Ønske om å bli akseptert

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en mann som har to barn fra et tidligere forhold, og vi har nå vært sammen i tre år. Han var single i ca ett år før vi møttes. Jeg har altså ingenting å gjøre med bruddet til han og eksen.

Eksen hans har gått videre, men prøver likevel å "lage trøbbel". Barna har ved flere anledninger sagt at mor ikke liker meg, noe hun også har gitt tydelig uttrykk for til far. Hun snakker stygt om meg foran (og til) barna, noe som har satt dem i en vanskelig situasjon. Jeg og barna går veldig godt overens, de løper i mot meg når de ser meg, kaster seg rundt halsen min og sier ofte at de er glad i meg.

De har flere ganger åpnet seg opp til både meg og far, hvor de snakker om at mor ikke liker meg, og at de syns det er vanskelig. Far har tatt det opp med mor flere ganger, men hun nekter for å ha snakket om meg overhodet, selv om far ofte har vært til stede når det skjer. De har vært på møte hos familievernkontoret flere ganger, og der er de veldig klar på at dette er skadelig for barna, at jeg kan være en ressurs og en ekstra voksenperson i barnas liv. Etter disse møtene har mor sluttet å snakke stygt om meg foran barna med far til stede, men vi er redde for at hun fortsetter innenfor husets fire vegger. Dette på bakgrunn av ting barna har sagt. Når far konfronterer henne med det, nekter hun selvsagt.

Jeg holder meg i bakgrunnen og har ingenting med mor å gjøre, all kommunikasjon er mellom mor og far. Ved flere anledninger har jeg kunnet stilt opp for barna (som feks sjåfør til fritidsaktivetet, eller tatt i mot dem hjemme hos oss når far har blitt forsinket fra jobb etc), men i disse tilfellene har mor nektet å "sende barna med/til noen hun ikke stoler på". 

Hvorfor kan hun ikke se på meg som en voksenperson i barnas liv, som ønsker dem alt godt og som kan være til hjelp for både henne og far når det blir trøbbel med logistikken med feks henting/bringing, eller som en ressurs i andre sammenhenger? 

Hva må til for at hun skal akseptere meg som en del av barnas liv? 

 

 

Anonymkode: 23bd2...e97

[Gjest snoopy_93]

Har lest et par steder her inne at slike ting av og til bunner i at mor er redd for at barna skal like den nye dama til pappa bedre enn mor selv. 

Men det kan jo også hende at mor faktisk ikke stoler nok på deg til å kunne "etterlate" barna med deg alene. 

Og at hun snakker stygt om deg kan også være en slags forsvarsmekanisme hun har. 

Har du snakket bed barnefar om det du stiller spørsmål ved her?

[Gjest Blomsterert]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer med en mann som har to barn fra et tidligere forhold, og vi har nå vært sammen i tre år. Han var single i ca ett år før vi møttes. Jeg har altså ingenting å gjøre med bruddet til han og eksen.

Eksen hans har gått videre, men prøver likevel å "lage trøbbel". Barna har ved flere anledninger sagt at mor ikke liker meg, noe hun også har gitt tydelig uttrykk for til far. Hun snakker stygt om meg foran (og til) barna, noe som har satt dem i en vanskelig situasjon. Jeg og barna går veldig godt overens, de løper i mot meg når de ser meg, kaster seg rundt halsen min og sier ofte at de er glad i meg.

De har flere ganger åpnet seg opp til både meg og far, hvor de snakker om at mor ikke liker meg, og at de syns det er vanskelig. Far har tatt det opp med mor flere ganger, men hun nekter for å ha snakket om meg overhodet, selv om far ofte har vært til stede når det skjer. De har vært på møte hos familievernkontoret flere ganger, og der er de veldig klar på at dette er skadelig for barna, at jeg kan være en ressurs og en ekstra voksenperson i barnas liv. Etter disse møtene har mor sluttet å snakke stygt om meg foran barna med far til stede, men vi er redde for at hun fortsetter innenfor husets fire vegger. Dette på bakgrunn av ting barna har sagt. Når far konfronterer henne med det, nekter hun selvsagt.

Jeg holder meg i bakgrunnen og har ingenting med mor å gjøre, all kommunikasjon er mellom mor og far. Ved flere anledninger har jeg kunnet stilt opp for barna (som feks sjåfør til fritidsaktivetet, eller tatt i mot dem hjemme hos oss når far har blitt forsinket fra jobb etc), men i disse tilfellene har mor nektet å "sende barna med/til noen hun ikke stoler på". 

Hvorfor kan hun ikke se på meg som en voksenperson i barnas liv, som ønsker dem alt godt og som kan være til hjelp for både henne og far når det blir trøbbel med logistikken med feks henting/bringing, eller som en ressurs i andre sammenhenger? 

Hva må til for at hun skal akseptere meg som en del av barnas liv? 

 

 

Anonymkode: 23bd2...e97

Så utrolig kjedelig! Vet neimen ikke hva som skal til når hverken faren eller fvk når fram. Annet at det går over med tiden. Uvettig av moren er det iallefall å plage barna sånn! Alt du kan gjøre er å være nøytral vedr moren ovenfor dem. Regner med at du er da. 

[AnonymBruker]

Jeg og far har snakket mye om dette, og han er veldig frustrert på barnas vegne. Han har aldri hatt et godt samarbeid med mor, hverken før eller etter at jeg kom inn i bildet.

Det er veldig sårt for barna, da de blir fanget i en lojalitetskonflikt. Ut i fra hva de forteller til oss, høres det ut som mor manipulerer dem, og gjør seg "avhengig" av dem. Det eldste barnet sa nylig til far at hun ønsket å bo hos oss, men at hun ikke kan flytte fra mamma, for da blir mamma lei seg. Hun er veldig var på morens følelser, og viser tydelig at hun er engstelig i hente/bringesituasjoner, som om hun lodder stemningen mellom foreldrene. 

Jeg er nøytral ja, jeg har ingenting å gjøre med mor. Men synes det er vanskelig når barna betror seg til meg om at de syns det er vanskelig. Et eksempel er da barna ville ringe far på facetime. Det ene barnet spurte etter meg, og jeg var i bakgrunnen, vinket og sa hei. Samtalen tok brått slutt, og neste gang barna kom til oss sa den ene at "mamma liker ikke å se deg på telefonen". Jeg spurte barnet hva hun syntes om det, og hun svarte trist: "jeg synes ikke det er noe gøy at det er slik". Det er bare trist.

Jeg har selv et barn fra før, som nå har en flott stemor. Jeg er jo ikke mindre mamma for det, og vet at barnet mitt er glad i meg samtidig som han er glad i stemoren sin.

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

1 time siden, snoopy_93 skrev:

Har lest et par steder her inne at slike ting av og til bunner i at mor er redd for at barna skal like den nye dama til pappa bedre enn mor selv. 

Men det kan jo også hende at mor faktisk ikke stoler nok på deg til å kunne "etterlate" barna med deg alene. 

Og at hun snakker stygt om deg kan også være en slags forsvarsmekanisme hun har. 

Har du snakket bed barnefar om det du stiller spørsmål ved her?

Hun vet veldig godt at jeg er alene med barna fra tid til annen. Jeg tror bare hun ikke vil ha en relasjon til meg, og dersom jeg skulle være den som tar i mot barna av en eller annen grunn, må hun faktisk møte meg og snakke med meg. Det virker som hun prøver å vende barna mot meg ved å sverte meg. Siden barna ikke har oppfattet meg som "en slem heks", må de bli fryktelig forvirret.

Det er ikke slik at jeg på død og liv vil bli mors nye venninne, jeg klarer meg fint, men for barnas del hadde det vært bra om hun i hvertfall hadde akseptert meg som en del av deres liv. At vi kunne hatt en sivilisert tone når vi en sjelden gang møtes, slik at barna slapp å ha dårlig samvittighet for at de liker å være hos oss/meg. 

Ts 

Anonymkode: 23bd2...e97

[Sweet77]

Det er ikke sikkert det har så mye med deg å gjøre.

Det finnes de som ikke takler at eksen går videre og får det bra med en ny dame. Kanskje hun rett og slett er sjalu på forholdet deres. Du skriver ikke om hun selv har gått inn i et nytt forhold eller ikke, men hvis hun er av den typen behøver det ikke ha noe å si. Dere har vært sammen i 3 år, barna liker deg og han har tatt til orde for at hun skal støtte opp i forhold til barna. Alt sammen ting som forteller henne at dere har et godt og varig forhold.

Hun blåser i hvordan barna opplever oppførselen hennes, selv etter at familievernkontoret har vært på banen med samme tema. Hun greier tydeligvis ikke å la samboeren din få etablere et nytt og lykkelig forhold uten å stikke der hun kan. Så lenge det ikke er saklige grunner for "bekymringen" hennes så burde kanskje familievernkontoret ta opp sjalusi-temaet hvis det er noen hun har tillit til der? Men det må i så fall gjøres på en gjennomtenkt og omsorgsfull måte så hun ikke går enda mer i vranglås.

Ville uansett startet med å drøfte det med samboeren din. Han kjenner henne jo også så kanskje han kan komme opp med noen gode tanker om tilnærmingen.

Synd at man skal behøve å ta sånne hensyn med voksne folk, men sånn er det nå en gang. Vi sitter alle med ulik bagasje, noen med mindre flatterende ting enn andre.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Flair skrev:

Det er ikke sikkert det har så mye med deg å gjøre.

Det finnes de som ikke takler at eksen går videre og får det bra med en ny dame. Kanskje hun rett og slett er sjalu på forholdet deres. Du skriver ikke om hun selv har gått inn i et nytt forhold eller ikke, men hvis hun er av den typen behøver det ikke ha noe å si. Dere har vært sammen i 3 år, barna liker deg og han har tatt til orde for at hun skal støtte opp i forhold til barna. Alt sammen ting som forteller henne at dere har et godt og varig forhold.

Hun blåser i hvordan barna opplever oppførselen hennes, selv etter at familievernkontoret har vært på banen med samme tema. Hun greier tydeligvis ikke å la samboeren din få etablere et nytt og lykkelig forhold uten å stikke der hun kan. Så lenge det ikke er saklige grunner for "bekymringen" hennes så burde kanskje familievernkontoret ta opp sjalusi-temaet hvis det er noen hun har tillit til der? Men det må i så fall gjøres på en gjennomtenkt og omsorgsfull måte så hun ikke går enda mer i vranglås.

Ville uansett startet med å drøfte det med samboeren din. Han kjenner henne jo også så kanskje han kan komme opp med noen gode tanker om tilnærmingen.

Synd at man skal behøve å ta sånne hensyn med voksne folk, men sånn er det nå en gang. Vi sitter alle med ulik bagasje, noen med mindre flatterende ting enn andre.

Jeg er usikker på om hun er i et nytt forhold eller ikke, for selv om hun helst skal vite alt som foregår hos oss (for det angår barna, dermed henne), er hun veldig privat når det kommer til seg selv.

Jeg vet heller ikke om hun har stor tillit til noen på familievernkontoret, da hun har fått lite medhold der (snakket mest om seg selv, og ble minnet om at det skulle handle om barna osv).

Hun føler seg lett krenket, og er veldig opptatt av å opprettholde en fin fasade og fremstå på en god måte. Hun ble derfor fornærmet da samboeren min la frem sin side av saken på et møte ved fvk, konkrete hendelser og ting barna har sagt. Fasaden sprakk, og samboeren min fikk gjennomgå etterpå. Han har prøvd å fått til flere møter, men de siste gangene har hun avbestilt eller ikke møtt opp. 

Så det er vanskelig å komme gjennom, og dermed vanskelig å se for seg at hun kommer til å snu med det første. Jeg har vært med å levert barna et par ganger, og den første gangen sa jeg hei til henne. Hun så ikke på meg, gikk bare forbi med en sur mine, og dette var foran barna. 

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 6 år nå, og her er det slik fortsatt. Mor manipulerer ungene i stor grad. Hun har selv hatt kjæreste like lenge, men hun gjør alt for å ødelegge mellom meg og min samboer. Synd det skal være slik, det er ungene det går ut over. 

Anonymkode: 23228...efb

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er deg konkret hun har motforestillinger mot. Jeg tror heller det er den relasjonen du får/har i barnas liv. Var jeg deg så ville jeg bedt mannen din spørre henne om det. 

 

Fatter ikke at hun ikke kan oppføre seg såpass at hun i det minste sier hei til deg foran barna. Det er jo utrolig umodent. 

 

Om hun er i ett nytt forhold, eller ikke, tenker jeg at dere ikke behøver å fokusere på nå. Jeg tipper dere får høre det om ikke annet enn fra barna om hun introduserer en ny kjæreste for dem. Selvsagt burde hun si i fra om slikt til dere, men det kan dere nok ikke vente fra henne når hun oppfører seg slikt som hun gjør. 

 

Jeg lurer på om det beste hadde vært for barna at deres far var den som ordnet med å levere dem til henne? Tror de fort oppfatter stemningen mellom deg og henne.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med min samboer i 6 år nå, og her er det slik fortsatt. Mor manipulerer ungene i stor grad. Hun har selv hatt kjæreste like lenge, men hun gjør alt for å ødelegge mellom meg og min samboer. Synd det skal være slik, det er ungene det går ut over. 

Anonymkode: 23228...efb

Huff, det var trist å høre! Rart at hun ikke ser hva det gjør med barna. JEG behøver jo ikke at hun erkjenner at jeg eksisterer, men det kunne nok vært fint for ungene. 

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

1 time siden, Glansbildeskrinet skrev:

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er deg konkret hun har motforestillinger mot. Jeg tror heller det er den relasjonen du får/har i barnas liv. Var jeg deg så ville jeg bedt mannen din spørre henne om det. 

 

Fatter ikke at hun ikke kan oppføre seg såpass at hun i det minste sier hei til deg foran barna. Det er jo utrolig umodent. 

 

Om hun er i ett nytt forhold, eller ikke, tenker jeg at dere ikke behøver å fokusere på nå. Jeg tipper dere får høre det om ikke annet enn fra barna om hun introduserer en ny kjæreste for dem. Selvsagt burde hun si i fra om slikt til dere, men det kan dere nok ikke vente fra henne når hun oppfører seg slikt som hun gjør. 

 

Jeg lurer på om det beste hadde vært for barna at deres far var den som ordnet med å levere dem til henne? Tror de fort oppfatter stemningen mellom deg og henne.

 

Far har spurt henne om hva som er problemet, og prøvd å snakke med henne flere ganger. Enten får han ikke noe ordentlig svar, eller så nekter hun for å ha gjort eller sagt noe som helst galt. Kommunikasjonen mellom dem er som sagt ikke så god. 

Det er far som henter og bringer barna hver gang. Jeg har kun vært med et par ganger, og har da sittet i bilen (da jeg sa hei var vinduet nedrullet og mor skulle hente en bag bak i bilen. Vanligvis ber hun far om å ta ut bager og utstyr, men tror kanskje hun måtte markere seg på en måte når hun så at jeg var med?!) Eneste grunn til at jeg har vært med på levering er når vi har vært borte på besøk etc, og skulle levert barna til mor rett etterpå. Å kjøre meg hjem først for å "skåne" mor, ville vært en fryktelig lang omvei, og det burde vel strengt tatt være unødvendig 🙊 Stemningen mellom mor og far er ikke så god, så hun kan ofte heve stemmen over tema som ikke omhandler meg også. 

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

[Gjest Mrs. Random Nick]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far har spurt henne om hva som er problemet, og prøvd å snakke med henne flere ganger. Enten får han ikke noe ordentlig svar, eller så nekter hun for å ha gjort eller sagt noe som helst galt. Kommunikasjonen mellom dem er som sagt ikke så god. 

Det er far som henter og bringer barna hver gang. Jeg har kun vært med et par ganger, og har da sittet i bilen (da jeg sa hei var vinduet nedrullet og mor skulle hente en bag bak i bilen. Vanligvis ber hun far om å ta ut bager og utstyr, men tror kanskje hun måtte markere seg på en måte når hun så at jeg var med?!) Eneste grunn til at jeg har vært med på levering er når vi har vært borte på besøk etc, og skulle levert barna til mor rett etterpå. Å kjøre meg hjem først for å "skåne" mor, ville vært en fryktelig lang omvei, og det burde vel strengt tatt være unødvendig 🙊 Stemningen mellom mor og far er ikke så god, så hun kan ofte heve stemmen over tema som ikke omhandler meg også. 

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

Huff sann. Virker nesten ikke som om at det er mulig å gjøre noe for deres de da når denne dama steiler sånn. Lykke til videre i prosessen. 

[AnonymBruker]

Nesten som å lese om seg selv. Men det var mest tidligere i forholdet. Nå "eksisterer jeg ikke" for mor lengre, og det er helt greit, jeg har ikke behov for at vi skal bli venninner. Men hvis vi en sjelden gang møtes ved henting/levering, er hun fryktelig hyggelig mot meg og det er ikke måte på hvor hun smiler og prater om vær og vind

Problemet nå, er at min stedatter skal bli storesøster for vårt første felles barn. Og det er en ufødt baby som får gjennomgå. Mor prater ned situasjonen så til de grader for jenta. Hun har til og med gått så langt at hun sa til jenta at hun ikke kom til å bli en del av familien vår lengre. Så forbannet jeg og far ble. Hun er ei super jente som jeg elsker å tilbringe tid med, vi har et godt forhold og hun gleder seg masse til å bli storesøster. Så skal en av de viktigste personene i livet til jenta komme med at hun ikke er en del av familien lengre siden det kommer en baby?? Aldri om jenta kommer til å bli ekskludert og oversett i vår familie! Mor bør også holde seg for god til å komme med slike kommentarer. Det er kun barnet det går utover, ikke far eller en evt stemor.

Beklager en liten avsporing, men jeg ble så engasjert

Anonymkode: f41f1...9e3

[livmor]

For en vanskelig situasjon, og så utrolig leit for barna. 

Jeg har selv en stemor til mitt barn, og hun er veldig involvert når barnet er hos far. Hun og jeg har hatt våre uoverensstemmelser, og til tider har hun vært i overkant kontrollerende, men det kunne ikke falle meg inn å involvere barnet i dette på noen som helst måte. Hun er en god voksen for barnet mitt, og det er det eneste som betyr noe. Jeg svelger derfor kameler der det er nødvendig, og får ut frustrasjonen når barnet ikke er til stede.

Det eneste du får gjort i din situasjon er å passe på din egen oppførsel (noe det høres ut som om du gjør bra!). Unngå konfliktsituasjoner så langt det går, la far fortsette all kommunikasjon, aldri snakk nedsettende eller respektløst om barnas mor og fortsett å være en trygg voksen for dem. Så lenge du holder din sti ren, gjør du din del i forhold til å gi barna den tryggheten de fortjener. Mor gjør dessverre ikke sin del, men det får dere ikke gjort så mye med så lenge hun er helt i vranglås. Desto viktigere blir det da å sørge for at barna ikke havner i en skvis og lojalitetskonflikt også hos dere. En dag blir barna store, og da tror jeg de vil være takknemlig for at det ikke ble lagt ytterligere stein til byrden. 

Lykke til, håper det går seg til for både barna og dere voksne!

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer med en mann som har to barn fra et tidligere forhold, og vi har nå vært sammen i tre år. Han var single i ca ett år før vi møttes. Jeg har altså ingenting å gjøre med bruddet til han og eksen.

Eksen hans har gått videre, men prøver likevel å "lage trøbbel". Barna har ved flere anledninger sagt at mor ikke liker meg, noe hun også har gitt tydelig uttrykk for til far. Hun snakker stygt om meg foran (og til) barna, noe som har satt dem i en vanskelig situasjon. Jeg og barna går veldig godt overens, de løper i mot meg når de ser meg, kaster seg rundt halsen min og sier ofte at de er glad i meg.

De har flere ganger åpnet seg opp til både meg og far, hvor de snakker om at mor ikke liker meg, og at de syns det er vanskelig. Far har tatt det opp med mor flere ganger, men hun nekter for å ha snakket om meg overhodet, selv om far ofte har vært til stede når det skjer. De har vært på møte hos familievernkontoret flere ganger, og der er de veldig klar på at dette er skadelig for barna, at jeg kan være en ressurs og en ekstra voksenperson i barnas liv. Etter disse møtene har mor sluttet å snakke stygt om meg foran barna med far til stede, men vi er redde for at hun fortsetter innenfor husets fire vegger. Dette på bakgrunn av ting barna har sagt. Når far konfronterer henne med det, nekter hun selvsagt.

Jeg holder meg i bakgrunnen og har ingenting med mor å gjøre, all kommunikasjon er mellom mor og far. Ved flere anledninger har jeg kunnet stilt opp for barna (som feks sjåfør til fritidsaktivetet, eller tatt i mot dem hjemme hos oss når far har blitt forsinket fra jobb etc), men i disse tilfellene har mor nektet å "sende barna med/til noen hun ikke stoler på". 

Hvorfor kan hun ikke se på meg som en voksenperson i barnas liv, som ønsker dem alt godt og som kan være til hjelp for både henne og far når det blir trøbbel med logistikken med feks henting/bringing, eller som en ressurs i andre sammenhenger? 

Hva må til for at hun skal akseptere meg som en del av barnas liv? 

 

 

Anonymkode: 23bd2...e97

Du må jo bli kjent med henne iallefall om hun skal stole på deg med barna.

Anonymkode: 7d876...5ec

[Frk.34]

Har du prøvd å snakke med mor til barna TS?

Dra dit en dag barna er hos far, snakk med henne og forklar at hun er den viktigste i barnas liv og at du bare ønsker å være en trygg voksen for barna når de er tilstede.

Det kan hende det kan gå opp et lite lys for henne hvis hun blir konfrontert med oppførselen sin direkte av deg.

Slik du beskriver situasjonen så har du vel strengt tatt ikke mye å tape.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo bli kjent med henne iallefall om hun skal stole på deg med barna.

Anonymkode: 7d876...5ec

Hun er ikke akkurat interessert i å bli kjent med meg. Hun bør kanskje ha tilitt til at barnefar også ønsker det beste for barna, og at han aldri ville overlatt dem til noen han ikke stoler på? Mor har jo flere i nær omgangskrets som passer barna/er sammen med barna av og til som far ikke kjenner, men han setter seg ikke på bakbeina for det. Hun er som sagt klar over at jeg av og til tilbringer tid alene med barna når far har samvær, men problemet er holdingen hennes ovenfor meg til barna. De settes i en vanskelig situasjon.

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

7 timer siden, Frk.34 skrev:

Har du prøvd å snakke med mor til barna TS?

Dra dit en dag barna er hos far, snakk med henne og forklar at hun er den viktigste i barnas liv og at du bare ønsker å være en trygg voksen for barna når de er tilstede.

Det kan hende det kan gå opp et lite lys for henne hvis hun blir konfrontert med oppførselen sin direkte av deg.

Slik du beskriver situasjonen så har du vel strengt tatt ikke mye å tape.

Vi snakket på telefonen et par ganger (hun ringte meg) i startfasen av forholdet til meg og min samboer. Hun sa da en del ting om ham som jeg vet ikke stemmer, og prøvde å overbevise meg om at han var et dårlig menneske. Da jeg sa at jeg også kjente til hans side av historien og at jeg valgte å stole på ham, begynte hun å kalle meg diverse og jeg har aldri hørt fra henne siden. 

Da jeg tviler på at hun er åpen for noen dialog med det første, også med tanke på hvordan hun omtaler og måten hun har ignorert meg de få gangene vi har møttes, regner jeg med å få døren slengt i trynet dersom jeg skulle finne på å stå på dørstokken hos henne 😬

Ts

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

12 timer siden, livmor skrev:

For en vanskelig situasjon, og så utrolig leit for barna. 

Jeg har selv en stemor til mitt barn, og hun er veldig involvert når barnet er hos far. Hun og jeg har hatt våre uoverensstemmelser, og til tider har hun vært i overkant kontrollerende, men det kunne ikke falle meg inn å involvere barnet i dette på noen som helst måte. Hun er en god voksen for barnet mitt, og det er det eneste som betyr noe. Jeg svelger derfor kameler der det er nødvendig, og får ut frustrasjonen når barnet ikke er til stede.

Det eneste du får gjort i din situasjon er å passe på din egen oppførsel (noe det høres ut som om du gjør bra!). Unngå konfliktsituasjoner så langt det går, la far fortsette all kommunikasjon, aldri snakk nedsettende eller respektløst om barnas mor og fortsett å være en trygg voksen for dem. Så lenge du holder din sti ren, gjør du din del i forhold til å gi barna den tryggheten de fortjener. Mor gjør dessverre ikke sin del, men det får dere ikke gjort så mye med så lenge hun er helt i vranglås. Desto viktigere blir det da å sørge for at barna ikke havner i en skvis og lojalitetskonflikt også hos dere. En dag blir barna store, og da tror jeg de vil være takknemlig for at det ikke ble lagt ytterligere stein til byrden. 

Lykke til, håper det går seg til for både barna og dere voksne!

Så bra at du klarer å se at ditt barns stemor er en god voksen for barnet ditt, og at du ikke involverer en uskyldig part i eventuelle konflikter ☺️👍 

Ts 

Anonymkode: 23bd2...e97

[AnonymBruker]

15 timer siden, Glansbildeskrinet skrev:

Huff sann. Virker nesten ikke som om at det er mulig å gjøre noe for deres de da når denne dama steiler sånn. Lykke til videre i prosessen. 

Takk, jeg håper at ting blir bedre med tiden ☺️

Ts

 

Anonymkode: 23bd2...e97