Mistet viljen til å leve

[AnonymBruker]

Hver dag etter å ha vært på jobb i 9 timer og holdt fasaden i sjakk, kommer jeg hjem til en ensom og forlatt leilighet. Ingen kjæreste, ingen venner å finne på ting med. Det eneste jeg klarer å gjøre er å legge meg ned på sofaen og tenke over hva jeg gjør med livet mitt. Er dette livet virkelig verdt det? Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror ensomheten og det å ikke ha noen er det som er aller verst. Det har seg sånn at jeg er en ganske sosial person egentlig, jeg liker folk. Folk gjør meg glad. Men av og til føles det ut som at jeg bare utsetter det som er uungåelig. "Det vil aldri bli bedre, du vil aldri få det livet du alltid har drømt om. Du skulle aldri vært her". Har følt det sånn i åresvis og den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det slutt er pga familien min. Men så tenker jeg, skal jeg måtte leve et helt uutholdelig liv, bare for de?

Jeg har mistet viljen til å leve.

 

Anonymkode: 2a363...ca2

[AnonymBruker]

Kom deg ut og jobb som frivillig! Røde kors eller en friluftsorganisasjon eller noe annet du er interessert i. Der treffer du andre og får kanskje venner. Og ikke begrens deg til din egen aldersgeuppe. Av og til kan en venn være 20 år eldre eller 10 år yngre. 

Jeg skjønner at ensomhet føles drepende, men her må du rett og slett være din egen lykkes smed. Ingen dukker opp på trappa di uten videre.

Anonymkode: 9bb85...1cd

[Millimani]

Skaff deg en hund eller katt, - det er det utrolig mye selskap i! Eller meld deg som frivillig i en organisasjon. Røde kors kan også ha en såkalt nettverks-gruppe med en leder/styre, og x antall personer som er med. Du trenger vanligvis heller ikke være medlem i røde kors for å være med i gruppa...tror jeg. Denne nettverksgruppa finner på ting som f.eks. samles på Røde kors-huset til middag, spill, sang, e.l. Eller de drar på turer i skog og mark, og kanskje til å med til varmere strøk. Ut å spise på restaurant med reserverte bord, kino, konserter osv.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik for noen år siden. Hadde en god jobb, god økonomi, god helse, brukbart utseende, familie og venner - men var likevel mye alene. Mye mer enn det alle trodde, om de trodde noe i det hele tatt. Det ble verre og verre utover 30-årene. Nettdatet  en del, prøvde noen forhold som ikke var liv laga, men kun i desperasjon fra ensomheten og ønsket om å komme videre i livet. Fant meg i å bli dårlig behandlet etc, bare for å unnslippe ensomheten. Fra å like mitt eget selskap, ble jeg møkk lei meg selv. Alle snakket om hvor lite tid de hadde, mens jeg følte jeg hadde uendelig med tid. Bare ingen å bruke den med. Husker fredager der jeg hadde absolutt ingen avtaler for hele helgen, ingen planer. Det som kunne vært luksus - så mye tid - forsterket ensomheten. Jeg var flinkt til å ta initativ, og sa alltid ja når jeg ble invitert med på ting, og har også noe vennegjenger. Men de møtes sporadisk, det kan ikke sammenliknes med de som har en familie eller samboer å komme hjem til hver dag. Hadde søsken i byen, men denne hadde nok med seg og sin familie. Jeg følte at de var så "rike" men likevel ikke hadde plass til meg. Det var alltid verst om morgenene, å våkne lørdag eller søndag morgen alene, se i taket og lure på om jeg ville ha det slik til jeg var 90. Hadde også lyst til å gjøre det slutt, kunne ligge på stueguvlet og gråte i fosterstilling fordi det var så vondt. Men tenkte at i steden for å dø, ville det være bedre, mer verdig å si opp jobben, ta ut alle sparepenger og reise til Filippinene eller noe slikt og jobbe på barnehjem, før jeg eventuelt gjorde det slutt. Om ikke jeg hadde bruk for livet mitt, kunne noen andre ha bruk for det. Dedikere meg til veldedighet. 

Jeg tvang meg selv til å gjøre ting alene - gå på kafe alene, med en bok. Kino alene. Jeg meldte meg på kurs i noe jeg likte, tematurer etc, og det utvidet bekjentskapskretsen min. Om ikke alle gav dypere vennskap, fikk jeg "aktivitetsvenner" - noen til å gå på litteraturtilstelninger med, konserter med, julemiddag med. Og noen å dra på turer med. Det ble bedre. Traff personer som hadde vært etablert, men ble single igjen, og som også manglet noen å feriere med eller tilbringe ensomme helger med. Det gjorde også at jeg ikke følte meg så alene lenger.

Dro på en ferie med et par venninner jeg hadde møtt i slike sammenhenger, på en slik ferie igjen, traff jeg en mann. Da var jeg i slutten av 30-årene. I dag har vi stiftet familie. Tiden strekker knapt nok til og jeg savner egentid. Hadde noen sagt for fem år siden at det ville snu, ville jeg ikke trodd det - men også slappet mer av. Rådet mitt til deg er derfor å huske på at dere er mange, men det gjelder å finne hverandre. Dra på helgeturer eller skikurs med DNT, ferie med Inspiratour. Inviter folk hjem til deg. Bare ikke bli liggende på sofaen - i alle fall ikke hver kveld. Smil til verden, selv om det gjør vondt. Det finnes fine mennesker der ute som trenger noen og som vil smile tilbake.

 

 

Anonymkode: 540e7...f26

[Gjest Ms. Daisy]

Huff det er vonde følelser du sliter med, men det er DU som kan snu dette om til noe positivt. Det er mange ensomme der ute. Som noen foreslo her oppe - frivlillig arbeid innen Røde Kors, Redd Barna etc. det er mange organisasjoner som trenger hjelp.

Kom deg ut  på tur. Tankegangen din må snues om til noe positivt. Jeg fikk et godt råd en gang og det var uvurderlig. Man finner ALLTID noe positivt i en hverdag/et liv. Er dagen skikkelig rævva og man er nedfor - prøv å tenke på hva som er positivt i livet. Alt kan ikke bare være fryktelig.

Ønsker deg lykke til videre og håper det ordner seg for deg.

[Gjest]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

 

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Ann Christin, mod