Treåring som krever enormt med oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger

[AnonymBruker]

Dette høres kanskje ille ut, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart det. Men vi har to barn, en gutt som akkurat er blitt 3 og en jente på 1,5. I sommer begynte storebror plutselig å "plage" lillesøster mye, ved for eksempel å dytte, lugge, sparke o.l helt umotivert, etter å kun ha vært snill og god med lillesøster den første tiden hun levde.

Hver eneste gang dette skjer tar vi han til siden, forklarer av det ikke er greit å gjøre fordi lillesøster får vondt, og ber han om å slutte. Veldig ofte prøver vi også å avlede han med å få han til å finne på noe annet, sette i gang lek med Lego e.l. Men dette har vi som sagt holdt på konsekvent med siden i sommer, og vi ser fortsatt absolutt ingen bedring.

Vi tok derfor opp problemstillingen med helsestasjonen før jul, og fikk da snakke med en barnevernspedagog med god kompetanse på småbarnsatferd. Hun mente at dette var et rop om oppmerksomhet, og at storebror nok ikke føler seg tilstrekkelig sett. Hun rådet oss derfor til å forsøke å gi han mer oppmerksomhet og flere positive tilbakemeldinger.

I samtalen med barnevernspedagogen forklarte jeg at jeg syntes det var rart at han hadde et så enormt oppmerksomhetsbehov all den tid jeg faktisk føler at han allerede får veldig, veldig mye oppmerksomhet- og han får langt mer enn lillesøster, fordi hun leker mye mer selvstendig. Jeg tilbringer mye tid med barna hver dag, jeg jobber redusert også nettopp for å få mer tid med dem. Jeg er sammen med dem fra ca kl 14 til leggetid i 19-tiden hver dag (og mannen er sammen med oss fra rundt 16.30 og til leggetid.)

Når jeg er sammen med barna leker jeg med dem, tuller med dem, prater med dem og koser med dem. Jeg sier til begge to utallige ganger hver dag at jeg elsker dem, at jeg er glad for å være mammaen deres osv. Mannen er også veldig kjærlig og nærværende med barna den tiden han er hjemme.

Iallfall, barnevernspedagogen mente at dette antakelig fortsatt ikke var nok for treåringen, og at vi derfor måtte gi han enda mer oppmerksomhet og kjærlighet hvis vi skulle få bukt med søskensjalusien. Siden rett før jul har vi derfor prøvd å gi ENDA flere positive tilbakemeldinger til sønnen vår. og joda, vi ser jo at det virker. Dersom vi gir han positiv oppmerksomhet (ros, klem, leker med osv) minimum annenhvert minutt så er han ikke "slem" med lillesøster.

Så nå har vi jo hatt noen fine uker for første gang på over et halvt år, der lillesøster endelig slipper å bli konstant "angrepet" av storebror. Men å opprettholde dette er vanvittig slitsomt for oss voksne, siden vi jo nå føler at vi nærmest ikke får gjort NOE annet enn å gi storebror oppmerksomhet. I tillegg trenger jo også lillesøster sin dose kos og oppmerksomhet hver dag, så vi merker at det nå begynner å bli veldig utfordrende å få hatt et normalt familieliv (=lage middag, gjøre husarbeid, kanskje lese en avis osv) i barnas våkentid.

Jeg kan bare ikke forstå at dette er normalt?? Skal virkelig en treåring som ble storebror for et års tid siden trenge SÅ mye oppmerksomhet og positiv feedback konstant??

 

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres kanskje ille ut, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart det. Men vi har to barn, en gutt som akkurat er blitt 3 og en jente på 1,5. I sommer begynte storebror plutselig å "plage" lillesøster mye, ved for eksempel å dytte, lugge, sparke o.l helt umotivert, etter å kun ha vært snill og god med lillesøster den første tiden hun levde.

Hver eneste gang dette skjer tar vi han til siden, forklarer av det ikke er greit å gjøre fordi lillesøster får vondt, og ber han om å slutte. Veldig ofte prøver vi også å avlede han med å få han til å finne på noe annet, sette i gang lek med Lego e.l. Men dette har vi som sagt holdt på konsekvent med siden i sommer, og vi ser fortsatt absolutt ingen bedring.

Vi tok derfor opp problemstillingen med helsestasjonen før jul, og fikk da snakke med en barnevernspedagog med god kompetanse på småbarnsatferd. Hun mente at dette var et rop om oppmerksomhet, og at storebror nok ikke føler seg tilstrekkelig sett. Hun rådet oss derfor til å forsøke å gi han mer oppmerksomhet og flere positive tilbakemeldinger.

I samtalen med barnevernspedagogen forklarte jeg at jeg syntes det var rart at han hadde et så enormt oppmerksomhetsbehov all den tid jeg faktisk føler at han allerede får veldig, veldig mye oppmerksomhet- og han får langt mer enn lillesøster, fordi hun leker mye mer selvstendig. Jeg tilbringer mye tid med barna hver dag, jeg jobber redusert også nettopp for å få mer tid med dem. Jeg er sammen med dem fra ca kl 14 til leggetid i 19-tiden hver dag (og mannen er sammen med oss fra rundt 16.30 og til leggetid.)

Når jeg er sammen med barna leker jeg med dem, tuller med dem, prater med dem og koser med dem. Jeg sier til begge to utallige ganger hver dag at jeg elsker dem, at jeg er glad for å være mammaen deres osv. Mannen er også veldig kjærlig og nærværende med barna den tiden han er hjemme.

Iallfall, barnevernspedagogen mente at dette antakelig fortsatt ikke var nok for treåringen, og at vi derfor måtte gi han enda mer oppmerksomhet og kjærlighet hvis vi skulle få bukt med søskensjalusien. Siden rett før jul har vi derfor prøvd å gi ENDA flere positive tilbakemeldinger til sønnen vår. og joda, vi ser jo at det virker. Dersom vi gir han positiv oppmerksomhet (ros, klem, leker med osv) minimum annenhvert minutt så er han ikke "slem" med lillesøster.

Så nå har vi jo hatt noen fine uker for første gang på over et halvt år, der lillesøster endelig slipper å bli konstant "angrepet" av storebror. Men å opprettholde dette er vanvittig slitsomt for oss voksne, siden vi jo nå føler at vi nærmest ikke får gjort NOE annet enn å gi storebror oppmerksomhet. I tillegg trenger jo også lillesøster sin dose kos og oppmerksomhet hver dag, så vi merker at det nå begynner å bli veldig utfordrende å få hatt et normalt familieliv (=lage middag, gjøre husarbeid, kanskje lese en avis osv) i barnas våkentid.

Jeg kan bare ikke forstå at dette er normalt?? Skal virkelig en treåring som ble storebror for et års tid siden trenge SÅ mye oppmerksomhet og positiv feedback konstant??

 

Anonymkode: 5a2ac...9e7

Ja, han trenger det. Men ikke for alltid. Gi det noen måneder, så har nok selvfølelsen han blitt styrket. 

Anonymkode: dd354...1fc

[AnonymBruker]

TS her: Joda, jeg skjønner jo at han trenger det (siden det faktisk virker), jeg synes bare ikke at det virket helt normalt.. Har aldri hørt om lignende fra andre, og jeg har veldig mange venninner med barn med ca tilsvarende aldersmellomrom.

Men ja, vi får håpe det er en forholdsvis raskt forbigående fase, det er litt slitsomt å være på andre måneden der så og si ingenting kan gjøres i huset før etter at barna er lagt.

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[minister-mio]

Hva legger du i positive tilbakemeldinger? Jeg tror kanskje han heller vil at du ser hva han gjør enn at du sier at du elsker han. Hvis han f. eks husker på huske kan du si "se på deg, du husker!". Jeg tror det treffer en 3-åring mer enn prat om at du er glad du er mammaen hans (selv om det også er viktig og du høres jo ut som en superhyggelig mamma).

Lykke til!

[AnonymBruker]

I positive tilbakemeldinger så mener jeg egentlig absolutt alt som er "positivt". Jeg elsker deg, så fint fly du har tegnet, så flink du er til å trille ball med lillesøster, jeg er stolt over å være mammaen til en så fin gutt, du er så god, så flott at du er blitt så flink til å kle på deg osv.

Det var forøvrig barnevernspedagogen som mente at utsagn av typen "jeg elsker deg", "jeg er så glad for at jeg er mammaen din" antakelig treffer bedre hos en treåring enn direkte komplimenter og ros. (Men vi gjør som sagt uansett begge deler- og har gjort det hele tiden).

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[Sushi]

Hva med å heller gi ham oppmerksomhet ved at en av dere tar ham med på å lage middag eller vaske klær? Da får han alenetid og blir sett, samtidig som det ikke bare er "dulling". Det er kjempefint å fortelle hvor glad man er i ungene sine, men hvert 5. minutt er vel i overkant?? Ville også unngått å si at han er "flink" så ofte. Si heller at det er fint å se at han leker fint med lillesøster, at du blir glad når de leker sammen, at lillesøster er heldig som har en storebror, at han er heldig som har en så god lillesøster osv.  Spør om flyet han har tegnet (hvor skal det? Kanskje det er på veg til Afrika? osv).

[AnonymBruker]

Annen hvert minutt med ros og oppmerksomhet er IKKE normalt!

Anonymkode: 37294...18f

[AnonymBruker]

1 time siden, Sushi skrev:

Hva med å heller gi ham oppmerksomhet ved at en av dere tar ham med på å lage middag eller vaske klær? Da får han alenetid og blir sett, samtidig som det ikke bare er "dulling". Det er kjempefint å fortelle hvor glad man er i ungene sine, men hvert 5. minutt er vel i overkant?? Ville også unngått å si at han er "flink" så ofte. Si heller at det er fint å se at han leker fint med lillesøster, at du blir glad når de leker sammen, at lillesøster er heldig som har en storebror, at han er heldig som har en så god lillesøster osv.  Spør om flyet han har tegnet (hvor skal det? Kanskje det er på veg til Afrika? osv).

Alt dette gjør vi selvsagt allerede, jeg orket bare ikke gå i fullstendig detalj på absolutt alt det jeg mener kan forstås som positive tilbakemeldinger. Han er med og lager middag stort sett hver dag (det må han jo, hvis jeg skal greie å få gitt ham positiv oppmerksomhet konstant samtidig som vi får middag på bordet innen rimelig tid), han dekker på osv. Alt dette var han også med på tidligere, før vi hadde samtalen på helsestasjonen. Så han er absolutt inkludert (og får som sagt mye positive tilbakemeldinger på det). 

Sier selvsagt også ting som at "så spennende at du har tegnet fly, hvor tror du det skal?" osv. (Hvilken forelder i dag har IKKE fått med seg at man ikke skal si til barna at de er "flinke"?) Eksemplene nevnt over var som sagt et forsøk på forenkling, for å få innlegget kjapt nedskrevet midt mellom frokost og barnehagelevering.

Forøvrig er det verdt å notere seg at barnevernspedagogen vi snakket med ikke var enig i at det nødvendigvis er feil å si til barnet at det er "flink" (jeg konfronterte henne med det, nettopp fordi hun brukte ordet flink i et av sine eksempler på positive tilbakemeldinger). Hun mente at man gjerne kan si det, men da må det være til ting der barnet faktisk er flink, ikke for eksempel "så flink du er til å kle på deg" eller "så flink du er til å spise". Og sønnen vår er oppriktig flink til å tegne fly, han tegner de veldig detaljerte og de er faktisk veldig fine sammenlignet med omtrent alt annet han tegner (men nå er også fly det han tegner aller mest).

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv og si at barnet er "flink" når man er stolt over det barnet har tegnet og skrevet. Jeg blir varm i hjertet når jeg hører barnet mitt syng og da sier jeg "Så fint du synger, og så flink du er"... er dette galt sier du? Må man konstant gå rundt å bekymre seg som forelder om man er god nok og sier de riktige tingene?

Jeg mener at så lenge man har et varmt hjerte og er glad i barnet, så sier man sjeldent noe veldig feil. Det jeg dermot kunne blitt bedre på var grensesetting. Jeg er litt for snill i stemmen og tenker at det ikke er nødvendig å lage et problem som likegodt kan gjøres på en annen gøy måte.

 

Anonymkode: 37681...953

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her: Joda, jeg skjønner jo at han trenger det (siden det faktisk virker), jeg synes bare ikke at det virket helt normalt.. Har aldri hørt om lignende fra andre, og jeg har veldig mange venninner med barn med ca tilsvarende aldersmellomrom.

Men ja, vi får håpe det er en forholdsvis raskt forbigående fase, det er litt slitsomt å være på andre måneden der så og si ingenting kan gjøres i huset før etter at barna er lagt.

Anonymkode: 5a2ac...9e7

Så utrolig trist at du håper dette er en forbigående fase og at du syns det er slitsom å bygge opp ditt eget barns selvfølelse. I mine øyne er det nemlig en evighetsjobb og når jeg leser det du har skrevet her så virker det som at akkurat det sitter litt langt inne hos deg og at det er derfor dere har havnet i denne situasjonen. 

 

Anonymkode: dffbe...442

[Vox_populi]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv og si at barnet er "flink" når man er stolt over det barnet har tegnet og skrevet.

Det er et problem, iallfall ved større barn, at mange blir for mye skrytt av og får urealistisk høge tanker om seg selv. For mye og for lite skjemmer alt.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så utrolig trist at du håper dette er en forbigående fase og at du syns det er slitsom å bygge opp ditt eget barns selvfølelse. I mine øyne er det nemlig en evighetsjobb og når jeg leser det du har skrevet her så virker det som at akkurat det sitter litt langt inne hos deg og at det er derfor dere har havnet i denne situasjonen. 

 

Anonymkode: dffbe...442

Du forstår jo ikke poenget mitt- eller har eventuelt ikke lest HI!!

Som jeg skriver i HI så er vi en veldig kjærlig familie med masse kos, ros, skryt, lek og latter, og ord som "jeg elsker deg" og "jeg er glad i deg" sitter løst. Sånn har det vært for begge barna siden de ble født, de er dermed oppvokst med masse oppmerksomhet og positiv feedback. Problemstillingen er nå at alt dette vi gir likevel ikke er nok for treåringen vår, og han må derfor ha ENDA mer for at vi skal slippe at han begynner å bli "slem" mot lillesøster, slår henne osv. Vi har funnet ut at han må ha positiv oppmerksomhet i en eller annen form minst annethvert minutt hele dagen gjennom for å holde han "i sjakk". Det er DETTE som er slitsomt! Altså ikke kos og ros per se, det gir jeg dem veldig gjerne, men det å måtte konstant passe på å gjøre det så hyppig for at han ikke skal bli sinna på lillesøster, DET er det slitsomme. 

Si at jeg for eksempel er alene hjemme med barna og skal henge opp en klesvask. Dette tar i utgangspunktet 5-10 minutter, noe som betyr at jeg 5-10 ganger må avbryte det jeg driver med for å gå bort til storebror og si "du er så god", "så fint du leker med lillesøster nå" osv. Noen ganger hjelper han til med det, og da er det lettere å få det unnagjort, siden han jo da er rett ved meg når jeg skal gi positiv feedback. Men akkurat klesvask er han sjelden interessert i å hjelpe til med. Så da må jeg isteden avbryte ørten ganger for å gi ham positiv oppmerksomhet da- evt bare droppe å gjøre noe som helst av husarbeid mens barna er våkne. Du kan ikke forstå at dette er slitsomt?

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å la ord henge løst og si ting ofte bare for å si det. Barn merker sånt umiddelbart. Det må komme fra hjertet og ikke bare fordi en spesialpedagog forteller deg at du må gi positiv oppmerksomhet. 

Og hvis du løper frem og tilbake mens du henger opp klær for å si det, så blir det veldig påtatt og uekte. 

Du må nok se hele situasjonen med nye øyne. 

Har selv seks barn og vet at det kan være utfordrende, men ektefølt ros og engasjement er det som skal til. 

Anonymkode: dffbe...442

[KvinneguidenBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke å la ord henge løst og si ting ofte bare for å si det. Barn merker sånt umiddelbart. Det må komme fra hjertet og ikke bare fordi en spesialpedagog forteller deg at du må gi positiv oppmerksomhet. 

Og hvis du løper frem og tilbake mens du henger opp klær for å si det, så blir det veldig påtatt og uekte. 

Du må nok se hele situasjonen med nye øyne. 

Har selv seks barn og vet at det kan være utfordrende, men ektefølt ros og engasjement er det som skal til. 

Anonymkode: dffbe...442

Kanskje også åpen bli sett på sine interesser? Er det fly, duplo eller Fantorangen på ipad? Hvordan får du best til at han er i "flow" når han leker selv. Noen små gaver uten årsak (nye fargeblyanter, lillesøster er for liten - en ny malebok, ny legobil) eller annet som treffer han direkte der han er? Det er ikke alle mennesker som har ord som primært kjærlighetsspråk - uansett hvor alternativt det lyder. Jeg kan si at jeg elsker nåde mann og barn 100 ganger. Men hvis mannen får en god flaske whisky, eller Mini får noe med minions-figurer på, så er de lykkelige i over en uke... Og føler kjærlighet! 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke å la ord henge løst og si ting ofte bare for å si det. Barn merker sånt umiddelbart. Det må komme fra hjertet og ikke bare fordi en spesialpedagog forteller deg at du må gi positiv oppmerksomhet. 

Og hvis du løper frem og tilbake mens du henger opp klær for å si det, så blir det veldig påtatt og uekte. 

Du må nok se hele situasjonen med nye øyne. 

Har selv seks barn og vet at det kan være utfordrende, men ektefølt ros og engasjement er det som skal til. 

Anonymkode: dffbe...442

OK, jeg tror kanskje jeg bare dropper å svare noe mer i denne tråden, jeg føler alle bare er ute etter å misforstå innleggene mine med vilje i denne tråden. Selvsagt er det ektefølt; som sagt er vi en veldig kjærlig familie med mye skryt, kos og latter, og sånn har det vært så lenge barna har levd. Jeg elsker å tilbringe tid med barna mine, nettopp derfor har jeg også valgt å jobbe redusert for å få så mye tid som mulig med dem. Vi gjør veldig mye sammen med barna, både ute og hjemme, og vi er definitivt engasjert i dem. Jeg synes barna mine er de flotteste skapningene på denne jord, og elsker å fortelle dem nettopp det i alle mulige variasjoner. Problemet er at treåringen trenger enda mye mer enn dette- og det er altså dette jeg synes er slitsomt, og lurer på om er unormalt.

Du sier dessuten at dersom jeg løper frem og tilbake mens jeg henger opp klær så blir det veldig påtatt og uekte. Vel, det synes tydeligvis ikke treåringen min, for så lenge jeg gjør det er han strålende fornøyd, blid hele dagen og lar lillesøster være i fred. Dersom vi dropper denne nærmest overdrevne oppmerksomheten, men går tilbake til slik vi hadde det før (altså kos, ros, oppmerksomhet, engasjement og tilbakemeldinger jevnt gjennom dagen, men ikke så hyppig som annethvert minutt), starter trassingen + plaging av lillesøster umiddelbart igjen.

Det er altså dette jeg spør meg om kan være helt normalt. Jeg opplevde oss også før samtalen med helsesøster som veldig nærværende, støttende og rosende foreldre, men vår treåring trenger altså enda mye mer- og ofte også det jeg selv opplever som nærmest påtatt.

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

OK, jeg tror kanskje jeg bare dropper å svare noe mer i denne tråden, jeg føler alle bare er ute etter å misforstå innleggene mine med vilje i denne tråden. Selvsagt er det ektefølt; som sagt er vi en veldig kjærlig familie med mye skryt, kos og latter, og sånn har det vært så lenge barna har levd. Jeg elsker å tilbringe tid med barna mine, nettopp derfor har jeg også valgt å jobbe redusert for å få så mye tid som mulig med dem. Vi gjør veldig mye sammen med barna, både ute og hjemme, og vi er definitivt engasjert i dem. Jeg synes barna mine er de flotteste skapningene på denne jord, og elsker å fortelle dem nettopp det i alle mulige variasjoner. Problemet er at treåringen trenger enda mye mer enn dette- og det er altså dette jeg synes er slitsomt, og lurer på om er unormalt.

Du sier dessuten at dersom jeg løper frem og tilbake mens jeg henger opp klær så blir det veldig påtatt og uekte. Vel, det synes tydeligvis ikke treåringen min, for så lenge jeg gjør det er han strålende fornøyd, blid hele dagen og lar lillesøster være i fred. Dersom vi dropper denne nærmest overdrevne oppmerksomheten, men går tilbake til slik vi hadde det før (altså kos, ros, oppmerksomhet, engasjement og tilbakemeldinger jevnt gjennom dagen, men ikke så hyppig som annethvert minutt), starter trassingen + plaging av lillesøster umiddelbart igjen.

Det er altså dette jeg spør meg om kan være helt normalt. Jeg opplevde oss også før samtalen med helsesøster som veldig nærværende, støttende og rosende foreldre, men vår treåring trenger altså enda mye mer- og ofte også det jeg selv opplever som nærmest påtatt.

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

Føler med deg, ts! En treåring er normalt forbi det behovet. Vi har akkurat vært gjennom en høst med akkurat samme behov. Konstant bekreftelse, konstant "på" som forelder. En lager middag, en har treåring på fang / leser / leker. Men! Nå har det løsnet, og det er en ny verden, hun trenger det ikke lenger og gir tydelig uttrykk for at det er kjekt å leke selv og ikke vil ha innblanding fra oss! Herlig! Føles som vi hadde en ettåring i høst og er belønnet med en femårig i forhold til selvstendighet. Hold ut. Og om det er normalt? Vel, det er jo innenfor normalt ettersom det ikke er noen diagnose eller direkte funksjonsnedsettelse, men du har lov til å synes at det er møkk slitsomt! 

Anonymkode: dd354...1fc

[AnonymBruker]

Kanskje et dumt spørsmål, men er dette noe du kan fase ut veldig gradvis, til mer normale nivåer? F.eks - nå gir du ham positive tilbakemeldinger hvert 3. minutt. Neste uke kan du øke det til hvert 3,5 minutt. Så hvert 4. minutt. Etterhvert som du øker tiden, kan du godt innimellom gå litt tilbake og rose plutselig bare etter 2-3 minutter igjen, slik at det ikke plutselig føles som for lenge for ham.

Hvor gradvis du må ta det, og hvor lenge du må være på hvert "trinn" må du nesten se med gutten og dere. Men tenker det kan være en måte å lirke dere tilbake til noe mer fungerende, for jeg forstår veldig godt at dette er slitsomt!

Anonymkode: a7f7f...443

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg, ts! En treåring er normalt forbi det behovet. Vi har akkurat vært gjennom en høst med akkurat samme behov. Konstant bekreftelse, konstant "på" som forelder. En lager middag, en har treåring på fang / leser / leker. Men! Nå har det løsnet, og det er en ny verden, hun trenger det ikke lenger og gir tydelig uttrykk for at det er kjekt å leke selv og ikke vil ha innblanding fra oss! Herlig! Føles som vi hadde en ettåring i høst og er belønnet med en femårig i forhold til selvstendighet. Hold ut. Og om det er normalt? Vel, det er jo innenfor normalt ettersom det ikke er noen diagnose eller direkte funksjonsnedsettelse, men du har lov til å synes at det er møkk slitsomt! 

Anonymkode: dd354...1fc

Takk for et mer forståelsesfullt svar  Godt å høre at vi ikke er helt alene om å oppleve dette- og ikke minst godt å høre at det kan gå seg til igjen etter ikke så alt for lang tid! Enig i at det føles litt som å ha fått en ettåring igjen ja- men ikke engang ettåringen vår er så oppmerksomhetskrevende som det treåringen er! Men vi får nok bare innse at dette er en fase akkurat nå ja, og heller droppe ideene om å få gjort så mye annet i huset enn å gi barna oppmerksomhet den tiden de er våkne. Vi har jo vært gjennom flere tøffe faser tidligere med begge barna (av annen art, som søvn- og mattrøbbel), så helt rasjonelt sett vet jeg jo egentlig at alt går i faser med små barn   

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje et dumt spørsmål, men er dette noe du kan fase ut veldig gradvis, til mer normale nivåer? F.eks - nå gir du ham positive tilbakemeldinger hvert 3. minutt. Neste uke kan du øke det til hvert 3,5 minutt. Så hvert 4. minutt. Etterhvert som du øker tiden, kan du godt innimellom gå litt tilbake og rose plutselig bare etter 2-3 minutter igjen, slik at det ikke plutselig føles som for lenge for ham.

Hvor gradvis du må ta det, og hvor lenge du må være på hvert "trinn" må du nesten se med gutten og dere. Men tenker det kan være en måte å lirke dere tilbake til noe mer fungerende, for jeg forstår veldig godt at dette er slitsomt!

Anonymkode: a7f7f...443

 

Ja, jo, dette er kanskje noe å forsøke dersom vi fortsatt ikke ser bedring etter ytterligere er par måneder med denne overdrevne oppmerksomheten. Takk for tipset

TS

Anonymkode: 5a2ac...9e7

[Carrot]

Hei TS

Jeg må si jeg syns du beskriver veldig bra og jeg har overhode ikke noe problem med å skjønne deg, og jeg syns enkelte i tråden bare er ute etter å være ekle - hev deg over det!

Tema; jeg reagerer på at en som skal være "ekspert" på barn mener konstant positiv oppmerksomhet er svaret her sånn uten å ha sett situasjonen, barna, osv - jeg ville fulgt magefølelsen min som mor; hvis du føler det er mer som ligger bak, be om utredning.

For meg høres det ut som om storebror må lære være storebror

 

[Schadenfreude]

En tommelfingerregel sier 5 positive tilbakemeldinger for hver negative. I tillegg, ros for oppførsel man vil se mer av. «Så snill du var med lillesøster nå, se så glad hun ble for at du delte leken», «takk for at du gjorde som mamma ba deg om», «det er veldig fint at du hjelper til å dekke på», «maten smaker mye bedre når du er med og lager den». For eksempel, altså. Særlig å berømme han for å høre etter beskjeder, og å være snill med søsteren er viktig.

Man må passe på å fylle på både selvfølelsen (hva jeg er) og selvtilliten (hva jeg kan) til barna. Særlig selvfølelsen kan få seg en knekk når det kommer småsøsken.

For ordens skyld, vi har akkurat samme situasjon her hjemme nå om dagen. Treåringen er riktignok ikke slem med søsteren, men lar det gå utover oss istedenfor. Det er klart det er krevende, men vi merker STOR forskjell når vi følger opp sånn som jeg har skissert.