Til dere som er fornøyde med ett barn og ikke ønsker flere

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har alltid tenkt på å få to barn. Nå har vi fått ei jente, og jeg føler meg veldig fornøyd med dette ene barnet! Men mannen ønsker fremdeles to, for han mener barna vil få glede av hverandre. Men mange søsken har ikke like interesser selv som voksne, og omgås kun fordi de må i selskaper. Har lest at mange mener at enebarn får en tung oppgave med å passe gamle foreldre etterhvert. Men hvis vi får to kan jo den ene finne ektefelle langt unna oss! Jeg tror at med én vil hun få ordentlig oppfølging og all vår oppmerksomhet. Jeg er urolig for å dele kjærligheten hennes med en annen, for jeg er så ufattelig glad i henne. Til dere som ønsker kun én - hvorfor ble det slik? Er dere fornøyde med valget?

Anonymkode: 5da99...193

[-Missi-]

Jeg har "bare" en, en sønn på snart 9. For meg var fødselen veldig traumatisk og jeg husker den svært godt enda i dag. Bare noen snakker om fødsel/tv programmer o.l er det som det knyter seg både i mage og underliv.

I tilegg gikk jeg og barnefar fra hverandre da min sønn var 3, for meg føles det feil å få barn med en ny mann. Vet at mange ikke synes det men for MEG føles det feil. Tanken på et nytt samboerskap som ender, og en ny 50/50 ordning hvor man føler man går glipp av halvparten av barnets liv, er ikke fristende.

Alikevell et sted i meg kunne jeg tenke meg en til, er fortsatt ung, så sånn sett god tid enda. Men jeg tror ikke jeg hadde taklet en ny fødsel og risikoen ved å "miste" et barn til 50/50 ordning igjen er for stor i mine øyne.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, -Missi- skrev:

Jeg har "bare" en, en sønn på snart 9. For meg var fødselen veldig traumatisk og jeg husker den svært godt enda i dag. Bare noen snakker om fødsel/tv programmer o.l er det som det knyter seg både i mage og underliv.

I tilegg gikk jeg og barnefar fra hverandre da min sønn var 3, for meg føles det feil å få barn med en ny mann. Vet at mange ikke synes det men for MEG føles det feil. Tanken på et nytt samboerskap som ender, og en ny 50/50 ordning hvor man føler man går glipp av halvparten av barnets liv, er ikke fristende.

Alikevell et sted i meg kunne jeg tenke meg en til, er fortsatt ung, så sånn sett god tid enda. Men jeg tror ikke jeg hadde taklet en ny fødsel og risikoen ved å "miste" et barn til 50/50 ordning igjen er for stor i mine øyne.

Bra begrunnet svar! Reflektert og modent valg. 

Jeg forstår deg så godt. Man vil ikke i gjennom det igjen, alt det der...svangerskap, en annen mann og med 70% risiko for brudd og 50/50 igjen..: det ville ha kun blitt stress og man mister seg selv.

Klok beslutning, Missi! 👍🏻🙂

Anonymkode: 6821e...9e7

[-Missi-]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra begrunnet svar! Reflektert og modent valg. 

Jeg forstår deg så godt. Man vil ikke i gjennom det igjen, alt det der...svangerskap, en annen mann og med 70% risiko for brudd og 50/50 igjen..: det ville ha kun blitt stress og man mister seg selv.

Klok beslutning, Missi! 👍🏻🙂

Anonymkode: 6821e...9e7

Takk ! Deilig med noen som forstår

[AnonymBruker]

17 minutter siden, -Missi- skrev:

Jeg har "bare" en, en sønn på snart 9. For meg var fødselen veldig traumatisk og jeg husker den svært godt enda i dag. Bare noen snakker om fødsel/tv programmer o.l er det som det knyter seg både i mage og underliv.

I tilegg gikk jeg og barnefar fra hverandre da min sønn var 3, for meg føles det feil å få barn med en ny mann. Vet at mange ikke synes det men for MEG føles det feil. Tanken på et nytt samboerskap som ender, og en ny 50/50 ordning hvor man føler man går glipp av halvparten av barnets liv, er ikke fristende.

Alikevell et sted i meg kunne jeg tenke meg en til, er fortsatt ung, så sånn sett god tid enda. Men jeg tror ikke jeg hadde taklet en ny fødsel og risikoen ved å "miste" et barn til 50/50 ordning igjen er for stor i mine øyne.

Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke kommer til å få flere barn også. Har godt samarbeid med pappaen, og det fungerer greit som det er nå, men jeg ønsker ikke denne situasjonen med flere. Ikke ønsker jeg å ha flere barn med flere fedre heller. Kunne jeg vært garantert et forhold som ikke røk, så kanskje jeg hadde vurdert det, men mest sannsynlig ikke. Alt man både ser og hører med "mine, dine våre", steforeldre, delte familier, halvsøsken osv - det er ingenting jeg ønsker verken for meg, far eller barnet mitt.

Og uansett så skal jeg ikke ha barn etter 35 (mitt valg, ikke noe galt med hva andre velger), og å finne rett mann og få barn på 2 år skjer uansett ikke. Så her blir det bare ett barn på meg.

Anonymkode: 5d11c...2ce

[ViljaH]

Hjertet ditt blir større for hvert barn, du får mer kjærlighet å gi. Så du vil ikke ta noe fra datteren du har.

Jeg har to barn, og det er bare nydelig å se hvor fint de har det sammen. De leker og tuller og koser seg. Nevøen min er enebarn, og jeg ser han har det litt ensomt hjemme iblandt. Han elsker å være med mine, da blir han litt storebror likevel.

Jeg vil si det er en større gave å gi din datter et søsken, enn å gi henne foreldrenes udelte oppmerksomhet.

[AnonymBruker]

Det viktigste er vel hva dere selv ønsker og mener egner seg i tilværelsen deres. Det er ingenting galt med å ønske å ha ett barn, og jeg synes det er synd at mange føler de må forklare et sånt valg. Det er både fordeler og ulemper med alt, og det er selvsagt ikke en garanti for at barna kommer til å ha et godt forhold om man velger å få flere, slik som du også selv påpeker. 

Jeg kjenner noen uten søsken som er fornøyd med egen tilværelse. De har hatt en fin oppvekst og ser ut til å få en god utdannelse og familieliv. 

Jeg kjenner enkelte uten søsken som er misfornøyd med egen oppvekst, muligens også litt bitre. 

Jeg kjenner mange med søsken som er fornøyd med oppveksten og har et godt forhold til hverandre. 

Jeg kjenner flere med søsken som har et dårlig forhold til søskene og antakeligvis heller ville ha vokst opp alene dersom de skulle ha hatt valget. 

Det er med andre ord ingen garanti for hva enn man velger. Det viktigste er nok å sørge for en trygg og fin oppvekst med dere foreldre som sterke rollemodeller, samt å lære barnet å trives med å være alene og underholde seg selv. Det siste er vel noe som kommer av seg selv, men det er nok sterkt påvirket av omgivelsene i oppveksten. 

Det med gamle foreldre synes jeg er et tåpelig argument. I dagens Norge er det ikke vanlig at barna engasjerer seg veldig mye i å ivareta gamle foreldre. Her er det gjerne offentlige instanser som er viktigst. Man har uansett ikke noe mindre ansvar for gamle og syke foreldre selv om man er alenebarn eller søsken. Jeg forstår likevel at selve byrden kan være vanskelig å bære helt alene og at man ikke har noen på sin side. Jeg synes uansett ikke at dette skal ha noen vesentlig betydning. 

Anonymkode: 97036...6a2

[AnonymBruker]

Vi fikk akkurat vårt første barn, og jeg har sagt til mannen sikkert hundre ganger i løpet av svangerskapet, fødselen og dagene etterpå at dette orker jeg aldri gjøre igjen. Nå som jeg har fått det hele litt på avstand tenker jeg at jeg kanskje kunne det likevel, men samtidig var svangerskap og fødsel en såpass stor belastning at jeg ikke vet om jeg tør. Dersom jeg kunne fått planlagt keisersnitt ved neste fødsel ville jeg ha ønsket meg mange barn, selv om keisersnittet var egenfinansiert. Jeg vet det er fare for komplikasjoner og smerter forbundet med keisersnitt også, men en fødsel skremmer meg mer. Jeg fikk ikke epidural under fødselen, og den eneste smertelindringen som ga merkbar effekt var spinalbedøvelse som kun fungerte i 1,5 timer og som sluttet å fungere før jeg gikk i aktiv fødsel. Hadde jeg hatt tilgang på mer smertestillende under fødselen hadde det nok virket mer overkommelig å gjøre det igjen, men slik ting er nå tror jeg dessverre ikke jeg tør. 

Anonymkode: 85a4e...677

[AnonymBruker]

Ts her. Synes det er så ufattelig vanskelig avgjørelse. Trenger ikke å ta den helt enda, men vet at mannen ønsker å begynne å prøve til våren. Jeg fødte i oktober og har store plager i underlivet fremdeles. Graviditeten gikk som en lek, men fødselen gikk ikke bra. Kan få keisersnitt neste gang, har allerede fått dette innvilget grunnet mange prosedyrefeil under fødselen. Føler meg nå veldig fornøyd med dette ene barnet vi har fått. Hun sover masse og er så utrolig god. Men uroer meg for om hun vil klandre oss for ikke å ha gitt henne søsken senere. Mannen min tror hun vil sette pris på et søsken som hun kan leke med på hytta eller på ferie. Men skal vi få en til grunnet det? Jeg kjenner kun ett enebarn på min alder, og hun er bitter for at hun er enebarn. Men hun har da fått ekstra søsken når hun giftet seg.

Anonymkode: 5da99...193

[AnonymBruker]

Synes man skal velge det som føles riktig for seg selv og sin livssituasjon. Det er ikke egoistisk å få bare ett barn, vi lever i en tid der ting ikke er like enkelt som før. Å oppfostre flere barn er ikke det samme som før i tiden, vi lever et mye mer aktivt liv som krever både tid og energi i tillegg kommer den økonomiske delen av å forsørge en stor familie. Hvor mye tid, overskudd og penger man har burde derfor være spørsmål man stiller seg når ønsket om flere små dukker opp, høres muligens kynisk ut men tror det vil lønne seg på sikt. Livet er ikke lett å forutse, det kan bli samlivsbrudd, man kan bli syk og få nedsatt inntekt, man kan få et sykt barn med større behov enn søskene osv. 

 

Anonymkode: 44b4b...7ea

[Schadenfreude]

Er barnet ditt bare tre måneder, TS? Isåfall er det ikke rart at du ikke orker å tenke på en til, herlighet!

Jeg har tre år mellom mine, og noe mindre kunne ddet ikke ha vært, for det tok såpass med tid før vi følte oss klare for nummer to. Faktisk var vi lenge ganske sikre på at det holdt med én.

Hvis jeg var deg, ville jeg bedt mannen roe ned litt. Si at du trenger litt mer tid til å komme deg etter fødsel, og at du ikke ønsker å ta en avgjørelse ennå. Det sies vel at kroppen bruker ett år på å komme seg tilbake til normalen etter fødsel.

Når det er sagt, er jeg enig med ViljaH lenger opp: det blir dobbelt så mye kjærlighet. Og at søsken er en bedre gave enn udelt oppmerksomhet. Hvis forholdene ligger til rette for det, altså. Det er det jo ikke alltid det gjør.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Synes det er så ufattelig vanskelig avgjørelse. Trenger ikke å ta den helt enda, men vet at mannen ønsker å begynne å prøve til våren. Jeg fødte i oktober og har store plager i underlivet fremdeles. Graviditeten gikk som en lek, men fødselen gikk ikke bra. Kan få keisersnitt neste gang, har allerede fått dette innvilget grunnet mange prosedyrefeil under fødselen. Føler meg nå veldig fornøyd med dette ene barnet vi har fått. Hun sover masse og er så utrolig god. Men uroer meg for om hun vil klandre oss for ikke å ha gitt henne søsken senere. Mannen min tror hun vil sette pris på et søsken som hun kan leke med på hytta eller på ferie. Men skal vi få en til grunnet det? Jeg kjenner kun ett enebarn på min alder, og hun er bitter for at hun er enebarn. Men hun har da fått ekstra søsken når hun giftet seg.

Anonymkode: 5da99...193

Dersom det er slik du føler det syntes jeg dere skal la tanken om flere barn ligge litt. Du fødte i oktober, og søsken behøver ikke være så veldig tette for å kunne ha glede av hverandre. Snakk med mannen og legg fra deg tanken om flere barn akkurat nå. Når kroppen er leget og du har fått det hele på litt avstand kan dere ta opp tråden igjen, og vurdere om dere ønsker flere barn på nytt. Ikke forhast deg inn i en avgjørelse du er usikker på. Du har nok tid. Det går fint å være enebarn, og det går også fint å ha søsken med noen års mellomrom. 

Anonymkode: 85a4e...677

[AnonymBruker]

Helt ærlig kjenner jeg ikke mange som har hatt lyst på flere barn når førstemann bare er tre måneder

La det ligge nå, og se på det om et års tid.

Anonymkode: e4515...333

[Gjest Badebuksa]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min har alltid tenkt på å få to barn. Nå har vi fått ei jente, og jeg føler meg veldig fornøyd med dette ene barnet! Men mannen ønsker fremdeles to, for han mener barna vil få glede av hverandre. Men mange søsken har ikke like interesser selv som voksne, og omgås kun fordi de må i selskaper. Har lest at mange mener at enebarn får en tung oppgave med å passe gamle foreldre etterhvert. Men hvis vi får to kan jo den ene finne ektefelle langt unna oss! Jeg tror at med én vil hun få ordentlig oppfølging og all vår oppmerksomhet. Jeg er urolig for å dele kjærligheten hennes med en annen, for jeg er så ufattelig glad i henne. Til dere som ønsker kun én - hvorfor ble det slik? Er dere fornøyde med valget?

Anonymkode: 5da99...193

Du finner fort ut at hjertet ikke har grenser for hvor mange personer man kan elske  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig kjenner jeg ikke mange som har hatt lyst på flere barn når førstemann bare er tre måneder

La det ligge nå, og se på det om et års tid.

Anonymkode: e4515...333

Jeg fikk lyst på barn da første var 1år og 8 mnd. Men det var mest hormonene som ville ha  

Anonymkode: 3b208...199

[Sushi]

Herregud, du har jo nettopp fått ett barn, selvfølgelig frister det ikke med nummer to ennå! Legg vekk hele diskusjonen en lang stund.

Når det er sagt så er jeg enig i at et søsken er den største gaven man kan gi et barn. Det betyr ikke at man skal få barn man ikke ønsker, selvsagt. 

[AnonymBruker]

Syns det er tidlig at mannen din "maser" om å prøve igjen! Skal du bli gravid igjen før du er ferdig med å amme? Det er en stor påkjenning for kroppen å gå gravid. Ei jeg kjenner ville ha to tette pga egen alder, og da hun ble gravid med nr 2 var minste enda baby og ble ammet. Hun måtte kutte ut ammingen fordi hun fikk sterke kynnere nesten hver gang hun ammet. La kroppen få komme seg, nyt babytida med jenta di. Så kan dere diskutere saken litt senere.

Når det gjelder at du ikke tenker vi ønsker å dele "kvoten med barnekjærlighet", så slutter jeg meg til det de andre her sier; kjærlighetspotten bare vokser, så hun vil være like elsket selv om hun får et søsken! Jeg følte da min eldste ble født at kjærligheten til ham fylte hele hjertet mitt, det var ikke plass til mer! Men da jenta kom noen år senere, var gutten like elsket som før og jenta like elsket som han var.

Og hvordan folk trives som enebarn både i oppvekst og senere, samt hvordan de trives i en søskenflokk er like uliikt som folkene selv.

Anonymkode: a2288...5f4

[AnonymBruker]

Syntes ikke du trenger å stresse med nr 2 når du nettopp har fått nr 1.

Ang. grunnen til at JEG ikke vil ha flere barn, så handler det om det samme som flere har nevnt allerede; at jeg ikke orker å få flere barn med en annen mann, da jeg og pappaen til barnet mitt gikk fra hverandre når barnet var baby. Vi samarbeider greit, men jeg orker ikke tanken på skulle ha barn med flere fedre hvor vi skal ha samværsavtaler o.l. I utgangspunktet har jeg alltid tenkt at hvis jeg fikk barn så skulle det få søsken, siden jeg ikke har søsken selv, men sånn ble/blir det altså ikke. Kan være barnet får halvssøken gjennom far, men altså ingen helsøsken

Anonymkode: 53dec...cae

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er urolig for å dele kjærligheten hennes med en annen, for jeg er så ufattelig glad i henne. 

Anonymkode: 5da99...193

Helt vanlig å bekymre seg over før nummer to kommer, men de fleste innser at det sitter oppi hodet for de klarer å være glad i to personer samtidig. Akkurat som du klarer å være glad i henne og mannen din, kjærlighetsboksen vokser.

Herregud, du fødte i oktober? Skjønner om mannen din er ganske irritert på deg om dagen. Det er som du nettopp har løpt en mil og setter deg ned ti minutter for å bestemme at du aldri skal løpe igjen. Bli nå kjent med jenta di og kos deg. 

Anonymkode: a37bb...f15

[Harlekin]

Jeg er enig med Vilja at det største du kan gi barnet ditt, er et søsken. Mye heller det enn en forelders oppmerksomhet hele tiden.

Det sagt, så synes jeg det er for tidlig å begynne med et nytt barn nå. Barnet ditt er jo bare 3 måneder! Og selv når hun nærmer seg året, er det fullstendig unødvendig å stresse med "to tette" - barna får likevel glede av hverandre selv om det er noen år mellom dem.