Sigyns tankekaos.

[Sigyn]

Hei, og velkommen til min dagbok.

Det her blir nok ikke en særlig koselig dagbok, det blir ikke noe ''hei, la oss bli kjent, og så kan jeg fortelle om alt det morsomme jeg har gjort siden sist''. Jeg har andre arenaer for slike ting. Nei, jeg har kommet frem til at jeg trenger et eller annet sted for å... Klage. Sortere og sette ord på følelser og tanker jeg ikke helt forstår. Et sted der jeg kan skrive det som faller meg inn, uten å være bekymret for at andre skal bli bekymret. Eller tenke at jeg er overdramatisk (1. world problems og alt det der, jada, jeg er nervøs for å bli oppfattet slik - men så tenkte jeg, dere kjenner jo ikke meg, så hva gjør det vel egentlig om det er slik det oppfattes? Utfordrer meg selv!). Uten forventninger om at det hverken blir lest eller kommentert på.

Kort fortalt er jeg en 20-noe-åring. Samboer i et turbulent forhold; med en mann jeg er veldig glad i, som samtidig gjør meg gal, og som på mange måter ikke er så interessert i hverken hva jeg tenker eller hva som skjer i livet mitt. Syk, både fysisk og psykisk en tredjedel av livet..... og drittlei av det. ''Unaccomplished'' (hva søren er den norske oversettelsen? Hater når det skjer) på alle mulige måter, ønsker å bli et bedre menneske og få mer ut av livet. Men ork til det? Nei. Et menneske uten noen å snakke med, egentlig, for 1) hvem bryr seg egentlig? unntatt min mor, og 2) fordi jeg har så mange tanker og følelser jeg selv ikke forstår eller klarer å sette ord på, og 3) hvis man har sosial angst oppleves det ikke som særlig naturlig å si ''hallo, hør på meg og mine problemer'a!''

Har gått til psykolog en liten stund, så mulig dette behovet for å skrive forsvinner etterhvert, men foreløpig er det ikke slik. Vi snakker ikke om riktige ting egentlig, men igjen, jeg liker ikke å klage til noen face to face og svarer heller høflig på spørsmål uten å styre samtalen. (som du kanskje merker så har jeg ikke helt det problemet anonymt på nettet... men nå tenkte jeg at det er flaut at jeg skrev ''du'' med tanke på at det kanskje ikke er noen som leser. Ja ja).



Så... Akkurat nå har jeg mye jeg ønsker å få ut, som har bygget seg opp, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så da ender jeg i hvert fall dette innlegget nå, og plukker opp tråden igjen når jeg merker behovet neste gang. Sikkert i løpet av natten, he he. 

 

[Sigyn]

Jeg brukt natten på å se romantiske filmer. Jeg skal ærlig innrømme det - jeg liker mange ''dårlige filmer''. Ikke de verste av de verste, men jeg er ikke den som skyr klisjeer som pesten. Alt jeg vil er å se en kjekk og sympatisk mann bli forelska i en vakker, snill kvinne.... De øyeblikkene der de endelig har innsett at de burde være sammen for alltid og lidenskapelig kysser, det får meg til å ville (og jeg klarer ikke alltid å holde det inne) - helt seriøst - klemme i stykker sofaputen, fnise som en tenåring og smile så stort som jeg fysisk klarer. Åja, og selvsagt drømme meg helt bort i ønsker om at det samme skjer med meg -- før jeg kommer på at jeg hverken er pen nok, smart nok eller i det hele tatt spesiell nok til å kunne skape slike følelser hos et annet menneske.

Jeg drømmer mye om å være et annet menneske. Virkelig. Jeg har dagdrømt og fundert over hvordan det er å være... Student. Mor. Kjendis. Bekjente fra alle mulige steder. Et veldig pent menneske. Et menneske som reiser mye, opplever ting. Et menneske som bor et helt annet sted, har en helt annen familie, en helt annen kjæreste. Og det har smittet over til drømmene mine også, jeg vil anslå at jeg kun er meg selv i rundt halvparten av drømmene mine. Forrige natt var jeg f.eks. Logan fra Veronica Mars (husker ikke hva skuespilleren heter), og selv om jeg ikke husker alle detaljer husker jeg at jeg var utrolig intelligent, hensynsløs og litt gal. Og høy (som i har røyket, ikke høyde), he he, mens jeg drev med vitenskapseksperimenter som satte alle rundt meg i fare og utnyttet uskyldige mennesker (å forklare nøyaktig hva jeg drev med er langt og irrelevant, men det var litt kult - og ulogisk, skjønte jeg da jeg våknet). De beste drømmene er alltid de der jeg er noen andre.

Poenget er.. Jeg føler meg så liten. Så ubetydelig, kjedelig, lite interessant. Jeg står litt ved et veiskille nå. Tidligere har jeg planlagt å forandre meg. Slanke meg, farge håret, begynne å sminke meg hver dag. Lese artikler i stedet for å se på tv, lære nye hobbyer i stedet for å... se på tv, begynne å trene i stedet for å....... se på tv. Jobbe hardt med angsten, få venner. Jobbe hardt med søvnen, få jobb. Gjøre ferdig videregående, studere. Jobbe med forholdet, kjøpe hus sammen, få barn og gifte oss og hele pakka. Ja, dere skjønner.

Men jeg får det jo ikke til. Jeg. Får. Det. Ikke. Til. Nå har det søren meg gått 7 år, og hva har skjedd? Vel, før hadde jeg ikke sosial angst/prestasjonsangst, det har jeg nå. Har noe forbedret seg? Nei. Jeg har fått en samboer, på godt og vondt, men det kommer jeg nok tilbake til.

Og jeg er litt sånn............ Jeg vil gi opp nå. Jeg orker ikke dette mer. Aller helst vil jeg flytte tilbake til min mor, la henne ta seg av alle avtaler, middagslaging og alt slikt, som da jeg var yngre. Bare ligge i senga når jeg ikke må gjøre noe med dyrene. Bli uføretrygdet.

Men, ingen andre er klare for det der enda. Hadde jeg vært i 30-årene, ja. 20-årene, nei. Du er for ung. Og innerst inne hadde det vært litt trist å innfinne meg med at livet aldri blir ''noe mer'. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg, men sånn er nå det.