Når tenåringen ikke vil ha samvær

[AnonymBruker]

Jeg hadde ALDRI sett for meg det her.

Min tenåring trøbler veldig, alt er prøvd og han har ett godt system rundt seg men har ikke klart å benytte seg av det helt som tenkt.

Fredag hadde h*n samtale med vernepleier på skolen, og da den var ferdig ringte hun meg.

Hun fortalte at barnet forteller mye om forholdet til far, og at barnet ikke ønsker være der mer.

At far er nedlatende, urettferdig, og behandler barnet på en måte som gjør at det ikke lengre har noe tro på seg selv.

Jeg vet hvordan far er, og da vi bodde sammen kunne jeg "gå i mellom" og bremse denne adferden, nå kan jeg ikke det.

Jeg syntes det her er ekstremt vanskelig og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Vi har ikke ett veldig bra samarbeide i utgangspunktet, da han mistet 50% omsorg til fordel for samvær annenhver helg i megling for en tid tilbake. Det er jo i utgangspunktet sårt for far, og nå vil altså ikke eldste barnet dit overhodet. 

Barnet er deprimert og sliter ekstremt i hverdagen sin.. dette rapporterer skolen også.

Det er visst ikke så enkelt det her..

 

Hva gjør man da? Jeg håper jo skole/helsesøster kan ta dette videre og at jeg kan slippe. Han er rasende nok på meg fra før. 

Anonymkode: a6008...4d4

[stan]

Det viktigste er jo hva som er best for barnet. Kan dere ikke prøve med at han er mindre hos sin far? Hvis far er slik du forteller er det jo ikke bra for gutten å være der.

I følge loven skal barn over tolv år lyttes til angående samvær. Om jeg var deg ville jeg gitt beskjed til far at slik er situasjonen og at gutten kommer på besøk til sin far når han selv ønsker det. 

Barn har rett på samvær med begge foreldre, men det er IKKE et krav til barnet, men en rettighet.

 

[Sinsiew]

Hvorfor i all verden setter du det at far er rasende, foran barnets behov?

Jeg har selv vært i lignende situasjon med min far, og min mor var som deg - redd for hans reaksjon. Det var veldig ødeleggende for meg og jeg sliter fortsatt selv om det er nærmere 10 år siden jeg så min far sist. Du må rett og slett sette deg selv og dine egne følelser til side. Vil ikke ungen, så vil ikke ungen og da er det som regel en god grunn til det. Skaff ungen din hjelp, først og fremst. Det er, selv om veldig få som er unge føler behov for det, godt å snakke med noen som kan stille de rette spørsmålene og gi de "rette" svarene. Depresjon er vondt, så kutt ut det i livet til ungen din som kan forsterke depresjonen. Blås i om far syns det er sårt eller ikke. Dette handler om hva som er best for barnet ditt. 

 

Lykke til  

[MapleSirup]

Enig med @Sinsiew

Hva far sier og mener er ikke relevant for deg personlig. Det er derimot relevant for datteren din. Hun trenger støtte i å få være mindre hos sin far. Hun får lov å bestemme dette selv, og jeg forstår ikke hvorfor du skal mekle her. Hun tar sitt valg, du støtter valget....

Vernepleier fra skolen kan ringe far og fortelle dette. Hun kan si hvordan barnet har det og at legge frem sin anbefaling. Bruk nettverket!

Hun kan vel dra dit, spise middag, ha TV-kveld og så reise hjem på kvelden feks.

[AnonymBruker]

Vi har gått gjennom akkurat det samme, og her valgte sosiallærer å ringe far (etter ønske fra min tenåring) 

For vår del løste dette seg greit, da far forsto at det var best for tenåringens skolegang/helse at det ikke var samvær med far. Akkurat som hos dere har min tenåring problem som følge av fars oppførsel, og samarbeidet mellom far og meg har fungert dårlig da far tross alle instansers forsøk enda ikke innser egne feil. Jeg som du gikk i mellom da tenåringen var yngre og vi alle bodde sammen, mens i noen år har tenåringen ingen hos far som gikk i mellom. 

Tross far tror motsatt, har jeg virkelig forsøkt å få min tenåring til å ha samvær, og har som sagt via BUP og Familievernkontor forsøkt å få hjelp. Jeg tror fortsatt at min tenåring har godt av kontakt og en viss form for samvær, men tenåringen vil ikke annet enn tilfeldige besøk. Jeg skjønner farens fortvilelse, men så lenge ikke far vil endre på ting blir det bare tilfeldige besøk.

håper din eks vil forstå når andre enn deg ringer, og ønsker dere lykke til

Anonymkode: b6bec...053

[Kontormus]

Tenåringer bestemmer i stor grad selv om de vil på samvær. Drit i farens reaksjon mot deg, hva kan ha gjøre liksom? 

Altså, når voksne mennesker ikke forstår, etter utallige, hint at de skyver barna vekk ved å oppføre seg som bøller, så syns jeg ikke synd på dem. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Sinsiew skrev:

Hvorfor i all verden setter du det at far er rasende, foran barnets behov?

Jeg har selv vært i lignende situasjon med min far, og min mor var som deg - redd for hans reaksjon. Det var veldig ødeleggende for meg og jeg sliter fortsatt selv om det er nærmere 10 år siden jeg så min far sist. Du må rett og slett sette deg selv og dine egne følelser til side. Vil ikke ungen, så vil ikke ungen og da er det som regel en god grunn til det. Skaff ungen din hjelp, først og fremst. Det er, selv om veldig få som er unge føler behov for det, godt å snakke med noen som kan stille de rette spørsmålene og gi de "rette" svarene. Depresjon er vondt, så kutt ut det i livet til ungen din som kan forsterke depresjonen. Blås i om far syns det er sårt eller ikke. Dette handler om hva som er best for barnet ditt. 

 

Lykke til  

Hvor skriver jeg at jeg setter farens raseri foran barnets behov?

Skriver da faktisk bare at jeg håper noen andre kan ta den praten og at jeg kan få slippe.

Vi snakker her en far som er på grensen til psykopat og som har mistet 50% omsorg til samvær annenhver helg fordi han ikke er veiledbar.

Jeg kan godt informere han jeg, men det vil gjøre det verre for barnet. Da vil far gå på barnet og legge ansvaret over på meg. Garantert.

 

Anonymkode: a6008...4d4

[Sinsiew]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor skriver jeg at jeg setter farens raseri foran barnets behov?

Skriver da faktisk bare at jeg håper noen andre kan ta den praten og at jeg kan få slippe.

Vi snakker her en far som er på grensen til psykopat og som har mistet 50% omsorg til samvær annenhver helg fordi han ikke er veiledbar.

Jeg kan godt informere han jeg, men det vil gjøre det verre for barnet. Da vil far gå på barnet og legge ansvaret over på meg. Garantert.

 

Anonymkode: a6008...4d4

Ehm, du skriver at du håper at en annen kan ta praten fprdi faren er rasende nok på DEG fra før?

Du kan ikke sitte å vente på at andre skal ta ansvar, når ungen din ikke har det bra! Joda, min far var helt sinnsykt sint på meg når jeg nektet kontakt. For det var jo så synd på han stakkar.. Høres kjent ut, regner jeg med?

 

Så spør jeg om en ting, og dette er ikke for å være frekk på noen som helst måte. Hvorfor i all verden lar du ditt barn ha samvær med en far som er tydelig psykopat, og ikke evner å være en forelder? Hvor gammelt er ditt barn? Selv satt jeg ned foten helt når jeg var 16, men har ikke hatt regelmessig samvær siden jeg var 14. Når min mor ikke klarte å ta ansvar, måtte jeg gjøre det selv. Så da gikk jeg til barnevernet(som var de som sa at jeg jo måtte ha noe samvær) og truet med rettssak og uthenging i media om de ikke fikk meg om min bror vekk fra psykopaten, uten pålegg om samvær fordi det var så synd på vår kjære pappa. Det ble et helvete uten like. Men fy fader, så glad jeg er for at jeg til slutt klarte å få min mor til å innse at samvær var uaktuelt. 

 

Nekt barnet samvær. Gå til barnevernet med ditt barn. Gjør det sammen! Stå sammen mot jævelskapet. Ikke bare styrker det ditt barns selvtillit på sikt, men det styrker båndr dere imellom. For tenk hva dere kan utrette sammen, når dere står samlet Og tenåringen ønsker jo klart ikke samvær... 

[MapleSirup]

Vernepleier på skolen kan ta den samtalen.

 

[stan]

Om far er så vanskelig som du beskriver ta kontakt med barnevernet og barne- og familietjenesten. Gutten kan ha behov for hjelp, og de kan være støttende for både gutten og deg. 

Du kan jo be dem hjelpe deg med en samtale med far. Men det er ikke egentlig nødvendig. Bare gi han beskjed om at gutten ikke kommer før han selv ønsker det. 

 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke trådstarter, men har også en eks som er omtrent som trådstarters eks... Flere skriver her at mor må sette barnets behov forann sin egen "redsel" for eks, og jeg kan skrive under at dette ikke er så lett. Jeg skjønner at ts ønsker at andre skal ta den samtalen, da enkelte alltid mener at ekskona lager problem og at alt er ekskonas skyld. Selvsagt er det mor som må ta støyten, men i noen tilfeller kan det være bedre at en utenforstående tar praten og får lagt frem saken objektivt - som i dette tilfellet. Bedre også for barnet da krangel mellom foreldre kan bli enorm, og presset på barnet blir enda større. 

I mitt tilfelle la eks all skyld på meg, og vinklet det alltid dithen til at jeg ønsket å lage problem for han, og så ikke at sin egen oppførsel mot barnet var direkte skadelig. Jeg forsøkte forsiktig, men fikk bare dritt tilbake, og omtrent alle verdensproblem var min skyld. 

Håper ts får en utenforstående til å ta praten asap.

Anonymkode: b6bec...053

[AnonymBruker]

Jeg er i omvendt situasjon. Min datter vil ikke ha kontakt med meg som er mor. Hun har hatt en del problemer opp gjennom oppveksten og jeg tenker at dette er en forbigående periode og at hun trenger tid til skolen. Jeg har derfor valgt å bare la det ligge og ikke tvinge henne til noe som helst, ettersom jeg ikke vet hvilken vei det da tar. Jeg har god kontakt med faren, han prater med henne og hun får nå etterhvert hjelp utenfra. Hun er dessuten såpass stor at hun etterhvert gjør akkurat som hun vil, så jeg kan ikke gjøre noe. Nå er nok min sak litt annerledes enn ts sin ettersom jeg har god kontakt med far. Og her er det ikke store problemer en gang, det er bare hun som har skapt seg vrang. 

Men når det er store problemer hos den ene parten, enten det er mor eller far, så bør man høre ganske mye på barnet.

Anonymkode: 06bc8...a15

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke trådstarter, men har også en eks som er omtrent som trådstarters eks... Flere skriver her at mor må sette barnets behov forann sin egen "redsel" for eks, og jeg kan skrive under at dette ikke er så lett. Jeg skjønner at ts ønsker at andre skal ta den samtalen, da enkelte alltid mener at ekskona lager problem og at alt er ekskonas skyld. Selvsagt er det mor som må ta støyten, men i noen tilfeller kan det være bedre at en utenforstående tar praten og får lagt frem saken objektivt - som i dette tilfellet. Bedre også for barnet da krangel mellom foreldre kan bli enorm, og presset på barnet blir enda større. 

I mitt tilfelle la eks all skyld på meg, og vinklet det alltid dithen til at jeg ønsket å lage problem for han, og så ikke at sin egen oppførsel mot barnet var direkte skadelig. Jeg forsøkte forsiktig, men fikk bare dritt tilbake, og omtrent alle verdensproblem var min skyld. 

Håper ts får en utenforstående til å ta praten asap.

Anonymkode: b6bec...053

Ts her!

 

Akkurat sånn  er det her og.

Vi MÅ samarbeide som foreldre i mange år til, og alt jeg kan slippe at han legger over på mine skuldre vil jeg faktisk unngå. 

Og han VIL si det er mitt påfunn, min ide, jeg som står bak enda det ikke er til meg barnet har fortalt det her.

Barnevernet har jeg alt snakket med, og de støtter tanken om familievernkontor, og ikke minst at barnet faktisk er så gammelt at det bestemmer selv.. og når barnet da skal til far neste gang og barnet ikke vil, så skal jeg bare informere om det, og om far da henter med makt så må vi ta det fra der.

 

Vi får se hva som skjer, er ikke så lenge til neste samvær skal finne sted. 

 

Sinsiew; jeg skjønner at DU har hatt det sånn og opplevd det slik du har... men det gjør det ikke til en fasit.

Du vet svært lite av resten av storyen og det gjør deg dermed lite kapabel til å uttale deg så bastant.

Jeg kan med sikkerhet si at ting ikke er slik her som du har opplevd. Garantert.

Og barnet mitt er meget godt ivaretatt i hverdagen sin.

Anonymkode: a6008...4d4

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ts her!

 

Akkurat sånn  er det her og.

Vi MÅ samarbeide som foreldre i mange år til, og alt jeg kan slippe at han legger over på mine skuldre vil jeg faktisk unngå. 

Og han VIL si det er mitt påfunn, min ide, jeg som står bak enda det ikke er til meg barnet har fortalt det her.

Barnevernet har jeg alt snakket med, og de støtter tanken om familievernkontor, og ikke minst at barnet faktisk er så gammelt at det bestemmer selv.. og når barnet da skal til far neste gang og barnet ikke vil, så skal jeg bare informere om det, og om far da henter med makt så må vi ta det fra der.

 

Vi får se hva som skjer, er ikke så lenge til neste samvær skal finne sted. 

 

Sinsiew; jeg skjønner at DU har hatt det sånn og opplevd det slik du har... men det gjør det ikke til en fasit.

Du vet svært lite av resten av storyen og det gjør deg dermed lite kapabel til å uttale deg så bastant.

Jeg kan med sikkerhet si at ting ikke er slik her som du har opplevd. Garantert.

Og barnet mitt er meget godt ivaretatt i hverdagen sin.

Anonymkode: a6008...4d4

Litt av poenget her er at vi har to andre barn vi og ska klare samarbeide om..

 

Ts

Anonymkode: a6008...4d4

[xinnia]

Jada jeg har også vært en sånn gal X som har fått skylden for at barna ikke vil til far.. og det er helt greit. Far og hans familie må gjerne gå rundt og tro det.. sannheten er noe helt annet.

Men barna mine VET sannheten- de VET at mamma stiller alltid opp..og det er det eneste som betyr noe for meg.

sånn er det å være foreldre- man må svelge noen kamelflokker og man må ha sterke skuldre.. men det er uten tvil verdt det.

[AnonymBruker]

Her må du bare ta kampen med en eneste gang. Kjære deg, du kan da ikke la være å ta det med far fordi du er redd for hans reaksjon! Spør vernepleier nå i morgen om hun kan ringe far og informere, ellers så blir det faktisk din jobb. Og vil du virkelig sende dine to andre barn dit også, når far er som han er? Jeg synes det er ganske ille at du sender ungene dine til noen du mener er psykopat!

Anonymkode: 3018f...ffc

[Sinsiew]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her!

 

Akkurat sånn  er det her og.

Vi MÅ samarbeide som foreldre i mange år til, og alt jeg kan slippe at han legger over på mine skuldre vil jeg faktisk unngå. 

Og han VIL si det er mitt påfunn, min ide, jeg som står bak enda det ikke er til meg barnet har fortalt det her.

Barnevernet har jeg alt snakket med, og de støtter tanken om familievernkontor, og ikke minst at barnet faktisk er så gammelt at det bestemmer selv.. og når barnet da skal til far neste gang og barnet ikke vil, så skal jeg bare informere om det, og om far da henter med makt så må vi ta det fra der.

 

Vi får se hva som skjer, er ikke så lenge til neste samvær skal finne sted. 

 

Sinsiew; jeg skjønner at DU har hatt det sånn og opplevd det slik du har... men det gjør det ikke til en fasit.

Du vet svært lite av resten av storyen og det gjør deg dermed lite kapabel til å uttale deg så bastant.

Jeg kan med sikkerhet si at ting ikke er slik her som du har opplevd. Garantert.

Og barnet mitt er meget godt ivaretatt i hverdagen sin.

Anonymkode: a6008...4d4

Neida, det er absolutt ikke en fasit - det har jeg heller aldri skrevet. Nei, jeg vet ikke restenb av storyen. Resten av storyen bryr jeg meg  forresten ikke om i den grad, for du skriver at barnet ditt er deprimert på grunn av sin far.. Det er nok for meg til å si at du må ta tak i det NÅ, i stedenfor å la det gå lengre.

Ja, det er greit at vernepleier kan si ifra, men det var ikke slik jeg forsto ditt første innlegg, ettersom du skrev at han er rasende nok på deg fra før. 

Nei, om barnet må til sin far og nå nekter fordi det er gått så langt at depresjon er et faktum, fordi far er psykopat, blir ikke barnet ivaretatt godt nok i hverdagen tydeligvis(før nå som du faktisk tar tak i det, naturligvis). For da hadde ikke barnet hatt det så vondt som barnet har det nå.

Du spør etter råd. Hva du skal gjøre, men du tar det ikke til deg - legger det bare over på at det blir vanskelig med de andre barna, og håper noen andre kan ta seg av den delen, fordi det blir vanskelig for deg.

Derfor sier jeg det igjen, sett fra barnet sitt ståsted(selvom jeg tydeligvis ikke vet hvordan barnet har det ettersom jeg ikke har vært i eksakt samme situasjon, bare hatt en psykopat alkoholiker til far. Men hva vet vel jeg om å absolutt ikke ville til faren sin fordi jeg ble snakket til på en nedlatende måte som om jeg var stokk dum, fikk høre hvor dum mora mi var og at jeg var helt lik som henne, ikke verdt noe og degradert til intet... I så fall lurer jeg på hva som er så annerledes i dette tilfellet? For da må du gi bedre info, så vi faktisk kan svare deg på hvordan du skal takle den typen psykopat) IKKE SEND BARNET TIL FAR. Så er det det beste tipset fra min side, siden jeg har slitt med en psykopatisk far, selv om det tydeligvis ikke var sammelignbart nok. Selv om du jo egentlig sier at min fasit er den eneste riktige - nettopp å la barnet slippe samvær med far... Eller er dette noe du sier i affekt, ettersom det kan bli sett på som om jeg setter spørsmpl ved din evne til å være mor? For i så fall beklager jeg, jeg tviler ikke på at du er en flott mor, som er der for barna dine. 

Hvordan har de to andre det hos far egentlig? for rart om kun den ene blir behandlet som dritt. Og i så fall er det jo nesten verre mtp selvfølelse.. 

Jeg sier dette, fordi jeg etter å ha gått i støttegruppe har forstått at barn med utagerende, psykopatiske, foreldre ofte sitter igjen med samme følelsene og erfaringene. Psykopater jobber jo veldig likt for å få en person til å føle seg så lite verdt som mulig. Derfor uttaler jeg meg så, som du kaller det, bastant. For det er ikke en annen mulighet. La barnet dit få slippe han. Og ta støyten. Lar far det gå ut over de andre barna, burde du kanskje nevme for BV eller FVK at far ikke er egnet til å ta vare på barna dine pga sine psykiske lidelser?

Alt i alt håper jeg dere får løst det, for det er en særdelels fortvilt situasjon som er lei for alle parter. 

Edit: leste gjennom mitt forrige innlegg en gang til, og ser at jeg faktisk ikke har skrevet noe av hva jeg har opplevd, bare at det gikk så langt at jeg til selv måtte ta grep fordi jeg var helt ødelagt. Så hvordan får du egentlig deg selv til å skrive at jeg ikke kan gi råd, siden min situasjon ikke er lik i det hele tatt?  

Endret 11. januar 2016 av Sinsiew

[Peter007]

Skal si denne tråden har utviklet seg. Ts.prøver faktisk å roe ned en del oppfarende brukere her. Ser noen legger til, og gir det dermed en annen betydning enn det Ts.har  skrevet.

Vil ikke ungdommen være der får du ikke gjort noe med dette. Selvfølgelig skal du oppmuntre ovs. Jeg forstår det som dere har to  andre barn og, der er det ikke de samme utfordringer. 

Det virker være mye gammel historie som ligger og verker her. Nærmest som en gressbane som ulmer og blusser opp noen ganger. 

Hvorfor det er blitt slik kan en lure på. Jeg vil anta de er like sta  både ungdommen og far. Ingen vil gi seg. De er trolig ganske like. Eplet faller ikke langt fra stammen. 

Siden dette ikke er nytt vil jeg tro det er forsøkt med hjelp hos familievernkontoret?  Har dere prøvd phsykolog? 

Det er ikke uvanlig at et av barna ikke vil ha samvær, mens de andre fortsetter som vanlig.

Jeg vil tro at grensesetting er forskjellig, og at far har grenser som oppfattes strengere. Dette er klassisk. Så har det utviklet seg en krangel derfra som har vokst. 

Det kan tenkes ungdommen har hatt problemer selv om dere har bodd sammen du og far. Dette vet vi ikke noe om. Det blir feil å legge skylden på far for et av deres barns problemer. Det er nok mer sammensatt ofte enn bare han. 

Skole og helsevesen plikter underrette begge foreldrene om hendinger I barnas liv. JF. Barnelova. Her virker det  som skolens helseteam ikke gjøre dette. Jeg stiller meg undrende hvorfor de ringer bare deg. 

Lykke til Ts.

Endret 11. januar 2016 av Peter007

[Sinsiew]

"Jeg vet hvordan far er, og da vi bodde sammen kunne jeg "gå i mellom" og bremse denne adferden, nå kan jeg ikke det."

Først skriver TS dette.

Så skriver TS dette:

"Vi snakker her en far som er på grensen til psykopat og som har mistet 50% omsorg til samvær annenhver helg fordi han ikke er veiledbar"

Hvordan er man da oppfarende når man sier at mor må la tenåring bestemme samvær selv, sett i sammenheng med at mor skriver barnet er deprimert, far behandler barnet på en måte som gjør at barnet ikke lengre har tro på seg selv, og sliter ekstremt i hverdagen? I så fall må mor skrive mer utfyllende om hun ønsker hjelp, og ikke bare slenge ut dette. For selvfølgelig vil man råde til å bryte kontakt med far, spesielt mår hun forteller at han er rasende nok på henne.. 

Hvor gir man en annen betydning enn hva TS har skrevet? 

 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Peter007 skrev:

Skal si denne tråden har utviklet seg. Ts.prøver faktisk å roe ned en del oppfarende brukere her. Ser noen legger til, og gir det dermed en annen betydning enn det Ts.har  skrevet.

Vil ikke ungdommen være der får du ikke gjort noe med dette. Selvfølgelig skal du oppmuntre ovs. Jeg forstår det som dere har to  andre barn og, der er det ikke de samme utfordringer. 

Det virker være mye gammel historie som ligger og verker her. Nærmest som en gressbane som ulmer og blusser opp noen ganger. 

Hvorfor det er blitt slik kan en lure på. Jeg vil anta de er like sta  både ungdommen og far. Ingen vil gi seg. De er trolig ganske like. Eplet faller ikke langt fra stammen. 

Siden dette ikke er nytt vil jeg tro det er forsøkt med hjelp hos familievernkontoret?  Har dere prøvd phsykolog? 

Det er ikke uvanlig at et av barna ikke vil ha samvær, mens de andre fortsetter som vanlig.

Jeg vil tro at grensesetting er forskjellig, og at far har grenser som oppfattes strengere. Dette er klassisk. Så har det utviklet seg en krangel derfra som har vokst. 

Det kan tenkes ungdommen har hatt problemer selv om dere har bodd sammen du og far. Dette vet vi ikke noe om. Det blir feil å legge skylden på far for et av deres barns problemer. Det er nok mer sammensatt ofte enn bare han. 

Skole og helsevesen plikter underrette begge foreldrene om hendinger I barnas liv. JF. Barnelova. Her virker det  som skolens helseteam ikke gjøre dette. Jeg stiller meg undrende hvorfor de ringer bare deg. 

Lykke til Ts.

Slik jeg har forstått det er det jeg som har daglig omsorg som skal kontaktes ifbm informasjon om barna, de er ikke pliktig til å kontakte den andre foreldren i det daglige.

Det står jo i stil til at jeg med daglig omsorg kan flytte med barna uten den andres samtykke.

 

Tilbake til saken.

Jeg var ute etter hva som er "vanlig" i slike saker, hvordan håndterer man det.

Barnet skal selvsagt slippe dra til far om det ikke vil!

Hvor vidt de to andre skal og bør være der er en sak for seg selv, det fungerer greit å være der annenhver helg og all den tid det gjør det så fortsetter vi slik.

Kanskje viser det seg senere att det er galt, da må vi ta det da.

Barnet følges opp i ett bra system, og jeg spurte her inne fordi jeg var ute etter å høre hvorden andre har valgt å gjøre det.

Jeg ønsker jo at barna skal være med far, for jeg tenker det er viktig med 2 foreldre.

Om så det er bare ettermiddager.

Jeg tar grep rundt hverdagen og livet for å hjelpe barna mine, men jeg kan ikke skrive alt her inne da jeg vet den andre foreldren er på KG og vil ikke oute alt for mye.

Men alt dere kritiserer og kommenterer som ting jeg skal og må gjøre,  gjør jeg allerede.

Og barnet bestemmer selv. Som jeg skrev,  vil ikke barnet dra til neste samvær så blir han her. Enkelt og greit. Og jeg har fått bekreftet at jeg ikke trenger si noe til far, jeg trenger ikke informere han før barnet faktisk velger å ikke dra. Da må jeg støtte barnet på at det er helt ok.

 

Anonymkode: a6008...4d4