Klarer ikke å knytte meg til folk

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å knytte meg ordentlig eller bli kjent med folk. De folkene jeg føler meg litt knyttet til er de jeg har kjent i 12-13 år. Jeg har ikke fått noen ordentlige nye venner siden barneskolen og nå går jeg sisteåret på vgs. Når jeg slutter tror jeg bare jeg kommer til å være glad for at jeg slipper å møte disse personene jeg går her med noe mer. Generelt irriterer folk meg mye på skolen. Føler ikke jeg har noe å snakke med noen om, føler jeg er så ulik alle og at jeg ikke passer med noen. Andre som har lignende følelser? 

Anonymkode: 4aa90...1ef

[Gjest 123Sol]

Jepp.

[King in the North]

Absolutt

[Rosaboble15]

Ja.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen.

Anonymkode: 3daad...8b0

[AnonymBruker]

Google "tilknytningsvansker" eller "tilknytningsproblematikk" og se om noe passer på deg (dere). 

Jeg hadde (har litt ennå) det som dere, og skjønner i voksen alder at det har med familiebakgrunnen min å gjøre. Vi er ingen spesielt "nær" familie. Jeg tror ikke jeg kommer til å savne dem om de dør, for å si det sånn. 

Tilknytning er noe man lærer seg allerede fra babystadiet. Om foreldrene avviser en baby, lærer babyen å ikke være nær. Jeg vet ikke om dette gjelder dere, men i min familie har vi knapt øyekontakt når vi snakker sammen. Dette har jeg slitt med å lære meg i voksen alder, for det virker jo avvisende på andre om jeg ikke ser på dem i en samtale. Dette er ting keg har skjønt i voksen alder.

Hele min sosialiseringsprosess har vært påvirket av den dårlig tilnytningen hjemmefra. Jeg skjønner ikke alle sosiale koder og har derfor trampet endel i salaten. Jeg blir så lei meg når jeg skjønner i ettertid at "sånn gjør/sier man bare ikke". Jeg mente jo ikke noe ondt med det. Pga dette har jeg slitt med å få venner fordi jeg føler jeg gjør alt feil. Jeg klarer ikke å tro på at noen skal like meg og at de vil være sammen med meg. Jeg er jo vant med å bli avvist.

Anonymkode: dfa67...1d5

[AnonymBruker]

Har det på samme viset. Jeg har ingen nære venner. Jeg misliker eller i beste fall føler ingenting for de fleste folk. Folk flest irriterer meg som regel. Jeg anser meg selv for å være ekstremintrovert, og liker meg best alene. Men samtidig hender det jeg skulle ønske jeg hadde noen å betro meg til, og jeg skulle ønske jeg hadde noen folk jeg faktisk likte å være sammen med. 

 

Anonymkode: fb712...356

[strawberry]

Ja. 

[AnonymBruker]

Her blir det anonymt svar denne gangen.

Jeg har tilknytningsproblemer som følge av posttraumatisk stress. Jeg ble misbrukt og halvt ihjelskremt som liten. Dermed forsvant min tillit til mennesker og mitt fundament i verden. Men jeg er klar over det og har tenkt å søke hjelp for den biten. For ellers tror jeg at jeg ender opp alene resten av livet. Det verste med det er at det faktisk er helt i orden for meg. Og sånn skal det jo ikke være. Det er mer å hente der ute, det er jeg klar over.

 

Anonymkode: 89e72...8c5

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn, bare at jeg er 10-15 år eldre enn deg. 

 

Du får ta det som en øvelse når du skal over på Høyskole/universitet. Prøv alt du kan å bli kjent med andre, bare husk at de første par ukene i det aller første semesteret er viktigst sosialt sett. Viktig å gjøre det man kan for å bli kjent med folk før klikkene dannes.

Anonymkode: 84023...407

[Badehette]

Jeg har vel kun mannen min som eneste gode venn her i verden (sett bort i fra biologisk familie, som jeg har veldig god kontakt med). 

I løpet av livet har jeg hatt to-tre ordentlig gode venner, men etter hvert har alle bare forsvunnet. Før jeg ble gift hadde jeg en veldig god venn, men han har jeg nesten ikke kontakt med lenger, selv om jeg har invitert han på besøk flere ganger. 

Selv om mannen min og jeg prater om absolutt alt og virkelig har det godt i hverandres selskap, syntes jeg det er trist å ikke ha noen andre å snakke med. Jeg klarer bare ikke å få kontakt med noen. Nå har jeg gått på folkehøyskole og høgskole, og jeg har bestandig følt meg like alene. Det å prøve å komme inn i en samtale har jeg alltid opplevd som vanskelig. Mulig det bare er meg, men det føles som om folk skrår ryggen litt mot meg, sånn at jeg blir fryst ut. Derfor venter jeg heller til noen kommer bort til meg og snakker. Da hender det at samtalen går forholdsvis greit. Men det er ikke nok til å skape et skikkelig bånd.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Google "tilknytningsvansker" eller "tilknytningsproblematikk" og se om noe passer på deg (dere). 

Jeg hadde (har litt ennå) det som dere, og skjønner i voksen alder at det har med familiebakgrunnen min å gjøre. Vi er ingen spesielt "nær" familie. Jeg tror ikke jeg kommer til å savne dem om de dør, for å si det sånn. 

Tilknytning er noe man lærer seg allerede fra babystadiet. Om foreldrene avviser en baby, lærer babyen å ikke være nær. Jeg vet ikke om dette gjelder dere, men i min familie har vi knapt øyekontakt når vi snakker sammen. Dette har jeg slitt med å lære meg i voksen alder, for det virker jo avvisende på andre om jeg ikke ser på dem i en samtale. Dette er ting keg har skjønt i voksen alder.

Hele min sosialiseringsprosess har vært påvirket av den dårlig tilnytningen hjemmefra. Jeg skjønner ikke alle sosiale koder og har derfor trampet endel i salaten. Jeg blir så lei meg når jeg skjønner i ettertid at "sånn gjør/sier man bare ikke". Jeg mente jo ikke noe ondt med det. Pga dette har jeg slitt med å få venner fordi jeg føler jeg gjør alt feil. Jeg klarer ikke å tro på at noen skal like meg og at de vil være sammen med meg. Jeg er jo vant med å bli avvist.

Anonymkode: dfa67...1d5

Herre...du beskriver nesten min situasjon....Jeg har heller aldri hatt et nært forhold til foreldrene mine, og øyekontakt? Det kan jeg ikke huske at vi har praktisert (lol). Å vise følelser som f.eks. å smile og le var veldig vanskelig da jeg ble litt eldre. Jeg klarer øyekontakt i noen sekunder med f.eks. kolleger før jeg MÅ se bort. Jeg er nok bitter på hvordan jeg hadde det, så jeg vil ikke føre disse elendige egenskapene videre. 

Den ene er alvorlig syk og kan ikke gi respons (vanskelig å vite om vedkommende er tilstede), den andre er død. Da det skjedde var jeg mest lei meg på de andre som sitter igjen sine vegne, men ikke så veldig på mine egne. Det er så klart en liten sjokkbeskjed, men det går over. 

Anonymkode: b6116...eeb

[Supernova17]

Ja, kjenner til det.

[AnonymBruker]

Jeg er 20, og kjenner igjen det du skriver. Folk generelt irriterte meg spesielt på videregående, og nå i ettertid ser jeg at det egentlig var hos meg problemet lå. Jeg eide ikke sosiale antenner. Det de gjorde som virket rart for meg, var deres måte å få en høyere sosial status og bli bedre likt på.

Jeg er også introvert, så at de sosiale antenne skulle ligge naturlig for meg er ikke naturlig. Dette visste jeg ikke da jeg gikk på videregående.

I dag er jeg student, og har fått mange nye bekjentskap og et par vennskap som vil holde livet ut. Jeg har blitt flinkere på å by på meg selv, er mer selvsikker og vet hvordan "spillet" fungerer. Jeg kan bli bedre på mange ting, men å ha "gi-faen"-mentaliteten hjelper meg i mange settinger hvis jeg ønsker å knytte meg til andre mennesker. En mentalitet jeg brukte ganske ofte i starten av studieåret da jeg var helt avhengig av å få venner ettersom jeg ikke kjente noen i byen jeg bor i i dag.

Anonymkode: ae4c6...623