Lei meg etter venninnekveld

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å snakke med venninner om økonomi. Jeg har vært alene med tre barn i åtte år, tidvis arbeidsledig og ingen spesielt godt betalte jobber når jeg har jobbet fullt. Økonomien har alltid vært trang og jeg må snu på hver krone og selvsagt leve sparsommelig og kutte ut en masse ting. Alle mine nærmeste venninner har vær i etablert i par og de har hatt god økonomi, vil jeg si, i o m de lever i familier med to fulltidsinntekter. Nå har nylig en av dem blitt alene og plutselig har økonomi blitt et tema på venninnekveld. Jeg har fortalt hvordan jeg har det og må innrømme at jeg har blitt skuffet over venninnene mine, som helt tydelig mangler totalt evne til å sette seg inn i andres vanskeligheter. Jeg har nesten blitt sjokkert over lite de faktisk forstår av andres hverdag.

 

Jeg ble oppfordret til å fortelle hvordan jeg klarer meg med lite penger. Så jeg fortalte at jeg kjøper nada av interiørting (som er hobby for flere av venninnene mine), vi drar aldri på ferie eller på restaurant og kafe, vi er aldri ute på noe, jeg prioriterer at ungene får gå på en fritidsaktivitet hver mot at jeg dropper nær sagt alt til meg selv (klær, tannlege, jeg er aldri ute på noe som helst), jeg må alltid velge billigste alternativ i matbutikken osv. Jeg sa at jeg tror de fleste ville klart seg med stram økonomi noen få år, men at jeg nå, etter såpass mange år virkelig sliter, for huset begynner å forfalle rundt meg, det er småting som skule vært reparert, det skulle vært malt, ja helt vanlig vedlikehold jeg ikke har penger til, jeg skulle GJERNE vært hos tannlege osv. Jeg fortalte også at jeg av og til ikke orker å møte opp i sosiale ting fordi jeg kun har gamle og slitte klær, det er ikke så himla gøy å sitte der blant alle freshe damer som kan kjøpe nær sagt alt de har lyst på. Ikke har jeg mulighet til å invitere tilbake så ofte heller. (Og ikke orker jeg å vise fram mitt ufreshe hjem heller.) Jeg lever kort sagt et ganske annerledes liv enn venninne mine, ikke fordi jeg vil ha det sånn, men fordi jeg må. Det mest sårende er likevel følelsen jeg fikk av at de bagatelliserer problemene mine. Dette er noen av kommentarene;

"Ett år uten å kjøpe klær skulle jeg klart kjempefint!" Eh ja, det skulle du nok, men etter åtte år finnes det faktisk ikke et lager i klesskapet å ta av for min del lenger.

"Du MÅ jo ikke pusse opp, ingen må det." Sier hun som maler inne flere ganger i året og tydeligvis ikke forstår at maling ikke utelukkende gjøres for å bytte farge.

"Det er jo ikke viktig å gå til tannlegen når du ikke har hull." Jeg vet ikke om jeg har hull, fordi jeg aldri får sjekket det og jeg skulle gjerne fjernet tannstein og fått tilbake mine hvite, freshe tenner.

"Det er jo ikke noe problem å kutte ut unødvendig shopping, kino, restaurant og sånne ting, det er jo egentlig bare luksus. Jeg skulle fint klart meg uten en stund. Se på oss, vi har ikke vært ute på fire måneder. " Jeg er enig i at det ikke er det viktigste i livet, men etter åtte år kunne jeg faktisk tenke meg å oppleve litt slikt jeg og. Jeg har ikke mulighet til å velge bort slike ting som de andre, det valget er tatt for meg.

"Ingen må på ferie." Det er jeg enig i, men igjen, etter åtte år uten noen form for avkobling et annet sted, skulle jeg gjerne gjort noe hyggelig sammen med ungene, slik at vi fikk noen gode opplevelser og hyggelige minner fra en tur vi har vært på. Ungene merker jo selvsagt at de fleste venner drar både hit og dit.

 

Også ville de selvsagt høre om alle stønadene jeg som alenemor får. Jo jeg får barnetrygd for fire istedenfor tre barn, barnebidrag fra barnefar og stønad til omtrent 2/3 av barnehage-/sfo-regningen da ungene gikk der, noe de ikke gjør lenger. Jeg får derfor totalt kr xxxx utover min egen inntekt. Det tilsvarer jo ikke akkurat lønnen til barnefar da vi bodde sammen og var to om å dele alle utgiftene. "Jammen, får du ikke noe mer? Er det ikke noe som heter overgangsstønad?" Jo, men det er vel til de som ikke har noen annen inntekt, jeg har aldri hatt overgangsstønad og uansett er den for en begrenset periode, så vidt jeg vet. "Ja, men får du ikke noe mer?" Nei!

 

Jeg ble veldig lei meg etter denne kvelden og egentlig litt sjokkert over hvor lite reflekterte og opplyste om verden omkring seg enkelte av venninnene mine er. Oppfordrer folk til å tenke seg litt om før de slenger ut av seg kommentarer som jeg nesten oppfatter som "Fattig? Det hadde vært morsomt å prøve en stund, det skulle jeg klart fint!"

Anonymkode: 194cc...2a7

[celine]

 Skjønner hvordan du har det - har vært der selv! Det er utrolig hvor uvitende folk kan være om hva som skjer rundt en, og hvordan andre mennesker lever. Og jeg velger å tro at folk er slik på grunn av uvitenhet, og ikke for å være ekle. Det virker på meg som om disse venninnene stakk hull på en vond boble, og at det er mange følelser rundt dette som ble trigget ved å snakke åpent om det? Ønsker deg alt det beste!

[AnonymBruker]

Det kan være de forsøkte å trøste deg. At kommentarer som at du ikke trenger å pusse opp var ment som trøst for at du ikke skulle tenke på den oppussingen du burde gjort. 

Anonymkode: 93cf4...7fa

[AnonymBruker]

Det høres mer ut som om de vil være optimistiske. Det er ikke så veldig lett å vite hva man skal si når du sitter og snakker om hvor vanskelig alt er og attpåtil trekker frem hvor vanskelig det er å sitte rundt dem med god økonomi og ikke kunne invitere tilbake. Det må ja ha litt blitt ekstremt ukomfortabel stemning. 

 

Anonymkode: e9501...0d5

[AnonymBruker]

Høres ut som TS tar offerrollen sin fullt ut her.

Ikke et ord nevnt om hva barna må gjennomgå pga. TS.

Barn som vokser opp i fattig er de som lider mest. Det er ikke venninne til TS sin feil, men ene og alene TS sitt ansvar.

Anonymkode: 75f56...787

[Pås]

Jeg tror også de mente å trøste deg... Dersom de har respondert med: STAKKARS deg da! Og stakkars barna dine... hadde vel ikke føles bedre tror jeg.. Jeg sier det egentlig fordi jeg tror jeg ville reagert på samme måten selv, tror jeg ville prøvd å "normalisere" fremfor å "stakkarsliggjøre" ...

[Gjest Nanne70]

Huff TS, jeg føler med deg! Noen mennesker har rett og slett vanskeligere enn andre for å sette seg inn i sine medmenneskers situasjon. Jeg har hatt dårlig råd selv, om enn ikke så ille som det du beskriver.

Men jeg lurer på - har du sjekket om du kan få bostøtte? Det skader i alle fall ikke å undersøke. Når det gjelder klær og sko, møbler osv. er det utrolig hva man kan finne på finn.no. Let etter slikt som gis bort. Mange steder finnes det lokale "kjøp og salg"- grupper på Facebook, vi - mannen min og jeg - har skaffet oss utrolig mye bra og rimelig via slike grupper. Ofte kan man finne ting som gis bort eller byttes også. På den måten kan man kanskje finne noe "nytt" som man kan unne seg uten at det koster noe.

Håper at du har bedre tider i vente, klem til deg!

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres mer ut som om de vil være optimistiske. Det er ikke så veldig lett å vite hva man skal si når du sitter og snakker om hvor vanskelig alt er og attpåtil trekker frem hvor vanskelig det er å sitte rundt dem med god økonomi og ikke kunne invitere tilbake. Det må ja ha litt blitt ekstremt ukomfortabel stemning. 

 

Anonymkode: e9501...0d5

Vet ikke helt, det var jo ikke jeg som tok opp temaet, jeg svarte på spørsmål og forklarte hvordan dette er for meg, for første gang på åtte år. Spør man, må man jo tåle å høre svaret. Men altså, jeg slang ikke på alle kommentarene jeg nevnte i HI, de var tanker i hodet mitt.

Anonymkode: 194cc...2a7

[Puny]

Hva annet er det å si da, TS? De ER jo i en helt annen situasjon, og kan jo umulig faktisk vite hvordan det føles. Hvilken respons hadde du ønsket deg? Min erfaring med slike jente/dame kvelder er at det sjeldent er der man tar opp sine innerste problemer og får nær og god veiledning og trøst. Når man sitter4-10 sammen så er liksom ikke helt tiden for den nære samtalen...? Jeg tror egentlig de bare prøvde og trøste. Deg og ikke ville gjøre deg forlegen...

[AnonymBruker]

De kommentarerene var ment for å trøste/oppmuntre deg da, selvom det var korttenkt. Du sier du virkelig sliter, de forsøker muntre deg opp, og stiller spørsmål ang hvor mye du får i stønad osv fordi de nettopp ikke vet. De forstår lite, men det er jo fordi de ikke har vært der selv. Meningen var jo ikke å trykke deg ned og gjøre deg lei deg.
Hva skulle de sagt,da? "Stakkars deg, jeg akkurat hvordan du har det" (nei, det vet de virkelig ingen ting om). "Stakkars deg, det må være helt umulig og grusomt å leve slik!" (Ja, da hadde du jo følt deg bedre og forstått). "Stakkars deg, men du er jammen flink!" (Men de ville fortsatt ikke visst hvor vanskelig det er, og hvor mye det krever).

 

Anonymkode: d40d6...8b7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som TS tar offerrollen sin fullt ut her.

Ikke et ord nevnt om hva barna må gjennomgå pga. TS.

Barn som vokser opp i fattig er de som lider mest. Det er ikke venninne til TS sin feil, men ene og alene TS sitt ansvar.

Anonymkode: 75f56...787

Jeg er TS. Tror du ikke jeg vet hvor kjipt barna mine har det? Jeg gjør alt for at de skal merke minst mulig til at vi er fattige, alt går til dem. Jeg vet utmerket godt at jeg ikke strekker til. 

 

Grunnen til at jeg i dette tilfellet fokuserte på meg er at JEG ble lei meg på denne venninnekvelden, fordi jeg ble ukomfortabel av at venninnene spurte og gravde for deretter å bagatellisere. Det var sånn jeg opplevde det.

Anonymkode: 194cc...2a7

[lillekattepus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som TS tar offerrollen sin fullt ut her.

Ikke et ord nevnt om hva barna må gjennomgå pga. TS.

Barn som vokser opp i fattig er de som lider mest. Det er ikke venninne til TS sin feil, men ene og alene TS sitt ansvar.

Anonymkode: 75f56...787

Hun skylder jo ikke på noen... Har du lest innlegget? Hun ofrer jo klær, kafebesøk, ferie og alt for seg selv for barna sin del. Det gjorde mine foreldre også og jeg "gjennomgikk" ingenting fordi jeg og mine søsken ble prioritert. Det er jo snakk om hvor lite venninnene forstår omverdenen.
 

TS, er helt enig i det du skriver.  Det er så mange som ikke klarer å sette seg inn i andres sko og mangler forståelse. Tror mange lever inni sin egen lille boble, jeg. Dette opplever jeg og i blant, i og med at jeg og samboer ikke har så god økonomi. 

[AnonymBruker]

Litt merkelig å bli beskylt for å innta offerrollen, når jeg for første gang på mange år faktisk har fortalt noen hvordan jeg har det. Det frister ikke til gjentagelse å betro seg, tro meg.

Anonymkode: 194cc...2a7

[Daria]

Alle ser verden ut fra sin egen posisjon og sitt eget utgangspunkt. Å ta inn over seg og forstå andres stilling er vanskelig, uansett hvor opplyst og reflektert man er. Jeg tar meg i det stadig vekk, å tenkte "Men kan de ikke..." eller "Det kan da ikke være så vanskelig å..." når jeg hører om andres situasjon, for så å innse at nei, det er faktisk ikke en mulighet de har selv om det ville være det naturlige valget for meg.

Kommentarene er nok litt korttenkte, men neppe vondt ment. Og hvis dette ikke er noe dere har snakket om før, hvis de i alle år har hatt inntrykk av at du har klart deg greit (selv om de sikkert har visst rent rasjonelt at du har dårligere råd) er det ikke så rart at en enkelt samtale en kveld ikke gjør at de umiddelbart oppfatter og tar inn over seg alle aspekter ved din økonomiske situasjon. 

[kari2]

Jeg har følt på det samme. Mange virker å tro at det er umulig å være fattig i Norge.

[AnonymBruker]

Jeg tror btw ikke venninnene mine gikk inn for å være onde, men jeg ble lei meg likevel. Litt snodig når folk som egentlig står deg nær ikke gjør det likevel, på et vis.

Anonymkode: 194cc...2a7

[AnonymBruker]

Det er jo du som har valgt å få tre barn, og selv om du ikke planla å bli alene, så har du jo helt tydelig ikke hatt noen som helst plan for hvordan du skal forsørge deg selv og ungene dersom du ikke kunne leve på en annen. Jeg syns også du tar offerrollen i stor stil her. At du ikke jobber er ene og alene ditt problem, og kun du som kan gjøre noe med. Hva vil du venninnene dine skal si da? Jeg syns bare det høres ut som de er støttende, og påpeker selv at de har sløsevaner fordi de har mulighet til det. 

Anonymkode: 74982...fa8

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Nanne70 skrev:

Huff TS, jeg føler med deg! Noen mennesker har rett og slett vanskeligere enn andre for å sette seg inn i sine medmenneskers situasjon. Jeg har hatt dårlig råd selv, om enn ikke så ille som det du beskriver.

Men jeg lurer på - har du sjekket om du kan få bostøtte? Det skader i alle fall ikke å undersøke. Når det gjelder klær og sko, møbler osv. er det utrolig hva man kan finne på finn.no. Let etter slikt som gis bort. Mange steder finnes det lokale "kjøp og salg"- grupper på Facebook, vi - mannen min og jeg - har skaffet oss utrolig mye bra og rimelig via slike grupper. Ofte kan man finne ting som gis bort eller byttes også. På den måten kan man kanskje finne noe "nytt" som man kan unne seg uten at det koster noe.

Håper at du har bedre tider i vente, klem til deg!

 

Jepp, har hatt et par tusenlapper i bostøtte som arbeidsledig.  Har ved et par anledninger kjøpt klespakker til ungene på Finn.

Anonymkode: 194cc...2a7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er TS. Tror du ikke jeg vet hvor kjipt barna mine har det? Jeg gjør alt for at de skal merke minst mulig til at vi er fattige, alt går til dem. Jeg vet utmerket godt at jeg ikke strekker til. 

 

Grunnen til at jeg i dette tilfellet fokuserte på meg er at JEG ble lei meg på denne venninnekvelden, fordi jeg ble ukomfortabel av at venninnene spurte og gravde for deretter å bagatellisere. Det var sånn jeg opplevde det.

Anonymkode: 194cc...2a7

Og den opplevelsen er din og slik du opplevde det, -det kan ingen ta fra deg eller være uenig i. Det er bra at du også klarer å ha fokus på deg selv! Jeg opplever ikke det som at du inntar noen offerrolle, og jeg skjønner at denne situasjonen var tøff for deg. Med mindre du selv ønsker det, så synes jeg ikke at vi blande barna dine inn i dette. Nå er det deg og dine følelser det handler om. Jeg tenker at vennene dine forsøkte å trøste deg, mente godt, men såret deg. Jeg lurer på: Følte du at du var forpliktet til å svare på alle spørsmålene deres?  Hvis du tenker tilbake- hvordan skulle du ønske å bli møtt, om du kunne ha fått velge på øverste hylle? Og ønsker du råd, eller ville du bare "lette litt på trykket"/få andre perspektiver på situasjonen?  

Anonymkode: bf9b5...c8a

[Gjest Nanne70]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo du som har valgt å få tre barn, og selv om du ikke planla å bli alene, så har du jo helt tydelig ikke hatt noen som helst plan for hvordan du skal forsørge deg selv og ungene dersom du ikke kunne leve på en annen. Jeg syns også du tar offerrollen i stor stil her. At du ikke jobber er ene og alene ditt problem, og kun du som kan gjøre noe med. Hva vil du venninnene dine skal si da? Jeg syns bare det høres ut som de er støttende, og påpeker selv at de har sløsevaner fordi de har mulighet til det. 

Anonymkode: 74982...fa8

Du, vet du hva? Livet er uforutsigbart, man vet aldri hva som kan skje. Og selv om man prøver å sikre seg så godt man kan, så er det faktisk ikke sikkert at det er nok, det heller. Som da mannen min ble utsatt for en arbeidsulykke som gjorde ham 100% ufør i en alder av 45 år. Tross oppsparte midler og forsiktig pengebruk holdt det hardt noen ganger, bl.a. pga elendig saksbehandling fra NAV, en lokal tillitsvalgt og en fagforening som prøvde å unnalure seg ansvaret sitt, en umulig fastlegesituasjon der vi bor pluss en del andre omstendigheter. Jeg var av de som trodde at velferdsstaten Norge fungerte slik at når man har jobbet og betalt skatt i x antall år (både mannen min og jeg har vært yrkesaktive siden vi var ganske unge, og jeg har høyere utdanning og en god stilling i offentlig sektor), så blir man tatt vare på når noe skjer. Vel, gjett om jeg ble kvitt noen vrangforestillinger og naive oppfatninger når situasjonen først var et faktum. Dette ble lengere enn planlagt, men moralen er: Du kan ikke forberede deg på alle eventualiteter, fordi livet har en tendens til å komme i veien for planene dine.