Misofoni - jeg holder på å klikke!

[AnonymBruker]

Er den noen som har erfaring med misofoni?

Jeg har lenge irritert meg over min fars matlyder, noe helt ekstremt. Det føles som at jeg virkelig ikke evner å slutte å bry meg. Jeg har trodd at det var han som hadde problem med smatting og svelgelyder, men har begynt å tenke på misofoni, dette også på grunn av graden av aversjon jeg opplever. Jeg prøver å ta meg selv i det, han fortjener uansett ikke å få kjeft, men sinnet jeg kjenner på blir helt ekstremt. Det er slik at jeg ikke orker å spise sammen med ham, men om han vil ha en frukt når han er på besøk, eller få noe å drikke så synes jeg ter selvsagt at han skal få det, men jeg blir så sint. Det kjennes ut som at det klikker for meg, og at jeg virkelig ikke kan regulere det. Jeg jobber hardt med å holde det igjen, som sagt, men det hender jeg avslutter besøk tidligere fordi jeg ikke takler det.

Jeg er en veldig rolig, avbalansert og uvoldelig person. Men i det jeg plages av denne lyden så får jeg lyst til å brøle, og være voldelig, hive ham på dør rett og slett, bokstavlig talt hive. Hva er det som gjør til dette? Minner det deg om misofoni? Vil du fortelle om din erfaring med misofoni? Hadde likt å høre om andre har like opplevelser som det jeg har, med et sinne som på en måte ikke hører hjemme i forhold til min eget temperament.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[AnonymBruker]

Jepp, jeg har det. Har ikke alltid hatt det, men når jeg sitter sammen med noen som lager lyder når de spiser så holder jeg på å eksplodere innvendig. Veldig rart og ganske kjipt. Kan jo ikke akkurat brøle eller rømme rommet, selv om det er det eneste jeg har lyst til.

Anonymkode: 2dae7...efe

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, jeg har det. Har ikke alltid hatt det, men når jeg sitter sammen med noen som lager lyder når de spiser så holder jeg på å eksplodere innvendig. Veldig rart og ganske kjipt. Kan jo ikke akkurat brøle eller rømme rommet, selv om det er det eneste jeg har lyst til.

Anonymkode: 2dae7...efe

Kjenner du også på impulser til å reagere med brøling eller fysisk angrep, at sinnet er ekstremt og helt upassende til situasjonen?

Jammen ble jeg glad for svaret ditt nå, følte meg litt alene med å slite med dette.

Har du fått bekreftet dette hos noe lege eller noe? Vet du hva det kommer av? Fortell gjerne eksempel, hvis du vil da.

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Silfen]

Regner med at jeg har dette i en eller anne grad. Klikker av matlyder, pustelyder etc. Men må jo bare ta meg i det. Dog får enkelte av barnas venner ikke lov å spise i samme rom som meg for jeg blir mannevond.

[Tåkedis]

Jeg har lignende erfaringer som deg, og ja, dette er garantert misofoni. Bor sammen med faren min og irriterer meg grådig over lydene han lager når han spiser! Pustelyder kan også trigge meg, men det er matlydene som er verst. Av og til kan det bli så fælt at jeg får lyst til å klaske til ham eller hive noe i veggen (stakkars menneske ). Jeg opplever også et voldsomt sinne, til tross for at jeg er en svært rolig og fredelig person... Så du er ikke alene med dette!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Silfen skrev:

Regner med at jeg har dette i en eller anne grad. Klikker av matlyder, pustelyder etc. Men må jo bare ta meg i det. Dog får enkelte av barnas venner ikke lov å spise i samme rom som meg for jeg blir mannevond.

Reagerer du spesielt på mennesker du kjenner som gjør det? Jeg har lest at man kan reagere spesielt hvis man har en nær relasjon til den som lager lyden, og jeg tenker at kanskje det er derfor jeg reagerer så ekstremt med min far. Det er ganske ekkelt å føle at sinnet bare bobler.

Hender det du klikker?

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tåkedis skrev:

Jeg har lignende erfaringer som deg, og ja, dette er garantert misofoni. Bor sammen med faren min og irriterer meg grådig over lydene han lager når han spiser! Pustelyder kan også trigge meg, men det er matlydene som er verst. Av og til kan det bli så fælt at jeg får lyst til å klaske til ham eller hive noe i veggen (stakkars menneske ). Jeg opplever også et voldsomt sinne, til tross for at jeg er en svært rolig og fredelig person... Så du er ikke alene med dette!

Puster lettet ut nå. Ikke som at det hjelper at du også opplever dette, men jeg føler meg så "sinnsyk" på en måte, som kjenner på dette ekstreme sinnet, som virkelig ikke passer til situasjonen, og da er det greit å vite at andre opplever det samme. Hva er smattelyder å klikke for liksom, jada det er irriterende, men å bli voldsomt SINT på noen, det er jo overreagering, men det er rett og slett kroppen, eller ett eller annet som reagerer sånn. Jeg selv skjønner jo at det ikke er en passende reaksjon, men den kommer enten jeg vil eller ikke. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Har du fått høre fra noen at det er misofoni du har? For jeg hadde likt å kunne si til meg selv at det er ikke jeg som er helt idiot, det er en faktisk greie jeg sliter med, er misofoni legitimt å si man har liksom?

Har du noen gang reagert?
Det har vært noen ganger i bilen, hvis jeg har kjørt og min far sitter på og han har spist et eller annet, og jeg har brutt ut "Dette går ikke, du kan ikke SPISE i bilen når jeg kjører!!!!". Men det er en grei måte å uttrykke meg på, sinnet ønsker egentlig å si stygge ting som "Nå holder du kjeft med den jævla smattingen, faen får være måte på bråk du skal lage med den hersens maten". Det er liksom sinne som jeg ikke kjenner igjen fra noe sted. Føler meg helt dust.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Silfen]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Reagerer du spesielt på mennesker du kjenner som gjør det? Jeg har lest at man kan reagere spesielt hvis man har en nær relasjon til den som lager lyden, og jeg tenker at kanskje det er derfor jeg reagerer så ekstremt med min far. Det er ganske ekkelt å føle at sinnet bare bobler.

Hender det du klikker?

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

Det er verre jo mer kjente relasjonen er. Sikkert fordi man er mer avslappet i forhold til det å faktisk bli irritert. Men nei, klikker ikke, det er jo mitt problem. Men ungene er oppdratt ganske nazi på ikke å smatte når de spiser, så det gjør ikke mine egne.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Silfen skrev:

Det er verre jo mer kjente relasjonen er. Sikkert fordi man er mer avslappet i forhold til det å faktisk bli irritert. Men nei, klikker ikke, det er jo mitt problem. Men ungene er oppdratt ganske nazi på ikke å smatte når de spiser, så det gjør ikke mine egne.

Skjønner. Jeg også vet selvsagt at det er mitt problem, men jeg skulle ønske jeg visste noe for å ikke bli så sint, jeg skjønner ikke hvorfor det skjer. Det kan komme fra ingensteds.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Kragebein]

Åh, TS, jeg føler virkelig med deg. Jeg har dette i stor grad og har hatt det så lenge jeg kan huske. Heldigvis har jeg en samboer og familie som er veldig forståelsesfulle, noe som har vært en veldig stor lettelse. Det å kunne være helt ærlig med dem om hvordan det føles og å kunne spise i forskjellige rom uten at de blir fornærmet er veldig deilig! Jeg har gått i terapi en stund nå og begynt på angstdempende medisiner, og det har hjulpet litt. På denne skalaen var jeg tidligere regelmessig på mellom 7 og 10, men i det siste har jeg vært på nivå 6 på det verste.

For meg er det definitivt relatert til angst og stress, og jeg merker stor forskjell på en god og en dårlig dag. På dårlige dager har jeg stort sett støyisolerende headset og musikk på hele dagen. På gode dager kan jeg sitte i samme rom som noen som spiser, men selv da er det veldig vanskelig.

Det er ikke bare spiselyder jeg reagerer på, men det er uten tvil det verste. Du er ikke alene!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kragebein skrev:

Åh, TS, jeg føler virkelig med deg. Jeg har dette i stor grad og har hatt det så lenge jeg kan huske. Heldigvis har jeg en samboer og familie som er veldig forståelsesfulle, noe som har vært en veldig stor lettelse. Det å kunne være helt ærlig med dem om hvordan det føles og å kunne spise i forskjellige rom uten at de blir fornærmet er veldig deilig! Jeg har gått i terapi en stund nå og begynt på angstdempende medisiner, og det har hjulpet litt. På denne skalaen var jeg tidligere regelmessig på mellom 7 og 10, men i det siste har jeg vært på nivå 6 på det verste.

For meg er det definitivt relatert til angst og stress, og jeg merker stor forskjell på en god og en dårlig dag. På dårlige dager har jeg stort sett støyisolerende headset og musikk på hele dagen. På gode dager kan jeg sitte i samme rom som noen som spiser, men selv da er det veldig vanskelig.

Det er ikke bare spiselyder jeg reagerer på, men det er uten tvil det verste. Du er ikke alene!

Takk for svar. Godt å lese at andre kjenner seg igjen i dette, selv om jeg selvsagt skulle ønske at ingen andre måtte slite med det.

Så misofoni er en skikkelig diagnose? Det er ikke bare en selv som er intolerant?

Bruker du benzo, eller andre angstdempende medisiner?

Det høres godt ut at de rundt skjønner og aksepterer det som en gyldig grunn, jeg føler meg bare dum, og liksom plagsom som blir så irritert på dem, at jeg må jo bare ta meg sammen, ikke bli så sint.

Har det hendt at du har vært voldelig eller fått sinneutbrudd? Hvilke andre lyder reagerer du på?

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Silfen]

Misofoni er en skikkelig diagnose ja, er noen feilkoblinger i topplokket.

[Wenda]

Jeg viste ikke at det hadde et navn 

Jeg er ekstremt tålmodig og det skal mye til for å gjøre meg sint. Samboeren min sier at han misunner min ro

Men så fort han begynner å spise så holder jeg på å klikke i vinkel. Jeg elsker den mannen, men så fort det kommer en bitteliten smattelyd eller jeg kan høre at spiser så får jeg lyst til å slå han så hardt jeg kan med knyttneven

Jeg sliter voldsomt med å la være å bli sint på han, og jeg  sitter nesten å rister gjennom hele måltidet. Eneste gangene jeg kan kose meg skikkelig med mat er når jeg spiser alene. Jeg sier klart ifra når det er skikkelig smatting, men jeg prøver å holde kjeft når det kommer til helt vanlige spiselyder han ikke kan noe for

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Wenda skrev:

Jeg viste ikke at det hadde et navn 

Jeg er ekstremt tålmodig og det skal mye til for å gjøre meg sint. Samboeren min sier at han misunner min ro

Men så fort han begynner å spise så holder jeg på å klikke i vinkel. Jeg elsker den mannen, men så fort det kommer en bitteliten smattelyd eller jeg kan høre at spiser så får jeg lyst til å slå han så hardt jeg kan med knyttneven

Jeg sliter voldsomt med å la være å bli sint på han, og jeg  sitter nesten å rister gjennom hele måltidet. Eneste gangene jeg kan kose meg skikkelig med mat er når jeg spiser alene. Jeg sier klart ifra når det er skikkelig smatting, men jeg prøver å holde kjeft når det kommer til helt vanlige spiselyder han ikke kan noe for

AKKURAT SÅNN ER DET! Jeg blir så letta av at jeg ikke er alene. Jeg føler meg jo så idiot, får være grenser for hvor intolerant og kravstor jeg skal være, men som Silfen sa så er visst dette en reell greie, og det, til tross for at det ikke endrer noe, gjør det litt godt. Den siden Kragebein viste til, viste også personal experiences og det å lese der, føler at jeg ikke er like idiot lenger, eller i alle fall at jeg ikke er alene, på merkelig vis gjør det godt.

Jeg er som deg, tålmodig, og rolig, men sinnet som kommer er helt ukarakteristisk, og brått, uventet, og egentlig litt skremmende. Jeg får slemme tanker som jeg egentlig ikke tror er sanne, men i de øyeblikkene så er det som at jeg hater mennesket som er opphav til lydene.

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Wenda]

Litt godt å vite at det finnes et navn på det. Min samboer kan bli skikkelig irritert på meg, men nå kan jeg henvise til linker med informasjon om dette så kanskje vi kan nyte måltidet bedre begge to uten å bli irriterte på hverandre

 

skal lese gjennom det som er linket til her og Google det mer altså

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Wenda skrev:

Litt godt å vite at det finnes et navn på det. Min samboer kan bli skikkelig irritert på meg, men nå kan jeg henvise til linker med informasjon om dette så kanskje vi kan nyte måltidet bedre begge to uten å bli irriterte på hverandre

 

skal lese gjennom det som er linket til her og Google det mer altså

Ja, jeg skal også lese mer om dette. Likte spesielt godt den linken Kragebein kom med, der var det mye god info.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[Kragebein]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Godt å lese at andre kjenner seg igjen i dette, selv om jeg selvsagt skulle ønske at ingen andre måtte slite med det.

Så misofoni er en skikkelig diagnose? Det er ikke bare en selv som er intolerant?

Bruker du benzo, eller andre angstdempende medisiner?

Det høres godt ut at de rundt skjønner og aksepterer det som en gyldig grunn, jeg føler meg bare dum, og liksom plagsom som blir så irritert på dem, at jeg må jo bare ta meg sammen, ikke bli så sint.

Har det hendt at du har vært voldelig eller fått sinneutbrudd? Hvilke andre lyder reagerer du på?

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

Jeg har blitt voldelig flere ganger, men aldri mot andre enn meg selv. I min verste periode hadde jeg alltid blåmerker over begge beina. Før jeg klarte å si ifra til samboeren min tvingte jeg meg gjennom måltider og gikk rett på do for å grine etterpå mens jeg skalv skikkelig. Å være ute blant folk eller jobb gjorde meg fullstendig utslitt fordi da må man som oftest bare finne seg i det. 

Av lyder jeg reagerer på så er det de fleste lyder fra munnen (smatting, tung pusting, gjesping, hosting, osv), de fleste repeterende lyder (jeg har også misokinesia, så det å se repeterende bevegelser eller kilden til en repeterende lyd er like ille selv om jeg ikke hører den), plystring, svak bass gjennom vegger (i grunn også de fleste lyder som er så lave at jeg bare akkurat hører de)...

Psykologen min hadde aldri hørt om det før, men hun er heldigvis veldig forståelsesfull og har brukt tid på å undersøke det og behandlingsmåter. Jeg tar ikke benzo, men SSRI etter anbefaling fra psykologen og overlege på DPS, i kombinasjon med kognitiv terapi. Det er utrolig deilig å kjenne at sinnet minsker litt, så jeg anbefaler absolutt å ta det opp med legen for å få henvisning til psykolog!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kragebein skrev:

Jeg har blitt voldelig flere ganger, men aldri mot andre enn meg selv. I min verste periode hadde jeg alltid blåmerker over begge beina. Før jeg klarte å si ifra til samboeren min tvingte jeg meg gjennom måltider og gikk rett på do for å grine etterpå mens jeg skalv skikkelig. Å være ute blant folk eller jobb gjorde meg fullstendig utslitt fordi da må man som oftest bare finne seg i det. 

Av lyder jeg reagerer på så er det de fleste lyder fra munnen (smatting, tung pusting, gjesping, hosting, osv), de fleste repeterende lyder (jeg har også misokinesia, så det å se repeterende bevegelser eller kilden til en repeterende lyd er like ille selv om jeg ikke hører den), plystring, svak bass gjennom vegger (i grunn også de fleste lyder som er så lave at jeg bare akkurat hører de)...

Psykologen min hadde aldri hørt om det før, men hun er heldigvis veldig forståelsesfull og har brukt tid på å undersøke det og behandlingsmåter. Jeg tar ikke benzo, men SSRI etter anbefaling fra psykologen og overlege på DPS, i kombinasjon med kognitiv terapi. Det er utrolig deilig å kjenne at sinnet minsker litt, så jeg anbefaler absolutt å ta det opp med legen for å få henvisning til psykolog!

Jeg går faktisk allerede til psykolog, men for helt andre ting enn dette. Har vel kanskje følt skam for å ta opp dette, og at det får være grenser for ting jeg skal ta opp. Og siden jeg ikke har visst skikkelig om det var en reell greie så har jeg vært redd for at jeg ikke skulle bli tatt seriøst (selv om psykologen min er veldig flink og imøtekommende), eller at hun skulle tro at jeg fant på nye ting hele tiden.

Jeg også reagerer på lyder som jeg såvidt hører, eller lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. F.eks kunne lyden fra oppvaskmaskinen vært plagsom, men siden jeg vet hvor den kommer fra, og hva den kommer fra, så går det greit.

Jeg kan også se en korrelasjon mellom det å bli plaget av lyder og det å bli sliten og uttafor, og få slitensymptomer som ligner influensaen sine. Men har aldri tenkt på at dette faktisk kan komme av dette her. For det er liksom i situasjonen et ekstremt sinne, men det er spesifikke lyder som gjør meg så sint, men det å skulle utholde slike lyder som plager meg over tid, det gjør meg i ettertid svært utslitt.

Men hvordan jobber dere med dette i terapi? 

Liksom bare det å tenke på slike lyder gjør meg sliten. Æsj, jeg har definitivt mye skam knyttet til dette, føler meg mislykket og idiot for å bli så sint. At jeg burde bare ta meg sammen, eller skjerpe meg.

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67

[AnonymBruker]

Hvorfor skaffer dere ikke dere psykiatrisk hjelp? Det her er jo virkelig ikke Sundt for hverken dere eller familien deres.

Anonymkode: a0048...0db

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skaffer dere ikke dere psykiatrisk hjelp? Det her er jo virkelig ikke Sundt for hverken dere eller familien deres.

Anonymkode: a0048...0db

Jeg har ikke tatt dette opp med psykologen min fordi jeg har følt meg så idiot, og tenkt at dette ikke var mulig å få hjelp til, men heller at jeg burde bare skjerpe meg. Men andre her har jo fått hjelp. Så synes spørsmålet ditt er litt rart. Slik jeg forstår det er det også snakk om et nevrologisk problem, og ikke psykiatrisk.

TS.

Anonymkode: 3ac0d...c67