Ikke bra nok som venninne

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at en venninne av meg har faset meg ut i løpet av det siste halvåret. Jeg trodde vi hadde et greit vennskap før dette, så jeg ble overrasket over at jeg ikke lenger hørte fra henne. Spurte henne etter noen måneder, og da kom det frem at hun syntes vi hadde så lite til felles. Og da hun hadde sagt det ble det på en måte enighet om at vi ikke skulle treffes lenger. Men jeg synes vel det hele er merkelig. Synes det er ubehagelig å bli faset ut, uten at jeg hadde skjønt på forhånd at hun hadde så lite interesse. Og jeg sitter nå med følelsen av å ikke være "bra nok". Synes det er ekkelt at jeg har pratet om private ting sammen med en person som ikke likte meg så godt. Hun har tidligere vært ganske initiativrik overfor meg, så jeg forutså ikke dette. Hadde jeg skjønt at hun så meg på den måten, så hadde jeg ikke snakket om private ting med henne.

Det påvirker selvbildet mitt litt negativt. Begynner å lure på om jeg er en kjedelig person. Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 398c5...220

[Gjest O.G.]

Men du vet sikkert mer enn nok om hennes hemligheter også.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Men du vet sikkert mer enn nok om hennes hemligheter også.

Hun er nok mer selvsikker enn meg, og det irriterer meg litt nå, at jeg har snakket om min usikkerhet overfor henne. Jeg har følelsen av at hun hever seg litt over meg. Men hun har jo fortalt meg om en sprekk i fasaden, som hun sikkert ikke husker at hun har sagt en gang. Når jeg tenker over det nå så tror jeg hun er veldig opptatt av å fremstå vellykket, og selv kan jeg vel ikke akkurat beskrives som vellykket.

Anonymkode: 398c5...220

[Gjest O.G.]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er nok mer selvsikker enn meg, og det irriterer meg litt nå, at jeg har snakket om min usikkerhet overfor henne. Jeg har følelsen av at hun hever seg litt over meg. Men hun har jo fortalt meg om en sprekk i fasaden, som hun sikkert ikke husker at hun har sagt en gang. Når jeg tenker over det nå så tror jeg hun er veldig opptatt av å fremstå vellykket, og selv kan jeg vel ikke akkurat beskrives som vellykket.

Anonymkode: 398c5...220

Jeg aner ikke hva det vil si å være vellykket siden alle jeg kjenner også de som har mer enn nok sliter med noe. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, O.G. skrev:

Jeg aner ikke hva det vil si å være vellykket siden alle jeg kjenner også de som har mer enn nok sliter med noe. 

Å fremstå vellykket kan være å ha mange venner, dra på mange utenlandsferier, være etablert med bra bolig og ektefelle, (selv om man selvfølgelig kan ha noen problemer under fasaden), og at disse tingene "dokumenteres" på facebook. Hun er slik, men jeg er ikke slik.

Anonymkode: 398c5...220

[Gjest O.G.]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Å fremstå vellykket kan være å ha mange venner, dra på mange utenlandsferier, være etablert med bra bolig og ektefelle, (selv om man selvfølgelig kan ha noen problemer under fasaden), og at disse tingene "dokumenteres" på facebook. Hun er slik, men jeg er ikke slik.

Anonymkode: 398c5...220

Ut fra det du skriver over her så kjenner jeg ikke mange vellykkede personer siden alle jeg kjenner har et eller annet skår i vellykken, alltid noe merkelig noe som foregår i folks liv. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, O.G. skrev:

Ut fra det du skriver over her så kjenner jeg ikke mange vellykkede personer siden alle jeg kjenner har et eller annet skår i vellykken, alltid noe merkelig noe som foregår i folks liv. 

Ok. Men poenget mitt var bare at jeg tror venninnen min gjerne vil fremstå som vellykket og "glansbilde"-aktig, og jeg mistenker at hun synes at jeg ikke står helt i stil med henne.

Anonymkode: 398c5...220

[Gjest O.G.]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Men poenget mitt var bare at jeg tror venninnen min gjerne vil fremstå som vellykket og "glansbilde"-aktig, og jeg mistenker at hun synes at jeg ikke står helt i stil med henne.

Anonymkode: 398c5...220

Men da er det jo like greit at hun har kuttet deg ut. 

-----

Jeg forstår hvordan du har det, vi har hatt ei venninne i gjengen som har kuttet ut oss som pr i dag er litt i bakevja (men som gjør alt vi kan for å tjene penger og komme oss ovenpå igjen). Vi var bra nok den gangen eksen hennes banket henne og hun trengte penger,  hjelp og støtte, men ikke nu når hun har kommet seg til eiga hus, fast jobb og ekteskap. 

Jeg sleit med følelsen av at jeg ble brukt lenge, men pr i dag så hilser jeg på henne og tenker ikke mer over det. 

[Sirah]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Men poenget mitt var bare at jeg tror venninnen min gjerne vil fremstå som vellykket og "glansbilde"-aktig, og jeg mistenker at hun synes at jeg ikke står helt i stil med henne.

Anonymkode: 398c5...220

Da snur du på det og tenker at et så overfladisk menneske er du glad for at ikke er i livet ditt lenger  Skjønner at det er kjipt TS, spes når du ikke forstår hvorfor...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det gjør vondt, jeg hadde blitt dritlei meg jeg også. Men du må bare prøve å tenke at noen mennesker passer ikke sammen og at det har ikke noe med deg personlig å gjøre. Selv om du følte kjemi er det ikke sikkert at hun gjorde det (etterhvert). Det er sånn som skjer. Klem

Anonymkode: 64880...e16

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det handler om deg- men henne og hennes behov.

jeg har selv faset ut venninner i løpet av årene- og absolutt ikke fordi disse er dårligere jenter eller mennesker. 

Det har handlet mer om livssituasjon og overskudd, eller mangel på overskudd til å være sosial og pleie relasjoner. Jeg har ingenting vondt å si om mine tidligere venninner- og ønsker de alt godt. 

Men etterhvert så utviklet vi oss i forskjellig retning, og i mine øyne gikk vi hver til oss... Så ikke ta det på deg, men gå heller videre du. 

Anonymkode: 34974...95a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Men poenget mitt var bare at jeg tror venninnen min gjerne vil fremstå som vellykket og "glansbilde"-aktig, og jeg mistenker at hun synes at jeg ikke står helt i stil med henne.

Anonymkode: 398c5...220

Jeg har nettopp kvittet meg med en venninne av samme grunn som dette, dvs omvendt. Hun er så ekstremt opptatt av fasade og vellykkethet at jeg er lei av at hun forteller meg omtrent hva jeg skal ha på meg, for å passe inn når jeg skal være med i "hennes" miljø. Jeg er SÅ lei av at hun hever seg over andre og er så nedlatedne og arrogant,  men jeg tror ikke hun i sin villeste fantasi kan tenkte at hun er sånn selv. Så hvor begynner man med å forklare? Jeg måtte bare droppe henne, for min egen skyld, men jeg gjorde det brått, sa i fra. Sikkert ikke noe hyggelig for henne, men jeg orker ikke drive med utfasing, da ringer hun bare.

Anonymkode: c99be...919

[AnonymBruker]

Jeg har faset ut et par venninner, men ikke fordi jeg føler meg bedre enn dem. Men venninner jeg opplever tapper meg for all energi, det orker jeg bare ikke. Følelsen av å ikke ha så mye til felles er heller ikke ok. Jeg skjønner at det må føles vondt for den som blir faset ut, men det betyr ikke at du ikke er bra nok. 

Anonymkode: e1f7d...9cb

[Gjest Blomsterert]

Den Monday, January 04, 2016 at 17.54, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd at en venninne av meg har faset meg ut i løpet av det siste halvåret. Jeg trodde vi hadde et greit vennskap før dette, så jeg ble overrasket over at jeg ikke lenger hørte fra henne. Spurte henne etter noen måneder, og da kom det frem at hun syntes vi hadde så lite til felles. Og da hun hadde sagt det ble det på en måte enighet om at vi ikke skulle treffes lenger. Men jeg synes vel det hele er merkelig. Synes det er ubehagelig å bli faset ut, uten at jeg hadde skjønt på forhånd at hun hadde så lite interesse. Og jeg sitter nå med følelsen av å ikke være "bra nok". Synes det er ekkelt at jeg har pratet om private ting sammen med en person som ikke likte meg så godt. Hun har tidligere vært ganske initiativrik overfor meg, så jeg forutså ikke dette. Hadde jeg skjønt at hun så meg på den måten, så hadde jeg ikke snakket om private ting med henne.

Det påvirker selvbildet mitt litt negativt. Begynner å lure på om jeg er en kjedelig person. Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 398c5...220

Noen venner kommer,og noen går.Det handler ikke om at du ikke er bra nok! Det handler om at dere var for ulike antageligvis.Det er likevel aldri ok å bli avvist,så skjønner at du ble såret og litt forvirret,spesielt ved måten det ble gjort på.

Men med tanke på akkurat det siste,så var hun ikke en person du kunne ha tillit til.Mest sannsynlig kan hun oppføre seg sånn mot andre også,så det handler ikke om deg og din verdi.Det var henne som oppførte seg feigt og dårlig her(og det er sikkert en side ved henne).

 

[AnonymBruker]

For å "klage" litt mer, så føler jeg meg egentlig litt alene for tiden. Selv om jeg ikke var sammen med denne tidligere venninnen det siste halvåret, så sitter den ekle følelsen fortsatt litt i. Jeg har en annen nærmere venninne som jeg ikke har hørt fra i det siste. Den siste uken har jeg vært alene, utenom å være på jobb. Så da tenker jeg at jeg egentlig ikke har så mange mennesker som står meg nær. Familien min bor et annet sted, og ikke har jeg kjæreste.

TS

Anonymkode: 398c5...220

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er sårende, men du må ikke bruke mer energi på henne nå. Hun har vært ærlig og direkte med deg (om enn noe brutalt), så det er ikke noe mer å hente der. Og det er også nytteløst å spekulere i hvorfor. Kom deg videre og fokuser på å danne nye vennskap.

Jeg har opplevd at vennskap har faset ut i årenes løp, men som regel er det en organisk greie der begge er innforstått med at vi har utviklet oss forskjellig og ikke passer så godt sammen lengre. Det har aldri vært noen samtale om hvorfor, det er bare sånn som skjer. 

Anonymkode: 63c43...d69

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å "klage" litt mer, så føler jeg meg egentlig litt alene for tiden. Selv om jeg ikke var sammen med denne tidligere venninnen det siste halvåret, så sitter den ekle følelsen fortsatt litt i. Jeg har en annen nærmere venninne som jeg ikke har hørt fra i det siste. Den siste uken har jeg vært alene, utenom å være på jobb. Så da tenker jeg at jeg egentlig ikke har så mange mennesker som står meg nær. Familien min bor et annet sted, og ikke har jeg kjæreste.

TS

Anonymkode: 398c5...220

Hvis det kan være en tynn, liten trøst, så har jeg det omtrent på samme måte. Har kutta ut ei som stjal all min energi, hun var som ei dramaqueen og jeg begynte å føle meg som en hoffdame. Hun her bestemte også hva jeg skulle ha på meg osv. Så om jeg føler meg litt ensom akkurat nå, så tenker jeg at jeg kunne umulig fortsatt i det vennskapet, som ikke var noe ekte vennskap. Har likevel en litt sånn småekkel følelse i meg over at det gikk som det gikk. Men jeg vil heller være alene enn å bli bombardert med meldinger og telefoner i tide og utide.- Hygge og nytte gikk bare en vei, følte jeg.

Har så smått begynt å søke meg nye venner, på nett og andre steder. Tar det veldig rolig og vil ikke hoppe inn i noe som jeg gjorde sist. Folk som blir "venn" med deg etter en halv time, stusser jeg litt på, det skjedde med denne venninnen som jeg nå har kutta ut. Jeg ser jo i ettertid at jeg skulle tatt det litt rolig, men så var hun så utrolig hyggelig, men det var bare på overflaten.

Anonymkode: 6442c...a77

[Gjest cheshirecat]

Den 4. januar 2016 at 17.54, AnonymBruker skrev:

 Jeg har opplevd at en venninne av meg har faset meg ut i løpet av det siste halvåret. Jeg trodde vi hadde et greit vennskap før dette, så jeg ble overrasket over at jeg ikke lenger hørte fra henne. Spurte henne etter noen måneder, og da kom det frem at hun syntes vi hadde så lite til felles. Og da hun hadde sagt det ble det på en måte enighet om at vi ikke skulle treffes lenger. Men jeg synes vel det hele er merkelig. Synes det er ubehagelig å bli faset ut, uten at jeg hadde skjønt på forhånd at hun hadde så lite interesse. Og jeg sitter nå med følelsen av å ikke være "bra nok". Synes det er ekkelt at jeg har pratet om private ting sammen med en person som ikke likte meg så godt. Hun har tidligere vært ganske initiativrik overfor meg, så jeg forutså ikke dette. Hadde jeg skjønt at hun så meg på den måten, så hadde jeg ikke snakket om private ting med henne.

Det påvirker selvbildet mitt litt negativt. Begynner å lure på om jeg er en kjedelig person. Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 398c5...220

Jeg har to lignende erfaringer: mista kontakten med en barndomsvenninde som jeg basicly har kjent siden vi gikk i bleier. Var vel egentlig hun som faset ut meg. Da var vi i tidlig tyveårene. Der og da var jeg både knust og sint, frustrert og forvirret. Skrev et brev til henne husker jeg, gjorde det nok mest for min egen del for å få en avslutning, ettersom jeg takler dårlig å føle at jeg har noe "usagt" med noen. Men denne dama var og er veldig spesiell for meg. Jeg har alltid omtalt henne som mitt livs første store kjærlighet. Og til tross for et noe såret ego har jeg heldigvis såpass liten selvrespekt at jeg glatt kommer krypende tilbake om jeg synes noen er verdt det. 😁 Så jeg tok kontakt sporadisk gjennom flere år. Det endte til slutt med at vi gjennopptok kontakten, og idag er hun desidert den vennen som står meg nærmest. Jeg er dødsglad for at jeg aldri helt ga slipp på henne. Vi hadde som sagt lang historikk bak oss, og på det tidspunktet hun "faset meg ut" var det nok kanskje best sånn også. Det var mye vi måtte lære der ute i verden for å møtes igjen etter noen år. Jeg husker det møtet nesten som om det var en date med en gammel flamme, jeg var nervøs, flau, redd for å dumme meg ut og ødelegge noe.. Hehe.. Følelser jeg egentlig sjeldent har.. :-) dette er noen år siden nå, og vennskapet med henne er noe som betyr så ufattelig mye for meg i hverdagen min. Den andre opplevelsen var ei som jeg ble kjent med i voksen alder som jeg fort ble knyttet til. Jeg hjalp henne mye med både kjøring, henting, flyttelass, skulder å gråte på, overnattinger, middager som ble disket opp osv. Da vi startet vennskapet var hun i et parforhold men gikk ut av det. Og når hun var ferdig med å gråte på min skulder ble en annen "festvenninde" mer spennende enn meg, så hun faset meg nok ut til fordel for denne venninna. Der og da var det kjipt. Jeg har møtt henne i ettertid og hun var smøre blid og imøtekommende.. Men det fremsto som så falskt at jeg valgte å bare ignorere. Hun har jeg ikke kontakta i ettertid, synes ikke det vennskapet var "verdt " å kjempe for.. Så moralen i historien er at du må følge hjertet ditt. Er noen viktig for deg må du bare kjempe for dem. Er de ikke "verdt det" kan du være glad du ikke kaster bort mere tid på dem :-) 

[AnonymBruker]

14 timer siden, cheshirecat skrev:

 Så moralen i historien er at du må følge hjertet ditt. Er noen viktig for deg må du bare kjempe for dem. Er de ikke "verdt det" kan du være glad du ikke kaster bort mere tid på dem :-) 

Skjønner. Den venninnen som faset meg ut er definitivt ikke en å kjempe for. Men jeg føler meg bare litt dum i ettertid, for at jeg ikke skjønte det før, pluss at egoet er såret.

Anonymkode: 398c5...220

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner. Den venninnen som faset meg ut er definitivt ikke en å kjempe for. Men jeg føler meg bare litt dum i ettertid, for at jeg ikke skjønte det før, pluss at egoet er såret.

Anonymkode: 398c5...220

Virker mer som om du generelt sliter med litt dårlig selvtillit. Hadde du hatt det bedre sosialt hadde du antakelig ikke brydd deg så mye med at du ikke ser denne venninnen så mye mer. 

Gå aktivt inn for å bli kjent med nye mennesker eller gjenoppta kontakten med gamle. Og kanskje sett av tid til noen hobbyer som også kan gi deg glede, og litt mer selvtillit. 

Anonymkode: 3f13e...31b