i bølger. Så lenge man vanner gresset, holder det seg grønt. Med små barn i huset blir det det fort tørke. 

Ta kontakt med familievernkontoret, de kan hjelpe dere. Noe annet er direkte dårlig gjort ovenfor barnet!

 

Jeg blir så oppgitt over alle de som tror at et langt samøiv er som i en romantisk komedie. Med en gang foreøskelsen forsvinner, tror de liksom at det betyr at forholdet er dårlig. Hormonjunkies! Greit om man bare er to, men hvis man har barn er det for dårlig.

Anonymkode: d8d9b...36c

[Mearrasámi]

Er det rart det er mange ulykkelige skilsmissebarn fordi foreldrene ikke orket å kjempe bittelitt engang for forholdet. Om mannen din ikke vet noen ting og du velger å gå er du rett og slett egoistisk. Småbarnsfasen er en kritisk periode for ethvert parforhold og det er her mange gir opp fordi de romantiske følelsene blir borte i tidspresset. Prøv i det minste parterapi før du velger å kapitulere.

[AnonymBruker]

Barnet bør ikke en gang være annen hver helg når det er så lite. En overnatting i uka kanskje? Mest treff på dagtid. Så din avgjørelse frarøver både far og barn for hverandre, fordi alt tilsier at barnet skal være hos deg (om eu hadde hoveddelen av permisjonen) det meste av tiden. Samværet kan økes frem til barnet er tre år men 50/50 løsning når brudert skjedde når banret var ett år er ikke en god løsning.

Så din handling vil få enorme konsekvenser for far og barn. Vent til barnet er tre da kan dere bo vegg i vegg og ha 50/50 løsning. Du kan være ærlig mer faren om vanskene men at du vil forsøke å få det til å funke. Jeg mener at når man først med vitende vilje får barn sammen får man faktisk også klare å bite i seg mangel på kjærlighet så lenge forholdet ellers er ok. 

Mest sannsynlig har dette ikke pågått så lenge siden dere valgte å få barn sammen for under to år siden, så du har søren ikke kjempa mye heller. Kjærligheten daler ibperioder, særlig i de to første årene etter man får barn sammen. Slikt må man faktisk tåle og om ikke anna holde ut til barnet er tre slik at man ikke for evig og altid skyver far ut i kulden pga hva som er de anbefalte samværsordningene når bruddet akjer før treårsalder. 

Anonymkode: a3cd6...cfd

[AnonymBruker]

Mitt råd : tenk deg om..

dere har vært sammen i over 8 år når dere lager barnet.

i løpet av barnets første leveår føler du at det ikke er mer igjen av kjærlighet og seksuell intimitet.. Har det slått deg at dette er helt normalt og en del av småbarnsperioden??

 

hvis ikke: 

du skriver at han er verdens snilleste .. Så hvorfor ikke bare bli i forholdet en liten stund til slik at dere kan ha barnet50-50? Du vil vel uansett ikke ha tid til ny romans akkurat nå .. Og hvis du har det bør far få ha barnet .. For å være i barn til en mor som tror at gresset er grønnere på den andre siden og går fra den ene mannen til den andre er fælt. 

Stesønnen min opplevde akkurat dette-og tro meg det lider han av ennå i dn alder av 22 år..

 

 

 

Anonymkode: fefd7...d9a

[Peter007]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal forsøke å gjøre dette så kort som mulig. Jeg og barnets far har vært sammen i ti år. Han er en helt fantastisk far for barnet vårt, som nettopp har fylt 1 år. Forholdet vårt er en velsmurt, velfungerende fasade. Men jeg  må ut. Det har ingenting å gjøre med barnets far, som er verdens snilleste, godeste mann. Vi har bare ingenting igjen av kjærlighet, seksualitet eller gode samtaler. Jeg kan ikke bli i et forhold som ikke gir meg noe glede og kun er basert på at barnet skal ha det bra. At jeg ønsker meg ut, vil nok komme som lyn fra klar himmel på mannen. 

Så er spørsmålet: hva vil skje med barnet i en slik situasjon? Jeg ønsker at faren skal få være så mye sammen med barnet som overhodet mulig, og ser for meg som idealløsning at jeg finner en leilighet rett i nærheten og fordeler så likt som mulig. Henter annenhver dag i barnehage, tar annenhver helg osv. Barnet trenger oss begge like mye, men én isolert uke hos hver er jo helt utelukket i denne aldersgruppen. Men hva om far ikke går med på dette? Om han nekter å forholde seg til meg fordi det blir for vondt? Om det blir konflikt? Hva vil et eventuelt rettssystem lande på når barnet er så lite? 

Anonymkode: 0010d...b19

Litt rart du vil ut av forholdet når det er så bra. Ja uten å ha prøvd noen rådgivning ovs. Hva mannen vil si deg når han trur alt er bra er ikke godt å vite. Hormoner etter fødselen som er I ulage kan være en forklaring. Har det vart siden fødselen eller  lenge før ovs.  Er dette bare et år gammelt er ikke det lang tid I denne sammenhengen. 

Hvordan vil mannen reagere, om dette kommer som lyn fra klar himmel. Det kan bli begge veier eller litt I midten. Du kjenner han best ,men  det kan tenkes han føler seg rundlurt.  Skulle han dette, kan den snille mannen bli annerledes. Hvem vet om han blir sint og/eller  deprimert. Kanskje han er glad for å bli kvitt deg. 

Når det gleder barnet er alt opp til dere foreldre så lenge barnet har det godt. Dette med diverse standard ordninger trenger dere ikke følge om barnet har det bra, og barnevernet bringes inn. 

I en rettslig tvist blir det som mor vil når barnet er så lite. Dette nesten uten unntak, om mor er det som betegnes som normal. Det vil si at mor blir dømt bosted på barnet og far samvær. 

Om far vil ha samvær bestemmer han selv. Du kan ikke tvinge han , og heller ikke retten. Det er ikke barnets beste med samvær hos noen som ikke vil. 

Det virker litt som du tenker set kan bli noe rettslig.

Far kan også kreve bosted barnet, men så lenge mor ikke vil dette og hun beregnes normal vil far tape denne saken. Spesielt ved små barn. 

Som sagt det er deres foreldres samarbeid som avgjør hvordan det skal bli med barnet. 

Det eneste som kan tvinges fra en forelder er barnebidrag. Dette etter deres begges inntekt og bosted /samvær  for barnet. 

Endret 17. januar 2016 av Peter007

[AnonymBruker]

TS er nok ikke fornøyd med svarene våre. For hun forsvant. 

Anonymkode: 22055...9fc

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Mearrasámi skrev:

Er det rart det er mange ulykkelige skilsmissebarn fordi foreldrene ikke orket å kjempe bittelitt engang for forholdet. Om mannen din ikke vet noen ting og du velger å gå er du rett og slett egoistisk. Småbarnsfasen er en kritisk periode for ethvert parforhold og det er her mange gir opp fordi de romantiske følelsene blir borte i tidspresset. Prøv i det minste parterapi før du velger å kapitulere.

Hvor står det at 50/50-barna der foreldrene bor i samme nabolag er ulykkelige?!

Det er gjerne de med god økonomi og høy utdannelse som har råd til å eie hver din bolig og som ikke vil "holde ut" i et labert forhold der en krangler mye. Barn fanger opp dårlig stemning og de ressurssterke forsøker å jobbe med det - men man må være to!

Fungerer ikke parforholdet er man lykkeligst alene. Barnet vil fange opp dette :-)

De barn som er ulykkelige er barn av:

- foreldre som bor sammen men som krangler ofte

- foreldre som er gift med rusproblemer 

- foreldre som er gift med dårlig råd

 

Takke meg til null krangler, god økonomi, dobbelt med ferieturer, hver sin eie-bolig og 50/50 i samme nabolag!

 

Eventuelt ny partner ødelegger ikke da de får bo i din egen bolig. Barna først! 

Anonymkode: 909a8...128