Hva tenker du om denne personen.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er jo umulig å si uten at jeg har møtt denne personen, men sannsynligvis er det noe som skurrer.

Anonymkode: dfaeb...bcc

TS: Hva mener du at evt skurrer?

Anonymkode: 969e7...aa2

[AnonymBruker]

Den 11. januar 2016 at 22.09, Sasandra skrev:

Jeg hadde syntes sårt synd på personen og lurt på hvorfor det var sånn. Ikke tenkt at det nødvendigvis var noe galt med personen, men hadde nok tenkt ulike grunner. Hvis man er godt bekjent med vedkommende så kan man jo prøve å få kontakt og prate litt for å få et bedre inntrykk, og kanskje man hadde blitt deres eneste venn så langt. Jeg hadde nok mye heller tenkt negativt om samfunnet og miljøet rundt personen enn om selve vedkommende. 

TS: Å bli syntes synd på vil jo ikke gjøre situasjonen noe bedre. Da føler man seg jo virkelig lost og at situasjoen faktisk utad sees på som så ille at andre syntes synd på en. Er jo noe av dette en er redd for å bli noens sympatiprosjekt og blir venn med en fordi de syntes synd på en. Ønsker jo at noen skal gi en en jobb fordi en fortjener det og får venner fordi personer faktisk er interessert i å bli kjent og ikke fordi de føler at du trengte en venn.

Anonymkode: 969e7...aa2

[AnonymBruker]

Den 12. januar 2016 at 9.11, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde tenkt at her trengs det litt sosial øving. Kanskje fremstår personen veldig usikker og at det er derfor vedkommede heller ikke får jobb. For kommer man til intervju er man som regel i utgangspunktet kvalifisert/aktuell for stillingen.

Anonymkode: 860c8...bfa

TS: Hvordan skal man få til denne sosiale øvingen da? Å gå steder helt alene er veldig skummelt når en ikke kjenner noen. Ja man kommer jo ikke på intervju til jobber man ikke er kvalifisert/aktuell for, men de vektlegger ofte kjemi etc og jeg er ganske sikker på at som du sier usikkerheten lyser igjennom. Hvordan skal man klare å få bort denne når man er ekstremt usikker på seg selv, og veldig redd for å ikke bli likt og godtatt også er det akkurat det det ender i .

Anonymkode: 969e7...aa2

[AnonymBruker]

Viss det var det eneste jeg viste om denne personen. Og denne personen ellers er frisk mentalt/fysisk, så ville jeg tenke at vedkommende var på en måte en taper i samfunnet. Jeg er i ommentrent samme situasjon som denne personen du beskriver. Kanskje ikke så ille på jobbfronten siden jeg har jobb i ny og ne. Men aldri hatt 100%. Men kort fortalt tenker jeg at vedkommende er en taper i samfunnet. Jeg tenker iallfall slik om meg selv. 

Anonymkode: ac46e...82d

[AnonymBruker]

Den 11. januar 2016 at 22.09, Sasandra skrev:

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Viss det var det eneste jeg viste om denne personen. Og denne personen ellers er frisk mentalt/fysisk, så ville jeg tenke at vedkommende var på en måte en taper i samfunnet. Jeg er i ommentrent samme situasjon som denne personen du beskriver. Kanskje ikke så ille på jobbfronten siden jeg har jobb i ny og ne. Men aldri hatt 100%. Men kort fortalt tenker jeg at vedkommende er en taper i samfunnet. Jeg tenker iallfall slik om meg selv. 

Anonymkode: ac46e...82d

TS: Ja det er slik man føler seg, man føler seg som en taper, som unormal. For alle andre får seg jo venner, alle andre får seg jo jobb. Folk kommer jo med utsagn som de typen jobber ALLE får, også får en ikke de jobbene eller. Da føler en seg ihvertfall virkelig ille. Man tenker jo at det må være noe veldig galt med en siden en tydeligvis ikke er bra nok for noen.

Anonymkode: 969e7...aa2

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 969e7...aa2

Jepp og det er sant at det er noe galt med deg, det er ingen tvil. Eneste man kan gjøre er å finne ut hva man kan forbedre. Jobb: skriver du for dårlige søknader/ ringer du ikke å viser interesse/ søker du på for få jobber (kresen) --> intervju: du forbereder deg ikke på intervjuet hva du skal si/hvilke spørsmål du møter/hva skal jeg svare, Har dårlig hygiene (lukter dårlig, dårlig ånde, gule tenner osv), klesstil som ikke passer arbeidsstedet (hullete og slitte klær), du er overvektig (skriker utseende at du er lat), bustete og ustelt hår, negativt kroppspråk/holdning osv. Det kan være så mye som gjør at man får avslag gang på gang på gang.

Når det kommer til venner er det samme greia, det er noe som får folk til å ikke orke å bli godt kjent med deg. For det første kan det være at man ikke utsetter seg selv for muligheten for å få nye venner. Du har negative tanker om deg selv (jeg fortjener ingen venner), du oppsøker ikke arenaer som du kan sosialisere med andre, du er lite pratsom, du har avvisende kroppspråk, hygiene osv.

Det eneste man kan gjøre er å finne ut hva er det som er galt med en selv, og ta tak i problemene (forandre hvem du er).

Viss man sliter med å finne ut hva som er galt så kan det være lurt å oppsøke en psykolog som kan hjelpe å få tankene på gli.

Men enkelt er det ikke, det å forandre hvem man er, og vanene man har tar tid og mye viljestyrke.

Jeg vet hva som er galt med meg, og prøver å forandre meg gradvis nå.

For meg: Jeg ser at jeg trenger en utdanning for å ha muligheten til å få noe annet enn butikkjobb (transportjobb elc er ikke mulig pga helse (for meg)), nesten alt trenger man utdanning for å jobbe som. Til og med vaskejobber (ikke at det kreves, men de med vaskeutdanning/kurs og erfaring får jobbene). Så har en utdanning jeg skal ta nå, som jeg vet jeg får jobb i når jeg er ferdig utdannet, og er oppriktig interessert i å jobbe med (ikke bare en utdanning bare for å ta noe).  

Videre jeg trenger å øke selvtilliten min kraftig, jeg har dermed begynt å slanke meg (spise sunt/trene) slik at jeg på sikt føler meg mer sikker på mitt ytre, noe som igjen øker selvtilliten. Slik at jeg tørr utsette meg for mer.

Det er mye mer jeg tar tak i nå, men orker ikke skrive flere sider om det.

Så er helt enig med deg, det er for det meste en selv det er noe galt med.

 

Anonymkode: ac46e...82d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS: Å bli syntes synd på vil jo ikke gjøre situasjonen noe bedre. Da føler man seg jo virkelig lost og at situasjoen faktisk utad sees på som så ille at andre syntes synd på en. Er jo noe av dette en er redd for å bli noens sympatiprosjekt og blir venn med en fordi de syntes synd på en. Ønsker jo at noen skal gi en en jobb fordi en fortjener det og får venner fordi personer faktisk er interessert i å bli kjent og ikke fordi de føler at du trengte en venn.

Anonymkode: 969e7...aa2

Jeg ville syntes synd på vedkommende fordi det er sånn jeg er, opplever jeg en sånn person så har jeg automatisk sympatien på plass. Det vil derimot ikke si at jeg viser det fram, det går an å synes synd på noen uten å si "stakkars deg" eller gi dem et "medfølende blikk", som for mange bare gjør situasjonen enda verre. Man kan derimot starte en vanlig samtale med personen og bli kjent på samme måte som med alle andre. Kanskje man blir venner, og da blir personens eneste venn, og man selv får en ny venn. Tenker ikke på det å bli kjent med noen man synes synd på som et "veldedighetsprosjekt", det blir bare det hvis man tenker på det på den måten. Hvis man derimot har et genuint ønske om å bli kjent med vedkommende og bli venner vil det være annerledes. Hvis man alltid skal være redd for at personen skal føle seg som et veldedighetsprosjekt så vil jo ingen som "føler seg utenfor" bli inkludert, fordi ingen tør å ta kontakt på ordentlig. 

Anonymkode: ec479...ae9

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp og det er sant at det er noe galt med deg, det er ingen tvil. Eneste man kan gjøre er å finne ut hva man kan forbedre. Jobb: skriver du for dårlige søknader/ ringer du ikke å viser interesse/ søker du på for få jobber (kresen) --> intervju: du forbereder deg ikke på intervjuet hva du skal si/hvilke spørsmål du møter/hva skal jeg svare, Har dårlig hygiene (lukter dårlig, dårlig ånde, gule tenner osv), klesstil som ikke passer arbeidsstedet (hullete og slitte klær), du er overvektig (skriker utseende at du er lat), bustete og ustelt hår, negativt kroppspråk/holdning osv. Det kan være så mye som gjør at man får avslag gang på gang på gang.

Når det kommer til venner er det samme greia, det er noe som får folk til å ikke orke å bli godt kjent med deg. For det første kan det være at man ikke utsetter seg selv for muligheten for å få nye venner. Du har negative tanker om deg selv (jeg fortjener ingen venner), du oppsøker ikke arenaer som du kan sosialisere med andre, du er lite pratsom, du har avvisende kroppspråk, hygiene osv.

Det eneste man kan gjøre er å finne ut hva er det som er galt med en selv, og ta tak i problemene (forandre hvem du er).

Viss man sliter med å finne ut hva som er galt så kan det være lurt å oppsøke en psykolog som kan hjelpe å få tankene på gli.

Men enkelt er det ikke, det å forandre hvem man er, og vanene man har tar tid og mye viljestyrke.

Jeg vet hva som er galt med meg, og prøver å forandre meg gradvis nå.

For meg: Jeg ser at jeg trenger en utdanning for å ha muligheten til å få noe annet enn butikkjobb (transportjobb elc er ikke mulig pga helse (for meg)), nesten alt trenger man utdanning for å jobbe som. Til og med vaskejobber (ikke at det kreves, men de med vaskeutdanning/kurs og erfaring får jobbene). Så har en utdanning jeg skal ta nå, som jeg vet jeg får jobb i når jeg er ferdig utdannet, og er oppriktig interessert i å jobbe med (ikke bare en utdanning bare for å ta noe).  

Videre jeg trenger å øke selvtilliten min kraftig, jeg har dermed begynt å slanke meg (spise sunt/trene) slik at jeg på sikt føler meg mer sikker på mitt ytre, noe som igjen øker selvtilliten. Slik at jeg tørr utsette meg for mer.

Det er mye mer jeg tar tak i nå, men orker ikke skrive flere sider om det.

Så er helt enig med deg, det er for det meste en selv det er noe galt med.

 

Anonymkode: ac46e...82d

TS: Veldig enig i det du skriver her. Det kan være så mye som gjør at andre ikke liker en eller at en ikke får en jobb og på flere av punktene du beskriver scorer jeg nok ikke best. Jeg er overvektig, jeg bryr meg ikke nevneverdig om utseende mitt. Altså jeg går ikke rundt møkkete og med hullete klær, men jeg liker å kle meg behagelig. Bruker svært lite tid på hår og sminke. Blir liksom til en ball eller hestehale. Sminker meg jo litt når jeg skal på intervju og pynter meg da også, eller pynter meg i mine øyne, svart bukse og pen nøytral topp. 

Negative tanker om en selv ender en jo opp med å få etter veldig mye skuffelse og motgang. Så at jeg har negative tanker om meg selv ja det har jeg absolutt, men jeg vet det er mye bra ved meg også, men det føler jeg at svært få ser. Mulig at usikkerheten overskygger alt.

Jeg tar en utdannelse jeg finner svært interessant og som på sikt vil gi meg gode jobbmuligheter. Eller den gjør jo det allerede, problemet er at jeg aldri blir valgt. 

Selvtilitten min trenger også og økes. Og jeg gjør som deg har begynnt å ta tak i livsstilen min og endret kosthold og vaner. 

Anonymkode: 969e7...aa2