Eks-drama-venninne prøver å ta kontakt: Hva skal jeg gjøre? (langt innlegg)

[AnonymBruker]

Her kommer et langt innlegg. Men for at dere skal forstå hvordan jeg føler det nå må jeg nesten bare fortelle. I tillegg tror jeg at jeg trenger å få det ut. 

Jeg hadde et komplisert vennskap som barn og til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Fra jeg var lita av var jeg "venn" med en ganske dominerende jente, og jeg er det motsatte. Hun skulle bestemme alt, hun ga meg skylda hvis ingen andre ville være sammen med henne etter skolen, sa at jeg var en dårlig venn og at hun var ensom og at jeg måtte komme bort til henne (jeg var sammen med henne omtrent hver dag, men den ene dagen jeg sa nei kom dette). Sa jeg nei klikket hun i telefonen, ropte, skrek, skrek til moren og så fikk jeg kjeft av hennes mor fordi jeg sa nei til å være sammen med henne. Men det skulle være helt greit for henne å si nei. Alt handlet om henne - hun var i fokus. Jeg var der egentlig for hennes del, og ikke min. Dette skjedde fra jeg gikk i 1. klasse og til vi gikk ut av skolen. Jeg turte aldri å "gå fra henne" som venn. Jeg har alltid vært redd for å såre andres følelser og jeg ville heller ikke at de skulle spre fæle rykter om meg sånn at jeg aldri kom til å få meg nye venner igjen. De var sånne type mennesker. Derfor endte jeg opp med å være hennes venn såpass lenge. Følte meg presset og redd. Redd for å få et rykte på meg. Det var en liten plass med få innbyggere, så det ville skjedd.

Hun var i tillegg ganske overvektig (nesten sykelig overvektig) og derfor hadde hun en del andre problemer. I tillegg slet hun nok psykisk også, det er jeg sikker på. Hun ville hele tiden holde meg i handa når vi var ute og gikk, og det nyttet ikke å si at jeg ikke ville eller at det var flaut (var jo trossalt i tenårene og syntes alt var flaut). Folk hvisket bak ryggen vår mens vi var der og jeg syns det var så ydmykende. I tillegg måtte jeg hjelpe henne med alt. Hvis hun skle måtte jeg (lille tynne jenta) drege henne opp fra bakken, i stedet for at hun ropte etter hjelp. Jeg MÅTTE jo gjøre det. Jeg måtte følge henne hjem etter skolen hver dag fordi hun ville ha noen å snakke med, og ble illsint om jeg sa at jeg bare ville rett hjem. Ingenting funket uten at hun klikket på meg og kalte meg en dårlig venn. En dag sa jeg nei og som vanlig ble hun masete, sa hun var ensom og at jeg var en dårlig venn. Hun kom bort til meg, ringte på døra, gikk på alle vinduene og banket på... pappa gikk i døra og sa at jeg ikke kunne være sammen med henne og at hun måtte stoppe. Husker jeg sto inntil han og bare gråt... Hun stoppet ikke.

Ja... Sånn var det, i årevis. Så bestemte jeg meg for å flytte etter ungdomsskolen. Jeg fant en skole et godt stykke unna og spurte foreldrene mine om det var greit. I og med at de visste om hele situasjonen med "venninnen" min sa de at de forsto og at det var greit. De trodde det kom til å bli sunnere for meg å komme meg bort fra henne. (De hadde forresten prøvd å fikse det, men til ingen nytte. Moren ville absolutt ikke samarbeide, og vi hadde også prøvd samtale, mellom meg, henne og et par andre venninner som også følte seg presset av henne). Vi holdt det hemmelig sånn at hun ikke skulle finne på å flytte med meg. Vi tvilte, i og med at moren hjalp henne med alt. Men for å være på den sikre siden sa vi ingenting til noen om flyttinga, helt til rundt den tiden. Hun var så klart utrolig lei seg og skuffet og hele pakka, men godtok det til slutt. Så flyttet jeg. Vi hadde kontakt over sosiale medier i noen måneder, helt til det skar seg.... Jeg var i dusjen og lot PC-en stå åpen. Hun hadde skrevet melding til meg og siden jeg var i dusjen svarte jeg jo ikke. Da jeg kom tilbake var meldingsboksen FULL av sinte meldinger. At jeg ikke bryr meg om henne lenger, at jeg overser henne, hvorfor jeg ikke svarer!? osv. Da skrev jeg tilbake at jeg hadde vært i dusjen og at hun måtte roe ned. Til slutt begynte hun å krangle med meg, sa at jeg har glemt av henne, at jeg bare bryr meg om de nye vennene mine, osv. og jeg ble så provosert at jeg skrev sannheten om hvordan jeg hadde følt det gjennom barndommen. Hun slettet meg som venn på Facebook og fra da var det over. Jeg var lettet.

Hun prøve i flere måneder å ta kontakt med meg igjen og var sint fordi vennskapet var over. Skyldte på meg, så klart. Jeg skrev tilbake "DU slettet meg som venn på Facebook. DU skrev hatefulle meldinger til meg. Du er like skyldig!", noe ala det i alle fall. Hun gikk til og med så langt at hun skrev til kjæresten min (som jeg hadde vært sammen med i bare et par uker). Da bestemte jeg meg for å aldri mer ta kontakt med henne, for jeg var så lei av dette tullet... BARE drama, noe jeg hater. Ingen vet hvor mye jeg har grått over alt dette... 

Nå er det årevis siden alt dette skjedde. Jeg er på et fantastisk sted i livet, med samboer, leilighet og lys framtid i sikte. Men hun har prøvd å ta kontakt igjen nå, etter flere år uten noe. Hun har fulgt meg på flere sosiale medier og hun har også sendt Snap til meg (Snapchat). Jeg har ikke lyst til å åpne, for da kan hun se at jeg har gjort det og ikke svart. Men på samme tid er det vel omtrent det samme som at jeg ikke åpner i det hele tatt. Hun har også skrevet til meg andre steder, men jeg har ikke svart så langt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg bare fortsette å overse det hun skriver og sender? 

Uansett. Det var godt å få det ut. Jeg er et helt annet menneske nå. Jeg blomstret da jeg flyttet og fikk meg gode venner og en flott samboer. Jeg tenker sjeldent på fortiden min, men når hun nå tar kontakt kommer det tilbake i tankene. 

Anonymkode: baba1...8f9

[Gjest Blomsterert]

Tror nok du mest trengte å få det ut,for du skal jo ikke ha henne i livet ditt igjen.Syns du kan skrive det da,og så blokkere.Det var synd på dere begge to,hun kunne jo umulig ha det helt bra.Men du ble jo offer for det,og det måtte vært et lite helvete for deg.

[Gjest Holititten]

Blokker henne på alle sosiale medier slik at du slipper å forholde deg til meldinger og snapper hun sender. Ikke la dette problemfylte og syke mennesket dra deg ned!

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Blomsterert skrev:

Tror nok du mest trengte å få det ut,for du skal jo ikke ha henne i livet ditt igjen.Syns du kan skrive det da,og så blokkere.Det var synd på dere begge to,hun kunne jo umulig ha det helt bra.Men du ble jo offer for det,og det måtte vært et lite helvete for deg.

 

4 minutter siden, Holititten skrev:

Blokker henne på alle sosiale medier slik at du slipper å forholde deg til meldinger og snapper hun sender. Ikke la dette problemfylte og syke mennesket dra deg ned!

 

Takk for svar begge to! Ja jeg tror jeg trengte å få det ut. Ingen har visst om dette, sett bort i fra samboer og familie. Kan man blokkere folk på snapchat? Hvordan gjør man det i så fall? Jeg kommer nok aldri til å svare på meldingene eller snappene, men på samme tid dukker jo navnet hennes opp og minnene strømmer på. Skal se om jeg får blokkert henne nå.

Jeg synes synd på henne fordi jeg vet hun sliter med sine ting. Det er bare synd at problemene hennes gikk ut over meg i mange år. Hadde jeg vært en tøffere person som kanskje også hadde brydd seg mindre om hva andre tenker og synes, så hadde jeg gjort noe mye tidligere. Men sånn gikk det ikke. Skulle også visst at hun hadde psykiske problemer sånn at jeg kunne skaffe henne hjelp. Men det er for sent nå, så jeg skal ikke tenke for mye på det.

TS

Anonymkode: baba1...8f9

[AnonymBruker]

Skjønner at det kan være vanskelig å la være å svare, den jenta har jo helt klart ikke hatt det veldig bra. Men hun har jo samtidig behandlet deg fryktelig dårlig og brukt deg som krykke gjennom hele barndommen. Syns du bare skal ignorere og blokkere der du kan. Fortsett å lev livet ditt med god samvittighet

Anonymkode: cb62d...654

[Gjest cheshirecat]

Viss du ikke svarer vil hun alltid forsøke å ta kontakt. Du har vært en massiv støttespiller i hennes liv. Du betyr mye for henne. Og hun vil såklart ikke slippe det. Det neste du kan gjøre er å klart og tydelig si ifra om at du ikke ønsker noe videre kontakt. Du må også blokkere henne fra alt sånn at hun ikke kan følge med deg mer 

[Reveenka]

Jeg ville ikke svart på meldingene hennes fordi ut i fra det du skriver tror jeg hun hadde sett på svaret ditt som en invitasjon til dialog. Og en dialog med henne betyr at du igjen må forholde deg til hennes følelser og drama. Det er bedre med taushet enn dialog i slike tilfeller. 

Det er lett å blokkere noen på snapchat og også administrere hvem du vil motta snap fra. I dette tilfellet her ville jeg både blokkert henne fra å sende til deg og endret innstillingene slik at hun ikke kunne sende deg snap om dere ikke er venner. 

[ViljaH]

Hold avstand, ikke slipp trollet inn i livet ditt igjen.

[estrella]

Nei, hun hadde jeg ikke orket å ta opp kontakten med igjen. At hun mistet deg som venn (og kanskje har få venner?) er faktisk hennes feil. Nå er hun voksen og må ta ansvar selv hvis hun ønsker å bevare vennskap med folk. Hun kan ikke oppføre seg slik og tro det er greit. Ja, det er kjipt på hennes vegne om hun ikke har venner, men det er ikke ditt ansvar. 

[AnonymBruker]

Den 10. januar 2016 at 14.33, AnonymBruker skrev:

Her kommer et langt innlegg. Men for at dere skal forstå hvordan jeg føler det nå må jeg nesten bare fortelle. I tillegg tror jeg at jeg trenger å få det ut. 

Jeg hadde et komplisert vennskap som barn og til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Fra jeg var lita av var jeg "venn" med en ganske dominerende jente, og jeg er det motsatte. Hun skulle bestemme alt, hun ga meg skylda hvis ingen andre ville være sammen med henne etter skolen, sa at jeg var en dårlig venn og at hun var ensom og at jeg måtte komme bort til henne (jeg var sammen med henne omtrent hver dag, men den ene dagen jeg sa nei kom dette). Sa jeg nei klikket hun i telefonen, ropte, skrek, skrek til moren og så fikk jeg kjeft av hennes mor fordi jeg sa nei til å være sammen med henne. Men det skulle være helt greit for henne å si nei. Alt handlet om henne - hun var i fokus. Jeg var der egentlig for hennes del, og ikke min. Dette skjedde fra jeg gikk i 1. klasse og til vi gikk ut av skolen. Jeg turte aldri å "gå fra henne" som venn. Jeg har alltid vært redd for å såre andres følelser og jeg ville heller ikke at de skulle spre fæle rykter om meg sånn at jeg aldri kom til å få meg nye venner igjen. De var sånne type mennesker. Derfor endte jeg opp med å være hennes venn såpass lenge. Følte meg presset og redd. Redd for å få et rykte på meg. Det var en liten plass med få innbyggere, så det ville skjedd.

Hun var i tillegg ganske overvektig (nesten sykelig overvektig) og derfor hadde hun en del andre problemer. I tillegg slet hun nok psykisk også, det er jeg sikker på. Hun ville hele tiden holde meg i handa når vi var ute og gikk, og det nyttet ikke å si at jeg ikke ville eller at det var flaut (var jo trossalt i tenårene og syntes alt var flaut). Folk hvisket bak ryggen vår mens vi var der og jeg syns det var så ydmykende. I tillegg måtte jeg hjelpe henne med alt. Hvis hun skle måtte jeg (lille tynne jenta) drege henne opp fra bakken, i stedet for at hun ropte etter hjelp. Jeg MÅTTE jo gjøre det. Jeg måtte følge henne hjem etter skolen hver dag fordi hun ville ha noen å snakke med, og ble illsint om jeg sa at jeg bare ville rett hjem. Ingenting funket uten at hun klikket på meg og kalte meg en dårlig venn. En dag sa jeg nei og som vanlig ble hun masete, sa hun var ensom og at jeg var en dårlig venn. Hun kom bort til meg, ringte på døra, gikk på alle vinduene og banket på... pappa gikk i døra og sa at jeg ikke kunne være sammen med henne og at hun måtte stoppe. Husker jeg sto inntil han og bare gråt... Hun stoppet ikke.

Ja... Sånn var det, i årevis. Så bestemte jeg meg for å flytte etter ungdomsskolen. Jeg fant en skole et godt stykke unna og spurte foreldrene mine om det var greit. I og med at de visste om hele situasjonen med "venninnen" min sa de at de forsto og at det var greit. De trodde det kom til å bli sunnere for meg å komme meg bort fra henne. (De hadde forresten prøvd å fikse det, men til ingen nytte. Moren ville absolutt ikke samarbeide, og vi hadde også prøvd samtale, mellom meg, henne og et par andre venninner som også følte seg presset av henne). Vi holdt det hemmelig sånn at hun ikke skulle finne på å flytte med meg. Vi tvilte, i og med at moren hjalp henne med alt. Men for å være på den sikre siden sa vi ingenting til noen om flyttinga, helt til rundt den tiden. Hun var så klart utrolig lei seg og skuffet og hele pakka, men godtok det til slutt. Så flyttet jeg. Vi hadde kontakt over sosiale medier i noen måneder, helt til det skar seg.... Jeg var i dusjen og lot PC-en stå åpen. Hun hadde skrevet melding til meg og siden jeg var i dusjen svarte jeg jo ikke. Da jeg kom tilbake var meldingsboksen FULL av sinte meldinger. At jeg ikke bryr meg om henne lenger, at jeg overser henne, hvorfor jeg ikke svarer!? osv. Da skrev jeg tilbake at jeg hadde vært i dusjen og at hun måtte roe ned. Til slutt begynte hun å krangle med meg, sa at jeg har glemt av henne, at jeg bare bryr meg om de nye vennene mine, osv. og jeg ble så provosert at jeg skrev sannheten om hvordan jeg hadde følt det gjennom barndommen. Hun slettet meg som venn på Facebook og fra da var det over. Jeg var lettet.

Hun prøve i flere måneder å ta kontakt med meg igjen og var sint fordi vennskapet var over. Skyldte på meg, så klart. Jeg skrev tilbake "DU slettet meg som venn på Facebook. DU skrev hatefulle meldinger til meg. Du er like skyldig!", noe ala det i alle fall. Hun gikk til og med så langt at hun skrev til kjæresten min (som jeg hadde vært sammen med i bare et par uker). Da bestemte jeg meg for å aldri mer ta kontakt med henne, for jeg var så lei av dette tullet... BARE drama, noe jeg hater. Ingen vet hvor mye jeg har grått over alt dette... 

Nå er det årevis siden alt dette skjedde. Jeg er på et fantastisk sted i livet, med samboer, leilighet og lys framtid i sikte. Men hun har prøvd å ta kontakt igjen nå, etter flere år uten noe. Hun har fulgt meg på flere sosiale medier og hun har også sendt Snap til meg (Snapchat). Jeg har ikke lyst til å åpne, for da kan hun se at jeg har gjort det og ikke svart. Men på samme tid er det vel omtrent det samme som at jeg ikke åpner i det hele tatt. Hun har også skrevet til meg andre steder, men jeg har ikke svart så langt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg bare fortsette å overse det hun skriver og sender? 

Uansett. Det var godt å få det ut. Jeg er et helt annet menneske nå. Jeg blomstret da jeg flyttet og fikk meg gode venner og en flott samboer. Jeg tenker sjeldent på fortiden min, men når hun nå tar kontakt kommer det tilbake i tankene. 

Anonymkode: baba1...8f9

Du skylder ikke denne jenta noen ting. Fortsett å overse henne, aldri svar på noe hun sender deg. Sperr henne fra facebook, få hemmelig nummer om så. Denne dama har faktisk trakassert deg et halvt liv. Ikke la henne ødelegge voksenlivet ditt også. Det er -du- som setter grensen her. (Jeg er forresten overrakset over at foreldrene dine ikke kjeppjaget jenta og foreldrene hennes tidligere. Det er en unge det var snakk om. Voksne lar seg ikke diktere av en unge.)

Anonymkode: 06fad...5fe

[AnonymBruker]

Syns det er helt utrolig at foreldrene dine tillot at du måtte flytte etter ungdomsskolen pga ei "venninne"! Det er jo det verste med denne historien. De skulle virkelig ha tatt tak, og det mye tidligere! For et slett arbeid av foreldrene dine!

Men nok om det. Ikke svar henne. Slett og blokker henne overalt og glem henne.

Anonymkode: 4cfce...180

[AnonymBruker]

Og for å presisere: Du må SLETTE og BLOKKERE henne. Ikke ha henne som venn på facebook eller snapchat, ikke la henne følge deg på instagram osv. SLETT og BLOKKER.

Anonymkode: 4cfce...180