Sårt, ang økonomi og barn (gaver, store barn som forstår)

[AnonymBruker]

Hadde en episode her i ettermiddag. En venn av barnet mitt (11 år) kom innom med en forsinket julegave, og barnet mitt leverte sin gave tilbake. Mitt barn kommer da inn igjen og før gaven blir åpnet sier barnet at det nesten er flau over at hen får så store, fine gaver av sine venner, og så gav vi bare en liten ting tilbake. Jeg sier så at sånn er det jo bare, for vi har jo en litt annen økonomisk situasjon enn de fleste andre i klassen. Barnet sitter stille litt og så kommer det: Men du vet at du kan snakke med meg om det mamma? Du trenger ikke være redd for å si det til meg. 

Jeg svarte at jeg ikke er det, og at jeg også har nevnt det til de andre foreldrene i klassen, da jeg foretrekker dugnader siden jeg tror vi kanskje er de som har dårligst råd av de i samme klasse. Og så snakket vi bare litt rundt at mottakeren sikkert ble glad for gaven, og at man ikke skal sette verdier på gaver opp mot hverandre. 

 

Nå sitter jeg her i natten og klarer ikke helt å glemme samtalen. Barnet mitt er vant til å høre at "nei, vi kan ikke kjøpe dette nå, for vi har ikke råd", og "dette må vente til neste uke da jeg har mer penger". Jeg er litt usikker på hvorfor det ble sagt på en sånn måte, for jeg har ikke prøvd å skjule det. Jeg handler inn gaver til klassekamerater på ebay, og har et lite lager av dette som brukes til jul og bursdager. Vi har jo ikke råd til annet. Men det føles så sårt at barnet på en måte trøstet meg. Jeg ønsker ikke at barnet skal føle noe ansvar for dette. Og er nå litt bekymret over om dette er noe hen tenker på og bekymrer seg for. 

Barnet har blant annet nevnt for få dager siden at vi burde begynne å spare til hus. Og foreslo at den ekstrajobben jeg har som barnevakt annenhver uke (som gir 300 kr) skal legges inn i hussparing. Det er vanskelig å ha det slik, og jeg skjønner at barnet drømmer om stort hus som alle andre (ja, alle de andre 30 i klassen bor i hus, vi bor på et tettsted, så ingen blokker eller særlig med leiligheter). Jeg har prøvd å forklare at det ikke er penger igjen til å spare slik ting er nå. Og jeg er så glad for de 300 annenhver uke, for det betyr ekstra penger som ikke har noen plass i busjettet, feks. til en is ute, kinotur, hårpynt, e.l. 

 

Sitasjonen vår: Ung mor som ble syk da barnet var lite, går på nav, har søknad inne om ufør, ingen utsikter til bedre økonomi noensinne. Jeg skulle så inderlig gjerne gitt barnet mitt et bedre liv..

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver det her nå heller, men det satte igang noe i meg, at barnet har blitt så stort at det merker at jeg synes dette er vondt. 

Anonymkode: 6d838...86d

[tussi84]

Har du gått gjennom din økonomiske situasjon?

Har du mulighet for å leie noe billigere og mindre? Kutte ned på matkostnadene, bytte mobil abonnement til noe rimeligere etc?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, tussi84 skrev:

Har du gått gjennom din økonomiske situasjon?

Har du mulighet for å leie noe billigere og mindre? Kutte ned på matkostnadene, bytte mobil abonnement til noe rimeligere etc?

Alt er gjennomgått fullstendig, har hatt frivillig forvaltning av hele min økonomi hos nav siste året. Jeg får altså utbetalt matpenger, resten tar forvalteren seg av. Jeg lever på minstestønad og har gjort det i ti år, alle sparepenger gikk tapt da jeg har vært på sosialstønad i perioder mellom AAP og annet, og huset gikk tapt da jeg ikke hadde råd til å beholde det etter samlivsbruddet. Jeg har vært utrolig heldig som har så billig leilighet som jeg har (7000 for to soverom), ser leiligheter med et soverom ligger til rundt 7500-8000 nå. 

Jeg flyttet da nav krevde det for å starte utdanning, da doblet husleien min seg. Dessverre ble jeg dårligere etter å ha startet utdanningen (sikkert en bivirkning av å flytte bort fra all familie og all avslasting) så utdanningen er avbrutt og ufør neste steg. Kan ikke flytte tilbake igjen heller med et barn i 6.klasse som har bodd her i flere år nå. 

Hverken jeg eller forvalteren som har full oversikt over økonomien min ser at det noensinne vil bli noen bedring. Med ung ufør-tillegg vil jeg miste deler av bostøtten min, så jeg ender på 500 mer i måneden enn jeg har nå. 

Anonymkode: 6d838...86d

[kari2]

Du har et barn med empati, det er flott. Jeg skjønner at det er en tøff situasjon å være i, og at du vil gi barnet ditt et bedre liv. Men ta det fra en som har vært barnet i denne situasjonen; det jeg husker fra barndommen er ikke alle tingene jeg ikke kunne være med på, eller ikke fikk, men det jeg faktisk var med på, og fikk. Også husker jeg den fine, gode, og varme mammaen min.

Etterhvert kan jenta di ta en liten jobb, så hun får råd til mer av det hun vil ha eller gjøre, og etter det igjen kan hun begynne på skole og få stipend ( i Norge kan heldigvis alle det ), eller hun begynner å jobbe selv. 

Selv om hun snakket om dette i dag, så er det ikke sikkert hun føler noe ansvar. Kanskje hun bare ville strekke ut en hånd, eller si at du ikke skal skamme deg over situasjonen.

Det er trist å høre at du er syk og at det ikke er noen utsikt til bedre økonomi. Kan du få ung ufør? Det er i hvert fall litt mer. Ønsker deg alt det beste, og håper du får til å gi jenta di mange fine, nære øyeblikk!

[AnonymBruker]

7 minutter siden, kari2 skrev:

Du har et barn med empati, det er flott. Jeg skjønner at det er en tøff situasjon å være i, og at du vil gi barnet ditt et bedre liv. Men ta det fra en som har vært barnet i denne situasjonen; det jeg husker fra barndommen er ikke alle tingene jeg ikke kunne være med på, eller ikke fikk, men det jeg faktisk var med på, og fikk. Også husker jeg den fine, gode, og varme mammaen min.

Etterhvert kan jenta di ta en liten jobb, så hun får råd til mer av det hun vil ha eller gjøre, og etter det igjen kan hun begynne på skole og få stipend ( i Norge kan heldigvis alle det ), eller hun begynner å jobbe selv. 

Selv om hun snakket om dette i dag, så er det ikke sikkert hun føler noe ansvar. Kanskje hun bare ville strekke ut en hånd, eller si at du ikke skal skamme deg over situasjonen.

Det er trist å høre at du er syk og at det ikke er noen utsikt til bedre økonomi. Kan du få ung ufør? Det er i hvert fall litt mer. Ønsker deg alt det beste, og håper du får til å gi jenta di mange fine, nære øyeblikk!

Tusen takk for et trøstende innlegg. Nå begynte jeg igjen å gråte  Barnet har masse empati ja, men jeg ønsker jo ikke at hen skal oppdage hvor mye vi faktisk sliter. En bekymringsløs barndom er vel de vi alle ønsker å gi ungene våre.. 

Jeg vokste heller ikke opp med mye å rutte med, men det var nok mer vanlig på 90-tallet, ihvertfall på bygda der jeg vokste opp. Der løp alle ungene rundt i arva tøy og reparerte sykler. Nå sitter det jo barn med iphoner på alle hjørner. (Jeg sparte og sparte, og klare å få kjøpt en billig brukt iphone 4 til barnet i julegave for et år siden, barnet gråt av glede da gaven ble pakket opp!) (Og kom på skolen og ble ledd av da et annet barn hadde fått iphone 6 + ny ipad, men heldigvis brydde ikke barnet mitt seg om det, det var overlykkelig for sin gamle iphone). 

Det verste er at vi bodde i et hus, vi leide en enebolig for bare 3000 i måneden. Og så kjempet jeg for å klare studiekompetansen, og da jeg fikk den så håpet jeg at å flytte skulle gi meg en utdanning og en fremtid med bedre økonomi. Og så skjærer alt seg, og nå er det ingen vei tilbake. Jeg føler jeg har valgt så feil, men samtidig så ble jeg truet med å miste AAP hvis jeg ikke flyttet, så jeg hadde ikke noe valg sånn sett. 

Jeg vil få ung ufør ja, men siden bostøtten da reduseres så vil jeg sitte igjen med bare 500 mer i måneden enn jeg har nå.

Men takk igjen, jeg håper virkelig mitt barn også husker de fine tingene, istedet for alt vi ikke kunne og ikke hadde råd til. 

Anonymkode: 6d838...86d

[Gjest 123Sol]

Du sier du ikke kan flytte tilbake pga barnet, men det kan jo bare bytte skole? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kratt skrev:

Du sier du ikke kan flytte tilbake pga barnet, men det kan jo bare bytte skole? 

Vi flyttet over 20 mil. Det finnes ikke et eneste ledig hus til leie der vi kommer fra (veldig lite sted) og å kjøpe har jeg ingen mulighet til. Har ikke vært ledig hus til leie siden vi flyttet for flere år siden... Tenker også at jeg river barnet opp fra en tilværelse hvor det fikk nye venner, her er det mange venner som kommer innom, gangavstand til skole, fotball og kompiser, og generelt et bedre liv for barnet, sett bort i fra at vi bor i en liten leid leilighet med vesentlig dårligere økonomi enn vi hadde før. 

Føler jeg sitter i en umulig situasjon, og uansett hva jeg gjør så blir det feil på et vis. 

Anonymkode: 6d838...86d

[Gjest 123Sol]

[AnonymBruker]

Hvis du får halvert husleie av å flytte tilbake til et nettverk der du kan få avlastning så er ikke 6. klasse hele livet heller. Barnet begynner jo snart på ungdomsskole også, og da blir det jo endring uansett. Særlig når man har det vanskelig må man være veldig realistisk og fremtidsrettet. Så lenge barnet ikke tar skade av å bli flyttet, er særlig sårbar sosialt etc. så kan det lønne seg i lengden om det vil bedre deres økonomiske situasjon, som absolutt har betydning for både livskvalitet og muligheter.  

Anonymkode: 8d634...ec2

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er 23 år og vokst opp med en ufør, alvorlig syk alenemamma. 
Vet du hva?
Det har lært meg verdien av penger. Det har lært meg å planlegge, sette av, spare og tenke godt igjennom innkjøp. Det har lært meg hva annet det finnes av verdier i verden. Jeg tenker ikke på silikonpupper eller dyre turer til Thailand eller større tv - det jeg drømmer om er å ha gode relasjoner rundt meg, ha råd til ekstra god mat i helgene og kjøpe nye joggesko når jeg jeg har er utgått (jeg er dessverre ufør selv også - noe som også gjør at jeg er glad jeg ikke er vant til mye penger for det er mye som må passere fordi man ikke har råd da og sparing er essensielt for å klare seg). 

Jeg setter pris på små ting. Jeg savner ikke Michael Kors-vesker, men er glad hvis jeg får en halvgrei veske som kan brukes til å frakte ting i (det er trossalt funksjonen til en veske) til jul. Jeg tar vare på det jeg har. Jeg setter pris på ting man ikke kan kjøpe.

Selvfølgelig er det ikke optimalt, og det er jo dumt når "alle andre" har bedre råd, men prøv å tenke på de positive sidene. Jeg har ikke lidd noen nød tross at feriene foregikk på gamlehjemmet til mormor/evt camping i en uke ved svenskegrensen med spleiselag, middagene av og til ble knekkebrød, klærne ble arvet av en som var mye høyere enn meg og passet aldri helt osv. Det har blitt folk av meg likevel. :-)

(PS: Jeg var som ditt barn. Var bekymret for mamma sin økonomi og ville hjelpe til. Men jeg har ikke blitt traumatisert av det iallefall :-D)

Anonymkode: 48baf...62c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kratt skrev:

Takk  

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du får halvert husleie av å flytte tilbake til et nettverk der du kan få avlastning så er ikke 6. klasse hele livet heller. Barnet begynner jo snart på ungdomsskole også, og da blir det jo endring uansett. Særlig når man har det vanskelig må man være veldig realistisk og fremtidsrettet. Så lenge barnet ikke tar skade av å bli flyttet, er særlig sårbar sosialt etc. så kan det lønne seg i lengden om det vil bedre deres økonomiske situasjon, som absolutt har betydning for både livskvalitet og muligheter.  

Anonymkode: 8d634...ec2

Jeg vet ikke om jeg finner så rimelig husvær igjen. Dette er jo noen år siden, og jeg sa jo opp fordi vi skulle flytte. Jeg tenker også enda litt lenger fremover, der vi kommer fra finnes ikke videregående skole, "alle" derfra flytter på hybel som 16-åringer. Jeg erfarte selv det, og følte det skremmende. Ønsker ikke dette for mitt barn. Her har vi videregående i umiddelbar nærhet. Evt har jeg familie flere steder i landet, men da blir jo husleien enten den samme eller enda høyere. Her vi bor nå har vi ingen familie, nærmeste blir halvannen time herfra. 

Barnet selv har nevnt at det gjerne kunne tenkt seg å flytte tilbake, men jeg tror ikke barnet innser hvilken forandring det ville vært nå i denne alderen hvor det er så mye sosialt som foregår mellom venner. Vi har heldigvis holdt kontakt med venner fra hjemstedet, og jevnlig besøkt når barnet har vært oppover på ferier. 

Anonymkode: 6d838...86d

[AnonymBruker]

Legen min mener forøvrig at jeg skal fortsette utdannelsen min med 5 studiepoeng i semesteret, sånn at jeg kanskje er ferdig om 6-7 år. Selv om nav ikke vil støtte videre utdanning (klarer for lite pga helse), så mener legen at jeg burde bli her, ta imot uføretrygd og studere det lille jeg klarer for jeg vil en dag bli ferdig selv om det tar lang tid. 

Jeg vil aldri kunne jobbe mer enn 20-30 % uansett, og kun hvis jeg finner jobb med flexitid, mest jobb om sommeren og mulighet for hjemmekontor. Med andre ord er jeg en sånn arbeidstaker ingen vil ha, for jeg har lite kapasitet, er lite forutsigbar, og per dags dato null utdanning utover studiekompetansen. 

Anonymkode: 6d838...86d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg er 23 år og vokst opp med en ufør, alvorlig syk alenemamma. 
Vet du hva?
Det har lært meg verdien av penger. Det har lært meg å planlegge, sette av, spare og tenke godt igjennom innkjøp. Det har lært meg hva annet det finnes av verdier i verden. Jeg tenker ikke på silikonpupper eller dyre turer til Thailand eller større tv - det jeg drømmer om er å ha gode relasjoner rundt meg, ha råd til ekstra god mat i helgene og kjøpe nye joggesko når jeg jeg har er utgått (jeg er dessverre ufør selv også - noe som også gjør at jeg er glad jeg ikke er vant til mye penger for det er mye som må passere fordi man ikke har råd da og sparing er essensielt for å klare seg). 

Jeg setter pris på små ting. Jeg savner ikke Michael Kors-vesker, men er glad hvis jeg får en halvgrei veske som kan brukes til å frakte ting i (det er trossalt funksjonen til en veske) til jul. Jeg tar vare på det jeg har. Jeg setter pris på ting man ikke kan kjøpe.

Selvfølgelig er det ikke optimalt, og det er jo dumt når "alle andre" har bedre råd, men prøv å tenke på de positive sidene. Jeg har ikke lidd noen nød tross at feriene foregikk på gamlehjemmet til mormor/evt camping i en uke ved svenskegrensen med spleiselag, middagene av og til ble knekkebrød, klærne ble arvet av en som var mye høyere enn meg og passet aldri helt osv. Det har blitt folk av meg likevel. :-)

(PS: Jeg var som ditt barn. Var bekymret for mamma sin økonomi og ville hjelpe til. Men jeg har ikke blitt traumatisert av det iallefall :-D)

Anonymkode: 48baf...62c

Tårene triller hver gang jeg leser noe sånt. Takk for fint svar! 

Vi har jo vært heldige, har dratt på campingturer med telt lånt av venner og hatt flere slike opplevelser. Det er nå etter jeg ble så mye dårligere at ting har blitt verre. 

Hvordan følte du på bekymringene? Tenkte du mye over det? Var du flau over gaver du selv hadde til venner? Det var jo det som utløste samtalen ikveld, og jeg ønsker virkelig ikke at barnet mitt skal være flau over sånne ting, det skal være tanken som teller. Men jeg forstår barnet så inderlig godt også, jeg snakket jo med min mor om det i julen, at jeg fikk så fine gaver av andre og følte jeg gav lite tilbake. 

Anonymkode: 6d838...86d

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tårene triller hver gang jeg leser noe sånt. Takk for fint svar! 

Vi har jo vært heldige, har dratt på campingturer med telt lånt av venner og hatt flere slike opplevelser. Det er nå etter jeg ble så mye dårligere at ting har blitt verre. 

Hvordan følte du på bekymringene? Tenkte du mye over det? Var du flau over gaver du selv hadde til venner? Det var jo det som utløste samtalen ikveld, og jeg ønsker virkelig ikke at barnet mitt skal være flau over sånne ting, det skal være tanken som teller. Men jeg forstår barnet så inderlig godt også, jeg snakket jo med min mor om det i julen, at jeg fikk så fine gaver av andre og følte jeg gav lite tilbake. 

Anonymkode: 6d838...86d

Ja, men sånne ting husker man jo! Min mor var veldig syk, mye sykehus og jeg hadde ingen andre steder å være så jeg var stort sett med eller hos ukjente. Men det er jo campingturene i Sverige hvor det viste seg å være bare ål, ål og atter ål i badevannet og den andre turen der vi måtte kjøre til hytten fordi det var ulv i skogen der jeg husker. Eller gleden når vi var på elkjøp pga tven vår ble ødelagt og vi fikk en sånn litt ødelagt utstillingsmodell til latterlig pris. Vi danset huset rundt og hadde tven på hele dagen for vi var så glade. Og når vi fant 500 kr på tivoli etter vi kun hadde hatt råd til å kjøre en karusell og kunne slå oss helt vilt løs. Det er jo sånt jeg husker! Ikke at vi var på sykehuset eller hjemme eller lå på sofaen... 

Jeg tror jeg sa det høyt de gangene jeg tenkte på det. Det var ikke så mange ganger. Det var hvis jeg visste det kom en utgift mamma ikke hadde regnet med for eksempel, og jeg kviet meg noen ganger litt for å si at f. eks. støvlene var hull i eller at jeg trengte noe, men tror nok barn er kjappere med å dele sine tanker høyt uten at de nødvendigvis har tenkt så mye på det først. Man er jo litt mer "i øyeblikket" som barn. Kommer gjerne på det og skal være "nobel" der og da og vise at man forstår voksenverdenen. Sånn var det iallefall for meg. 

Tja, jeg var jo litt flau over at mamma kjøpte sånne gaver på tikronersmarked og samlet i en kurv på boden og ga ut når noen hadde bursdag eller det var jul. Det var jo gjerne sånn veldig "jalla" sminke som var helt merkelig eller neglelakker i gyselige farger osv. Men de gode vennene mine visste jo om at vi ikke hadde så mye penger og de sa jo til meg at de ville gi det de hadde råd til selvom jeg ikke hadde like mye. De visste jo at jeg var like glad i de for det. Jeg var flink til å invitere de med på ting når vi først hadde råd til noe, da ventet alltid mamma med å si vi kunne dra på kino til jeg kunne ha en venn med f. eks. Og jeg skrev fine kort til vennene mine og lagde ting til de - ihvertfall mens jeg gikk på barneskolen. Hjemmelagde bestevennsmykker, vindusmaling, smykkeskrin og sånne ting. Nå er jo ikke hobbyting så billig idag som det var på den tiden, men... Er mye annet fint man kan gjøre for venner. Jeg vet jo ikke helt hva slags venner din datter har, men kanskje det er noe hun kan gjøre for de som ikke koster så mye penger. :-) 

Mamma snakket også med foreldrene til vennene mine og ga beskjed om at hun ikke ønsket at de skulle gi så mye til meg fordi jeg fikk dårlig samvittighet når jeg fikk bedre gaver enn jeg ga, så de ble enige om etterhvert at vi skulle ha et maksbudsjett på en gitt sum for gaver sånn og sånn. De fleste syntes det var greit. Noen kom kanskje med litt dyrere, men ja. Tror ikke man tenker like "dypt" over ting i den alderen. Det er mer sånn spontant. Jeg kan ikke huske at jeg lå og grublet på det så mye, iallefall ikke før jeg ble sånn 15-16 år iallefall. Da forstod jeg litt mer. Men jeg har aldri følt meg fattig eller underernært på penger liksom. Men jeg merket jo at det bekymret mamma og da ble jeg litt bekymret når jeg merket det. Men jeg er glad hun var ærlig likevel!

Anonymkode: 48baf...62c

[Gjest Sisti]

Du oppdrar et flott barn, vær stolt av det. Klart det er surt å ikke ha samme økonomi som alle andre, men hvis du lærer ditt barn økonomisk fornuft, og oppmuntrer det til å gå skole og få seg jobb, så vil ditt barn ha gode forutsetninger for å få en bedre økonomisk situasjon. Dette er ikke for alltid for barnet ditt, må du huske! Og det finnes mye verre ting å vokse opp med enn dårlig råd. 

Dessuten er nå mange barn slik at de bekymrer seg likevel. Mine foreldre hadde ok økonomi, men jeg hørte likevel bruddstykker om lån som skulle nedbetales etc, og dermed gikk jeg også rundt og tenkte mye på vår økonomiske situasjon (utsagn av typen "det er egentlig banken som eier huset vårt" gjorde for eksempel meg livredd for å miste huset) . Jeg har ikke tatt skade av det - det er bra å lære at Penger ER en begrensende faktor i tidlig alder, det finnes ingen rasjonell grunn til at ungene skal leve i lykkelig uvitenhet. Det du kan gjøre er å takke barnet ditt for innspill, og forklare at økonomien er ditt ansvar, og at dere har kontroll. Forklar at ja, eget hus er jo bedre, men at dere er heldige som har et stabilt sted å bo, og som ikke trenger å bekymre dere for om husleien blir betalt. Det er mange MED hus som ikke greier å betale på det. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Legen min mener forøvrig at jeg skal fortsette utdannelsen min med 5 studiepoeng i semesteret, sånn at jeg kanskje er ferdig om 6-7 år. Selv om nav ikke vil støtte videre utdanning (klarer for lite pga helse), så mener legen at jeg burde bli her, ta imot uføretrygd og studere det lille jeg klarer for jeg vil en dag bli ferdig selv om det tar lang tid. 

Jeg vil aldri kunne jobbe mer enn 20-30 % uansett, og kun hvis jeg finner jobb med flexitid, mest jobb om sommeren og mulighet for hjemmekontor. Med andre ord er jeg en sånn arbeidstaker ingen vil ha, for jeg har lite kapasitet, er lite forutsigbar, og per dags dato null utdanning utover studiekompetansen. 

Anonymkode: 6d838...86d

Høres ut som en smart lege. Før eller siden blir du ferdig og du får mestringsfølelse i tillegg til å være ett satans godt forbilde for ungen din. 

Men du burde virkelig vurdere å flytte hjemover. Leie på slike småsteder gjør at du på en leilighet kan spare iallefall 2000 kr. i mnd. Det er mye penger.

Og du, jeg har en sånn jobb nesten. Jeg har utelukkende hjemmekontor. Annet enn at jeg jobber ca 80% da (jeg er frisk). Jeg jobber på timer og ikke på prosenter. Akkurat nå sitter jeg på mitt hjemmekontor i morgenkåpen å svarer på mail. Firmaet jeg jobber for importerer inn varer fra Asia. Siden jeg er hjemme (bokstavelig talt) selv om jeg er på jobb så har jeg aldri sykedager, kommer jeg meg ut av senga så kommer jeg meg på jobb. Jeg har en viss mengde med arbeid jeg må gjøre innen en deadline. Om jeg gjør den jobben på natta eller ettermiddagen eller i helgen er det ingen som bryr seg om så lenge det blir gjort. Så de jobbene finnes der ute. Ta utdannelsen din. (Jeg er forøvrig ikke utdannet innen innkjøp, men har fagskole i noe annet)

Anonymkode: e3841...e9f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en smart lege. Før eller siden blir du ferdig og du får mestringsfølelse i tillegg til å være ett satans godt forbilde for ungen din. 

Men du burde virkelig vurdere å flytte hjemover. Leie på slike småsteder gjør at du på en leilighet kan spare iallefall 2000 kr. i mnd. Det er mye penger.

Anonymkode: e3841...e9f

De to tingene her kan dessverre ikke kombineres. Så det er enten eller. Og ja, det med hjemmejobb er jo det jeg har forsøkt å fortelle nav også, men de mener jeg har brukt så lang tid og vil få så lav arbeidsprosent av det at de ønsker heller å gjøre meg ufør. Det tok litt tid før jeg gikk med på det, da jeg hele tiden har gledet meg til å kunne forsørge meg litt på egenhånd. Og så har jeg så mye jeg vil, drømmer om og ønsker. Jeg er skoleflink, kreativ og egentlig en person som liker å ha mange jern i ilden. Jeg var av de som drev med sport, satt i ungdommenes fylkesting, aktiv i nærmiljøet, etc. Og så kommer denne forbaskede sykdommen og ødelegger hele meg, jeg som ble klassifisert som ressurssterk tidligere. Så det å ikke ha noe å gjøre resten av livet føles ut som å se ned i en svart brønn. Men hvor lenge skal jeg da sitte her med dårlig råd og se at det går utover barnet? For det er umulig å få til begge deler, det er altfor lange avstander til at det går. 

 

Og takk til Sisti og AB for fine kommentarer. Rekker ikke svare mer nå, men det varmer!

Anonymkode: 6d838...86d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De to tingene her kan dessverre ikke kombineres. Så det er enten eller. Og ja, det med hjemmejobb er jo det jeg har forsøkt å fortelle nav også, men de mener jeg har brukt så lang tid og vil få så lav arbeidsprosent av det at de ønsker heller å gjøre meg ufør. Det tok litt tid før jeg gikk med på det, da jeg hele tiden har gledet meg til å kunne forsørge meg litt på egenhånd. Og så har jeg så mye jeg vil, drømmer om og ønsker. Jeg er skoleflink, kreativ og egentlig en person som liker å ha mange jern i ilden. Jeg var av de som drev med sport, satt i ungdommenes fylkesting, aktiv i nærmiljøet, etc. Og så kommer denne forbaskede sykdommen og ødelegger hele meg, jeg som ble klassifisert som ressurssterk tidligere. Så det å ikke ha noe å gjøre resten av livet føles ut som å se ned i en svart brønn. Men hvor lenge skal jeg da sitte her med dårlig råd og se at det går utover barnet? For det er umulig å få til begge deler, det er altfor lange avstander til at det går. 

 

Og takk til Sisti og AB for fine kommentarer. Rekker ikke svare mer nå, men det varmer!

Anonymkode: 6d838...86d

Det er jo fullstendig mulig for deg å ta de studiepoengene på nett da. Så du kan definitivt få til begge deler. Og ungen din vil jo flytte. 

Du har valget selv. Enten hoppe ned i brønnen, eller å klatre såpass mye oppover at du i det minste kan sitte på kanten av den å kikke. Kanskje du får byttet NAV kontor å og da er det godt mulig at de sier noe annet. Du er ikke sykdommen din. Sykdommen din er bare en mindre del av deg. 

Anonymkode: e3841...e9f

[EvaLena]

Har du overskudd til å være en reservemor for ett barn til i helgene? Det er jo noe som kan være positivt for både deg og barnet ditt. Samtidig tjener du penger på å "leke" med barna. Kanskje du er så heldig å kunne passe ett barn på samme alder som ditt og de vil få glede av hverandre.

Evt kan du ringe kommunen/barnevernet hvordan du går frem.

[AnonymBruker]

Bli enig om en makspris på gaver. Forøvrig ville jeg også heller ha prioritert sparing fremfor is ute, kinotur, hårpynt og denslags.

Anonymkode: fa939...4af