Har så lyst til å være gift, men vil ikke gifte meg.

[Alvea]

Jeg drømmer om å bli fridd til av samboeren min og har begynt å føle på det at jeg ønsker å være noe mer enn bare samboere. 

Vi har snakket en del om det og han sier jeg er den han vil tilbringe livet sitt sammen med. Vi har vært sammen i fire år og kjærligheten er sterk. Han sier at han ikke har noe behov for å være gift på papiret, men om jeg føler vi må så går han med på det. 

Problemet for oss begge er at vi er to stille og sjenerte mennesker som ikke liker oppmerksomhet. Vi begge synes det er utrolig skummelt å skulle ha en helt dag der vi to er i sentrum. Han sier han også har problem når det kommer til forlover. Han har gode venner, men ingen av de han kunne tenkt som forlover. Han har en veldig nær bror som eventuelt kunne vært, men det er vel selve brylluppet som er skummelt. 

Jeg sliter med tanken på å gå nedover midtgangen i brylluppet blant slekt og venner, får nesten sosial angst av tanken bare. 

Jeg har tenkt litt på tanken på å forlove oss for å så stikke av og gifte oss senere, bruke pengene på en fantastisk ferietur i stedet. Men jeg er redd for hva familie vil tenke. Vår aller nærmeste familie kjenner oss godt og kommer veldig sikkert til å forstå et eventuelt slikt valg, men slektninger lengre ut som søskenbarn, tanter osv. 

Og hvor lenge er det akseptabelt å være forlovet før man gifter seg? For å være ærlig ser jeg litt ned på par (særlig unge) som forlover seg kjapt og det ikke foreligger en konkret plan om noe bryllup. Men 

[Arabella]

Du og din samboer kan gifte dere fullstendig anonymt og alene på tinghuset, i en ambassade, i lukket kirke hvis dere vil ha en kristen ramme rundt ekteskapsinngåelsen. Personalet kan være vitner og underskrive papirer.

[minister-mio]

Er du redd for hva søskenbarn vil tenke? Hvorfor det?

Forlover trenger bare skrive under på et papir på forhånd, så kan du og samboeren din dra på tinghuset og gifte dere i fred. Ser ikke problemet, lykke til!

[Alvea]

Er vel mer at jeg er redd de skal snakke nedlatende om oss som gjør noe så utradisjonelt. At det blir snytt for et bryllup og det resulterer i baksnakking. Som dere sikkert har skjønt så er jeg sjenert og mangler en del selvtillit så skal ikke så mye til før jeg er redd for hva andre tenker. Et av mine største mål er faktisk å lære meg å gi litt mer faen i hva andre tenker, for det er dette som gjør meg så forsiktig tenker jeg. Er jeg blant folk så går tankene mine oftest på hvordan jeg blir oppfattet der og da. Derfor vil et tradisjonelt bryllup med masse mennesker være et ork og ikke noe lystbetont for oss. 

Skal se litt på det med tinghuset Men min største bekymring der er hvordan vi blir sett på om vi gjør det. For meg personlig uten å tenke på andre enn meg og samboeren hadde det vært perfekt. Gifte oss privat på tinghuset og samme dag reise avsted på bryllupsreise. Det er jo dyrt å gifte seg og jeg blir svett av hvor mye penger man kan bruke bare på en dag, så 1-2 ukers ferietur med bare en fjerdedel av det beløpet som ville blitt brukt ville jo gitt oss en luksustur ;p 

[Furstina]

Gift er på tingsretten, eller på en ambassad i ylandet. Gör det för ER skull, för kärlek och för det formella skyddet i lag och arv. Gör det på ERT sätt, både kostnadsmässigt och storleksmässigt.

visst kommer någon att tycka de går miste om ett bryllup, men det är ert val att dela livet samman och era pengar.

 

vi gifte oss litet justför att vi inte ville ha något stort påhitt, eller dyrt bryllup. Vi ville gifta oss. Vi fick inga kommentarer, i alla fall inte som jag hörde.

[MapleSirup]

Gift dere i utlandet. 

Det er ingen som har noe med og heller ingen som reelt sett bryr seg stort heller. Noen vil kanskje være småsentimentale på det (søsken, foreldre), men det betyr ingenintg.

Folk har bare så mye makt som du velger å gi de.  

[AnonymBruker]

Vi kjente på akkurat det samme som dere. Vi ville gjerne være gift, men hadde absolutt ikke noe lyst på et voldsomt bryllup, en hel dag der vi var nødt til å stå i sentrum osv. Så vi giftet oss borgerlig med kun den aller nærmeste familien tilstede, og gikk deretter ut og spiste i chambre separee på en av byens bedre restauranter. Som gjester hadde vi kun våre foreldre samt våre søsken med samboere. Min manns søster var min forlover og min bror var min manns forover.

Vi hadde en veldig hyggelig dag, og fikk absolutt ingen negative reaksjoner fra familien på valget vårt. Noen venner følte seg kanskje litt snytt for en fest- men det er jo stadig noen andre brylluper man blir invitert i uansett. Og jeg gifter meg jo uansett ikke for mine venners skyld! 

I ettertid er jeg også kjempeglad for at vi ikke brukte mer enn rundt 25.000 på hele bryllupet (inkl våre antrekk, ringer og alt). Hadde sittet med en vond smak i munnen hvis jeg hadde kastet bort enda mer penger enn det på én dag, gitt!

Anonymkode: 55e23...cde

[Gjest Blomsterert]

18 timer siden, Alvea skrev:

Jeg drømmer om å bli fridd til av samboeren min og har begynt å føle på det at jeg ønsker å være noe mer enn bare samboere. 

Vi har snakket en del om det og han sier jeg er den han vil tilbringe livet sitt sammen med. Vi har vært sammen i fire år og kjærligheten er sterk. Han sier at han ikke har noe behov for å være gift på papiret, men om jeg føler vi må så går han med på det. 

Problemet for oss begge er at vi er to stille og sjenerte mennesker som ikke liker oppmerksomhet. Vi begge synes det er utrolig skummelt å skulle ha en helt dag der vi to er i sentrum. Han sier han også har problem når det kommer til forlover. Han har gode venner, men ingen av de han kunne tenkt som forlover. Han har en veldig nær bror som eventuelt kunne vært, men det er vel selve brylluppet som er skummelt. 

Jeg sliter med tanken på å gå nedover midtgangen i brylluppet blant slekt og venner, får nesten sosial angst av tanken bare. 

Jeg har tenkt litt på tanken på å forlove oss for å så stikke av og gifte oss senere, bruke pengene på en fantastisk ferietur i stedet. Men jeg er redd for hva familie vil tenke. Vår aller nærmeste familie kjenner oss godt og kommer veldig sikkert til å forstå et eventuelt slikt valg, men slektninger lengre ut som søskenbarn, tanter osv. 

Og hvor lenge er det akseptabelt å være forlovet før man gifter seg? For å være ærlig ser jeg litt ned på par (særlig unge) som forlover seg kjapt og det ikke foreligger en konkret plan om noe bryllup. Men 

Dere kan da gifte dere som dere vil! Når du er så opptatt av hva andre mener,så er det typisk fordi du selv ser ned på andre.Tenk litt på det,at andre kan godta og respektere mer enn deg.Alle er ikke like.

Syns bare du trengte en påminnelse om det :-)

 

[AnonymBruker]

Har også alltid tenkt å gifte meg i utlandet, (evt ha en liten, lukket seremoni i Norge, spise middag på fancy restaurant og så dra av gårde på en fin reise), og har aldri tenkt på at det er noe som ikke vil bli godt mottatt! Man gifter seg jo for sin egen del, ikke for venners og slektningers del. Tror virkelig ingen blir sure fordi de går glipp av en fest!  Gjør det som passer dere best

Anonymkode: 46ce2...f51

[AnonymBruker]

Vi ville heller ikke ha noe bryllup. Av andre årsaker enn dere, men like reelle. 

Så vi giftet oss i utlandet, med 2 venner som vitner. 

Og ja, det ble litt småsure og skuffede slektninger da vi kom tilbake og annonserte nyheten. Men det gikk fort over. Vi arrangerte en uformell fest et par uker senere, og der viste vi også bilder og filmsnutter fra vielsen vår på storskjerm.

Dette er nå 16 år siden. Mulig at noen er småsure fremdeles, men det er virkelig ikke noe vi bryr oss om. Det var min mann og jeg som giftet oss, det var vårt bryllup, vår vielse, vår dag, vårt valg. 

Dere er ikke forpliktet til å gi familien deres et bryllup. Dere er forpliktet til å feire dagen og kjærligheten slik dere selv vil det. 

Anonymkode: c69b8...808

[Serafina.]

Dere kan gifte dere på tinghuset før dere drar på bryllupsreise eller på ambassaden der dere er på bryllupsreise, hvis det er mulig. Dere kan også vies i en lukket kirke, hvis det er ønskelig.

På en sånn dag er det viktig at dere gjør det som er riktig for dere og så må familie og venner leve med det valget. Det er ikke egoistisk å gjøre det dere selv vil, og dere er ikke alene om å velge et sånt alternativ og ikke ha en tradisjonell, stor bryllupsfest. 

Jeg synes det høres veldig koselig ut å velge noe for dere selv den dagen.

[Rosa Sitron]

Søskenbarn er ikke en selvfølge i bryllup uansett så det er ikke de dere bør tenke på om det er noen i det hele tatt. Du sier selv at de nærmeste kjenner dere godt nok så da er det bare å gjøre det dere vil =)

 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Blomsterert skrev:

Dere kan da gifte dere som dere vil! Når du er så opptatt av hva andre mener,så er det typisk fordi du selv ser ned på andre.Tenk litt på det,at andre kan godta og respektere mer enn deg.Alle er ikke like.

Syns bare du trengte en påminnelse om det :-)

 

Det er da overhodet ikke sant. Noe så absurd. Det dreier seg gjerne om et lavt selvbilde og å dermed være veldig selvbevisst. Da bryr man seg fryktelig mye om hva andre tenker og mener, muligens i så stor grad at det styrer hva en selv gjør. Det har ingenting med at man ser ned på andre mennesker å gjøre. 

Anonymkode: 10ab7...eb0

[Ananas.]

Når du tror de nærmeste ville gitt sin aksept, så er det det jeg ville fokusert på. At en eller annen tante føler seg snytt for en anledning til å spise en finere middag og gi bort en gave hadde jeg gitt blanke i, for å være helt ærlig. Men om min mor hadde følt på det samme så hadde jeg vurdert andre løsninger. Om dere allerede har nærmeste familie "på laget", så gjør som dere vil, og kos dere. Det er ikke meningen at dere skal gifte dere på en måte som gjør alle andre fornøyd, eller at dere skal la være å gifte dere når dere selv ønsker det bare fordi andre krever et bryllup dere ikke er interessert i å holde. Velg en dempet løsning, enten det er i en kirke, på tinghuset eller i utlandet. Lykke til, jeg heier på dere  

[Sheherasade]

Som andre sier; gift dere på tinghuset. Kanskje bare med foreldre og søsken, og gå ut og spis middag etterpå. Verre trenger det da ikke være. Eventuelt dra på ambassade i utlandet. 

 

Å gifte seg er virkelig ikke ensbetydende med å måtte ha bryllupsfest. Gjør det dere vil, det er deres liv!