Brors samboer kommenterer kroppen min

[SPOCA]

Saken er at min bror har en samboer jeg i utgangspunktet har likt meget godt. Vi snakket sammen en god del da vi først ble kjent og har holdt kontakten på Facebook etc. Har blant annet planlagt brors 30-årslag (overraskelsesfest) og har hatt det veldig gøy rundt dette. Jeg har alltid hatt et godt inntrykk av henne og alle i familien liker henne. Noe jeg skjønner godt, for hun er i utgangspunktet en meget søt og omsorgsfull person. Hun feiret også jul med oss i år, til min brors store glede. Og jeg unner virkelig min bror å finne seg en slik fin dame, jeg er meget glad i min bror.

Saken er at jeg har siden august 2014 gått ned fra 163 kg til 121 kg. Det er flere grunner til at ting har blitt som de har blitt, men la meg si det slik at det er en kombinasjon av å være i et voldelig forhold (som jeg har klart å kjempe meg ut av) som gjorde at jeg fant trøst i mat og godteri, traumer i etterkant av forholdet hvor jeg ikke klarte å ta vare på meg selv, og hormonell sykdom. Jeg har tidligere vært aktiv innen flere idretter, så dette har vært vondt for meg på mange plan. Å føle seg mislykket er vel bare forordet.

I kombinasjon med både å spise sunt, gå minst 10 000 skritt hver dag (samt noe trening i tillegg til dette, deriblant PT-timer) og medisiner har jeg rett og slett hatt en ganske voldsom vektnedgang. Jeg har ikke sultet meg selv, jeg har fokusert på å ha det gøy og ta vare på meg selv, og jeg er helt ærlig ganske stolt over den nedgangen jeg har gjort. Ikke bare har jeg flyttet, fått ny jobb, gått ned mye i vekt OG fått ny kjæreste, jeg har rett og slett begynt å bli fornøyd med livet. 

Fremdeles har jeg et vanskelig forhold til egen kropp, men det kommer seg. Målet er å gå ned en god del mer, men jeg orker ikke å stresse med dette. For første gang på mange år var jula 2015 den jula hvor jeg virkelig følte jeg kunne kose meg. Jeg valgte å kose meg med julematen, stemningen, menneskene og i det hele tatt. Jeg turte til og med å spise litt godteri foran de andre, dette har alltid vært en tabu for meg. Og ja, selvfølgelig begynte jeg på igjen med gode rutiner og mine 10 000 skritt så fort 1. juledag var over. Og til min glede gikk jeg ikke opp en eneste kilo i jula.

Problemet er at min brors samboer tydeligvis har blitt veldig komfortabel i mitt selskap, og tror tydeligvis at hun kan si i grunn det som passer henne. Og dette begynner å dra ned inntrykket jeg har hatt av henne. Det er nå så, men jeg har veldig vanskelig for å vite hva jeg skal svare henne. Det begynte med små stikk som "skal du virkelig spise den poteten" og "er du virkelig ikke mett snart", selv om jeg virkelig ikke spiste noe mer enn de andre (hun satt fremdeles og spiste maten sin da hun sa dette). 1. juledag dro hun meg til side og sa: "har du tenkt over at det du spiser er grunnen til at du har blitt så stor?". Videre fortsatte hun: "jeg kan hjelpe deg, jeg er tross alt PT". Det eneste jeg klarte å si var at jeg ikke ønsket hennes hjelp og at jeg helt ærlig ikke synes hun har noe med hvordan jeg ser ut. Jeg var ikke sint, jeg prøvde å si dette så høflig som mulig, men jeg må innrømme at jeg ble litt såret og flau over hele situasjonen. Vekt og kropp er et ekstremt sårt og vanskelig tema for meg.

I etterkant av dette har hun sagt til min bror at jeg ikke liker henne, hvilket ikke er sant, og jeg fikk en rasende telefon fra min bror her om dagen hvor han i affekt skrek til meg "du kan ta den feite ræva di og dra dit pepper'n gror, skulle ønske at eksen din drepte deg da han hadde sjansen". For meg er reaksjonen ikke bare voldsom, men ute av alle proporsjoner. Det merkelige er jo at alle har lagt merke til min vektnedgang, også hans samboer, så hvorfor tror hun at jeg virkelig trenger hennes hjelp? Jeg har heller tatt i mot hjelp fra min lege og PT (som ikke er er en del av familien). 

Nå sitter jeg her i sjokk. Min eks prøvde så godt han kunne å ta mitt liv da han truet meg med kniv. Jeg var nødt til å bo på krisesenter i periode nettopp fordi det var fare for mitt liv. Dette vet min bror så altfor godt. Og jeg aner nå ikke hva jeg skal gjøre. For jeg er glad i min bror, men det han nå har sagt gjør at jeg har det så vondt at jeg nesten ikke får puste. Det gjør så vondt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva ville dere ha gjort? Jeg er så fortvila.

Endret 9. januar 2016 av SPOCA

[Bringebærjenta]

Dette høres helt fryktelig ut! Så først av alt vil jeg gi deg en klem og si at du ikke fortjente en slik reaksjon. 

Jeg har vært i en liknende situasjon selv, med gal eks, truet med kniv og vektoppgang. Jeg vet hvor jævlig vanskelig det er og du fortjener å være stolt av den jobben du har gjort. 

Er samboeren til broren din svært nærtagende? Kan hun ha følt at hennes velvilje ble dårlig møtt av deg? Hun høres jo ganske manipulerende ut dersom hun klarte å blåse det så stort opp at din bror fikk en slik reaksjon. Fikk du snakket med broren din? Eller bare skjelte han deg ut og la på? 

Det er vanskelig å si hva du bør gjøre. Egentlig burde du gi blanke f i noen som sier noe så stygt til deg, men siden det er familie så er ikke det så lett. Kanskje du kan sette deg ned og skrive til han? Hvordan du opplevde situasjonen, hva som ble sagt og at du følte det ikke var hennes plass, men at du avslo høflig. Så kan du minne han på hvor nær du faktisk var å bli drept av din eks, og hvor sårende det var at han skrek slik til deg.

Hvis ikke det hjelper situasjonen bør du kanskje snakke med dine foreldre, for du fortjener å få støtte i denne saken. 

Stå på videre. Du har gjort en fantastisk jobb så langt 😊

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt, høres ut som en liten filleting som ble sprengt ut av proporsjoner . Det eneste jeg kan tenke meg kanskje vil hjelpe er at du ringer henne eller enda bedre snakker over en kopp kaffe om det du sier her. Det ordner seg helt sikkert etter dere har fått pratet ut om det som skjedde. 

Anonymkode: b7df2...667

[SPOCA]

59 minutter siden, Bringebærjenta skrev:

Dette høres helt fryktelig ut! Så først av alt vil jeg gi deg en klem og si at du ikke fortjente en slik reaksjon. 

Jeg har vært i en liknende situasjon selv, med gal eks, truet med kniv og vektoppgang. Jeg vet hvor jævlig vanskelig det er og du fortjener å være stolt av den jobben du har gjort. 

Er samboeren til broren din svært nærtagende? Kan hun ha følt at hennes velvilje ble dårlig møtt av deg? Hun høres jo ganske manipulerende ut dersom hun klarte å blåse det så stort opp at din bror fikk en slik reaksjon. Fikk du snakket med broren din? Eller bare skjelte han deg ut og la på? 

Det er vanskelig å si hva du bør gjøre. Egentlig burde du gi blanke f i noen som sier noe så stygt til deg, men siden det er familie så er ikke det så lett. Kanskje du kan sette deg ned og skrive til han? Hvordan du opplevde situasjonen, hva som ble sagt og at du følte det ikke var hennes plass, men at du avslo høflig. Så kan du minne han på hvor nær du faktisk var å bli drept av din eks, og hvor sårende det var at han skrek slik til deg.

Hvis ikke det hjelper situasjonen bør du kanskje snakke med dine foreldre, for du fortjener å få støtte i denne saken. 

Stå på videre. Du har gjort en fantastisk jobb så langt 😊

Takk for støtten.

For å være helt ærlig: jeg har ikke opplevd henne som særlig nærtagende tidligere, men samtidig kjenner jeg henne ikke så godt at jeg kan si det med sikkerhet. Allikevel, mitt inntrykk har langt i fra vært at hun er manipulerende eller nærtagende, men samtidig, det kan jo være manipulasjon i seg selv for alt jeg vet. 

Jeg fikk ikke snakket med min bror, for han slengte bare på røret, og jeg har rett og slett ikke klart å ringe ham tilbake. Jeg føler egentlig ikke at jeg har gjort noe galt her, så jeg synes egentlig ikke det er jeg som skal ringe tilbake. Men jeg kommer nok til å gjøre det, jeg må bare få roet meg ned litt. Synes det hele er en veldig ekkel og vanskelig situasjon, og det er en telefon jeg synes er vanskelig å ta. Å skrive til ham er kanskje en lur idé, da han kan være litt oppfarende, og sånn sett vet jeg at han kanskje snakker før han tenker, samtidig mener jeg at det er grenser for hva jeg skal tåle fra ham også. Kan være at en skriftlig melding vil bli tatt bedre i mot, det kan være verdt et forsøk. 

Og ja, det kan selvsagt være at hun mente det bare godt, og føler at jeg avviste henne, men da mener jeg at hun kanskje burde tatt det med meg direkte, i stedet for å lage en huskestue uten like. Dette blir litt for dumt, dette minner meg dessverre alt for mye om min eks som laget stort drama av den minste lille ting. Jeg merker at det er noe jeg har vanskeligheter med å forholde meg til. Samtidig; det er familie, så jeg har nok ikke så veldig mye valg.

Jeg har snakket med mine foreldre, og de var forøvrig ganske sjokkerte og enige med meg. Tror ikke de har fått snakket med min bror/hans samboer, men mamma hadde tenkt til å snakke med han/dem når det hele hadde fått roet seg litt ned.

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt, høres ut som en liten filleting som ble sprengt ut av proporsjoner . Det eneste jeg kan tenke meg kanskje vil hjelpe er at du ringer henne eller enda bedre snakker over en kopp kaffe om det du sier her. Det ordner seg helt sikkert etter dere har fått pratet ut om det som skjedde. 

Anonymkode: b7df2...667

Joda, men jeg merker at jeg synes det er vanskelig å forholde seg til et menneske som reagerer på denne måten, og dette bringer tilbake vonde minner fra en tid jeg helst vil glemme. Jeg venter til det har roet seg litt ned, så får jeg prate med min bror først. Det er hva han sa som tross alt er det som såret meg aller mest, jeg synes ikke man skal snakke slik til hverandre, søsken eller ikke.

[AnonymBruker]

Gratulerer masse med å  ha kommet deg ut av et voldelig forhold. Det er en prestasjon og viser en styrke få forstår.

Gratulerer masse med vektnedgang også. Det er også en kjempeprestasjon, ikke minst etter hva du har opplevd.

Jeg ble veldig lei meg da jeg leste hva og hvordan samboeren til broren din kommenterte. Slike kommentarer tror hun kanskje er velment, men jeg oppfatter de som mobbing. I tillegg til nedlatende, kunnskapsløse og empatiløse.

Dessverre er det få mennesker som takler å bli forklart det, trolig fordi de selv tror de bare er snille og bryr seg. De går rett i forsvar, og klarer ikke å ta inn hvordan det de sier og gjør faktisk påvirker. All kunnskap viser at det hverken motiverer eller hjelper. Heller tvertimot.

Kanskje du kunne finne noe "faglig" å slå i bordet med? Sende henne noe om forskning på mekanismer ved overvekt?

Jeg tror ikke jeg hadde klart å la være å bli spydig, jeg hadde nok sagt at hun burde lære seg litt mer om bl.a. stress (som er det eneste slike kommentarer utløser) - kortisol, adrenalin, og hvordan det kan påvirke vekt og livsglede. Jeg ville også lagt til at litt psykologi/forståelse for mennesker og empati hadde hun heller ikke hatt vondt av å lære. Dersom hun i tillegg skaffer seg litt mer folkeskikk, så hadde det absolutt ikke gjort noe. Du kan hjelpe henne med det, så blir hun en bedre PT. Du har tross alt erfaring med å gå ned i vekt og å møte profesjonelle som hjelper, støtter og motiverer.

Det er direkte sjokkerende for meg at en voksen bror kan reagere slik du beskriver, Uansett historie, men enda mer etter det du har opplevd. Jeg håper han innser det, legger seg langflat og beklager på egen hånd. Det burde ikke være nødvendig med teskjeforklaring her. Ellers tror jeg det kan være lurt å skrive slik du har tenkt, så han kan "bli fornærmet" på egenhånd før han forhåpentligvis skjønner hvor feil han tok og hvor slem han var.

Det er godt å lese at du har støttende foreldre i alle fall. Jeg håper de kan ta seg av litt "folkeopplysning" slik at du slipper lignende episoder.

Lykke til

Anonymkode: eb1c9...405

[Gjest Sisti]

Mitt førsteinntrykk er at det er broren din som er det store problemet, ikke samboeren (ennå). Henne kan du prøve å snakke med - si at du er glad i henne, liker henne, men at du på ingen måte, noen sinne, vil høre henne kommentere kropp og vekt. Er hun en oppegående dame vil hun respektere det. 

Det broren din sa, derimot... Utilgivelig! Forkastelig! Jeg har ikke ord... Ja, skriv et brev. Eller vis han denne tråden. Og vær ærlig med han og si at oppførselen hans er fullstendig tragisk og uakseptabel. Han bør legge seg så langflat som overhodet mulig. Å ønske noen død er bare det laveste man kan synke! 

Du skylder faktisk ikke broren din noe som helst. Du skylder ham ikke en forklaring. Du og samboeren bør uten hans innblanding finne ut av dette, og så må du håndtere han som en separat hendelse. 

Du har vært råflink, og fortjener ikke dette, og det VET du! Så stå opp for deg selv, og gi klart beskjed om at du ikke tolererer å bli behandlet som søppel av egen familie. 

Endret 9. januar 2016 av Sisti

[AnonymBruker]

Har litt av samme inntrykk som Sisti.. Da det virker som du og samboeren har blitt gode venner, så kan jeg se for meg at du kan prate litt med henne. Gjerne over en kaffe, hvis du klarer det eller send en melding. Forklare hvordan det ble helt feil, hvordan du føler det og jeg tror det vil bli lettere, kanskje hun da støtter deg, istedenfor å si de kommentarene, når hun vet hvordan har det  

Det din bror sa og gjorde, er grusomt. En bror som sier det til sin søster, som har opplevd alt du har, er utenfor min evne til å forstå. Du skylder han ikke å ta opp telefonen og ringe han først, han skal legge seg flat. Det skal ikke være sånn at i neste familiesammenkomst, så er alt "som før" fordi han mener det. Her syns jeg faktisk du skal være litt hard, for det er på ingen måter greit at han gjorde det, og han skylder deg en oppriktig og stor unnskyldning. Du må aldri finne deg i noe sånt.

 

Ellers ønsker jeg å gratulere deg med den bragden du har klart og som jeg ikke tviler på at du kommer til å fortsette med. Du har stått på og skal være stolt av deg selv. For ni måneder siden veide jeg selv 118 kg. Jeg vet at det ikke er lett og ønsker deg all lykke til! 

Anonymkode: baea7...373

[minister-mio]

Hold fokuset på de fantastiske endringene du har hatt i livet ditt, og prøv å ikke tenkt på de søppelmenneskene. Du har hatt nok negativitet.

[Gjest Dwight]

Hvorfor fokuserer du på henne? Det er jo broren din som er den verste  i denne saken. 

Ja, hun slang kanskje med leppa men du vet jo veldig godt at hun har rett. Det sårer, og ingen tvil om at dette kunne hun tatt med deg på tomannshånd, men det er jo en grunn til at du har klart å komme deg opp i vekt og nå 163kg. Hun ville nok bare hjelpe til, passe på osv men dessverre mangler evnen å si det fint. 

Kjempe bra at du har gått såpass ned i vekt og ut av forholdet! 

[palamina]

3 timer siden, SPOCA skrev:

I etterkant av dette har hun sagt til min bror at jeg ikke liker henne, hvilket ikke er sant, og jeg fikk en rasende telefon fra min bror her om dagen hvor han i affekt skrek til meg "du kan ta den feite ræva di og dra dit pepper'n gror, skulle ønske at eksen din drepte deg da han hadde sjansen".

Hva ville dere ha gjort? Jeg er så fortvila.

Å si noe sånt til noen, og ikke MINST noen i din situasjon, er utilgivelig i mine øyne. Du har ikke gjort deg fortjent til å bli behandlet sånn og du skal ikke utsette deg for det. Jeg ville kuttet kontakten med broren din til han kommer på bedre tanker og helst kommer med en ektefølt unnskyldning.

Sender deg en stor varm klem. Fortsett å holde fokus på de selv og prøv å ikke la de knekke av sånne folk. Du som var så fornøyd med livet og har så mye fremgang: Stå på og nyt!

 

 

Endret 9. januar 2016 av palamina

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Dwight skrev:

Hvorfor fokuserer du på henne? Det er jo broren din som er den verste  i denne saken. 

Ja, hun slang kanskje med leppa men du vet jo veldig godt at hun har rett. Det sårer, og ingen tvil om at dette kunne hun tatt med deg på tomannshånd, men det er jo en grunn til at du har klart å komme deg opp i vekt og nå 163kg. Hun ville nok bare hjelpe til, passe på osv men dessverre mangler evnen å si det fint. 

Kjempe bra at du har gått såpass ned i vekt og ut av forholdet! 

Unnskyld meg men hun spiser da ikke sånn mat nå lengre, Er da en grunn til at hun har gått ned i vekt såpass mye! Må da vel ha lov til å skeie ut i julen selv om hun enda er overvektig og så fortsette etterpå igjen? Alle klarer vel ikke å slanke seg hele tiden uten å skeie ut. Selv har jeg slanket meg 70 kg, tenk på det du ! Og det ved så skeie ut av og til også! Med både godterier og usunn mat, men jeg har da gått ned uansett.

 

Du minner meg sykt om ei venninne jeg hadde som kommenterte på en av skeie-ut dagene mine at ,ikke rart jeg var tykk, når jeg trykket i meg burgere HELE tiden. Hele tiden? Hva faen vet andre om det er hele tiden når jeg akkurar den dagen spiser en burger ute etter å ha gått ned 30 kg! Ja jeg var 140 kg og er nå 70 kg og det ved å skeie ut her og der, men å ha et sunt kosthold i hverdagen!!

• Sorry utbruddetmen blir så provosert da jeg også møtte fordommer som feit om jeg så mye osm rørte en sjokolade. Er det rart hun ikke tør spise en sjokolade blant folk. Det er faktisk slike holdninger osm gjør at man spiser i det skjulte og kanskje overspiser mens man er alene.

Anonymkode: b98b5...f1c

[Gjest Blomsterert]

3 timer siden, SPOCA skrev:

Saken er at min bror har en samboer jeg i utgangspunktet har likt meget godt. Vi snakket sammen en god del da vi først ble kjent og har holdt kontakten på Facebook etc. Har blant annet planlagt brors 30-årslag (overraskelsesfest) og har hatt det veldig gøy rundt dette. Jeg har alltid hatt et godt inntrykk av henne og alle i familien liker henne. Noe jeg skjønner godt, for hun er i utgangspunktet en meget søt og omsorgsfull person. Hun feiret også jul med oss i år, til min brors store glede. Og jeg unner virkelig min bror å finne seg en slik fin dame, jeg er meget glad i min bror.

Saken er at jeg har siden august 2014 gått ned fra 163 kg til 121 kg. Det er flere grunner til at ting har blitt som de har blitt, men la meg si det slik at det er en kombinasjon av å være i et voldelig forhold (som jeg har klart å kjempe meg ut av) som gjorde at jeg fant trøst i mat og godteri, traumer i etterkant av forholdet hvor jeg ikke klarte å ta vare på meg selv, og hormonell sykdom. Jeg har tidligere vært aktiv innen flere idretter, så dette har vært vondt for meg på mange plan. Å føle seg mislykket er vel bare forordet.

I kombinasjon med både å spise sunt, gå minst 10 000 skritt hver dag (samt noe trening i tillegg til dette, deriblant PT-timer) og medisiner har jeg rett og slett hatt en ganske voldsom vektnedgang. Jeg har ikke sultet meg selv, jeg har fokusert på å ha det gøy og ta vare på meg selv, og jeg er helt ærlig ganske stolt over den nedgangen jeg har gjort. Ikke bare har jeg flyttet, fått ny jobb, gått ned mye i vekt OG fått ny kjæreste, jeg har rett og slett begynt å bli fornøyd med livet. 

Fremdeles har jeg et vanskelig forhold til egen kropp, men det kommer seg. Målet er å gå ned en god del mer, men jeg orker ikke å stresse med dette. For første gang på mange år var jula 2015 den jula hvor jeg virkelig følte jeg kunne kose meg. Jeg valgte å kose meg med julematen, stemningen, menneskene og i det hele tatt. Jeg turte til og med å spise litt godteri foran de andre, dette har alltid vært en tabu for meg. Og ja, selvfølgelig begynte jeg på igjen med gode rutiner og mine 10 000 skritt så fort 1. juledag var over. Og til min glede gikk jeg ikke opp en eneste kilo i jula.

Problemet er at min brors samboer tydeligvis har blitt veldig komfortabel i mitt selskap, og tror tydeligvis at hun kan si i grunn det som passer henne. Og dette begynner å dra ned inntrykket jeg har hatt av henne. Det er nå så, men jeg har veldig vanskelig for å vite hva jeg skal svare henne. Det begynte med små stikk som "skal du virkelig spise den poteten" og "er du virkelig ikke mett snart", selv om jeg virkelig ikke spiste noe mer enn de andre (hun satt fremdeles og spiste maten sin da hun sa dette). 1. juledag dro hun meg til side og sa: "har du tenkt over at det du spiser er grunnen til at du har blitt så stor?". Videre fortsatte hun: "jeg kan hjelpe deg, jeg er tross alt PT". Det eneste jeg klarte å si var at jeg ikke ønsket hennes hjelp og at jeg helt ærlig ikke synes hun har noe med hvordan jeg ser ut. Jeg var ikke sint, jeg prøvde å si dette så høflig som mulig, men jeg må innrømme at jeg ble litt såret og flau over hele situasjonen. Vekt og kropp er et ekstremt sårt og vanskelig tema for meg.

I etterkant av dette har hun sagt til min bror at jeg ikke liker henne, hvilket ikke er sant, og jeg fikk en rasende telefon fra min bror her om dagen hvor han i affekt skrek til meg "du kan ta den feite ræva di og dra dit pepper'n gror, skulle ønske at eksen din drepte deg da han hadde sjansen". For meg er reaksjonen ikke bare voldsom, men ute av alle proporsjoner. Det merkelige er jo at alle har lagt merke til min vektnedgang, også hans samboer, så hvorfor tror hun at jeg virkelig trenger hennes hjelp? Jeg har heller tatt i mot hjelp fra min lege og PT (som ikke er er en del av familien). 

Nå sitter jeg her i sjokk. Min eks prøvde så godt han kunne å ta mitt liv da han truet meg med kniv. Jeg var nødt til å bo på krisesenter i periode nettopp fordi det var fare for mitt liv. Dette vet min bror så altfor godt. Og jeg aner nå ikke hva jeg skal gjøre. For jeg er glad i min bror, men det han nå har sagt gjør at jeg har det så vondt at jeg nesten ikke får puste. Det gjør så vondt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva ville dere ha gjort? Jeg er så fortvila.

Nå liker jeg personlig folk som er direkte og sier hva de mener(da vet en jo hvor en har dem uten å måtte tolke og analysere:-)

Så syns ikke din brors samboer gikk over streken.Mest sannsynlig er hun glad for at du har gått ned så mye,og vil vel ikke at du igjen går opp.At du er nærtagende ifh kropp osv skjønner jeg! Men tenker at du nok virket litt uhøflig i måten du svarte henne på? At du ikke trengte hennes hjelp,at hun ikke har noe med osv.Hvis hun viste omsorg så er det ikke hyggelig å bli avvist på akkurat den måten.

Uansett er det broren din som raknet helt her.Det han sa var utrolig stygt.Hvorfor han mistet hodet så til de grader er vanskelig å forstå.Får jo liksom være måte på å forsvare en såret samboer.

Du bør nok snakke med henne.Vær ærlig? Fortell at du ble lei deg,men skjønner at hun mente det godt? Hun har kanskje skjønt at hun må trå litt varsommere,så syns du skal skvære opp med henne.

Tilslutt : gratulerer med vektnedgangen,og lykke til videre! :-) Godt du kom deg ut av forholdet også.Stå på!

[Gjest cheshirecat]

Ikke ring! Da blir det lett "hun sa" og "jeg sa" .. Du er ufattelig flink til å ordlegge deg skriftlig. Hovedinnlegget er saklig og rasjonelt. Du har også forsøkt å belyse fra flere sider enn bare din. Så sett deg ned å bruk en time eller to på å skriv til dem begge. Akkurat like nøkternt som du har gjort her. Forklar at du forstår at kjærestens intensjoner er bare gode, dog har du endelig klart å ta kontroll over situasjonen selv og det er en viktig prosess for deg å få fortsette å "styre skuta" sjøl. Ikke ripp så mye opp i at hun kommenterte hva du spiste, ettersom du allerede har fått frem det poenget (slik jeg forsto deg..?) og det vil oppfattes som at du "skyter" mot henne (hun/de fremstår som veldig sint og sårbar akkurat nå..) du kan avrunde med at du er veldig glad i din bror og synes det er kjempetrist når det er dårlig stemning mellom dere. At du ble veldig lei deg over kommentaren han sa på telefonen og håper han har forståelse for det, ettersom han vet hvor tungt dette har vært for deg. For å rekke ut ei hand til kjæresten kan du jo si at viss du sliter lenger frem i tid med motivasjon osv, Vil du gjerne ha mulighet til å støtte deg på henne, med tanke på at hun har mye kompetanse på dette området, og/eller at du vurderer å begynne å trene mer aktivt, og tar gjerne imot tips og råd.. Når du har skrevet dette brevet, som har to hensikter: 1.) gi deg sjelefred 2.) rydde opp i forholdet med din bror.. Så skal du jobbe med din egen selvrespekt og grensesetting. At din bror tror han kan snakke til deg på den måten er helt ufattelig. At du har hatt en eks som har kjørt deg så langt ned er også et tegn på at du kanskje er den "snille greie" som setter andre først og segselv sist. Overspising er en form for rus for å undertrykke kjipe følelser. Akkurat som alkohol, narkotika osv. Du har latt degselv "forfalle" mest sannsynlig fordi du har ikke prioritert segselv. Det skal du jobbe med nå. Trekk deg litt unna både broren din og hans kjæreste, og ALLE som behandler deg på en nedlatende måte. Men gjør det på en ryddig måte. Ikke skap noen krig. Det er enormt energikrevende, og akkurat nå skal du bruke den energien på DEGSELV. Du skal ilkke bare jobbe med å gjøre kroppen sterk men også psyken. 

[Invicta]

Jeg blir sjokkert og sint på dine vegne, og mener at det er opp til dem å skvære opp i dette. Du har ikke gjort noe galt. Folk som har så lite selvkontroll at de kan si slike ting som din bror sa til deg, er det utrolig vanskelig å respektere.

Jeg hadde sendt en sms om at det han sa var utrolig stygt og at han skyldte meg en unnskyldning. Fram til den kom kunne han bare behandle meg som han ønsket meg, dvs som om jeg var død.  Null kontakt. 

[Gjest cheshirecat]

2 minutter siden, Invicta skrev:

Jeg blir sjokkert og sint på dine vegne, og mener at det er opp til dem å skvære opp i dette. Du har ikke gjort noe galt. Folk som har så lite selvkontroll at de kan si slike ting som din bror sa til deg, er det utrolig vanskelig å respektere.

Jeg hadde sendt en sms om at det han sa var utrolig stygt og at han skyldte meg en unnskyldning. Fram til den kom kunne han bare behandle meg som han ønsket meg, dvs som om jeg var død.  Null kontakt. 

Jeg er faktisk enig i dette og ville mest sannsynlig reagert på samme måte, men har på følelsen at dette ligger LAAAANGT unna hva som føles riktig for T.S sitt handlingsmønster.. Når noen ("ny" i familien tilogmed) - kan sitte i familieselskap å kommentere hva du spiser (foran familiemedlemmene dine ..????!!) og du klarer å beholde roen, når samme person tar deg tilside og belærer deg om noe du har slitt så mye med - og du fortsatt bevarer roa - tipper jeg du egentlig har blitt overkjørt så mange ganger at både du og omgivelsene tar for gitt at det er sånn det skal være.. 

[Invicta]

4 minutter siden, cheshirecat skrev:

Jeg er faktisk enig i dette og ville mest sannsynlig reagert på samme måte, men har på følelsen at dette ligger LAAAANGT unna hva som føles riktig for T.S sitt handlingsmønster.. Når noen ("ny" i familien tilogmed) - kan sitte i familieselskap å kommentere hva du spiser (foran familiemedlemmene dine ..????!!) og du klarer å beholde roen, når samme person tar deg tilside og belærer deg om noe du har slitt så mye med - og du fortsatt bevarer roa - tipper jeg du egentlig har blitt overkjørt så mange ganger at både du og omgivelsene tar for gitt at det er sånn det skal være.. 

Enig. Håper imidlertid TS leser dette og ser at det er helt borti natta å behandle andre sånn. 

Og til dere som skriver "det var sikkert fordi samboeren følte seg såret" eller på andre måter forsøker å legitimisere slik respektløs behandling av TS - kutt ut! Det er ikke hun som skal forstå,  skvære opp eller tåle! Her er det noen nære familiemedlemmer som har behov for å lære om respekt,  og som sannsynligvis har fått trå over TS grenser så mange ganger at de ikke lenger anerkjenner at de finnes. 

[Gjest cheshirecat]

9 minutter siden, Invicta skrev:

Enig. Håper imidlertid TS leser dette og ser at det er helt borti natta å behandle andre sånn. 

Og til dere som skriver "det var sikkert fordi samboeren følte seg såret" eller på andre måter forsøker å legitimisere slik respektløs behandling av TS - kutt ut! Det er ikke hun som skal forstå,  skvære opp eller tåle! Her er det noen nære familiemedlemmer som har behov for å lære om respekt,  og som sannsynligvis har fått trå over TS grenser så mange ganger at de ikke lenger anerkjenner at de finnes. 

Dette! 

[AnonymBruker]

Uff. Dette var så trist å lese.

Samboeren til broren din burde unne deg å kose deg litt, når hun har sett hvor flink du er. Regner med at hun og vet at du her PT, så det var helt unødvendig å nevne at hun og var det. Min søster er også PT, men maser ikke på verken meg eller min svigerinne, som i perioder også har hatt PT. Når det kommer til sånne ting, er det så mye bedre å få hjelp av en utenforstående. Spesielt for deg som sikkert må jobbe mye med det psykiske også. Det er ting man rett og slett ikke vil bruke familie på, uansett hvor nær man er. Men som noen her sier, ta en prat med henne, om du føler deg komfortabel med det. Fortelle henne at du ønsker å ha et godt forhold til henne, men at det da er visse ting hun må slutte med. Hun er ikke på jobb når hun er sammen med deg.

Og så må jeg gjenta det som alle her sier. Problemet er broren din. Hadde min bror sagt noe sånt til meg hadde jeg blitt rasende. Av egen erfaring vet jeg at når jeg prøver å snakke med noen når jeg er sint på dem, overhøvler jeg dem. De har ikke kjangs til å forsvare seg. Det blir rett og slett ikke en god samtale. Nå høres det ut som du er en mye mildere person enn meg. Kanskje broren din er mer som meg  Uansett har jeg flere ganger valgt å skrive et brev (som flere her anbefaler) når jeg har blitt sint. Det er bare supert. For det første får du ned dine egne tanker og ser dem. Da kan det være lettere for deg å sortere dem og se hva som virkelig er problemet. For det andre får broren din lest dem i ro når han er alene (dette er til han, ikke samboeren hans!). Han får tid til å tenke. Det appellerer nok mye mer til følelsene å få noe skrevet. Jeg har ihvertfall hatt gode samtaler etter å ha skrevet brev. Jeg har også fått svar på brev. Det gjør et mye dypere inntrykk.

Om dette blir vanskelig, kan også tiden hjelpe noe, ved at du en periode ikke har mer kontakt enn vanlige familietilstelninger. Nærheten forsvinner litt da, men samtidig klarer man å ha det fredelig og hyggelig når man er samlet.

Lykke til videre, både med å ta opp problemet og vider vektnedgang.

Anonymkode: 72cd1...bb4

[SPOCA]

Takk for svar.

Hele grunnen til at jeg har skrevet innlegget er nettopp fordi jeg mener det er helt feil å kommenteres andres kropp, slik samboeren til min bror gjorde. I tillegg mener jeg selvsagt at måten min bror snakket til meg på var rett og slett helt bak mål.

Jeg er ikke helt enig i at jeg lar meg tråkke på, det er jo nettopp derfor jeg sa i fra til min brors samboer - og det er også derfor jeg klarte å komme meg ut av et voldelig forhold. Det er dog to vidt forskjellige situasjoner, med helt forskjellige utfall. 

Jeg vil derimot karakterisere meg som en sterk person som aldri har latt meg bli tråkket på. Hadde jeg vært en som lot meg tråkke på så hadde jeg antagelig vært i forholdet ennå. Jeg klarte å komme meg ut uten hjelp fra andre, men det var også mitt store problem: jeg var sammen med en mann som gikk fra å være "verdens snilleste" til å plutselig stå der med kniv og true meg for livet. Det skulle ikke mer enn én voldsepisode til, men det gjorde dessverre sitt. At han var svært psykisk ustabil er noe jeg ikke visste før i etterkant (at han hadde litt psykiske problemer som angst var nå en ting, at det skulle eskalere så til de grader hadde jeg aldri trodd). Han lurte ikke bare meg, han klarte å lure oss alle, også min bror og mine foreldre. For å være helt ærlig: i den situasjonen hvor jeg kom meg ut av forholdet hadde jeg ikke ressurser til å ta vare på meg selv, jeg hadde mer enn nok med å i det hele tatt overleve. Det var én voldsepisode, men dette første til at jeg måtte rømme til krisesenteret og i denne tiden truet meg han meg slik at jeg var redd for mitt liv. Og det var i denne tiden, hvor jeg følte at jeg mistet kontrollen over livet mitt, at det også gikk ut over kroppen.

Jeg er derfor grunnleggende uenig i at jeg har latt meg overkjøre, og jeg blir faktisk litt småprovosert av at man prøver å fremstille meg som en liten nikkedukke som har latt seg bli et voldsoffer. Kroppen min er én ting, det er ingen tvil om at jeg burde gjort ting annerledes, og ja, jeg er kanskje min største fiende når det gjelder egen kropp, men jeg skal ikke ha på meg at jeg valgte å bli utsatt for vold. Det er ikke min feil at min eks var en voldelig og brutal mann. 

Det at jeg klarer å bevare roen har ingenting med at jeg er vant til å bli overkjørt. Jeg har ingen problemer med å stå opp for meg selv og den jeg er. Jeg liker kanskje ikke kroppen min, men det er heldigvis noe jeg har lært av det jeg har opplevd og det er at det nytter ikke å legge seg ned og synes synd på seg selv. Derimot har jeg lært meg at det kommer ingenting godt ut av å svare tilbake midt i et familieselskap, og spesielt ikke på selveste julaften. Jeg hadde egentlig tenkt til å ta opp dette opp, men da hun nok en gang kom med sin upassende kommentar (ja, jeg finner det svært upassende å kommentere min kropp) ble jeg faktisk litt paff. Og det må være lov til å bli tatt på senga uten å bli beskyldt for å la seg overkjøre.

Og det er nettopp her jeg står nå. Jeg har tenkt til å ta dette opp med både min bror og min brors samboer. Jeg mener ikke det er greit å kommentere andres kropp, og jeg synes virkelig ikke det er greit av min bror å si det han sa. At jeg finner situasjonen fortvilende og vanskelig er derimot ikke noe jeg skal legge skjul på, rett og slett fordi jeg virkelig ikke hadde trodd jeg skulle komme opp i en slik situasjon i min egen familie. Jeg har alltid hatt et godt forhold til min bror, så dette har kommet kastet på meg. Det er heller ikke vanlig i min familie å oppføre seg slik, og min bror har aldri vært noe annet enn en snill og god storebror. Jeg kan aldri huske han har sagt noe stygt til meg, og det var også han som hjalp meg i tiden etter jeg kom meg ut av det voldelige forholdet. Dette er jeg selvsagt evig takknemlig for, han var en støtte i en svært vanskelig tid. Og dette gjør hele situasjonen ekstra sår for min del.

Endret 9. januar 2016 av SPOCA

[Gjest Dwight]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld meg men hun spiser da ikke sånn mat nå lengre, Er da en grunn til at hun har gått ned i vekt såpass mye! Må da vel ha lov til å skeie ut i julen selv om hun enda er overvektig og så fortsette etterpå igjen? Alle klarer vel ikke å slanke seg hele tiden uten å skeie ut. Selv har jeg slanket meg 70 kg, tenk på det du ! Og det ved så skeie ut av og til også! Med både godterier og usunn mat, men jeg har da gått ned uansett.

 

Du minner meg sykt om ei venninne jeg hadde som kommenterte på en av skeie-ut dagene mine at ,ikke rart jeg var tykk, når jeg trykket i meg burgere HELE tiden. Hele tiden? Hva faen vet andre om det er hele tiden når jeg akkurar den dagen spiser en burger ute etter å ha gått ned 30 kg! Ja jeg var 140 kg og er nå 70 kg og det ved å skeie ut her og der, men å ha et sunt kosthold i hverdagen!!

• Sorry utbruddetmen blir så provosert da jeg også møtte fordommer som feit om jeg så mye osm rørte en sjokolade. Er det rart hun ikke tør spise en sjokolade blant folk. Det er faktisk slike holdninger osm gjør at man spiser i det skjulte og kanskje overspiser mens man er alene.

Anonymkode: b98b5...f1c

Igjen, hun manglet evnen å si det fint og hun skulle tatt det på tomannshånd. Hun har lovt til å være bekymret, men ikke alt trenger å bli snakket om spesielt i plenum. 

Jeg selv ville aldri kommentert eller tenkt tanken, på den måten du sier så de tankene kan du legge fra deg. Det er mange grunner til at man forblir stor, går opp i vekt, går ned og såklart trenger man å kose seg innimellom. Cluet er innimellom. Samboeren kan ha nevnt det fordi hun ikke ønsket at TS skulle ødelegge for seg selv. Feil måte å si det på, men jeg forstår ikke hvorfor TS fokuserer på dette kontra bemerkningen broren kom med.