Konflikter med stemoren min

[AnonymBruker]

Jeg vil så gjerne fortelle faren min forskjellige ting. Jeg flyttet til han og stemoren min i sommer, og nå vil jeg fortelle han at jeg skal flytte ut med det samme jeg fyller 18 år, fordi det er tydelig at hverken stesøsken eller stemor liker meg. Jeg er bare i veien. Jeg vil at han skal forstå hvordan jeg føler det hver gang hun kommer med kommentarer som ødelegger gledene mine, og jeg vil fortelle han at jeg går til psykolog. Jeg vil også være alene litt med han, siden jeg flytta hit for å bli kjent med han, men det har jeg ikke oppnådd i det hele tatt.

Samtidig så har stemoren min ganske strenge regler. Jeg får ikke feste eller drikke. Drikke er forståelig, men jeg har prøvd å forhandle meg til å dra på fest, mot at jeg kommer hjem for eksempel klokka 01, og de kan godt ta promilletest på meg. Når de sier at dette ikke er greit, så ender det opp med at jeg sniker meg ut. I det siste har jeg fått innetider, leggetider (i helga også), jeg får ikke jobbe på ukedager, de prøver å kontrollere skolearbeidet mitt, forteller meg at det er kaldt ute, så nå meg huske å kle på meg strømpebukse (boblebukse). Sistnevnte er jo greit, men likevel fryktelig irriterende

Jeg er 17 år, 18 til sommeren, men tror ikke jeg klarer å bo i dette hjemmet lenger. Stesøstrene mine minner jeg ofte på at jeg ikke er velkommen her (ikke ved å si det direkte, velogmerke). Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har gjort noe galt, jeg har smilt og vært høflig hele veien. Samtidig vil jeg at faren min skal være lykkelig, så jeg skal prøve å pine meg gjennom det i et halvt år til.

Spørsmålene er:

Hvordan kan jeg fortelle faren min at jeg ikke klarer å bo her uten at han blir sint?
Hvordan kan jeg fortelle at jeg går til psykolog?
Hvordan kan jeg finne på noe alene med han, syns det er rart og ubehagelig å spørre... Dessuten litt kleint å være alene med han.

Og til slutt, jeg vurderer å bryte alle regler og gi f i alt. Bare gjøre hva jeg vil. Dra på fest, reise på ferie, ja de får hente meg, men da hopper jeg bare ut av vinduet og drar tilbake, driter i innetider, driter i husarrest. Det er ingenting de kan ta fra meg som betyr noe. Er dette veldig idiotisk av meg?

Anonymkode: 1d8c8...d9c

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 1d8c8...d9c

[Gjest Dwight]

Ingen av de grunnene du oppgir er grunner til en konflikt. Du høres ut som en veldig trassig tenåring. Deres hjem, deres regler. 

[Gjest Klaveret]

Jeg har stor forståelse for deg. Selv er jeg stemor, og barna mine har stemor og stesøsken hos faren sin. De forteller mye som ligner det du skriver. Spesielt det med at du ikke egentlig er velkommen der. Det er så mye som kan ligge i lufta i et hjem - uten at det er sagt med ord - og jeg har en tanke om at særlig fedre glatt overser stemninger/det usagte.

Jeg synes du skal be om å få snakke med din far på tomanshånd. Nå er folk forskjellige og jeg aner ikke hvilken type din far er - men jeg synes du skal si ting som de er. Eller, du kan skrive det til han og så snakker dere om det når han har lest. 

Jeg synes du har unødvendig strenge regler hjemme hos dere -  men det er ikke sikkert det er noe du kan gjøre noe med. Du kan kanskje få noen råd hos psykologen din om hvordan du kan ta opp ting? 

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil så gjerne fortelle faren min forskjellige ting. Jeg flyttet til han og stemoren min i sommer, og nå vil jeg fortelle han at jeg skal flytte ut med det samme jeg fyller 18 år, fordi det er tydelig at hverken stesøsken eller stemor liker meg. Jeg er bare i veien. Jeg vil at han skal forstå hvordan jeg føler det hver gang hun kommer med kommentarer som ødelegger gledene mine, og jeg vil fortelle han at jeg går til psykolog. Jeg vil også være alene litt med han, siden jeg flytta hit for å bli kjent med han, men det har jeg ikke oppnådd i det hele tatt.

Samtidig så har stemoren min ganske strenge regler. Jeg får ikke feste eller drikke. Drikke er forståelig, men jeg har prøvd å forhandle meg til å dra på fest, mot at jeg kommer hjem for eksempel klokka 01, og de kan godt ta promilletest på meg. Når de sier at dette ikke er greit, så ender det opp med at jeg sniker meg ut. I det siste har jeg fått innetider, leggetider (i helga også), jeg får ikke jobbe på ukedager, de prøver å kontrollere skolearbeidet mitt, forteller meg at det er kaldt ute, så nå meg huske å kle på meg strømpebukse (boblebukse). Sistnevnte er jo greit, men likevel fryktelig irriterende

Jeg er 17 år, 18 til sommeren, men tror ikke jeg klarer å bo i dette hjemmet lenger. Stesøstrene mine minner jeg ofte på at jeg ikke er velkommen her (ikke ved å si det direkte, velogmerke). Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har gjort noe galt, jeg har smilt og vært høflig hele veien. Samtidig vil jeg at faren min skal være lykkelig, så jeg skal prøve å pine meg gjennom det i et halvt år til.

Spørsmålene er:

Hvordan kan jeg fortelle faren min at jeg ikke klarer å bo her uten at han blir sint?
Hvordan kan jeg fortelle at jeg går til psykolog?
Hvordan kan jeg finne på noe alene med han, syns det er rart og ubehagelig å spørre... Dessuten litt kleint å være alene med han.

Og til slutt, jeg vurderer å bryte alle regler og gi f i alt. Bare gjøre hva jeg vil. Dra på fest, reise på ferie, ja de får hente meg, men da hopper jeg bare ut av vinduet og drar tilbake, driter i innetider, driter i husarrest. Det er ingenting de kan ta fra meg som betyr noe. Er dette veldig idiotisk av meg?

Anonymkode: 1d8c8...d9c

Hvorfor bor du ikke hos din mor? 

Din far høres fraværende ut! Fars nye partner høres grusom ut...hun er åpenbart alltid på din far slik at du og din far ikke får alenetid!

Høres forferdelig ut. Flytt for deg selv langt unna.

Anonymkode: 50a20...219

[Raven Emerald]

Ryddet for spekulasjoner.

Raven Emerald, mod.

[Elefantenirommet]

Jeg er både mor og stemor til tenåringer. 

Jeg forstår godt at du føler dette er vanskelig. Og at du synes noen av reglene er strenge. Samtidig høres noen av reglene ut som at de vil passe på deg. Husk at det er mye kjærlighet i grensesetting og.

Du er snart 18, og føler du bør behandles mer som en voksen. Det dummeste du gjør da er å bli trassig og drite i alle regler. Det er ikke voksent. Det er sånn barn i trassalder gjør. 

Mitt tips til deg er å angripe dette på en mer moden måte. Be om å få snakke med både stemor og far. På forhånd kan du ha tenkt ut ting du setter pris på i husholdningen der. Feks at de lager mat til deg, vasker klærne dine, kjører og henter deg, gir deg klær du ønsker deg, eller andre fine ting de gjør for at du skal ha det bra. Si også at regler som å komme hjem til avtalt tid, ta telefonen når de ringer og kle på deg varmere klær når det er kaldt er regler du har bestemt deg for å respektere. Be så om å bli hørt på de punktene som virkelig er viktig for deg, feks å få lov å gå på fest med venner.

Og det med å finne på ting alene med pappa; prøv å komme over den barrieren det er å spørre. Kan godt forstå det føles kleint, men tipper faren din vil bli glad for at du spør. Be han med på bowling eller noe annet du synes er gøy som også er en aktivitet, så blir det ikke stillhet eller klein stemning.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Endret 16. januar 2016 av Elefantenirommet

[AnonymBruker]

Stemoren din høres ut som min mor var mot meg. Hun ville bare mitt beste selv om jeg hadde vondt for å tro det da det var som verst.

Anonymkode: 9780f...344

[AnonymBruker]

Hvis du synes det er vanskelig å snakke med faren din, så skriv et brev og be ham om å tenke over det du skriver. Men du må veie dine ord og ikke komme med anklagelser. Forklar hvordan du har det.

Anonymkode: 827f2...9f2