Problematiske familien min, råd?

[AnonymBruker]

I min familie er det mye problemer. Alle har noe får jeg høre, men hos oss er det veldig vanskelig.

Jeg har ingen kontakt med moren min, ingen kontakt med onklene, tanter og søskenbarn, ca 4-5 ganger i året besøker jeg besteforeldrene mine på den siden. Hvordan ble det slik?

Jo, jeg har vært stille hele oppveksten, når jeg først begynte å åpne meg var det mye! Jeg prøvde først å henvende meg til familien min med problemene, men det førte bare til større problemer føler jeg. Noen kommer sikkert til å kjenne meg igjen med det jeg nå deler.. 

Moren min har vært voldelig, ellers mye muntlig kritikk for å si det pent. Jeg var 14 da jeg faktisk spurte om hun kunne behandle meg bedre, tilbake fikk jeg at jeg får den behandlingen jeg fortjener. Jeg fikk også høre i den alderen at hun ikke respekterte meg, forsto seg på meg eller noe. 16-17 år gikk jeg til besteforeldrene mine og fortalte om oppveksten i håp om litt forståelse. Fikk da høre at moren min hadde vondt med faren min og at det hadde gått utover oss og at "det er ikke alt du vet." 
Min mors søsken trodde på meg med en gang og sa at de også hadde sett og fått med seg ting. Helt til en ukes tid senere når moren min kom på døren og truet meg. Der og da måtte 17 år gamle meg velge om jeg ville ha kontakt med moren min resten av livet. At jeg ødela livet hennes. Min feil hvis hun mistet jobben og min feil at hun ikke gikk ut døren.. 
Da gjorde jeg noe jeg trodde var riktig. Det er jo bedre at moren min har støtte fra sine søsken enn at jeg har det og sendte melding til hennes søsken og sa at alt var løgn. Det rare var jo at de husket å ha sett både det ene og det andre, men likevel gikk 5 på når jeg sa det var løgn etterpå. Jeg syns det besøket av min mor var så ubehagelig at jeg tok det valget. 
Skal også sies at jeg har lite eller ingen kontakt med faren min heller.

Et år senere, et år uten kontakt med noen så tar jeg kontakt med henne og vi snakker ut. I 2 år klarte vi å ha kontakt før jeg møter døra. Jeg er ikke velkommen lengre fordi hun ikke kan stole på at jeg ikke deler min oppvekst med andre. Jeg har søsken midt oppi dette som både har dratt inn barnevern og politi i sin sak, men søsken blir ikke dømt så hardt og har aldri blitt det heller. 
Fra min mors søsken får jeg høre at jeg ikke får lov til å ha kontakt med søskenbarn. 

Det som er problemet i dag er det å prøve å ha kontakt. I ny og ne har jeg besøkt min mors søsken, men opplever null interesse fra de om å i det hele tatt snakke med meg. Skal sies at de også har blokkert meg på nett, for mange år siden..
Moren min sier til andre at jeg alltid kan få komme dit, at døren alltid er åpen. Men til meg er hun helt motsatt. De jeg prater med dette om klarer ikke å forstå det. Besteforeldrene mine besøker jeg i ny og ne. Jeg kunne sikkert besøkt de oftere, men prøver minst mulig så de ikke blir lei av meg eller noe. Litt er bedre enn ingenting. Likevel opplever jeg at kontakt kun går en vei også her. Lite interesse eller veldig skeptiske.. jeg vet ikke. I hvert fall er jeg ikke meg selv når jeg besøker, jeg klarer ikke lengre slappe av rundt disse menneskene. Jeg lurer på om jeg skal prøve å få snakket ut med de eller om det faktisk er bortkasta. Det er bare så vanskelig for meg å prøve å åpne meg for disse, likevel har jeg et ønske om at de skal fortelle hva de tenker og føler om meg nå. Det har vært 2 rolige år med minimal kontakt, har de endret meninger eller står det bare slik. Hvordan gå fremover i stedet for å stå ved det som har vært..
Hver gang jeg prøver å spørre om hvordan de andre har det går jeg bare korte svar.
Ingen av de besøker eller ringer meg, føler det burde gå begge veier.
Tenker noen ganger at hvis jeg ikke tar kontakt så er det ingen kontakt, for de har egentlig ingen interesse av det.
 

Noen råd å komme med?
Føler på meg at folk vil gjenkjenne meg, men da får dere bare konfrontere for jeg har ikke lagt ut noe jeg ikke kan stå for.

Anonymkode: 1881b...c92

[Gjest snoopy_93]

Jeg kjenner meg godt igjen i deler av det du skriver. Jeg kuttet kontakten med halve familien min fordi jeg igjennom barndommen aldri var bra nok, pen nok, tynn nok, hadde riktig klesstil.. Fraser som "snoopy, du kan ikke sitte sånn" "du kan ikke spise på den måten" "ikke si sånn" ikke ditt og ikke datt. Jeg burde være mer som hun og hun for de var så tynne og pene (andre familiemedlemmer)

På denne tiden slet jeg mye med meg selv, min mor og det var generelt mye krangling på hjemmebane. Ting toppet seg da jeg fikk stygge meldinger fra en onkel som aldri tok kontakt ellers. Og vips, så var familien splittet. 

Tok motet til meg og sa ifra til besteforeldrene mine at jeg ikke ønsket kontakt med dem og hvorfor. Det gikk 5år før vi fikk kontakt igjen. Vi snakker aldri om det som skjedde, hva jeg følte osv. 

Men den tiden uten kontakt var bra for meg. Jeg flyttet og fant litt mer ut av hvem jeg var og hvem jeg ville være. 

 

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg vil gi deg, men kanskje du kan skrive et kortfattet brev med hvorfor/hvordan osv? 

Kanskje du kan oppsøke en psykolog for å få sortert mange av tankene dine? 

[AnonymBruker]

Jeg har gått mye og lenge til psykolog og føler ikke det behovet nå. Jeg er kanskje ikke mest opptatt av at de skal vite hva jeg føler. Det er mer sånn om vi skal fortsette å prøve å ha kontakt, om jeg er godtatt, om vi alle skal samles og snakke ut, eller bare ikke prate om det som har vært eller ikke ha kontakt i det hele tatt... Men jeg er ikke trygg på disse menneskene nå pga nettopp det at jeg ikke vet hvor jeg har de. Så problem er jo og om jeg skal ta opp alt dette og evt hvordan.

Anonymkode: 1881b...c92

[AnonymBruker]

Følger.

Anonymkode: 1881b...c92

[Aircondition]

Sender deg en lang og varm klem.