Damned if I do, and damned if I don't

[AnonymBruker]

Jeg bruker dette engelske uttrykket, fordi jeg ikke fant et uttrykk på norsk som var like beskrivende.

Jeg står i en situasjon der det blir galt uansett hva jeg gjør, og jeg lurer på hva andre ville gjort i samme situasjon.

Saken er at et familiemedlem er redd og sinna, og hun tar det ut på meg!
Sinnet er uberettiget, men likevel forståelig.  Hun har, på grunn av begynnende demens, gjort noe hun ikke har sett konsekvensene av, og nå er hun redd, og klandrer meg for at hun må ta konsekvensene av dette. 
Hun innser ikke at det er hennes egne handlinger som har ført til dette.

Hun er avhengig av min hjelp, men den siste uken har jeg holdt meg i bakgrunnen, fordi hun så tydelig viser at hun ikke klarer synet av meg akkurat nå.  Når vi har snakket sammen den siste tiden har hun vært kort, frekk, og spydig, og jeg mente det var best for begge parter om jeg ikke provoserte henne ved å vise meg hos henne, og jeg har .  I stedet har jeg midlertidig fordelt de fleste omsorgsoppgavene mine til  andre familiemedlemmer.

Men i går kunne jeg ikke unngå å møte henne, fordi det er en oppgave jeg er den eneste som kan utføre.
Da var hun sinna fordi jeg ikke har vært hos henne, jeg var ikke glad i henne, brydde meg ikke om hvordan det gikk med henne, og jeg fikk en skikkelig skyllebøtte for det.

Kort sagt, "damned if I do, and damned if I don't", og jeg kan ikke konfrontere henne med dette akkurat nå, på grunn av situasjonen.

Hva ville dere gjort?

Ville dere gjort som vanlig, og tatt i mot skyllebøttene som kom (uten mulighet til å ta til motmæle), eller ville dere holdt dere litt i bakgrunnen, og tatt skyllebøttene for det?

 

Anonymkode: 0e003...7bb

[Juniper]

Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt som før uten å ta til motmæle. 

Selv om folk har begynnende demens, så har de fortsatt klare øyeblikk. Jeg hadde snakket med henne i et av de, fortalt hvordan det opplevdes for deg å bli utsatt for hennes sinne og missnøye, og si at selv om du er veldig glad i henne, så ønsker du ikke se henne ta alt ut på deg. 

Enten tar hun det til seg, eller hun lar være. 

Du er ikke forpliktet til å fortsette å stelle henne og la deg missbruke verbalt, uansett hvor glad du er i henne og uansett hvor dement hun er! Om hun ikke er tilregnelig i det hele tatt bør hun ikke bo hjemme! Men har hørt at plasser på egnede steder ikke akkurat blir kastet etter folk. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Juniper skrev:

Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt som før uten å ta til motmæle. 

Selv om folk har begynnende demens, så har de fortsatt klare øyeblikk. Jeg hadde snakket med henne i et av de, fortalt hvordan det opplevdes for deg å bli utsatt for hennes sinne og missnøye, og si at selv om du er veldig glad i henne, så ønsker du ikke se henne ta alt ut på deg. 

Enten tar hun det til seg, eller hun lar være. 

Du er ikke forpliktet til å fortsette å stelle henne og la deg missbruke verbalt, uansett hvor glad du er i henne og uansett hvor dement hun er! Om hun ikke er tilregnelig i det hele tatt bør hun ikke bo hjemme! Men har hørt at plasser på egnede steder ikke akkurat blir kastet etter folk. 

Takk for tilbakemelding.

Det er akkurat dette som er problemet.
Hun er begynnende dement, men er stort sett klar.  Likevel har hun mistet mye av den kogitive funksjonen, glemmer mye, har absolutt ingen konsekvenstenkning, klarer ikke følge med i samtaler, er deprimert, har mistet livslyssten osv.
Hun har nektet å ta i mot hjelp i hjemmet, alt hun vil er å sitte i stolen sin, foran tv-en, og vente på døden.
Siden hun nekter å ta i mot hjelp, og heller ikke vil gjøre en innsats selv, har jeg ikke lenger kapasitet til å ta meg av henne og hun må nå flytte til en omsorgsbolig med tilsyn, noe hun sterkt misliker.  (Vi var heldige, og fikk raskt plass på grunn av tilstanden hennes, og hun skal flytte om tre uker)

Og dette er hun sinna på meg for. 

Utenforstående, som ikke ser henne så ofte, har også begynt å reagere på at de ikke lenger kjenner henne igjen.
De har oppfattet henne som manipulativ og falsk, for eksempel at hun smiler mens hun sier stygge ting, eller at hun sier positive ting på en svært ironisk eller sarkastisk måte. 

Mot meg er hun ikke falsk, men direkte atal.
Tidligere konfrontasjon har ikke hjulpet, og jeg er redd for at en konfrontasjon vil gjøre det hele mye verre enn det allerede er, og det er derfor jeg lurer på om det er best at jeg holder meg unna så mye som mulig frem til hun flytter.

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

Jeg jobber med demens, så jeg ville bare fortsatt som før og tatt de eventuelle skyllebøttene som kom. De er ikke seg selv lengre. Godt at dere har fått en plass til henne i en omsorgsbolig, det vil hjelpe på en vanskelig situasjon.

Anonymkode: 44d7f...89a

[Juniper]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tilbakemelding.

Det er akkurat dette som er problemet.
Hun er begynnende dement, men er stort sett klar.  Likevel har hun mistet mye av den kogitive funksjonen, glemmer mye, har absolutt ingen konsekvenstenkning, klarer ikke følge med i samtaler, er deprimert, har mistet livslyssten osv.
Hun har nektet å ta i mot hjelp i hjemmet, alt hun vil er å sitte i stolen sin, foran tv-en, og vente på døden.
Siden hun nekter å ta i mot hjelp, og heller ikke vil gjøre en innsats selv, har jeg ikke lenger kapasitet til å ta meg av henne og hun må nå flytte til en omsorgsbolig med tilsyn, noe hun sterkt misliker.  (Vi var heldige, og fikk raskt plass på grunn av tilstanden hennes, og hun skal flytte om tre uker)

Og dette er hun sinna på meg for. 

Utenforstående, som ikke ser henne så ofte, har også begynt å reagere på at de ikke lenger kjenner henne igjen.
De har oppfattet henne som manipulativ og falsk, for eksempel at hun smiler mens hun sier stygge ting, eller at hun sier positive ting på en svært ironisk eller sarkastisk måte. 

Mot meg er hun ikke falsk, men direkte atal.
Tidligere konfrontasjon har ikke hjulpet, og jeg er redd for at en konfrontasjon vil gjøre det hele mye verre enn det allerede er, og det er derfor jeg lurer på om det er best at jeg holder meg unna så mye som mulig frem til hun flytter.

Anonymkode: 0e003...7bb

Jeg har virkelig ikke gode råd å gi her! 

Jeg tror ikke jeg hadde egnet meg til å yte omsorg for en person som var på den måten. 

Jeg forstår deg veldig godt om du bare holder deg unna! 

Sender en klem!

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber med demens, så jeg ville bare fortsatt som før og tatt de eventuelle skyllebøttene som kom. De er ikke seg selv lengre. Godt at dere har fått en plass til henne i en omsorgsbolig, det vil hjelpe på en vanskelig situasjon.

Anonymkode: 44d7f...89a

Takk for svar.
Jeg kjenner magen vrenge seg bare ved tanken på å fortsette som før.

Alle mine oppgaver er dekket opp, det er bare noen andre enn meg som utfører dem, og det er sånn sett ikke praktisk nødvendig at jeg er tilstede.
Men jeg ser poenget ditt.
Hun er redd, hun er fortvilet, og hun er ikke seg selv, og det blir ikke noe bedre når hun i tillegg merker at jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: 0e003...7bb

[WubWub]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tilbakemelding.

Det er akkurat dette som er problemet.
Hun er begynnende dement, men er stort sett klar.  Likevel har hun mistet mye av den kogitive funksjonen, glemmer mye, har absolutt ingen konsekvenstenkning, klarer ikke følge med i samtaler, er deprimert, har mistet livslyssten osv.
Hun har nektet å ta i mot hjelp i hjemmet, alt hun vil er å sitte i stolen sin, foran tv-en, og vente på døden.
Siden hun nekter å ta i mot hjelp, og heller ikke vil gjøre en innsats selv, har jeg ikke lenger kapasitet til å ta meg av henne og hun må nå flytte til en omsorgsbolig med tilsyn, noe hun sterkt misliker.  (Vi var heldige, og fikk raskt plass på grunn av tilstanden hennes, og hun skal flytte om tre uker)

Og dette er hun sinna på meg for. 

Utenforstående, som ikke ser henne så ofte, har også begynt å reagere på at de ikke lenger kjenner henne igjen.
De har oppfattet henne som manipulativ og falsk, for eksempel at hun smiler mens hun sier stygge ting, eller at hun sier positive ting på en svært ironisk eller sarkastisk måte. 

Mot meg er hun ikke falsk, men direkte atal.
Tidligere konfrontasjon har ikke hjulpet, og jeg er redd for at en konfrontasjon vil gjøre det hele mye verre enn det allerede er, og det er derfor jeg lurer på om det er best at jeg holder meg unna så mye som mulig frem til hun flytter.

Anonymkode: 0e003...7bb

Rart at det reageres på at hun forandrer seg i takt med at hjernen hennes blir ødelagt? Dette burde da være en selvfølgelig.

Du og familiemedlemmer bør lese litt om demens så får dere ta skyllebøttene som kommer. Hun kan ikke noe for det. Hvorfor konfrontere henne når hun ikke forstår?

Det er en grunn til at mennesker med defekt hjernekapasitet ikke er strafferettslig beregnet. Det er fordi de ikke forstår konsekvensene av sine handlinger.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WubWub skrev:

Rart at det reageres på at hun forandrer seg i takt med at hjernen hennes blir ødelagt? Dette burde da være en selvfølgelig.

Du og familiemedlemmer bør lese litt om demens så får dere ta skyllebøttene som kommer. Hun kan ikke noe for det. Hvorfor konfrontere henne når hun ikke forstår?

Det er en grunn til at mennesker med defekt hjernekapasitet ikke er strafferettslig beregnet. Det er fordi de ikke forstår konsekvensene av sine handlinger.

Jeg kan ganske mye om demens, og det er ingen av oss som reagerer på at hun forandrer seg på grunn av dette, men det er hvordan jeg skal forholde meg til henne som er spørsmålet her.

Det er bare meg hun er sinna på, fordi det er jeg som skal ta meg av henne, og når jeg ikke klarer det, er det min skyld at hun ikke kan bo hjemme lenger. 

Mot de andre i familien er hun som vanlig, og det er derfor jeg har overlatt mine oppgaver til dem denne siste uken.

 

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

Og det forresten snakk om begynnende demens.

Om jeg konfronterer henne, har hun ingen problemer med å forstå det der og da.  (Hun husker det kanskje ikke to minutter senere, men det er en annen sak)

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.
Jeg kjenner magen vrenge seg bare ved tanken på å fortsette som før.

Alle mine oppgaver er dekket opp, det er bare noen andre enn meg som utfører dem, og det er sånn sett ikke praktisk nødvendig at jeg er tilstede.
Men jeg ser poenget ditt.
Hun er redd, hun er fortvilet, og hun er ikke seg selv, og det blir ikke noe bedre når hun i tillegg merker at jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: 0e003...7bb

Bare hyggelig. En ting som kan være lurt å merke seg, er hvordan oppførselen har forandret seg. Det at hun er redd og fortvilet kommer jo av at ting faktisk har forandret seg i hjernen:

Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner som hører hjernen til. På grunn av dette utvikles gradvis de typiske kjennetegnene med reduserte kognitive funksjoner, svekket kontroll over følelseslivet og etter hvert sviktende funksjonsevne.

Videre står det også om de typiske symptomer på demens:

• Svekket hukommelse - er oftest det første tegnet
• Konsentrasjonsvansker
• Tap av dømmekraft
• Nedsatt evne til planlegging
• Nedsatt evne til abstrakt tenkning - en tar ting bokstavelig
• Språket endres og blir gjerne usammenhengende og repeterende
• Man vil kunne få problemer med enkle hverdagshandlinger, som for eksempel påkledning
• En vil kunne få vansker med kontroll av blære og avføring
• Følelsesmessig ustabilitet, irritabilitet, manglende initiativ og endret sosial funksjonsevne

Derfor er mitt råd til deg, å sette deg godt inn i hva demens egentlig er. Nettopp fordi det da blir lettere å distansere seg fra skyllebøttene som måtte komme. Jeg vet det ikke er enkelt, men det er ofte det beste. Dersom du mener du får en urettferdig skyllebøtte, er det lettest (synes jeg i hvertfall) å A) fjerne deg fra situasjonen i noen minutter, eller B) fortsette med det du holdt på med og overse det som blir sagt.

Kan også anbefale deg å lese:
Demens - en kort oversikt
Demens

Til slutt vil jeg gi deg en stor klem Det er absolutt IKKE lett å være pårørende til mennesker med demens. Vit at du gjør en god jobb!

Anonymkode: 44d7f...89a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare hyggelig. En ting som kan være lurt å merke seg, er hvordan oppførselen har forandret seg. Det at hun er redd og fortvilet kommer jo av at ting faktisk har forandret seg i hjernen:

Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner som hører hjernen til. På grunn av dette utvikles gradvis de typiske kjennetegnene med reduserte kognitive funksjoner, svekket kontroll over følelseslivet og etter hvert sviktende funksjonsevne.

Videre står det også om de typiske symptomer på demens:

• Svekket hukommelse - er oftest det første tegnet
• Konsentrasjonsvansker
• Tap av dømmekraft
• Nedsatt evne til planlegging
• Nedsatt evne til abstrakt tenkning - en tar ting bokstavelig
• Språket endres og blir gjerne usammenhengende og repeterende
• Man vil kunne få problemer med enkle hverdagshandlinger, som for eksempel påkledning
• En vil kunne få vansker med kontroll av blære og avføring
• Følelsesmessig ustabilitet, irritabilitet, manglende initiativ og endret sosial funksjonsevne

Derfor er mitt råd til deg, å sette deg godt inn i hva demens egentlig er. Nettopp fordi det da blir lettere å distansere seg fra skyllebøttene som måtte komme. Jeg vet det ikke er enkelt, men det er ofte det beste. Dersom du mener du får en urettferdig skyllebøtte, er det lettest (synes jeg i hvertfall) å A) fjerne deg fra situasjonen i noen minutter, eller B) fortsette med det du holdt på med og overse det som blir sagt.

Kan også anbefale deg å lese:
Demens - en kort oversikt
Demens

Til slutt vil jeg gi deg en stor klem Det er absolutt IKKE lett å være pårørende til mennesker med demens. Vit at du gjør en god jobb!

Anonymkode: 44d7f...89a

Takk igjen!

Jeg vet hvorfor hun oppfører seg slik, men det gjør det ikke mindre vondt.
Det er ikke bare at jeg får skyllebøtter, men hun er nebbete, frekk, kranglete osv, og det øker på etterhvert som flyttingen nærmer seg, på grunn av frykt for det nye.  Jeg gråter hver gang jeg har vært hos henne på grunn av det hun sier.

Hun har alltid kjeftet og blitt sur når hun ble redd, også før hun begynte bli dement, men ikke i denne graden.  Og tidligere har jeg alltid klart å roe henne ned, men det klarer jeg ikke lenger nå.
 

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

Hvis du tenker at du ser tilbake på denne situasjonen, fem – ti år fra nå, tror du at du vil angre på at du ikke var der for henne og sto i skyllebøttene disse ukene før hun flytter? I motsatt tilfelle, kommer du til å angre eller være bitter for at du kanskje slet deg ut for henne?

Er det mulig å være der litt uten å trekke deg helt tilbake? Kan du la andre utføre arbeidsoppgavene, men likevel være tilstede? Kjefter hun på deg fordi du er den eneste hun virkelig er trygg på? Kjefter hun på deg når andre også er der? Jeg forstår at du er utslitt og lei, men tre uker er heller ikke veldig lenge, selv om det føles forferdelig her og nå. 

Anonymkode: afcd1...67b

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du tenker at du ser tilbake på denne situasjonen, fem – ti år fra nå, tror du at du vil angre på at du ikke var der for henne og sto i skyllebøttene disse ukene før hun flytter? I motsatt tilfelle, kommer du til å angre eller være bitter for at du kanskje slet deg ut for henne?

 

Er det mulig å være der litt uten å trekke deg helt tilbake? Kan du la andre utføre arbeidsoppgavene, men likevel være tilstede? Kjefter hun på deg fordi du er den eneste hun virkelig er trygg på? Kjefter hun på deg når andre også er der? Jeg forstår at du er utslitt og lei, men tre uker er heller ikke veldig lenge, selv om det føles forferdelig her og nå. 

Anonymkode: afcd1...67b

Takk for svar.
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg vil se tilbake på dette om noen år.  Det må jeg tenke på.
Det er jo ikke slik at jeg vil bli borte for alltid selv om jeg trekker meg tilbake for noen uker, det blir som en ferie for oss begge.  

Hun er stygg mot meg når andre er der også, ja.  Blant annet måtte vi reise tidlig hjem fra et selskap i romjula, fordi hun hele tiden slang med leppa til meg, og det ble ubehagelig både for oss, og for de andre gjestene.

Det er kanskje slik at jeg er den eneste hun virkelig er trygg på, og at det er derfor hun tar det ut på meg, men jeg tror egentlig ikke det.

Jeg har akkurat kommet fra henne nå, og er ganske opprørt.. 
Jeg stakk innom på tur til butikken for å høre om hun skulle ha noe.  Det skulle hun, men hun ville vente til mannen min kom hjem, for hun ville ikke spise noe jeg hadde gitt henne, så jeg kunne bare komme meg ut.  Og da jeg ikke gikk med en gang, jeg behøvde litt tid på å summe meg, kastet hun fjernkontrollen etter meg.
Så aggressiv har hun aldri vært før! 

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker dette engelske uttrykket, fordi jeg ikke fant et uttrykk på norsk som var like beskrivende.

Jeg står i en situasjon der det blir galt uansett hva jeg gjør, og jeg lurer på hva andre ville gjort i samme situasjon.

Saken er at et familiemedlem er redd og sinna, og hun tar det ut på meg!
Sinnet er uberettiget, men likevel forståelig.  Hun har, på grunn av begynnende demens, gjort noe hun ikke har sett konsekvensene av, og nå er hun redd, og klandrer meg for at hun må ta konsekvensene av dette. 
Hun innser ikke at det er hennes egne handlinger som har ført til dette.

Hun er avhengig av min hjelp, men den siste uken har jeg holdt meg i bakgrunnen, fordi hun så tydelig viser at hun ikke klarer synet av meg akkurat nå.  Når vi har snakket sammen den siste tiden har hun vært kort, frekk, og spydig, og jeg mente det var best for begge parter om jeg ikke provoserte henne ved å vise meg hos henne, og jeg har .  I stedet har jeg midlertidig fordelt de fleste omsorgsoppgavene mine til  andre familiemedlemmer.

Men i går kunne jeg ikke unngå å møte henne, fordi det er en oppgave jeg er den eneste som kan utføre.
Da var hun sinna fordi jeg ikke har vært hos henne, jeg var ikke glad i henne, brydde meg ikke om hvordan det gikk med henne, og jeg fikk en skikkelig skyllebøtte for det.

Kort sagt, "damned if I do, and damned if I don't", og jeg kan ikke konfrontere henne med dette akkurat nå, på grunn av situasjonen.

Hva ville dere gjort?

Ville dere gjort som vanlig, og tatt i mot skyllebøttene som kom (uten mulighet til å ta til motmæle), eller ville dere holdt dere litt i bakgrunnen, og tatt skyllebøttene for det?

 

Anonymkode: 0e003...7bb

Du må jo få noen veiledning av helsepersonell med kompetanse på demens- så du ikke sliter deg helt ut.... Vet det er vanlig med slik pårlrendegrupper OL... Høre veldi tungt ut i lengden.. 

Anonymkode: 5b947...fc9

[AnonymBruker]

Takk for svar!
Beklager at jeg ikke har svart tidligere, men det har skjedd en del ting her de siste dagene.

Nå er hun ikke sinna lenger.
Nå er hun som vanlig, men har begynt å si at hun skal begå selvmord eller selvskading, for så å le, og si at hun fleiper når jeg reagerer. 
Siden hun i flere år har gitt uttrykk for at hun ikke vil leve lenger, føles det veldig sårt at hun tøyser med selvskading og selvmord.

Dette sier hun også med barna tilstede (store tenåringer), og de nekter å besøke henne alene etter dette.  De er redde for hva de vil finne når de kommer dit.

Jeg har snakket med fastlegen hennes.
Han er sikker på at hun ikke mener alvor, men at det er snakk om at hun har byttet strategi for å slippe flytte.  Nå har hun prøvd redsel, fortvilelse, sinne, manipulering, og når har hun gått over til følelsesmssig utpressing for å få det som hun vil.
Jeg fikk også en telefonsamtale med demensteamet på sykehuset, og de er også enige med fastlegen hennes.
Vi har blitt rådet til å være rolige, men bestemte på at slik oppførsel ikke blir godtatt, og gi beskjed om at ingenting hun gjør kan endre det som er planlagt.

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

Den 6. januar 2016 at 10.17, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker dette engelske uttrykket, fordi jeg ikke fant et uttrykk på norsk som var like beskrivende.

Jeg står i en situasjon der det blir galt uansett hva jeg gjør, og jeg lurer på hva andre ville gjort i samme situasjon.

Saken er at et familiemedlem er redd og sinna, og hun tar det ut på meg!
Sinnet er uberettiget, men likevel forståelig.  Hun har, på grunn av begynnende demens, gjort noe hun ikke har sett konsekvensene av, og nå er hun redd, og klandrer meg for at hun må ta konsekvensene av dette. 
Hun innser ikke at det er hennes egne handlinger som har ført til dette.

Hun er avhengig av min hjelp, men den siste uken har jeg holdt meg i bakgrunnen, fordi hun så tydelig viser at hun ikke klarer synet av meg akkurat nå.  Når vi har snakket sammen den siste tiden har hun vært kort, frekk, og spydig, og jeg mente det var best for begge parter om jeg ikke provoserte henne ved å vise meg hos henne, og jeg har .  I stedet har jeg midlertidig fordelt de fleste omsorgsoppgavene mine til  andre familiemedlemmer.

Men i går kunne jeg ikke unngå å møte henne, fordi det er en oppgave jeg er den eneste som kan utføre.
Da var hun sinna fordi jeg ikke har vært hos henne, jeg var ikke glad i henne, brydde meg ikke om hvordan det gikk med henne, og jeg fikk en skikkelig skyllebøtte for det.

Kort sagt, "damned if I do, and damned if I don't", og jeg kan ikke konfrontere henne med dette akkurat nå, på grunn av situasjonen.

Hva ville dere gjort?

Ville dere gjort som vanlig, og tatt i mot skyllebøttene som kom (uten mulighet til å ta til motmæle), eller ville dere holdt dere litt i bakgrunnen, og tatt skyllebøttene for det?

 

Anonymkode: 0e003...7bb

Det viktigste du skriver i dette innlegget er "begynnende demens". Det er ikke sikkert hun husker at hun er sint på deg engang. Du får late som ingen ting og være blid som en sol. Så får du snike henne med deg til legen en dag for utredning. Forteller du henne hva dere skal der blir hun nok ikke med. Evt kan du spørre legen din hva fu bør gjøre. Demensen vil jo utvikle seg og bli berre etter hvert. Det er ikke noe poeng å bli sint på en dement for de forstår ikke hvorfor. Ergo må du skutte å irritere deg.

Anonymkode: 28995...84b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste du skriver i dette innlegget er "begynnende demens". Det er ikke sikkert hun husker at hun er sint på deg engang. Du får late som ingen ting og være blid som en sol. Så får du snike henne med deg til legen en dag for utredning. Forteller du henne hva dere skal der blir hun nok ikke med. Evt kan du spørre legen din hva fu bør gjøre. Demensen vil jo utvikle seg og bli berre etter hvert. Det er ikke noe poeng å bli sint på en dement for de forstår ikke hvorfor. Ergo må du skutte å irritere deg.

Anonymkode: 28995...84b

Takk for svar.

Som det står i innlegget over ditt har jeg snakket med fastlege og demensteam ved sykehuset, og legene jeg har snakket med er uenige med deg.
De mener at hun vet hva hun gjør, at hun bevisst prøver slike strategier for å slippe flytte til omsorgsbolig, og at jeg ikke skal overse det.  De sa rett ut at jeg ikke skulle godta å bli verbalt mishandlet, slik hun har gjort over lengre tid nå.

Beklager om jeg virker litt skarp i formuleringen.  Hodet er ikke helt med fordi jeg er trett og sliten etter å ha måttet tilbringe mesteparten av natten med å vaske ned leiligheten hennes etter røykutvikling, og jeg slet litt med å formulere svaret på en grei måte på grunn av det.

Anonymkode: 0e003...7bb

[AnonymBruker]

Så bra at hun har fått omsorgsbolig. Jeg skjønner ikke at du har holdt ut.

Dette blir jo bare verre og verre. Fra kjefting til vold (kaster ting på deg), trusler om selvmord og nå røykutvikling. Burde hun ikke ha en akuttplass et sted? 

Kan jeg spørre om du har skrevet om denne situasjonen før? Det har for så vidt ingenting å si, det bare minner meg om en tråd jeg har lest tidligere og jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med hun som skrev den. Uansett, ta vare på deg selv! 

Anonymkode: afcd1...67b

[AnonymBruker]

Den 6.1.2016 at 12.15, AnonymBruker skrev:

Takk igjen!

Jeg vet hvorfor hun oppfører seg slik, men det gjør det ikke mindre vondt.
Det er ikke bare at jeg får skyllebøtter, men hun er nebbete, frekk, kranglete osv, og det øker på etterhvert som flyttingen nærmer seg, på grunn av frykt for det nye.  Jeg gråter hver gang jeg har vært hos henne på grunn av det hun sier.

Hun har alltid kjeftet og blitt sur når hun ble redd, også før hun begynte bli dement, men ikke i denne graden.  Og tidligere har jeg alltid klart å roe henne ned, men det klarer jeg ikke lenger nå.
 

Anonymkode: 0e003...7bb

Jeg skjønner godt at det ikke gjør det mindre vondt, vi er da mennesker med følelser. Demente er rett og slett ikke seg selv lengre, og kommer (dessverre) aldri til å bli det igjen...

Den 11.1.2016 at 11.41, AnonymBruker skrev:

Takk for svar!
Beklager at jeg ikke har svart tidligere, men det har skjedd en del ting her de siste dagene.

Nå er hun ikke sinna lenger.
Nå er hun som vanlig, men har begynt å si at hun skal begå selvmord eller selvskading, for så å le, og si at hun fleiper når jeg reagerer. 
Siden hun i flere år har gitt uttrykk for at hun ikke vil leve lenger, føles det veldig sårt at hun tøyser med selvskading og selvmord.

Dette sier hun også med barna tilstede (store tenåringer), og de nekter å besøke henne alene etter dette.  De er redde for hva de vil finne når de kommer dit.

Jeg har snakket med fastlegen hennes.
Han er sikker på at hun ikke mener alvor, men at det er snakk om at hun har byttet strategi for å slippe flytte.  Nå har hun prøvd redsel, fortvilelse, sinne, manipulering, og når har hun gått over til følelsesmssig utpressing for å få det som hun vil.
Jeg fikk også en telefonsamtale med demensteamet på sykehuset, og de er også enige med fastlegen hennes.
Vi har blitt rådet til å være rolige, men bestemte på at slik oppførsel ikke blir godtatt, og gi beskjed om at ingenting hun gjør kan endre det som er planlagt.

Anonymkode: 0e003...7bb

Godt at hun snart får bolig! Demente har det med å bruke alle mulige former for taktikker for å få oppmerksomhet. Alt fra sinne, tisse på seg, roping, frustrasjon, at de ikke vil leve lengre etc.

Den oppfordringen du har fått om å være rolig, men bestemt, er den beste løsningen slik jeg selv ser det. Det er det som fungerer for meg i jobben min, men selvsagt uten tvang. Kanskje dere også kan snakke om hvor fint hun skal få det? Hvilke ting hun vil innrede med, at hun kan få servert mat hver dag, og rett og slett kose seg? Mange med demens reagerer positivt på omtale av hyggelige ting <- min erfaring i hvertfall.

Sender fortsatt over en klem til deg, for du høres så god ut!

Anonymkode: 44d7f...89a

[LiljaMarie]

Hun er dement, og mister grepet om livet. Selvfllgelig etter min mening skal du være der. Det er ikke alt hun kan noe for.. Mange blir sinte og redde da du mister kontrollen og hun trenger din støtte.