Sær og singel..

[estine]

Jeg har nå vært singel i over to år, og jeg trives, litt for godt!

Jeg har som mange andre single, familie og venner som stadig spør om det er noe på gang, men det har det ikke vært på en stund. Det begynner faktisk å bli litt skremmende hvor komfortabel jeg er med å være alene. Mitt problem er at hele sirkuset med dating bare føles som et stort tiltak. Jeg har også merket at jo lengre jeg har vært singel, jo særere blir jeg også. Jeg finner på unnskyldninger for hvorfor det ikke vil fungere med potensielle gutter, mest for å slippe å ta det noe videre. Jeg husker at jeg tidligere har lengtet etter å være i et forhold etter kun noen måneder som singel, men nå er det ikke en celle i kroppen som lengter eller driver meg til å ville prøve å finne noen..

Har noen vært i lignende situasjon, og har noen tips til hvordan jeg kan snappe ut av det? Jeg vil jo ikke ende opp alene med 20 katter 

[AnonymBruker]

Var der ei lang tid Synes det var helt fantastisk. Bare kosa meg med akkurat det som fallt meg inn. Hvorfor denne bekymringen rundt dette?

Anonymkode: 90316...71c

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte....

Kjenner også at jeg er "negativt engasjert" i livet med kjæreste på en måte.....

Jeg blir mer og mer oppsatt på at jeg ikke vil dele bolig med noen, ikke vil leve under andre argusøyne, ikke vil måtte leve opp til en annens forventning etc etc.

 

Jeg regner med at dette går over når jeg forelsker meg  "Kuren" er vel bare å gå ut, treffe folk og hygge seg. Så treffer man plutselig den "rette"  

Anonymkode: 6b2f7...392

[estine]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var der ei lang tid Synes det var helt fantastisk. Bare kosa meg med akkurat det som fallt meg inn. Hvorfor denne bekymringen rundt dette?

Anonymkode: 90316...71c

Det har ikke vært noe jeg har tenkt over, inntil nå nylig. At 2 år kanskje er en i overkant lang periode å være uinteressert i å møte noen. Hvor lenge var din periode?

[AnonymBruker]

Er vel i samme båt som deg, men jeg synes bare det er deilig å være singel og finne tilbake til meg selv. Har vært i forhold sammenhengende i mange mange år med unntak av et par. Føles himmelsk å bare tenke på og ta vare på meg selv nå. 

Tar meg selv i å vurdere forskjellige menn i nettverket om dem kunne blitt en god kjæreste eller ikke, og har også prøvd nettdating men synes det er et ork rett og slett. Så nå for tiden har jeg trykket på pauseknappen med tanke på kjæreste. 

Anonymkode: 6ffcf...e47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, estine skrev:

Det har ikke vært noe jeg har tenkt over, inntil nå nylig. At 2 år kanskje er en i overkant lang periode å være uinteressert i å møte noen. Hvor lenge var din periode?

5 år. Jeg reflekterte i grunnen ikke over et ensomt liv med bare katter som selskap i fremtida og slik ble det jo heller ikke ;). Jeg bare var i og nøt det

Anonymkode: 90316...71c

[estine]

Men nå er jeg i en vennegjeng hvor de aller fleste er i forhold, og for dem er jeg en rar skapning som de ikke skjønner seg på. Det har vel bare gått inn på meg, at de synes det er merkelig at jeg trives så godt alene. Men nå ser jeg jo at jeg ikke er alene om å ha det sånn. 

[AnonymBruker]

Det finnes massevis av mennesker som ikke er i et forhold og du er ingen rar skapning selv om du trives alene Jeg synes tvertimot du er heldig  Nyt denne tiden, den kommer kanskje aldri igjen

Anonymkode: 90316...71c

[MapleSirup]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

5 år. Jeg reflekterte i grunnen ikke over et ensomt liv med bare katter som selskap i fremtida og slik ble det jo heller ikke ;). Jeg bare var i og nøt det

Anonymkode: 90316...71c

Samme her  5 år og koser meg fortsatt.

[Gjest Blomsterert]

39 minutter siden, estine skrev:

Jeg har nå vært singel i over to år, og jeg trives, litt for godt!

Jeg har som mange andre single, familie og venner som stadig spør om det er noe på gang, men det har det ikke vært på en stund. Det begynner faktisk å bli litt skremmende hvor komfortabel jeg er med å være alene. Mitt problem er at hele sirkuset med dating bare føles som et stort tiltak. Jeg har også merket at jo lengre jeg har vært singel, jo særere blir jeg også. Jeg finner på unnskyldninger for hvorfor det ikke vil fungere med potensielle gutter, mest for å slippe å ta det noe videre. Jeg husker at jeg tidligere har lengtet etter å være i et forhold etter kun noen måneder som singel, men nå er det ikke en celle i kroppen som lengter eller driver meg til å ville prøve å finne noen..

Har noen vært i lignende situasjon, og har noen tips til hvordan jeg kan snappe ut av det? Jeg vil jo ikke ende opp alene med 20 katter 

Du har rett i at en blir sær ved å være singel :-)

Men i motsetning til deg så treffer jeg menn for å date.Er jo litt ok det da,med litt feedback osv?

Du trenger jo ikke å gå inn i forhold for det,men blir du betatt,så er det jo ingen krise å forsøke å bli mer kjent? Det er jo den måten å komme ut av det på.

Nå har jeg ikke truffet menn via nettet da,det blir for rart for meg.Det fins menn irl.Da skjer det jo bare om en får kjemi.Siden du ikke er ute etter forhold i første omgang,så blir det vel tidskrevende å sitte å søke på nettet også.Men treff noen irl.Prøv å se hvordan det funker.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, MapleSirup skrev:

Samme her  5 år og koser meg fortsatt.

Herlig!

Anonymkode: 90316...71c

[AnonymBruker]

Det er bare tull at man blir sær av å være singel. 

Anonymkode: 312c0...d66

[Teethgrinding]

Det er helt greit å trives alene, men man skal vokte seg for å bli en særing.

[AnonymBruker]

For det finnes ikke sære par. Neida! 

Anonymkode: 312c0...d66

[Lurvetjofsa]

Jeg har vært singel i overkant av 3 år og kan enda ikke tenke meg å få meg ny kjæreste. Jeg syns også det er et ork med dating  Jeg har aldri skjønt meg på de som er singel kun et par uker eller en mnd etter brudd. Hvordan får de det til? Jeg har heldigvis et par venner og venninner som også er single, så er ikke helt alene. Men alle mine venner som er i forhold spør meg HVER gang vi møtes om ikke det er noe mann på gang snart. NEI, det er det ikke  

[AnonymBruker]

Jeg var "evig singel" til jeg var 33. Da traff jeg han som nå er kjæreste min, som også var evig singel til han traff meg. Jeg har bodd alene hele mitt voksne liv, flyttet rett fra mine foreldre til egen leilighet helt alene. Kjæresten min har bodd i to ulike kollektiv, først med 3 kamerater, og så med bestekompisen, så han har jo litt erfaring med å bo med andre enn foreldrene. 

Jeg har elsket å bo alene. Kunne gjøre hva jeg vil når jeg vil, ha full kontroll på alt. Bestemme helt selv hva som skal spises, og når det skal spises, og når det skal være stile og når det ikke skal være stille. 

Jeg ønsker å flytte sammen med kjæresten min, med tanke på at jeg vil ha barn og kjernefamilie en dag. Og siden jeg nå har fylt 34 tikker jo klokken...

Samtidig må jeg innrømme at jeg er fryktelig redd for hvordan det skal gå, når jeg har vært vant til å være alene så lenge... Kjæresten min bor hos meg i helgene, og har på det meste bodd hos meg 4 dager i strekk. Vi har ikke kranglet om noe, men jeg ser flere ting som kan bli et problem når det blir Hele Tiden, og ikke bare for et par dager. Som det at han er veldig glad i å se på tv, og gjerne slår den på i det han står opp om morgenen. Mens jeg vil ha det stille og fredelig om morgenen, og ikke klarer konsentrere meg om boken jeg vil kose meg med når det er lyd. Og så er vi annerledes i matveien, han vil spise langt mer kjøtt enn jeg vil, og langt mer usunne saker (han er en sånn irriterende bængel som er syltynn uansett hva han spier, jeg derimot legger på meg om jeg så mye som ser for lenge på en sjokoladebit). 

Blir ikke lettere av at man ikke har råd til stort hus, så han kunne hatt tv'en på i ene stuen mens jeg fikk lese i den andre stuen. Her er det kun råd til enstuesboliger... 

Anonymkode: 30b4f...6e2

[Okapi]

Jeg vil egentlig ha en kjæreste, men jeg avskyr virkelig dating. Det er lite jeg hater så mye som å bli evaluert, og dating er sånn sett omtrent like moro som jobbintervjuer og tannlegebesøk. Man blir sikkert også rimelig merkelig av å være så mye alene, så å tilpasse seg et annet menneske blir vel også en utfordring. Har aldri bodd i kollektiv og aldri hatt samboer, så sliter litt med å se det for meg.

[AnonymBruker]

19 timer siden, Arcturus skrev:

Det er helt greit å trives alene, men man skal vokte seg for å bli en særing.

Hvorfor det? Hører flere i forhold beskriver single som dette? 

Anonymkode: 6ffcf...e47

[accountdeleted]

Den 5.1.2016 at 10.34, Arcturus skrev:

Det er helt greit å trives alene, men man skal vokte seg for å bli en særing.

Vokte seg for å bli særing? Jeg beundrer alle som er 100% seg selv uten å la seg påvirke av andres forventinger om hvem man burde være. Jeg jobber med å kultivere mine sære sider. Når jeg blir stor skal jeg bli en meget sær gammel dame. Med i alle fall én katt.