Lei meg etter venninnekveld

[Gjest Rose11]

Den 1/13/2016 at 14.39, Nanne70 skrev:

Du, vet du hva? Livet er uforutsigbart, man vet aldri hva som kan skje. Og selv om man prøver å sikre seg så godt man kan, så er det faktisk ikke sikkert at det er nok, det heller. Som da mannen min ble utsatt for en arbeidsulykke som gjorde ham 100% ufør i en alder av 45 år. Tross oppsparte midler og forsiktig pengebruk holdt det hardt noen ganger, bl.a. pga elendig saksbehandling fra NAV, en lokal tillitsvalgt og en fagforening som prøvde å unnalure seg ansvaret sitt, en umulig fastlegesituasjon der vi bor pluss en del andre omstendigheter. Jeg var av de som trodde at velferdsstaten Norge fungerte slik at når man har jobbet og betalt skatt i x antall år (både mannen min og jeg har vært yrkesaktive siden vi var ganske unge, og jeg har høyere utdanning og en god stilling i offentlig sektor), så blir man tatt vare på når noe skjer. Vel, gjett om jeg ble kvitt noen vrangforestillinger og naive oppfatninger når situasjonen først var et faktum. Dette ble lengere enn planlagt, men moralen er: Du kan ikke forberede deg på alle eventualiteter, fordi livet har en tendens til å komme i veien for planene dine.

Signerer. Veldig bra sagt  

[AnonymBruker]

Den 13.1.2016 at 14.59, AnonymBruker skrev:

Det kan godt hende at det var ment slik, men det er ganske usympatisk å bagatellisere situasjonen og feie det under teppet i stedet for å vise forståelse for at det er en tøff økonomisk situasjon. Det er tøft, og i slike situasjoner trenger man vel heller noen som viser forståelse i stedet for å "prøve å være optimistisk", som noen andre også påpeker. Det er viktig å være støttende, men det gjør man vel faktisk i høyest grad når de erkjenner og forteller at de forstår det TS forteller. Spesielt viktig er det når hun velger å åpne seg opp om den økonomiske situasjonen. 

Jeg forstår at det er mange som ikke vet helt hva de skal si, men uansett hva problemet gjelder synes jeg slike kommentarer er ganske provoserende. Det er nok en fordel å tenke litt mer gjennom hvordan det er for en person som er i en slik situasjon å få slike kommentarer. I tillegg bør en vel også tenke litt mer gjennom hva personen faktisk trenger å høre. 

 

Anonymkode: 15058...303

Vel jeg er faktisk i akkurat samme situasjon som TS. Og jeg er fortsatt uenig.

Du stempler dem som 'uvitende', noe jeg synes er ganske navlebeskuende. NAV-systemet er faktisk ikke noe man setter seg inn i med mindre man må og det kan man heller ikke forvente. De som ikke er inne i det vet ikke hva som er hva, og det er naturlig å trekke frem ting som kanskje vedkommende har glemt at de kan få. 

Hun velger å se det som "bagatelliserende", jeg ser det som at de gjør problemer mindre fordi det er det man faktisk gjør om man vil være positiv - anse problemer som mindre enn de er. 

Det er tøft, og i slike situasjoner trenger man vel heller noen som viser forståelse i stedet for å "prøve å være optimistisk"

Da får man heller presisere det. Jeg vil MYE heller at andre vil løfte meg opp og se meg som mer ressurssterk enn jeg er enn at de synes synd på meg. Det å føle seg som en sterk person er ofte første steg til å bli det. Og med mindre man har en offermentalitet, er det å bli sett som et offer ydmykende og gjør vondt verre. Noen ganger vil man bare ha sympati, men det kan faktisk ikke andre vite. Jeg synes personlig at det å anse noen som et offer er slemt og gjør dem til små mennesker. Du kan ha empati, men empati er best uttrykket gjennom en vilje til å hjelpe dem opp og frem, ikke si "stakkars deg" - som alltid sies ovenfra og ned, enten det er meningen eller ei.

Anonymkode: e9501...0d5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel jeg er faktisk i akkurat samme situasjon som TS. Og jeg er fortsatt uenig.

Du stempler dem som 'uvitende', noe jeg synes er ganske navlebeskuende. NAV-systemet er faktisk ikke noe man setter seg inn i med mindre man må og det kan man heller ikke forvente. De som ikke er inne i det vet ikke hva som er hva, og det er naturlig å trekke frem ting som kanskje vedkommende har glemt at de kan få. 

Hun velger å se det som "bagatelliserende", jeg ser det som at de gjør problemer mindre fordi det er det man faktisk gjør om man vil være positiv - anse problemer som mindre enn de er. 

Det er tøft, og i slike situasjoner trenger man vel heller noen som viser forståelse i stedet for å "prøve å være optimistisk"

Da får man heller presisere det. Jeg vil MYE heller at andre vil løfte meg opp og se meg som mer ressurssterk enn jeg er enn at de synes synd på meg. Det å føle seg som en sterk person er ofte første steg til å bli det. Og med mindre man har en offermentalitet, er det å bli sett som et offer ydmykende og gjør vondt verre. Noen ganger vil man bare ha sympati, men det kan faktisk ikke andre vite. Jeg synes personlig at det å anse noen som et offer er slemt og gjør dem til små mennesker. Du kan ha empati, men empati er best uttrykket gjennom en vilje til å hjelpe dem opp og frem, ikke si "stakkars deg" - som alltid sies ovenfra og ned, enten det er meningen eller ei.

Anonymkode: e9501...0d5

Det er jo nettopp det bagatellisering dreier seg om. Det er ofte provoserende å bli fortalt dette av utenforstående. Ganske usympatisk er slike utsagn også. 

Det handler ikke om at man skal synes synd på vedkommende. Det handler om at man skal vise forståelse. Det er ikke det samme. Man tillater vedkommende å ha de følelsene en har. 

Anonymkode: 15058...303

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært venninnen din trådstarter, så hadde jeg spart meg for bagatelliseringen, og heller tenkt i mitt stille sinn at denne personen skulle fått ekstra fine bursdags-/julegaver i form av klær og ting til henne. Kanskje en venninnetur påspandert av gjengen, som hadde spleiset på hennes kostnader.

Klart en må ofre goder til seg selv om man har tre barn alene og sparsomt med inntekt. Men da synes jeg venninner rundt kan prøve å gjøre litt ekstra stas på vedkommende. Tenk så mye mer gaver blir verdsatt hos personer som ikke tar ting og reiser som en selvfølge.

Jeg tror nesten jeg hadde blitt litt flau om jeg var så blind at jeg ikke hadde lagt merke til at en god venninne hadde så trang økonomi som trådstarter beskriver, og ville i alle fall ikke bagatellisert den situasjonen hun beskrev. Kan hende trådstarter hadde blitt litt flau, men personlig hadde jeg nok tilbudt henne en "raid" gjennom klesskapet mitt når vi pratet på tomannshånd neste gang. Jeg har masse klær jeg aldri bruker, men som likevel er pene og nesten ubrukte. Tanken på at en venninne ikke har lyst til å dra i besøk fordi hun føler seg uvell i slitte/gamle klær... vel, det blir for dumt. Ingen skal måtte isolere seg på grunn av noe sånt.
 

Anonymkode: ab14e...d8d

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for personangrep. 

Bond, forumansvarlig

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp det bagatellisering dreier seg om. Det er ofte provoserende å bli fortalt dette av utenforstående. Ganske usympatisk er slike utsagn også. 

Det handler ikke om at man skal synes synd på vedkommende. Det handler om at man skal vise forståelse. Det er ikke det samme. Man tillater vedkommende å ha de følelsene en har. 

Anonymkode: 15058...303

Det å gjøre et problem mindre er bagatellisering dersom du selv anser problemet som stort og også vil at alle andre skal anse det som stort. Det er optimistisk tenkning hvis du er i stand til å tenke at "det kanskje ikke er så ille som jeg frykter".

At dette oppfattes provoserende for TS er ikke noe alle andre kan forutse. Det ville ikke vært det for meg. 

Anonymkode: e9501...0d5

[Dame86]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke å se at ts skriver noe sted at hun trives som arbeidsledig? Slik jeg oppfatter det prøver hun å få jobb, men får vikariater?

Sånn generelt så er det ikke alltid lett å få jobb utenfor fagfeltet sitt. Jeg har to utdanninger, og har som ts bare gode referanser fra flere jobber. Da jeg valgte å skifte karriere, og begynte på en ny utdannelse - så prøvde jeg å søke både som avisbud og renholdsarbeider gjennom vaskebyrå og butikkmedarbeider. Jeg fikk ingen av jobbene, og tilbakemeldingene var at jeg hadde for mye utdannelse. Skriver ikke dette for å "ta" deg, men veldig mange tror at en del jobber kan man få uansett. Det er ikke alltid riktig.

Ts. Jeg forstår godt at det ble en sår kveld. Det er veldig mange som ikke forstår hvordan det er å leve på mindre penger enn "de fleste". Det er faktisk dyrt å være fattig, man kan ofte ikke benytte seg av gode tilbud - man kommer ofte på etterskudd og må betale mer for basisvarer av den grunn, eller ekstra gebyr fordi man må dele opp en regning eller to.

Jeg har levd under fattigdomsgrensa selv i en lengre periode, og det er utrolig hvor idiotiske forslag til prioriteringer mange har for de som ikke har like mye å rutte med. Jeg tror det er mye lettere å tro at det er feilprioriteringer som gjør at noen ikke har råd til nye støvletter enn å innse at det ikke er alle som har muligheten til å prioritere et overskudd.

Det er godt mulig og trolig at mye er velment i mer eller mindre insiktsfulle kommentarer fra andre mennesker, men jeg tror det også er mye selvforsvar i det. Dersom andre egenglig "kan skylde seg selv", så er det ikke synd på de. Dersom man selv tror man kunne klart noe i en periode, så er det ikke synd på de som må gjøre det i åresvis.

Jeg håper du får noe mer enn vikariater, og en mulighet til å bygge opp både en buffer og etterhvert pensjonssparing. Og at noen av venninnene dine kanskje tenker litt lenger og støtter litt mer

 

Anonymkode: fde4c...a6d

Beklager, min feil! Jeg leste tidvis som trives. Det gjør forsåvidt også mitt syn på saken forandret, da det såklart er stor forskjell på å gå tidvis arbeidsledig og å trives arbeidsledig. 

[AnonymBruker]

Siden mod har slettet en rekke innlegg som ikke syr puter under TS så har denne tråden utviklet seg til en strengt sensurert fanblogg for TS. Det er sikkert nyttig for å vinkle et bestemt budskap fra modmor, men debatten har sporet av.

Dette er min mening. Er mod uenig er som vanlig bare å slette alle som ikke passer i KGs debattverden.

Anonymkode: 75f56...787

[AnonymBruker]

Jeg er i en ganske lik situasjon som deg, ts, og mens venninnene mine snakker om nye hus og biler de har kjøpt, så sitter faktisk jeg og grubler på om vi har råd til middag resten av uken. Da merket jeg at det føltes ganske merkelig når den ene venninnen min spurte om ikke jeg også kunne bli med på årets venninnetur (som jeg alltid må si nei til), for "Det er jo bare snakk om rundt 10.000 per person... Du kan vel bare spare litt, eller noe?".

Og jeg blir jo lei meg. Men jeg vet godt at venninnene mine aldri ville sagt noe for å være kjipe, de bare aner ikke at det går an å være fattig i Norge. Da jeg sa at det kanskje ikke var så gøy å ha med meg på shopping på Vika, for jeg handler nesten bare klær til meg selv på Fretex, sa de ting som at jeg er flink som er så miljøvennlig, og at de hadde hørt rykter om at man kunne finne designervesker der... Det slo dem ikke et sekund at jeg ikke akkurat går på skattejakt på Fretex, men at det er det jeg har råd til.

Så jeg forstår deg kjempegodt, og jeg blir lei meg for slike kommentarer selv. Jeg tror nok de prøvde å svare noe støttende og oppmuntrende til deg, det var nok ikke så lett for dem å vite helt hva som er "riktig" å si i slike situasjoner

Anonymkode: 8aac0...ed0