Tror ikke jeg ble skapt for å være mor..

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på snart 5 år. Jeg har lest om trass-perioder i alle aldre, men aldri har det vært verre enn det er nå.
Vi har hatt en 50/50-ordning for henne siden hun var 2,5 år, og jeg og far bor i gåavstand til hverandre og samarbeider greit.

De siste månedene har hun vært skikkelig vanskelig å ha med å gjøre.
Hun svarer meg frekt, nekter å høre etter, slår med dører, kaster ting, liksom-spytter på meg, løper fra meg. Når jeg henter henne i barnehagen, vil hun aldri hjem, selv om hun er siste barnet ut. Må holde henne igjen fysisk for å få på henne klærne. Har snakket med de ansatte i barnehagen om det, og de prøver å snakke med henne før jeg kommer for å forberede henne, men hjelper ikke.

Jeg har prøvd å gjøre hyggelige ting med henne; leke med henne hjemme, la henne hjelpe til i mine gjøremål, gå på kino, ut å spise..
Før, har alle disse tingene gått greit. Men nå nekter hun å se ferdig film på kino, løper rundt inne på restauranten og løper fra meg når vi skal ta bussen, så vi må vente en time på neste..
En annen morgen når vi skulle gå til bussen, skulle hun gå ut i gangen å vente, slik hun alltid pleier å gjøre, til jeg får på meg sko og får låst døra, og når jeg kommer ut, er hun borte. Jeg brukte 20min på å finne henne, jeg var livredd. Hun har aldri gjort noe lignende før. Og jeg skal love deg at jeg snakket med henne om det når jeg fant henne, og at vi heretter går ut sammen!

Min mor har passet henne ett par helger når jeg har måtte jobbe, og mamma sier at hun er så snill, god, kosete og hjelper til. Ikke noe tull. Men så fort jeg eller faren kommer inn døra å skal hente henne, begynner hun å løpe rundt og vil ikke hjem! Hun har det på ingen måte vondt hjemme hos verken meg eller far, ellers kunne jeg skjønt frykten for å dra hjem hele tiden..

Som mor vil jeg si at jeg er ganske streng. Synes det er viktig at barnet vet hvem som er sjef i huset, men hun får bestemme små ting, som f.eks mat, klær ol. Vi har i utgangspunktet ett nært forhold og gjør mye ting sammen, men nå i det siste merker jeg at jeg bare er sur og sliten hele tiden. Gleder meg ofte til at hun skal til faren sin igjen, så jeg kan gå på jobb..
Når hun ikke oppfører seg bra, lar jeg henne rase fra seg, gir henne timeout, og snakker med henne etterpå. I det siste har jeg prøvd med belønning, av typen "Hvis du er snill og flink hele uken, skal du få/skal vi gjøre ... til helgen." Men så får hun ett "anfall", og da er ikke målet så interessant for henne lenger likevel..

Jeg elsker henne over alt, så klart, men alt for ofte, føler jeg på at jeg ikke ble skapt for å være mor.
Det at jeg bare har henne 50% også, gir meg enda dårligere samvittighet, i og med at jeg har mer enn nok egentid, og at jeg heller burde nyte ukene med henne.

Flere som har det sånn?? Hva gjør dere for å komme dere gjennom?

Anonymkode: 6a595...984

[AnonymBruker]

Hm....dette er jo ikke så enkelt.

Det første jeg ville gjort var å grave litt i om det foregår noe i barnehagen eller hos far som kamskje bidrar til hele/deler av dette. Ikke ta for gitt at det ikke er noe uten videre.

Det andre jeg tenker et at "snill hele uken" er et for langt tidsperspektiv, og for uklart.

Forsøk over tid med avtaler rundt enkeltepisoder som kun er få minutter frem i tid. Begynn med avtalen før dere går inn i situasjonen samme dag, og gjenta det rett før. Ikke bruk ord som "snill" og "oppfør".

Si heller "når du løper fra bussen kommer vi veldig sent hjem, og da får vi mye mindre tid til å leke. I tillegg blir både du og jeg sure resten av dagen, og det er dumt. Kan du hjelpe meg til å rekke bussen, og gå inn når den stopper?"

Så sier du at dersom hun løper så må du bære henne inn istedet, og det liker hun sikkert ikke. Derfor hadde det vært best om hun gikk inn selv.

Så velger du ut kun den episoden noen ganger, og ser om det kan funke.

Det er ingen løsning på alt, men det gjør at du kan se om mer konkrete avtaler kan hjelpe på noe mens "trassen" generelt nok vil henge i litt.

Anonymkode: 7c2a7...0fe

[jabx]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som mor vil jeg si at jeg er ganske streng.

Hva legger du i det da? At du kjefter?

[AnonymBruker]

1 time siden, jabx skrev:

Hva legger du i det da? At du kjefter?

Selvfølgelig ikke. Men jeg gir ikke etter for mas og hun må hjelpe til hjemme. Vi har faste rutiner hver dag, og det er regler å følge når vi skal noe sted.

Hun var vant til å få mye ja hos faren sin, men etter at han så hvordan det gikk, har han også måtte bli strengere og sette visse regler og ha noen rutiner. TS

Anonymkode: 6a595...984

[Gjest cheshirecat]

Det kan være flere årsaker til dette; viss du og far har to helt ulike måter å oppdra på kan det være forvirrende for henne. Basale ting som nok søvn og riktig kost er avgjørende for både barn og voksne sitt humør. Hun er fem, da skal hun aktiviseres endel også etter barnehage; går hun på noen aktiviteter hvor hun får "rast ifra seg"..? Har hun venner hun kan leke med så hun også har sitt eget liv? Jeg er også streng og bestemt og vi setter klare grenser. Samtidlig er jeg opptatt av at barna skal få mye kos, nærhet og kjærlighet. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, så viss hun ønsker mer kontakt med deg kan dette være en måte å få det på? Siste forklaringen jeg har er at du (og far) - er hennes  trygge havn. Derfor er det naturlig at hun tar ut de kjipe følelsene hos dere også. Hadde barnet oppført seg eksemplarisk hjemme men vært ufordagelig i barnehage og på besøk hos besteforeldre hadde det vært langt mer alarmerende... 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når hun ikke oppfører seg bra, lar jeg henne rase fra seg, gir henne timeout, og snakker med henne etterpå. I det siste har jeg prøvd med belønning, av typen "Hvis du er snill og flink hele uken, skal du få/skal vi gjøre ... til helgen." Men så får hun ett "anfall", og da er ikke målet så interessant for henne lenger likevel..

Anonymkode: 6a595...984

Har dessverre ikke tid til et langt svar til deg, så det er ikke meningen å være krass her. Det jeg siterer over her mener jeg kan være problemet. For det første er timeout en elendig dressurmetode som du bør kutte ut. Google litt og les hva fagfolk mener om det. For det andre bruker du begreper som "snill og flink" i stedet for å være konkret. Si hva hun skal gjøre, hva som er fordelen med det - hva hun ikke skal gjøre og grunnen til det. For eksempel: "Jeg vil at du skal kle på deg og bli med meg hjem nå fordi barnehagen skal stenge. Jeg er sulten og vil hjem og spise middag." Ikke tillegg egenskaper til handlinger. Hun er ikke slem når hun ikke gjør som du sier eller snill når hun gjør det. Ta tak i handlingene hennes.

Anonymkode: e2faa...794

[Gjest Blomsterert]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på snart 5 år. Jeg har lest om trass-perioder i alle aldre, men aldri har det vært verre enn det er nå.
Vi har hatt en 50/50-ordning for henne siden hun var 2,5 år, og jeg og far bor i gåavstand til hverandre og samarbeider greit.

De siste månedene har hun vært skikkelig vanskelig å ha med å gjøre.
Hun svarer meg frekt, nekter å høre etter, slår med dører, kaster ting, liksom-spytter på meg, løper fra meg. Når jeg henter henne i barnehagen, vil hun aldri hjem, selv om hun er siste barnet ut. Må holde henne igjen fysisk for å få på henne klærne. Har snakket med de ansatte i barnehagen om det, og de prøver å snakke med henne før jeg kommer for å forberede henne, men hjelper ikke.

Jeg har prøvd å gjøre hyggelige ting med henne; leke med henne hjemme, la henne hjelpe til i mine gjøremål, gå på kino, ut å spise..
Før, har alle disse tingene gått greit. Men nå nekter hun å se ferdig film på kino, løper rundt inne på restauranten og løper fra meg når vi skal ta bussen, så vi må vente en time på neste..
En annen morgen når vi skulle gå til bussen, skulle hun gå ut i gangen å vente, slik hun alltid pleier å gjøre, til jeg får på meg sko og får låst døra, og når jeg kommer ut, er hun borte. Jeg brukte 20min på å finne henne, jeg var livredd. Hun har aldri gjort noe lignende før. Og jeg skal love deg at jeg snakket med henne om det når jeg fant henne, og at vi heretter går ut sammen!

Min mor har passet henne ett par helger når jeg har måtte jobbe, og mamma sier at hun er så snill, god, kosete og hjelper til. Ikke noe tull. Men så fort jeg eller faren kommer inn døra å skal hente henne, begynner hun å løpe rundt og vil ikke hjem! Hun har det på ingen måte vondt hjemme hos verken meg eller far, ellers kunne jeg skjønt frykten for å dra hjem hele tiden..

Som mor vil jeg si at jeg er ganske streng. Synes det er viktig at barnet vet hvem som er sjef i huset, men hun får bestemme små ting, som f.eks mat, klær ol. Vi har i utgangspunktet ett nært forhold og gjør mye ting sammen, men nå i det siste merker jeg at jeg bare er sur og sliten hele tiden. Gleder meg ofte til at hun skal til faren sin igjen, så jeg kan gå på jobb..
Når hun ikke oppfører seg bra, lar jeg henne rase fra seg, gir henne timeout, og snakker med henne etterpå. I det siste har jeg prøvd med belønning, av typen "Hvis du er snill og flink hele uken, skal du få/skal vi gjøre ... til helgen." Men så får hun ett "anfall", og da er ikke målet så interessant for henne lenger likevel..

Jeg elsker henne over alt, så klart, men alt for ofte, føler jeg på at jeg ikke ble skapt for å være mor.
Det at jeg bare har henne 50% også, gir meg enda dårligere samvittighet, i og med at jeg har mer enn nok egentid, og at jeg heller burde nyte ukene med henne.

Flere som har det sånn?? Hva gjør dere for å komme dere gjennom?

Anonymkode: 6a595...984

Ups.Dette blir feil : "Hvis du er snill/flink hele uken".

For det første : ingen kan love sånt :-) og ihvertfall ingen 5-åring.En uke for en på den alderen er laang.Og jeg tror ikke ordene "snill"og "slem"er bra å bruke.

Kan du snakke litt om SAMARBEID kanskje? Da får hun muligens følelsen av at dere er et team,og ting ikke avhenger helt av henne(som at HUN må være snill og flink.Og ta tak i det viktigste,velg dine kamper :-) hadde latt være å gå ut og spise,og unngått steder/situasjoner hvor du ikke har kontroll.Ikke for alltid,men for en tid.Spør også hva hun kunne tenkt seg å gjøre.Lykke til.Ingen lett alder,og du er ikke alene om å ha energiske(!)og bestemte barn.Så ikke tenk at du ikke er født til å være mor.ALLE foreldre har utfordringer med barna i perioder.

[Sølvi88]

Jeg føler meg litt fæl når jeg skriver dette, men typiske tegn på de fleste former for overgrep er endring i adferd. Prøv å finn ut om det er noe som plager henne. Ikke ta bekymringene på forskudd, det kan være så utrolig mye annet også, og det trenger ikke være noe som helst. 

Noen annet som slo meg er "snill hele uken" tror jeg er et for stort begrep for et så lite barn. Barn må få utløp for følelsene sine de også, og de må få ha en dårlig dag uten at de ødelegger "snill hele uka prinsippet" og går glipp av hele premien. 

 

Kan du kjøpe inn et brett med klistremerker som du alltid har i veska eller lomma, og hver gang dere kommer til en situasjon som pleier å være problemfylt (som å vente i gangen eller på bussen) så tar du frem dette brettet å lar hun velge et hun skal få mens dere venter. En slags avledningsmanøver og premiering av god oppførsel.

[absinthia]

Kutt ut det der med å si at hun får belønning om hun er " snill og flink hele uken" og timeout. Å være snill og flink en hel uke er et uoverkommelig mål, for en femåring. Selv ikke jeg, som er over 40, er snill og flink hele uken - er du? 

Har du prøvd å ikke fokusere så mye på å være slem eller snill?  Kanskje til og med å overse, når du ser at hun gjør enkelte ting som helt åpenbart er for å provosere, men late som ingenting og gå til et annet rom, for så å være hyggelig og positiv, når hun har gitt seg, uten å nevne noe om det? 

 

[Solsikke84]

Belønning for å være snill ville jeg også kuttet tvert. Og ikke be henne være snill heller.

Snill er egentlig litt abstrakt for en unge i den alderen å begripe. Du kan be barnet være stille, bruke innestemme, ikke løpe i butikken eller konkrete ting. Men "snill"? Er hun slem om hun løper rundt så du mister bussen? Ønsket hun den konsekvensen eller hadde hun masse energi? Er hun i så fall slem som løper? Er løping slemt? Altså, det er vanskelig for en femåring å få grep om hvor du måler snill. Og dersom du blir sint så føler hun kanskje at hun er omvendt av snill. Fordi nyanser er vanskelig også. Så da tenker hun kjapt at du føler hun er slem.

Dette er mine tanker. Mine barn er yngre enn dine, men jeg har endel år i barnehage bak meg. 

Mitt råd: Unngå retoriske spørsmål. Gi klare beskjeder. Nå skal vi i butikken. Du må ikke rope eller løpe mens vi er i butikken. Nå skal vi straks gå ut. Du må vente inne mens jeg tar på sko og jakke.

Du sier også at dere gjør hyggelige ting. Men spør hva hun ønsker å gjøre. Barn har ofte svært tette timeplaner nå, og at hun koser seg hos besteforeldrene kan være om de slapper av hjemme? Kanskje en uke med kvelder i stua og småroting med aktiviteter på kjøkkenbordet er akkurat hva hun trenger... Ikke kino, svømmehall og mange planer - selv om det er morsomme. ting. Spesielt om hun gjør mye morsomme aktiviter hos far også - det kan bli for mye av det gode. Barn trenger litt rolige kvelder og mulighet til stille lek og litt kjedsomhet også. 

[AnonymBruker]

Det er noe som heter seksårspersioden.. Kanskje hun er inne i den fasen allerede? 

 

Jeg har en gutt på 5 år selv som ligner på barnet ditt i oppførsel. Svarer tilbake, mener han er sjefen, vil ikke hjem fra barnehagen, løper fra meg, osv. Har rett og slett vansker med å høre etter! Men etterpå når han skjønner at han har tråd over streken så er han forferdelig lei seg for det og sier han ikke mener det. Han glemmer seg av rett og slett. 

Det er nok ikke en lett periode for barna. De er enda ganske små, men størst i barnehagen. Det er flere og høyere forventninger til dem, men likevel er de enda ganske små. Tror nok dette går på perioder, og det er nok ikke noe spesielt du kan gjøre annet enn å snakke, snakke, snakke og snakke med barnet ditt. Prøv å være i forkant, og bare takle ting der og da. Dette går nok over skal du se!

 

Men belønning i slutten av uken er nok en dårlig ide. Hun er bare 5 år, så det glemmer hun vel i løpet av dagen. 

Anonymkode: d6f40...4ad