Ensom: hvordan ble du ensom?

[Marshmallow]

Skjønner at jeg er heldig i forhold til mange her, for jeg har ikke angst eller en sykdom som gjør det vanskelig for meg å treffe nye folk. 

Jeg er en ekstrovert kvinne i 30-årene, og får to år siden hadde jeg et rikt sosialt liv med kolleger som møttes på fritiden flere ganger i uka, mange venninner og en sosial kjæreste, der vi møtte både mine og hans venner jevnlig. Jeg hadde vært ensom før dette, da jeg bodde i utlandet i noen år. Så jeg satte enormt stor pris på det sosiale livet mitt, og tenkte hver dag at jeg var heldig. 

Men så byttet jeg jobb, noe som var en riktig avgjørelse faglig sett. Men de nye kollegene mine er alle småbarnsforeldre som bor svært spredt, og det er ingen kultur for å møtes på fritiden. På jobb har vi det hyggelig og sosialt, det hjelper. 

Etter hvert fikk 4-5 av vennene mine barn nr 2, og flyttet ut av byen. Vi er fortsatt venner, men ses kanskje 1-4 ganger i året. 

Så jeg tilbrakte mye tid med kjæresten min, og hans venner. Jeg kom godt ut av det med samboerne til vennene hans, og han var en snill,supersosial kjæreste som også oppfordret meg til å holde kontakt med mine venner, og likte dem godt. Vi hang mye med et vennepar som jeg kjente fra før. Så jeg hadde fortsatt en god omgangskrets, og satte stor pris på hans venner. 

Men i høst ble det uventet slutt med kjæresten, og jeg mistet vennekretsen på hans bosted. Så "mistet" jeg også mine tre beste venninner uten barn samtidig. Hun i venneparet treffer jeg en sjelden gang, men hun er ikke så interessert i å møtes uten menn og tar aldri initiativ. En annen er i utlandet ett år, men hun kommer jo tilbake. Og min aller beste venninne traff mannen i sitt liv omtrent samtidig med at jeg ble singel. Vi chatter på face, men hun har sjelden tid til å snakke i telefonen eller treffes. Jeg tok meg tid til henne da jeg fikk kjæreste, så det føles litt kjipt at det ikke går andre veien. 

Så fra å ha en full kalender sitter jeg alene hver kveld og helg. Jeg har kun en slektning i byen, som jeg møter en del. I tillegg til å være ensom, har jeg fryktelig kjærlighetssorg. Det gjør at jeg ikke orker å ta så mye initiativ akkurat nå, og det blir en ond sirkel. Jeg var veldig flink til å passe på venner og kjæreste, og satte virkelig pris på hvor heldig jeg var HVER dag. Derfor gjør det ekstra vondt at alt jeg satte pris på er borte.

Men sammenliknet med flere her, ser jeg jo at jeg har mulighet til å skaffe nye venner. Det er ikke bare lett å skaffe venner i 30-årene, mange har små barn. Men jeg bor i en by, så det er garantert flere som meg. Akkurat nå sørger jeg over det jeg har mistet. Men jeg har tro på at jeg kan slippe ut av ensomheten igjen😊

[frk91]

Jeg valgte å fortsette å bo på studiestedet mitt etter jeg ble ferdigutdannet, mens de fleste vennene som jeg hadde blitt kjent med valgte å flytte "hjem". Jobben min er veldig sosial, men det er sjelden snakk om å møtes på fritiden, og jeg er kanskje for dårlig på å ta initiativ til å møte kollegaer. I og med at jeg er vikar blir det til at jeg jobber ca hver helg, og det er som regel da mine gjenværende venner har fri, så jeg møter dem veldig sjelden. 
Må legge til at jeg er introvert, så har et stort behov for alenetid, men hadde vært deilig å flytte til hjemtraktene for å få et større nettverk..

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ensom veldig ofte! Men jeg er veldig heldig som har en kjempe snill ektemann som jeg har det veldig bra med. 

Jeg har 2 venner som jeg møtes veldig sjelden. Hun ene møter jeg ca en gang i mnd, og hun andre 1 gang hver 3. mnd. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke har jobbet noe på over 1 år. Er veldig mye sliten og har dårlig med energi pga sykdommen, så derfor blir jeg mye sittende hjemme. Føler at alle andre på min alder finner på noe med masse venner, og har det mye sosialt, noe som gjør at jeg føler meg enda mer ensom. 

Det er godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn. 

Anonymkode: 09124...34c

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ble ensom: Jeg ble født.

Anonymkode: 42467...395

[Miklo Velka]

Første gangen jeg ble ensom var når jeg begynte på ungdomsskolen, og mistet kontakten med mine venner fra barneskolen, og i løpet av årene på ungdomsskolen hadde jeg ingen venner i det hele tatt. Ble bedre på videregående, men var involvert i et par ulykker i ungdomsårene, som gjorde at jeg hadde store helseproblemer fra midten av tenårene til midten av tredveårene. De var på sitt verste i slutten av tenårene, og starten av tyveårene, og jeg mistet da kontakten med mine "nye" venner. Jeg ble isolert, utviklet depresjon og angst, og har egentlig vært ensom siden da. Har nesten ikke venner i dag, og sliter sosialt, noe som gjør det vanskelig å utvikler relasjoner, både vennskapelige og romantiske. Har vært singel i 17 år, og har kanskje to venner. 

Men jobber hardt for å endre på ting. Leser bøker, går til psykolog, og håper at ting bedrer seg.

Endret 16. januar 2016 av Miklo Velka

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et lite sted og selv om jeg hadde noen venner i barndommen skulle det ikke mye til før jeg havnet utenfor. Så jeg flyttet da jeg var 16 og mistet etter hvert kontakten med alle gamle bekjente. På VGS ble jeg skolelei og ble venner med de som var i samme situasjon. Dette miljøet ble med årene veldig ruspreget og det var grunnen til at jeg ikke orket å være med de lenger. Så jobbet jeg i noen år. Ble venner med noen av kollegaene mine, men de var eldre enn meg og etablerte, så det ble ikke det helt store. Nå går jeg på skole og har forsåvidt en god tone med flere av medelevene, men føler at jeg faller litt mellom de forskjellige grupperingene. Jeg er ganske skoleflink, men ikke noen typisk "flinkis". Og jeg er en guttejente. Har hatt endel guttevenner opp gjennom årene, men alle har fått følelser for meg og det har ødelagt vennskapet.

Men skal ikke klage. Jeg har et par stykker jeg kan ta en kaffe med iblant. Har også tatt opp kontakten med en gammel venninne og vi prater sammen flere ganger i uka. Hun lever et travelt liv, men vi møtes så ofte det lar seg gjøre. Ikke minst har jeg en samboer. Så jeg har det egentlig helt greit, men det hender at jeg blir sittende ufrivillig alene i helgene og det kan være litt tungt. Samboeren min har en stor, sammensveiset vennegjeng og merker at jeg misunner ham for det. Skulle gjerne hatt min egen gjeng.

Anonymkode: b0c92...9f4

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samme her, føler med deg
 

Anonymkode: 43cfb...ce6

Lige så  

Anonymkode: 1b75d...435

[deedee_]

Jeg er 23 år, har bodd vekke fra hjemstedet mitt i 4 år. Flyttet vekk for å gå på folkehøgskole da jeg var 18, mest for å komme meg bort fra et ganske dårlig miljø. Fikk kjæreste der, og har bodd rundt forbi i Norge med han, og da mistet jeg kontakt med de jeg hadde da jeg bodde i hjembyen min. Noen med vilje (de i det dårlige miljøet) og med andre har det bare blitt sånn. Har flyttet hjem igjen nå, siden kjæresten min studerer i utlandet. Og her har jeg 2 venner igjen. Som begge to har sine bestevenninner og sine gjenger som jeg ikke er en del av. Sliter litt med følelser om at det er noe galt med meg i blandt, men har heldigvis verdens beste kjæreste som er flink til å oppmuntre meg. Selv om han bor langt borte og vi ikke ser hverandre så ofte. Er vanskelig og å få venner i voksen alder da jeg føler de fleste venninnegjenger har vært sammensveisa siden ungdomstiden. Uff, er ikke lett å leve sånn. Føler meg ofte sykt dum og flau over situasjonen min, selv om jeg ikke vet helt hva jeg kunne ha gjort annerledes..

[Jonghyun]

har nettopp begynt på andre semester i en helt ny by...kjenner fremdeles ingen her. har sosial angst så jeg klarte ikke å ta del i fadderuka, og jeg tørr heller ikke å snakke med folk på forelesninger. ser ut som det kanskje blir litt mer gruppearbeid og sånt i år, så alt håp er ikke ute, men jeg tviler egentlig på om jeg orker et år til hvis jeg fremdeles ikke kjenner noen når sommern kommer.

[AnonymBruker]

Den 15. januar 2016 at 21.06, Handymanhedmark skrev:

Vondt å lese. Hvis dere som er ensomme trenger å prate eller trenger en god venn så send en pm

Gjelder det både menn og damer ?

Anonymkode: 1204d...30f

[AnonymBruker]

Jeg utviklet voldsomt sosial angst allerede tidlig på barneskolen, jeg isolerte meg vel nærmest helt fra jeg var 8-9 år gammel.

Nå har angsten sluppet taket, men siden jeg har null erfaring med det å være sosial med andre enn aller nærmeste familie, aner jeg ikke hvordan jeg skal få venner. 

Jeg merker også at jeg rett og slett ikke liker folk, generellt sett. Det er få jeg kunne tenke meg å være venner med.. Jeg liker meg godt alene, men innimellom føler jeg meg knusende ensom, og skulle gjerne hatt noen å le sammen med, eller snakke om ting med. 

Anonymkode: 67022...ebd

[AnonymBruker]

ensom - hvordan ble du ensom?

Ble aldri mobbet eller noe sånt, men har vært en ''loner'' siden jeg gikk i ungdomsskolen. Følte at jeg ikke passet i noe miljø i tenårene. Hadde plutselig mange venner og var veldig sosial i studietiden. Så plutselig en dag er jo den over, og alle flytter til sitt. Har nå levd mange år uten venner, men er som sagt en loner, så alt er ikke negativt av den grunn. Koser meg mye alene, lager god mat, går turer, leser mye. Har mange interesser som jeg kan gjøre på egenhånd. 

Det er mye mer trist å føle seg ensom når man er i et forhold, og det har jeg følt. 

Anonymkode: 9b880...96c

[Vin_fruen]

Gikk fra kjempestort nettverk til nesten ingen..har vel 2 venner og en "kjæreste" jeg nesten aldri ser.

Mye ensom og alene, men har blitt litt vandt til det.

[AnonymBruker]

Jeg fikk psykose og ble mentalt ødelagt som 20åring da jeg studerte for meg selv. Brukte 10 år på å komme meg og fungere i hverdagen. I mellomtiden opprettholdt jeg ikke vennskapene jeg hadde, og ødela endel for meg selv. Studerer fremdeles, men har ingen venner jeg kan henge med. På skolen har jeg heldigvis noen å være med, så jeg får dekket det sosiale behovet der. Men aller mest skulle jeg ønske jeg hadde mer sosialliv.

Anonymkode: e3c59...bac

[AnonymBruker]

selv så er jeg snart 80 og ble ensom etter at mannen gikk bort.

Anonymkode: e18d2...1ad

[AnonymBruker]

Jeg opplevde en ganske vond ensomhet da jeg flyttet fra hjembyen min for å studere. Mine venninner flyttet til andre byer som lå lengre unna hjembyen vår, men mine foreldre "tillot" ikke at jeg flyttet langt vekk. Det første året som student husker jeg som et stort, svart hull. Brukte tiden min på å chatte med nettflørter, og orket nesten ikke gå ut av leiligheten. Tre år senere traff jeg mannen min, og den dype ensomheten var der ikke lenger. Etterhvert begynte han å reise med jobben, og i flere uker om gangen var jeg mutters alene. Hadde festevenninner, og jeg festet en del, men alt var overfladisk og falskt. Trakk meg mer og mer vekk fra dem jo mer seriøst forholdet mitt ble. Og da jeg fikk barn opplevde jeg at vinduene åpnet seg: endelig nye muligheter til å treffe nye mennesker. Dessverre taklet jeg barselgrupper og Pomp de Luxe-partyer dårlig; det var like overfladisk som alt annet. Etter noen år som mor trakk jeg meg unna dette også. Nå er jeg skolemamma, og det er alltid noe overfladiske greier man kan være med på - mammakvelder for eksempel. Men jeg orker/takler/klarer det bare ikke. Så jeg holder meg for meg selv, og jeg er mye alene. Mannen jobber mange lange dager, og jeg er alene 4 kvelder i uka. Samtidig er jeg hjemmeværende, og er derfor alene på dagtid også. Selv om jeg trives alene, introvert som jeg er, er jeg ofte ensom. Når barna har lagt seg for kvelden, og mannen fortsatt er på jobb,  kjenner jeg at jeg er litt...tom. Ingen å be over på besøk, ingen å ringe. Sitter med pc'en i fanget og gjør ingenting spesielt. Og for å trøste meg selv tyr jeg stadig til alkohol. Det er det eneste som får meg til å gi litt blaffen i alt. I grunnen litt tragisk :-/

Anonymkode: a4636...a33

[AnonymBruker]

Jeg er 22 og er ensom. Bor i liten by og de fleste har flyttet pga studier, lei småby osv. Da har kontakten bare dabbet av. Mens andre har jeg bare vokst fra og er ikke det samme som det var før. 2 stykker har fått barn og mann og har ikke tid til noe annet. Hun ene er 3 barnsmor i en alder av 22. 

Jeg har en sønn på 2 som jeg er alene med. Så kan liksom ikke gjøre så mye I helgene. Går mye i det samme. Har ikke stor familie og ikke alltid lett å få barnevakt. Mamma er kronisk syk. Vanskelig å få venner i voksen alder  

Anonymkode: 78e0a...aa0

[AnonymBruker]

Ble mobbet hele barneskolen, og følte meg utenfor både der og videre skolegang. Aldri hatt noen ordentlige venner ,alltid slitt med å passe inn. Liker meg godt hjemme, og har vært med kjærestene mine - og kun de- når jeg har hatt noen. Og elsket det.

Nå er jeg desverre nylig singel igjen, og blir da sittende alene.. Har et par venner, den ene bor langt unna meg, og den andre er travel småbarnsmor jeg kan møte på en kopp kaffe på kjøpesenteret en gang i måneden, maks, da hun har tid. Føler jeg trenger meg på, fordi jeg vet hun er travel. Vi snakker uansett ikke så dype samtaler.

Aldri hatt en veninne jeg har blitt bedt hjem til på kveldene over et glass vin feks. Trist, men sånn er det.. uten at jeg har noen god grunn til hvorfor. Jeg vil bare være med de jeg er sammen med, de som er meg helt nære.

Anonymkode: 9853f...e9c

[AnonymBruker]

fordi noen av dem trodde på deg, og 50% av dem ble livredde... og i hovedsak så har man deres versjon, og ikke en eneste versjon i fra min side. dere sjikanerer folk. hvis jeg flytter til utlandet... skjer det samme der?

Anonymkode: e18d2...1ad

[AnonymBruker]

jeg ville forresten aldri flytte til det stedet. det var tvang. det sa flere. ren skjær tvang.

Anonymkode: e18d2...1ad