Dårlig forhold til far

[AnonymBruker]

Hei. Som overskriften sier har jeg et dårlig forhold til min far. Faktisk så dårlig at jeg ikke kaller ham "pappa" - den tittelen er han ikke verdig. Jeg bruker derfor navnet hans når jeg snakker med ham. 

I alle år har han tråkket meg ned. Hakket på meg, sagt stygge ting til meg og om meg til andre, latterliggjort meg. Jeg føler meg mobbet av min egen far. Jeg er bare 17, snart 18 år, så dessverre er jeg nødt til å forholde meg til ham. Jeg takler ikke synet av ham, får lyst å gråte når jeg kommer hjem og ser at han er hjemme.

Han ligger for det meste på sofaen og snorker. Han lager aldri (og da mener jeg aldri) mat, mamma gjør nærmest alt her i huset, mens pappa klager. Han er så lat og utakknemlig at jeg ikke skjønner hvordan mamma holder ut. Hadde jeg vært henne, hadde jeg gjort det slutt for lenge siden.

De siste årene har jeg gått i behandling hos BUP. De gangene familie har vært et tema og jeg har fortalt at jeg ikke vil ha noe mer med ham å gjøre etter at jeg har flyttet ut, har behandlerne mine bare flirt og sagt at det er vanlig å tenke slik når man er på min alder. 

Jeg ser på andre jenter på min alder og forholdet de har til sine fedre, og kjenner jeg blir veldig misunnelig. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en annen far (noe jeg selvsagt skjønner ikke er mulig). Jeg håper i det minste at foreldrene mine skilles, men det ser ikke ut til å skje med det første.

Hvordan holde ut til jeg kan flytte for meg selv? Går bare vg2, så har godt over ett år igjen. Sukk. 

 

Anonymkode: 657a4...e81

[Sinsiew]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Som overskriften sier har jeg et dårlig forhold til min far. Faktisk så dårlig at jeg ikke kaller ham "pappa" - den tittelen er han ikke verdig. Jeg bruker derfor navnet hans når jeg snakker med ham. 

I alle år har han tråkket meg ned. Hakket på meg, sagt stygge ting til meg og om meg til andre, latterliggjort meg. Jeg føler meg mobbet av min egen far. Jeg er bare 17, snart 18 år, så dessverre er jeg nødt til å forholde meg til ham. Jeg takler ikke synet av ham, får lyst å gråte når jeg kommer hjem og ser at han er hjemme.

Han ligger for det meste på sofaen og snorker. Han lager aldri (og da mener jeg aldri) mat, mamma gjør nærmest alt her i huset, mens pappa klager. Han er så lat og utakknemlig at jeg ikke skjønner hvordan mamma holder ut. Hadde jeg vært henne, hadde jeg gjort det slutt for lenge siden.

De siste årene har jeg gått i behandling hos BUP. De gangene familie har vært et tema og jeg har fortalt at jeg ikke vil ha noe mer med ham å gjøre etter at jeg har flyttet ut, har behandlerne mine bare flirt og sagt at det er vanlig å tenke slik når man er på min alder. 

Jeg ser på andre jenter på min alder og forholdet de har til sine fedre, og kjenner jeg blir veldig misunnelig. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en annen far (noe jeg selvsagt skjønner ikke er mulig). Jeg håper i det minste at foreldrene mine skilles, men det ser ikke ut til å skje med det første.

Hvordan holde ut til jeg kan flytte for meg selv? Går bare vg2, så har godt over ett år igjen. Sukk. 

 

Anonymkode: 657a4...e81

Jeg ønsker ikke å gå ut med noe her på forum, ettersom det blir veldig personlig, men jeg har selv vært i din situasjon, bare at jeg ble "påtvunget" samvær med far etter at mine foreldre flyttet fra hverandre da jeg var 14(men hadde ikke mye kjennskap til han da han stadig var borte, eller sov), fordi jeg ikke visste bedre.

Men om du øsnker å prate med en som har vært i en lignende situasjon, så får du sende en PM. Noen ganger hjelper det å ha som kan være en miniklagemur, spesielt når behandlerne ikke tar en seriøst  

 

[lunamuna]

Jeg kunne beskrevet min far på lignende måte som du gjør om din. Vi barna var "falske og kverulante", vi vant ingen diskusjoner, vi hadde aldri rett, vi var ikke i posisjon hvor vi kunne "forhandle" om noe som helst. Det er også vold inne i bildet.

Forsømmelser, falske løfter, håp og drømmer. Min mor er heller ikke helt god, men på en annen måte. 

Jeg kuttet kontakten få år etter at jeg selv ble mor som 23 åring. 
 

[AnonymBruker]

TS, jeg kjenner meg dessverre alt for godt igjen i det du skriver. Forholdet til min far har aldri vært bra, og som tenåring var det direkte vondt å bo hjemme. Spesielt de siste to årene før jeg endelig fikk lov til å flytte hjemmefra; min far og jeg orket ikke være i samme rom engang. Min mor mente det var JEG som var problemet, og holdt alltid med min far. Jeg kunne verken si eller gjøre noe som helst uten å bli kritisert, kjeftet på, psykisk tråkket på. Som 19-åring flyttet jeg hjemmefra, men da var jeg så deprimert at jeg nesten ikke orket å leve. Men jeg flyttet til en annen by, og kontakten ned min far ble minimal. Nå, 12 år senere, er den fortsatt minimal. Såvidt jeg orker å snakke med ham eller se på ham de gangene vi møtes  (under familiesammenkomster). Han har en ovenfra-og-ned-holdning til både meg og til andre, og han er mest opptatt av seg selv og sitt. Kan vel være så ærlig og innrømme at jeg ikke hadde grått så mange tårer dersom han hadde forsvunnet fra jordens overflate. Det høres kanskje fælt ut, men den mannen ødela mye av livet mitt. En barndom som fortsatt er vond å tenke tilbake på, og et selvbilde som jeg har slitt fryktelig mye med. Han fortjener ikke å være elsket av meg.

Så her er mitt råd: Flytt ut så fort du kan. Få stipend og lån fra Lånekassen, og lei en hybel. Hadde jeg vært tøffere, er det nettopp det jeg hadde gjort. Men jeg var så pisket av min far at jeg ikke turde gjøre ham imot. 

Håper du kommer deg bort fra ham. Han fortjener deg ikke. Stor klem til deg!

Anonymkode: 9f4c4...5da