Stedatteren er så klengete på faren sin..

[AnonymBruker]

Dette har startet nå de siste månedene.. Hun er tolv år..

det virker som at hun syns synd i pappaen og at han ikke får nok kjærlighet fra oss andre.. Ringer venninnene på døra så blir hun ikke med ut/inviterer ikke inn fordi hun skal være med pappa. Hun sitter bokstavelig talt oppå han fra vi er ferdig med middagen til hun legger seg.. Når vi spiller spill, passer hun på å prøve å hjelpe han om han står fast selv om det ikke er lagspill.. I tillegg er hun veldig hjelpsom KUN når det gjelder pappaen.. Hun flytter seg fra godplassen hans i sofaen dersom han kommer.. Henter drikke og sånn til han og stryker han i håret osv.. Det virker for meg, og broren på 15 som også reagerer på dette, at hun leker at han er kjæresten hennes.. 

I tillegg så er hun rett på faren dersom han prøver seg på å gi noen av de andre to barna litt oppmerksomhet.. For eksmpel om han skal lese bok på sengen til vårt felles barn, så er hun på rommet med det samme.. Eller om far går opp for å snakke litt med eldstemann, så kommer hun like etter..  Og jeg kan bare glemme noe som helst slags nærkontakt før hun er i seng.. 

Er dette sunt?? Hva er det som gjør dette?? (Jeg mistenker at mor snakker dritt om faren så barna hører på, og at hun dermed synes synd i pappaen sin) 

De er hos oss annenhver uke og mer enn det.. Hun er ikke slik hos moren.. 

Anonymkode: 21c0e...6c3

[Gjest Ms. Daisy]

Hun er 12!! Du er klar over at hun er på vei inn i en ekstremt sårbar periode i livet. Føler seg nok ikke helt trygg.  Hva med at far og datter har en dag der det kun er de to som finner på noe? Hun er hos dere annenhver uke - da kan de f.eks gjøre noe bare de to.

[Gjest snoopy_93]

Jeg var ekstremt pappadalt da jeg var barn og tenåring. Pappa var helten, en jeg kunne snakke med om alt og gjøre ting sammen med. 

Men jeg var aldri så klengete som det du beskriver i din situasjon, ts! Har du forsøkt å snakke med mannen om det? Hint litt frempå at du også kanskje trenger litt nærhet selv om det er hans uke med barna. 

En kan jo ikke slutte å være kjærester de ukene barna er der kun fordi 12åringen klengete og suger all oppmerksomhet. 

Hvordan er det i jula og i ferier osv? Er det like ille da? 

Jeg tenker også at det må være sårt for de andre ungene at bare den ene får oppmerksomhet.

[EvaLena]

Datteren min sa at når hun ble stor, så skulle hun gifte seg med pappa. Barn kan faktisk få følelser for foreldrene og da spesiellt jenter.

Dette snakket jeg med lege om og det var han som sa at barn KAN ha en sånn periode i livet.

 

[Calleia]

Jeg syntes dette virker overdrevent mye. Er hun sjalu? 

Jeg er en type person som ikke orker slik "dulling". Barn skal være barn, og ikke en venn/venninne av foreldrene. De skal leke, og omgås andre barn. Det er rett og slett ikke sunt eller utviklende for henne å gjøre slik som du beskriver.. Ikke minst så tror jeg at jeg selv hadde blitt gal av å hatt det slik hjemme... 

Her må du bare snakke med pappaen.  Få han til å forklare henne hvordan det er naturlig at kjærester har det sammen , og hvordan det er naturlig at far/datter har det sammen.  Det SKAL ikke være det samme! 

[AnonymBruker]

Jeg hadde motsatt periode som datteren din da jeg var 12, jeg var LIVREDD for at pappa skulle voldta meg, dope meg ned eller noe annet seksuelt. Sjekket om klærne mine var på likt om morgenen, gjemte ting på strategiske steder for å ha bevis når jeg våknet.

 Må presisere at han aldri, aldri, aldri var "ekkel" eller noe slikt, dette var kun i hodet mitt og jeg var superskeptisk til ham, noe jeg tror syntes var veldig sårende. Det gikk heldigvis over ganske raskt.

Leste meg til at dette er ganske vanlig når man begynner å komme i puberteten og man endrer seg fysisk og psykisk, blir mer obs på forandringer i seg selv og derfor føler at alle andre ser annerledes på deg.

Ville ha ignorert det for nå, og heller få ham til å si ifra selv type "Du vennen, jeg synes det er veldig koselig at du vil sitte i fanget etter middag, men det blir litt vanskelig for pappa å *insert passende grunn her*" eller når hun kommer inn ved leggetid til de andre si "om du kan velge en film/bok/spill til jeg er ferdig, så kan vi tre (TS inkl) finne på noe gøy når søsknene dine har sovnet".

Det går over

Anonymkode: a03c8...8ed

[Mrs.Under]

Har du snakket med mannen din om dette? Hvordan opplever han dette? Det er han som må sette grenser for dette om han syns det  går for langt i forhold til hvordan hun oppfører seg mot han.

Jeg tror du skal ta det med ro, hun er i en sårbar periode av livet hvor veldig mye skjer i kropp og hodet, og kanskje der det nærkontakt og bekreftesle fra pappa som er det viktigste for henne nå. Men igjen, snakk med mannen din om hvordan han opplever dette.

[Shai]

Jeg forstår at dette kanskje er problematisk for deg som stemor, at du føler på en mangel på nærkontakt. Men det du må huske på er at hun bare er 12 år, og at hun kun er hos faren annenhver uke. Det er helt normalt å være litt pappadalt i barndom og tidlig tenår, jeg tror virkelig ikke det er noe å bekymre seg for. Hun er glad i faren sin, og det er jo bare fint. Du har jo en uke med kjæresten din når hun ikke er der, og ettersom barn alltid kommer først for foreldre, tror jeg du bare må finne deg i å bli litt nedprioritert den uken datteren er der.

[Gjest MadameDeRosa]

Slapp av, det er en fase. Det vil gå over, og kanskje føler hun for å ha faren litt ekstra siden hun ser han kun annenhver uke. Kanskje litt far/datter-tid sammen bare de to av og til hadde hjulpet? F eks at de to tok en dag i svømmehallen eller gjorde noe annet gøy sammen, litt kvalitetstid for far og datter? 

Endret 8. januar 2016 av MadameDeRosa

[AnonymBruker]

12 år er ganske gammelt til å oppføre seg slik. Reagerer ikke pappa på dette? En unormal utvikling er ikke heldig, særlig når man snart går inn i tenårene, og vennskaps-relasjoner vanligvis står i høysetet. Har hun kommet i konflikt med venninnene sine? Siden hun hverken vil be de inn eller gå ut med de?

Anonymkode: 65ec1...b2c

[Barenzrotta]

Slik du forklarer henne virker hun usikker,nå vet ikke jeg hvor gammelt deres felles barn er. Men hun kan faktisk være redd for at pappa ikke er like glad i henne som i de andre søsknene. Hun trenger nok oppmerksomheten, bekreftelsen og tilbakemeldinger om at de tingene hun gjør er bra. :-) 

Annenhver uke er jo egentlig mye å ta igjen for barn...og redselen og frykten for å miste bånd og tilhørighet er stor.  Identitet er også viktig i den alderen. 

 

[MapleSirup]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette har startet nå de siste månedene.. Hun er tolv år..

det virker som at hun syns synd i pappaen og at han ikke får nok kjærlighet fra oss andre.. Ringer venninnene på døra så blir hun ikke med ut/inviterer ikke inn fordi hun skal være med pappa. Hun sitter bokstavelig talt oppå han fra vi er ferdig med middagen til hun legger seg.. Når vi spiller spill, passer hun på å prøve å hjelpe han om han står fast selv om det ikke er lagspill.. I tillegg er hun veldig hjelpsom KUN når det gjelder pappaen.. Hun flytter seg fra godplassen hans i sofaen dersom han kommer.. Henter drikke og sånn til han og stryker han i håret osv.. Det virker for meg, og broren på 15 som også reagerer på dette, at hun leker at han er kjæresten hennes.. 

I tillegg så er hun rett på faren dersom han prøver seg på å gi noen av de andre to barna litt oppmerksomhet.. For eksmpel om han skal lese bok på sengen til vårt felles barn, så er hun på rommet med det samme.. Eller om far går opp for å snakke litt med eldstemann, så kommer hun like etter..  Og jeg kan bare glemme noe som helst slags nærkontakt før hun er i seng.. 

Er dette sunt?? Hva er det som gjør dette?? (Jeg mistenker at mor snakker dritt om faren så barna hører på, og at hun dermed synes synd i pappaen sin) 

De er hos oss annenhver uke og mer enn det.. Hun er ikke slik hos moren.. 

Anonymkode: 21c0e...6c3

På hvilken måte er dette relevant?

Hun er i full fart på vei inn i et av livets vanskeligste faser. Hun trenger tydeligvis ekstra kontakt med Pappaen sin nå. Jeg synes du skal respektere behovene hennes.

Endret 8. januar 2016 av MapleSirup
skrivefeil

[MapleSirup]

1 time siden, snoopy_93 skrev:

Jeg var ekstremt pappadalt da jeg var barn og tenåring. Pappa var helten, en jeg kunne snakke med om alt og gjøre ting sammen med. 

Men jeg var aldri så klengete som det du beskriver i din situasjon, ts! Har du forsøkt å snakke med mannen om det? Hint litt frempå at du også kanskje trenger litt nærhet selv om det er hans uke med barna. 

En kan jo ikke slutte å være kjærester de ukene barna er der kun fordi 12åringen klengete og suger all oppmerksomhet. 

Hvordan er det i jula og i ferier osv? Er det like ille da? 

Jeg tenker også at det må være sårt for de andre ungene at bare den ene får oppmerksomhet.

Noen timer på ettermidagen annenhver uke så klarer man fint å la være å klenge på kjæresten sin!

Man er da voksen. Her er det en tolvåring sm blir kritisert for det som TS selv ønsker mer av!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, MapleSirup skrev:

På hvilken måte er dette relevant?

HUn er ful fart på vei inn i et av livets vanskeligste faser. Hun trenger tydeligvis ekstra kontakt med Pappaen sin nå. Jeg synes du skal respektere behovene hennes.

Behov.. Mange 12-åringer er veldig kapable til å forstå sine egne handlinger. De kan også lett være manipulerende og ekstremt sjalue. I dette tilfellet syntes jeg faktisk at nærkontakten burde blitt litt begrenset.. Jeg tror hun har et eierskap til pappaen, og hun vil ha han alene. Det hun må lære er å dele.. 

Anonymkode: 380be...c90

[MapleSirup]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Behov.. Mange 12-åringer er veldig kapable til å forstå sine egne handlinger. De kan også lett være manipulerende og ekstremt sjalue. I dette tilfellet syntes jeg faktisk at nærkontakten burde blitt litt begrenset.. Jeg tror hun har et eierskap til pappaen, og hun vil ha han alene. Det hun må lære er å dele.. 

Anonymkode: 380be...c90

Ettersom dette er en fase, så får hun da bare være i fred med den.

Å bli avvist nå kan være veldig ødeleggende. Jeg tror ikke du finner noen eksperter som mener at hun må settes på plass her. Det er evt far som rolig og forsiktig setter grenser samtidig som han forsikrer henne om kjærlighet etc. Ikke TS..

TS sine kjærestebehov har ingenting med dette å gjøre annet enn en usunn form for konkurranse om oppmerksomheten.

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette har startet nå de siste månedene.. Hun er tolv år..

det virker som at hun syns synd i pappaen og at han ikke får nok kjærlighet fra oss andre.. Ringer venninnene på døra så blir hun ikke med ut/inviterer ikke inn fordi hun skal være med pappa. Hun sitter bokstavelig talt oppå han fra vi er ferdig med middagen til hun legger seg.. Når vi spiller spill, passer hun på å prøve å hjelpe han om han står fast selv om det ikke er lagspill.. I tillegg er hun veldig hjelpsom KUN når det gjelder pappaen.. Hun flytter seg fra godplassen hans i sofaen dersom han kommer.. Henter drikke og sånn til han og stryker han i håret osv.. Det virker for meg, og broren på 15 som også reagerer på dette, at hun leker at han er kjæresten hennes.. 

I tillegg så er hun rett på faren dersom han prøver seg på å gi noen av de andre to barna litt oppmerksomhet.. For eksmpel om han skal lese bok på sengen til vårt felles barn, så er hun på rommet med det samme.. Eller om far går opp for å snakke litt med eldstemann, så kommer hun like etter..  Og jeg kan bare glemme noe som helst slags nærkontakt før hun er i seng.. 

Er dette sunt?? Hva er det som gjør dette?? (Jeg mistenker at mor snakker dritt om faren så barna hører på, og at hun dermed synes synd i pappaen sin) 

De er hos oss annenhver uke og mer enn det.. Hun er ikke slik hos moren.. 

Anonymkode: 21c0e...6c3

Enig med de som skriver at dette er en fase.Ser noen linhetstrekk fra både egen datter og tidligere stedatter her.Det vil gi seg etter en tid.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, MapleSirup skrev:

Ettersom dette er en fase, så får hun da bare være i fred med den.

Å bli avvist nå kan være veldig ødeleggende. Jeg tror ikke du finner noen eksperter som mener at hun må settes på plass her. Det er evt far som rolig og forsiktig setter grenser samtidig som han forsikrer henne om kjærlighet etc. Ikke TS..

TS sine kjærestebehov har ingenting med dette å gjøre annet enn en usunn form for konkurranse om oppmerksomheten.

Tror du du finner en ekspert som mener det er sunt at andre søsken settes i andre rekke? Dette handler ikke om avvisning , men om oppdragelse.. Hun MÅ lære at han er pappa til flere , og har kjæreste. Hun må skjønne at ikke alt dreier seg om henne!

Anonymkode: 380be...c90

[Gjest morhjertegod]

Jeg ville ignorert det, satset på at det kun er en epoke. Jenter er sårbare i denne perioden, hun ser pappan sin halve tiden, du og deres felles barn ser han hver dag. Kanskje det ligger ting bak, ting hun sliter med (skole, venninder osv ). Kanskje hun alt senser din/deres reaksjon, og at hun da klamrer seg mer. Se det an en stund, la far og datter få tid sammen uten andre, ikke sikkert det er mer som skal til.

[:-) anna]

Dette bør jo far snakke med henne om. Ikke med det som mål å få slutt på det, men med det som mål å finne ut om hun er overdrevent bekymret for om faren har det bra.

Kanskje trenger hun å få ro i sjelen på at pappa for det første har det helt fint. Og for det andre som voksen er helt i stand til å ta ansvar for at han skal ha det fint selv. Hun trenger kanskje at det sies tydelig fra ham at det ikke er synd på pappa. At han har det supert og er lykkelig. Barn har en tendens til å ta ansvaret for å fikse ting de tror er problemer. Hun er jo i den alderen at hun er i ferd med å skjønne mer av voksenverden, men så skjønner de den egentlig ikke. Kanskje har hun hørt noe eller tenkt noe eller misforstått noe... hvem vet. 

Her bør far ta grep. For han har faktisk ansvar for at hun skal ha det bra. Og om hun mister nattesøvnen over bekymringer som hun ikke er moden nok til å håndtere så må det ordnes opp i. 

Datteren min har hatt litt samme tendensen. En periode syntes hun det var så leit å tenke på at jeg satt alene på stua, at hun stadig kom inn dit for å være sammen med meg, istedet for å gjøre det hun egentlig hadde lyst til. Da jeg oppdaga det hadde vi en prat der jeg fikk forklart henne at jeg faktisk hadde det helt fint på stua, og at jeg som voksen faktisk synes det er deilig med litt alenetid også av og til. Og at jeg uansett, om jeg hadde vært ensom, som hun fryktet, eller hadde det bra, som jeg hadde, ville hatt ansvaret for å gjøre noe med det selv. Da kunne jeg faktisk reist meg opp på de helt fungerende beina mine og kommet inn til henne en tur. Og at hun kan stole på at det ville jeg gjort.
Som voksen har jeg selv ansvar for å sørge for at jeg har det bra. Og det greier jeg fint. 

Kanskje bør han gjøre noe lignende. Han kan jo f.eks si at han synes det er superkoselig å være sammen med henne, men at når han ser at hun velger å være inne med han istedet for å gjøre noe med venner, så blir han litt bekymret. At han merker at hun tar ansvar for at han skal ha det bra, og det er en fin egenskap, men hun trenger det ikke. For han tar det ansvaret selv.
Og faktisk så gjør det at han blir litt bekymret for om hun velger bort det hun selv vil. Og at hun må huske på at han er voksen og tenker annerledes enn henne. Og at han ikke vil at hun skal venne seg til å alltid sette andre foran seg selv. Empati er kjempeviktig, og han blir stolt og glad av å se hun viser omsorg. Men hun er like viktig som alle andre. Og for han så er hun og søsknene hennes viktigere enn alle andre, så han synes det er kjempeviktig at hun skal ha det bra. Og det er faktisk hans jobb som pappa å passe på henne, ikke omvendt. det kan hun få gjøre når han blir nitti. Men akkurat nå kan hun stole på at han klarer det selv. 

 

[QueenOfTheSidewalk]

Det er ikke noe sjakktrekk for deg å sette grenser om det, hun kommer da til å bli enda verre og markere ovenfor deg at hun vet det er du som har satt grenser og at hun ikke liker deg. Det kan hende hun allerede synes du tar faren hennes fra henne og derfor er klengete.

La det være og ikke la deg irritere over det. Det går over etter en stund, særlig om du viser at det ikke plager deg.