Usynlig på jobb

[AnonymBruker]

Jeg jobber på et sted hvor jeg trives godt med arbeidsoppgavene mine. På arbeidsplassen er de mange som jobber med det samme, og jeg har en litt annen rolle enn de andre. Jevnlig har vi møter der saker og ting skal tas opp og diskuteres. Problemet er at under møtene er det akkurat som om jeg er usynlig. Dersom sjefen min stiller meg et spørsmål, og jeg begynner å svare, blir det fort masse "bråk" og småsnakking mens jeg forsøker å få frem det jeg vil si, eller så er det noen som avbryter og da blir det at jeg skulle si noe helt glemt, og møtet fortsetter videre. Får jeg sagt det jeg skal si, hender det at det kommer skarpe kommentarer. Ingen reagerer, men det er på en måte en enighet om at det er greit å være sånn. De er ikke sånn mot hverandre, stort sett bare meg.

Det begynner å bli veldig frustrerende, og jeg har tatt meg i å ha lyst til å si noe a la "Nei vel" eller sarkastisk "Å, unnskyld, avbrøt jeg deg?". Det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre. Enkelte av kollegene kan ha en veldig "brå" tone, og det setter meg ut. Jeg er ingen som danser på bordet, men kommer med innspill av og til.

Det føles bare veldig sårt å bare bli avskrevet på den måten. Jeg har ikke lyst til å være den som går til sjefen og sier "Det er ikke noe gøy når alle avbryter meg, buhu", men bare få folk til å faktisk høre etter, sånn som de hører etter når de andre sier noe. Det er aldri snakk om å si mye heller, maks et par setninger. Det eneste jeg ønsker er å ikke bli avbrutt hele tiden. Det føles så nedverdigende å starte en setning og så er det ingen som engang ofrer et blikk. Det bare dør ut.

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: e8033...78e

[allesote]

Vet du ikke vil, men ta det opp med sjefen. Si at du gjerne vil gjøre han oppmerksom på det, så når det skjer neste gang, kan han be om stillhet. 

[Frk Lakrispipe]

Dersom noen avbryter er det faktisk lov å si at " unnskyld, men jeg var ikke ferdig" Eller " unnskyld, men nå snakker jeg"

Det vil få de som avbryter til å etterhvert endre sin oppførsel. (eller burde det i alle fall)

[Jordbæra]

Ikke si "å neivel." Prat høyere og gjør deg selv større. Ta mer plass. Du har sikkert noen på jobben som alltid prater og syns. Gjør litt mer som den personen gjør. 

Som regel gjør man seg selv usynlig. 

[Hengebuksvinet]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ta det opp med sjefen. Vi hadde en runde på møteskikk rett før jul, og det var merkelig å se hvor ryddige alle ble i møter etter dette. De fleste er nok enige med deg, innerst inne ønsker de ikke å ha det slik.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg får på følelsen av at du også vil ha godt av å være nøye med kroppsspråket ditt.

 

Pass på at du alltid sitter med ryggen rett opp. Da får du en bedre holdning, og det lyser mer av deg at du faktisk vil ha kontakt med andre folk. Dette gjelder både når du går, og når du sitter.

 

Husk øyekontakt, men uten å stirre på den andre personen gjennom hele samtalen.

 

Åpne håndflater i diskusjoner er bra. Bruk gjerne hendene dine aktivt for å statuere dine synspunkter. 

 

Bruker du klær som har litt farger på seg, uten at fargene skriker etter oppmerksomhet, blir du automatisk mer iøynefallende.

 

Vær nøye med at du ikke bruker ord som "kanskje"/"tror"/"eeh" etc. når du snakker. Vis at du er sikker på deg selv.

 

Husk å hilse på dine kolleger på morgenen når du går forbi deres plass ved ankomst, gjerne ved navn. Da blir de mer obs på at du er der, og at du er en hyggelig person.  

 

Endret 12. januar 2016 av Glansbildeskrinet

[AnonymBruker]

Hei. Takk for gode tips. Jeg vet jeg har en del å jobbe med hva kroppsspråk angår. Jeg har dårlig selvtillit og vet jeg ofte har en kroppsholdning som sier "jeg vil være usynlig".

Det som skjedde på det forrige møtet var at jeg ble bedt om å legge frem noe. Jeg begynte bevisst å snakke med en høyere og mer bestemt tone. Likevel begynte noen å småprate. Så jeg stoppet opp og så på dem. Da så de på meg og sluttet, før jeg sa ferdig det jeg hadde å si. 

Det som er problemet er at en av dem er veldig hard mot meg. Hver gang jeg har fått si noe, så skal hun kommentere det i en veldig brå og nedlatende tone. Det mangler bare himling med øynene. Jeg blir like satt ut hver gang og føler meg dum og usikker. 

I andre situasjoner tar jeg henne i å se på meg lenge av gangen. På klærne mine osv. Med et kritisk blikk. Med en gang jeg ser på henne, ser hun bort. Hun har tidligere skjelt meg ut høylytt en gang jeg spurte henne om noe, så jeg endte opp på do og gråt før jeg kunne fortsette å jobbe. På julebordet skrek hun til meg fordi jeg hadde satt meg feil sted så alle stirret på meg. Senere på kvelden snakket jeg med en kollega og da hysjet hun skikkelig på meg, uten at jeg var høylytt eller pratet om noe uvanlig. Jeg tror hun skjønner at det ikke er riktig, da hun blir riktig søt og myk et par dager etterpå, før det hugger til igjen. Hun er nok kjent for å være litt krass, men jeg har aldri opplevd at hun har vært sånn mot andre i nærheten av en stor grad som meg. Dessverre er hun medeier i firmaet og det gjør det ekstra vanskelig.

Jeg er nok ekstra sensitiv pga mobbing store deler av livet. Og jeg kjenner på de samme følelsene nå som jeg gjorde da. At det er noe veldig galt med meg og at jeg er mindre verdt enn andre. Noe som gjør at folk føler de er berettiget til å hugge meg ned.

 

 

Anonymkode: e8033...78e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Takk for gode tips. Jeg vet jeg har en del å jobbe med hva kroppsspråk angår. Jeg har dårlig selvtillit og vet jeg ofte har en kroppsholdning som sier "jeg vil være usynlig".

Det som skjedde på det forrige møtet var at jeg ble bedt om å legge frem noe. Jeg begynte bevisst å snakke med en høyere og mer bestemt tone. Likevel begynte noen å småprate. Så jeg stoppet opp og så på dem. Da så de på meg og sluttet, før jeg sa ferdig det jeg hadde å si. 

Det som er problemet er at en av dem er veldig hard mot meg. Hver gang jeg har fått si noe, så skal hun kommentere det i en veldig brå og nedlatende tone. Det mangler bare himling med øynene. Jeg blir like satt ut hver gang og føler meg dum og usikker. 

I andre situasjoner tar jeg henne i å se på meg lenge av gangen. På klærne mine osv. Med et kritisk blikk. Med en gang jeg ser på henne, ser hun bort. Hun har tidligere skjelt meg ut høylytt en gang jeg spurte henne om noe, så jeg endte opp på do og gråt før jeg kunne fortsette å jobbe. På julebordet skrek hun til meg fordi jeg hadde satt meg feil sted så alle stirret på meg. Senere på kvelden snakket jeg med en kollega og da hysjet hun skikkelig på meg, uten at jeg var høylytt eller pratet om noe uvanlig. Jeg tror hun skjønner at det ikke er riktig, da hun blir riktig søt og myk et par dager etterpå, før det hugger til igjen. Hun er nok kjent for å være litt krass, men jeg har aldri opplevd at hun har vært sånn mot andre i nærheten av en stor grad som meg. Dessverre er hun medeier i firmaet og det gjør det ekstra vanskelig.

Jeg er nok ekstra sensitiv pga mobbing store deler av livet. Og jeg kjenner på de samme følelsene nå som jeg gjorde da. At det er noe veldig galt med meg og at jeg er mindre verdt enn andre. Noe som gjør at folk føler de er berettiget til å hugge meg ned.

 

 

Anonymkode: e8033...78e

Hun virker ikke helt god, og jeg tenker at her kan du benytte sjansen til å lære deg hvordan du skal omgås ustabile kollegaer,

Det du gjorde med å stoppe opp - og vente på at vedkommende ble ferdig, det hadde jeg tenkt foreslå. Og det ser du jo at virket.

Når hun så svarer deg krasst, så later du som du ikke skjønner hva hun forsøker gjøre. Da kan du enten "anerkjenne" hennes innspill, eller, om du tenker at du er uenig - så sier du bare det enkelt og rolig. "Ja, jeg ser det altså på den måten jeg fremla det". Om hun eller andre sier noe som er uklart for deg, så spør du om "nå vet jeg ikke om jeg forstod - kan du forklare hva du var uenig i en gang til" - og så trenger du ikke begrunne ditt standpunkt noe mer. Du har jo allerede sagt hva du vil si.

Dette kommer til å ta tid å etablere, for som du sier så har du et veldig usikkert kroppsspråk kombinert med en noe respektløs kultur på arbeidsplassen din. 

Se på det som en øvelse - noe du kan ta videre med deg positivt til en annen arbeidsplass. Og så kan du bruke denne til å bygge deg opp noen strategier som fungerer. 

De vil fortsatt sees på som uhøflige og dramatiske, mens du vil fremstå som rolig og respektfull - men samtidig at du klarer stå for dine egne meninger og presentere dem på en ryddig og ordentlig måte.

Jeg er helt omvendt av deg, og veldig få klarer nå gjennom med ufin oppførsel - nettopp fordi jeg aldri møter dem tilbake med det samme. Jeg kan avbryte uten å mene å være uhøflig om jeg er engasjert, og jeg tillater at andre avbryter meg. Somregel blir samtalen bra fordiom, fordi vi kommer til et greit resultat og alle får sagt sitt underveis uten at vi trenger et system for å nærmst rekke opp hånden og ha total stillhet hver gang en snakker. Det kan falle seg litt unaturlig det også.

Anonymkode: c99c6...4e9

[AnonymBruker]

Huff, dette høres slitsomt ut, og er lite modent oppførsel fra kollegaene dine. Men det virker på meg som om du er ekstra sensitiv, og bruker for mye tid på å analysere andres oppførsel. Prøv å ikke la det gå så mye inn på deg. Ikke godta avbrytelser og uhøflig småprating når du snakker på møtene, og ikke godta stikk og ufine kommentarer fra den kvinnelige kollegaen. Si fra!

Men husk også at alle ikke er som deg, noen har bare "skarpere" personlighet, uten at de prøver å være "harde mot deg". Enkelte er bare direkte og oppfarende av natur. 

Det viktigste er at du kan ikke la alt gå inn på deg. Syns det er så trist å lese at du har gått på do for å gråte pga kollegaer. Ikke la dem få den makten over deg. 

Anonymkode: 841f0...a59

[AnonymBruker]

Den 24. januar 2016 at 23.21, AnonymBruker skrev:

Hei. Takk for gode tips. Jeg vet jeg har en del å jobbe med hva kroppsspråk angår. Jeg har dårlig selvtillit og vet jeg ofte har en kroppsholdning som sier "jeg vil være usynlig".

Det som skjedde på det forrige møtet var at jeg ble bedt om å legge frem noe. Jeg begynte bevisst å snakke med en høyere og mer bestemt tone. Likevel begynte noen å småprate. Så jeg stoppet opp og så på dem. Da så de på meg og sluttet, før jeg sa ferdig det jeg hadde å si. 

Det som er problemet er at en av dem er veldig hard mot meg. Hver gang jeg har fått si noe, så skal hun kommentere det i en veldig brå og nedlatende tone. Det mangler bare himling med øynene. Jeg blir like satt ut hver gang og føler meg dum og usikker. 

I andre situasjoner tar jeg henne i å se på meg lenge av gangen. På klærne mine osv. Med et kritisk blikk. Med en gang jeg ser på henne, ser hun bort. Hun har tidligere skjelt meg ut høylytt en gang jeg spurte henne om noe, så jeg endte opp på do og gråt før jeg kunne fortsette å jobbe. På julebordet skrek hun til meg fordi jeg hadde satt meg feil sted så alle stirret på meg. Senere på kvelden snakket jeg med en kollega og da hysjet hun skikkelig på meg, uten at jeg var høylytt eller pratet om noe uvanlig. Jeg tror hun skjønner at det ikke er riktig, da hun blir riktig søt og myk et par dager etterpå, før det hugger til igjen. Hun er nok kjent for å være litt krass, men jeg har aldri opplevd at hun har vært sånn mot andre i nærheten av en stor grad som meg. Dessverre er hun medeier i firmaet og det gjør det ekstra vanskelig.

Jeg er nok ekstra sensitiv pga mobbing store deler av livet. Og jeg kjenner på de samme følelsene nå som jeg gjorde da. At det er noe veldig galt med meg og at jeg er mindre verdt enn andre. Noe som gjør at folk føler de er berettiget til å hugge meg ned.

 

 

Anonymkode: e8033...78e

Dette høres ut som litt som subtil mobbing fra kollegaen din. Dette foregår desverre på veldig mange arbeidsplasser. Jeg har selv vært borti denne typen oppførsel på andre arbeidsplasser. Kollegaen din er sannsynligvis en veldig usikker person innerst inne som må ty til så ufine måter å være mot andre på. Hun, som mange andre har en usikkerhet som gjør at hun må "tråkke"  på andre siden hun ikke klarer å møte mennesker som er annerledes enn seg selv. For dere er jo kanskje veldig annerledes, men det betyr ikke at man ikke skal ha respekt. Jeg tror ikke du er mer sensitiv enn andre selv om du har opplevd mobbing - for man kan ofte "kjenne på" en stemning mellom mennesker - som ofte stemmer med virkeligheten. At hun faktisk ser ned på deg fordi dere er så forskjellige. Hadde hun vært en trygg person hadde hun "tålt" og akseptert ulikhetene mellom dere, i stedenfor velger hun en subtil form for hersketeknikk.

Mitt tips er å prøve gi faen i henne; man kan ikke bli likt av alle - lettere sagt enn gjort sikkert. Prøv å snakk høyere og mer bestemt når du snakker i forsamlinger og jobb med kroppsspråket ditt- som har blitt nevnt tidligere her. Om du er litt sjenert og ikke trives med mye oppmerksomhet kan du forsøke å danne vennskap/relasjoner med kollegaer på tommanshånd. Da vil du føle deg mye tryggere på jobben og ikke minst i store forsamlinger. Du er foressten ikke mindre verdt - ikke som menneske eller som en ansatt. Sannsynligvis har du veldig mange gode ressurser å bidra med på en arbeidsplass, men desverre er det ofte slik at de selvsikre og velartikulerte personene er de som oftest blir lagt merke til. 

Anonymkode: b10e6...cd4