Bare et hjertesukk...

[Suzy]

Nå er vi der igjen....

Denne helga skulle datteren til Mannen være hos oss, men rett før sender mor en sms og sier at datteren ikke vil - igjen.

Det er bare noen måneder siden Mannen reiste dit de bor i mekling for å få orden på samværet og for å få skrevet en god avtale - etter at mye av våren forsvant når barnet "ikke ville".

I fjor var det sånn en periode både vår og høst og det har etterhvert blitt umulig å planlegge noe for vi vet jo ikke om barnet kommer eller ikke! Samværet er bare rot!

Jenta er fire år og jeg tror ikke hun aner rekkevidden av det når hun sier at hun ikke vil til pappa nå - og jeg mener at mora ikke bør rette seg etter det. Nå har Mannen nærmest gitt opp... og jeg vet ikke hva jeg skal føle.... Føler meg hjelpeløs og trist.

Hvorfro må det bli så vanskelig?!

[Gjest Phair]

Jeg blir så oppgitt over voksene mennekser som bruker barna for hva det er verdt i brudd. Mor opptrer i dette tilfelle veldig smålig ved å legge kjepper i hjulene for en god samværs ordning. Vil bare jeg deg en

[Gjest Madam Felle]

En 4 åring skal ikke bestemme slikt selv, og jeg syns det er dumt av moren, å være med på å ødelegge samværet på denne måten.

Jeg har ingen gode råd om hva dere kan gjøre, men forstår at det ikke er lett.

[aline]

når jeg var liten, så hadde jeg så absolutt ikke veldig lyst til å dra til pappa i ferien, men siden det ikke var ett valg som var opp til meg så hadde da det lite med saken å gjøre!!

hovedomsorgsperson bør faktisk gjøre det de kan for at barnet deres skal tilbringe tid sammen med den andre forelderen, uansett om det passer barnet eller ikke akkurat da....

å ikke være konsekvent, gjør ikke barnet noe godt.

Og din mann, burde ikke gi opp!!! hva vil det fortelle barnet den dagen det blir stort nok til å tenke over barndommen sin? når det spør seg selv hvorfor pappa var så liten del av oppveksten? dersom svaret er at han "ga opp", så tror jeg ikke det er en veldig god følelse for ett barn.

motiver ham til å fortsette å jobbe med det.

[Suzy]

Og din mann, burde ikke gi opp!!! hva vil det fortelle barnet den dagen det blir stort nok til å tenke over barndommen sin? når det spør seg selv hvorfor pappa var så liten del av oppveksten? dersom svaret er at han "ga opp", så tror jeg ikke det er en veldig god følelse for ett barn.

motiver ham til å fortsette å jobbe med det.

Nei han skal ikke få gi opp - jeg har heller ikke lyst til å gi opp, men jeg er også sliten akkurat nå... og lei, lei, lei av hele karusellen. Jeg har jo ei jente sjøl som jeg sender vekk hver helg og annenhver jul osv - og det har jeg gjort siden hun var ett år gammel! Jeg ser verdien og viktigheten av samværet og har sjøl jobba hardt for å få det til å fungere for mitt eget barn.

Mitt største problem i dette er at det berører meg - praktisk og følelsesmessig - men jeg kan ikke gjøre noe. Det "går ut over meg", men jeg har ikke noen rettigheter. Må bare ta en tenkepause nå...

[aline]

skjønner godt at det er slitsomt.

men det er likevel viktig at han fortsetter og at han kan vite ta han gjorde det han kunne for å få tid med barnet.

[Gjest lilletroll]

En 4 åring hverken skal eller kan ta en sånn avgjørelse!! At hun blir hjemme hos mor hver gang hun sier hun "ikke vil" til far er trist, både for far og datter. Håper dere får til en løsning på det hvor mor ikke får sabotere samvær, som er sånn jeg tror dette egentlig henger sammen....

[Suzy]

Håper dere får til en løsning på det hvor mor ikke får sabotere samvær' date=' som er sånn jeg tror dette egentlig henger sammen....[/quote']

Det håper jammen jeg og...

Vi trodde det var i orden nå etter mekling og ettersom de nå har leget en forpliktende avtale.

Det rare er at mor virker som ei klok og bra dame (det lille jeg har snakket med henne). Skjønner ikke at hun ikke ser konsekvensene av dette...

[Gjest Mayamor]

Et barn bestemmer ikke om det vil eller ikke vil til mamma/pappa.

Det er en voksen avgjørelse som barn heldigvis ikke kan gjøre noe med.

Dersom det er mistanke om omsorgsvikt/misbruk el. (ikke hevntanker...) - kan mor/far nekte samvær og forsøke å få en rettslig avgjørelse.

Det er det jo ikke i denne saken.

Et barn lever litt i nuet:

Vil - vil ikke.

Beste/verste dagen i mitt liv.

Aldri/alltid.

Konsekvenser er ikke noe barnet skjønner før litt om litt.

Jenten er 4 år - det sier jo sitt.

Men hvordan løser moren dette da?

La hun datteren få viljen sin på den måten - gjør hun seg selv og datteren en stor bjørnetjeneste.

Du må få samboeren din til å snakke med jentens mor og få henne til å skjønne at det kun går utover datteren.

Kanskje til og med datteren blir sinna på mamma fordi hun ikke gjorde noe mer saken en vakker dag...?

Ikke bare far som svikter henne da.

Mayamor

[Gjest ung mor]

drittmor!

stå på

[Suzy]

Et barn bestemmer ikke om det vil eller ikke vil til mamma/pappa.

Det er en voksen avgjørelse som barn heldigvis ikke kan gjøre noe med.

Dersom det er mistanke om omsorgsvikt/misbruk el. (ikke hevntanker...) - kan mor/far nekte samvær og forsøke å få en rettslig avgjørelse.

Det er det jo ikke i denne saken.

Et barn lever litt i nuet:

Vil - vil ikke.

Beste/verste dagen i mitt liv.

Aldri/alltid.

Konsekvenser er ikke noe barnet skjønner før litt om litt.

Jenten er 4 år - det sier jo sitt.

Men hvordan løser moren dette da?

La hun datteren få viljen sin på den måten - gjør hun seg selv og datteren en stor bjørnetjeneste.

Du må få samboeren din til å snakke med jentens mor og få henne til å skjønne at det kun går utover datteren.

Kanskje til og med datteren blir sinna på mamma fordi hun ikke gjorde noe mer saken en vakker dag...?

Ikke bare far som svikter henne da.

Mayamor

Takk for et veldig godt svar Mayamor! Dette er mye av det samme som jeg tenker ..

[Gjest Tex]

Hva med at mor og far og prinsessen tar seg en prat sammen? Mye morsomt kan komme frem da.....

[Suzy]

Hva med at mor og far og prinsessen tar seg en prat sammen? Mye morsomt kan komme frem da.....

DET hadde jammen vært noe

Vel, de har faktisk vært til samtale hos en barnpsykolog også, som skulle observere far og barn sammen og som snakket med far, far og datter, og med datter alene - og selvsagt mor da...

Det var mor som tok initiativet til dette fordi ungen hadde rasierianfall når hun var hjemme hos henne. Snart et år siden dette nå...

Tror ikke de klarer å løse dette uten en nøytral tredjepart tilstede

[Gjest Anonymous]

kjenner meg igjen....slik opplever jeg mitt forhold til min manns sønns mor (!).

[Polly Ester]

Jeg kjenner igjen sønnen min i 4-åringen "deres".

Han hadde også en periode han ikke ville til pappa. Han gråt og sa at han ikke ville til pappa, og han kom til å savne meg og storebror så masse. Jeg kjente jeg fikk vondt i hjerterota og litt dårlig samvittighet av å sende han avgårde allikevel, men jeg gjorde det.

Og i dag - han er 8 år nå - så vil han være hos faren sin så ofte som mulig. De er sammen i alle ferier og annenhver helg. Noen ganger vil han være der hver helg og det får han lov til. Om sommeren er han der mer enn de foreskrevne 2 ukene.

Så - jeg ser nå at den dårlige samvittigheten jeg hadde da han var 4 var grei å kjenne på, men at jeg sendte gutten avgårde allikevel.

Jeg pleide å si til han at jeg også kom til å savne han, men at pappa også savner han når han ikke er der, og at pappa må få lov til å ha besøk av gutten sin som han er så glad i. Han lot seg ikke trøste med det da, men nå har det ihvertfall ordnet seg til alles beste.

Håper det ordner seg for dere også.

[Gjest gjesta]

Dette er det de voksne som skal bestemme.

Kjenner til et tilfelle hvor en 11-åring plutselig ikke ville overnatte hos faren sin og moren lot h*n være hjemme mens de andre ungene dro. Og h*n har aldri overnattet siden. Faren er veldig sår på dette fordi han vet at de har mistet så mye som aldri kan tas igjen. Først nå som h*n er voksen har de fått et nært forhold igjen.

[LilleBille]

Dette er det de voksne som skal bestemme.

Kjenner til et tilfelle hvor en 11-åring plutselig ikke ville overnatte hos faren sin og moren lot h*n være hjemme mens de andre ungene dro. Og h*n har aldri overnattet siden. Faren er veldig sår på dette fordi han vet at de har mistet så mye som aldri kan tas igjen. Først nå som h*n er voksen har de fått et nært forhold igjen.

... og når er barn store nok til at de skal få velge selv??