skillsmissebarn når man er voksen?

[AnonymBruker]

Mamma og pappa skal skilles. De vet ikke at jeg eller søsknene mine vet det. Vi hørte dem under et besøk. 

Det føles... rart. Men samtidig så vet jeg at det er for det beste. De gjør ikke stort annet enn å krangle. Så lenge jeg kan huske så har de kranglet, oppveksten min har bestått av krangling. Enten så stormet mamma ut i sinne, eller pappa. De tror ikke at jeg og søsknene mine har fått med oss alt. Selv om vi var ung så fikk vi det med oss. Vi satt ofte på rommet til storebror og hørte på at mamma og pappa kranglet, ropte og kastet ting rundt seg. 
Det er mye de ikke tror vi har fått med oss. Som da pappa ble låst ute og tvunget til å sove ute i bilen. Eller da pappa var borte i 2 uker på hytta eller hos familie. Fordi de hadde kranglet og mamma nektet å la han sove hjemme. Vi fikk det med oss, men vi verken sa eller gjorde noe, for da begynte mamma å gråte, vær gang. Så vi holdt kjeft og latet som ingenting. 
Nå som vi er voksen så bryr hun seg ikke. Samme hvem som er på besøk, familie, venner, oss barna. De krangler hele tiden, kjefter og smeller på hverandre for den minste ting. 

Mamma klikker bare pappa puster høyt, så ille har det blitt. Hun gjorde det senest i forrige uke! Pappa er forkjølet så han sliter med pusten, og da ble mamma så sint at hun kastet en brusflaske i veggen og stormet ut. Dette var mens jeg og søsteren min var på besøk. Alle barna har flyttet ut og er "voksen", 20-30 årene. 
Har aldri sett de kysse, klemme eller sagt at de er glad i hverandre. Det har virket som at de var gift med hverandre, fordi de ikke orker å finne noen andre. Samtidig så har de alltid vært sammen. De giftet seg da de var 18 år! De ble kjærester da de var 14-15år. Nå er begge 50+ 

Vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle. 
På en måte så forstår jeg jo at det er det beste for de begge. Men ting kommer til å bli annerledes nå. Husker godt på barneskolen da vi pratet om skillsmissebarn i timen, og alle snudde seg å så på meg da læreren sa "men du xxx, du kommer aldri til å bli det for dine foreldre er så godt gift som du får det". Ingen viste om kranglingen, kun at de var barndoms-kjærester som giftet seg ung. 
Jeg og søsteren min tror at pappa kommer til å flytte nærmere familien sin i en annen by. Hans familie er fra en annen by og foreldrene er dø, så han har ingen familie her i byen. Vet at han ønsket å flytte dit for noen år siden, men mamma nektet.  Mamma kommer til å bli i byen, for hun er fra denne byen og familien hennes er her. Men vi tror også at mamma kommer til å bli ei sur gammel megge... altså mye verre enn det hun er nå. Sier du ett ord feil så flyr hun i taket, hun er sint hele tiden. Men, hun kan også overaske oss og forandre seg totalt og bli den mammaen vi alltid har ønsket! 
Noen andre som har opplevd at foreldre har skilt seg da alle barna var voksen og flyttet ut?
Var det rart? Negativt eller positivt? 

Anonymkode: 2e847...bbe

[AnonymBruker]

Jeg er ikke skilsmissebarn selv, så den biten skal jeg ikke si så mye om. Det jeg vil si er at det kan være like ille å bli skilsmissebarn i voksen alder som når man er liten. 

En annen ting: denne skilsmissen kan føre med seg at det kan bli vanskelig med familiesammenkomster i fremtiden. Hvem av foreldrene skal man invitere til dåp, konfirmasjon osv? Orker de trynet på hverandre eller er det full krig og utriveligheter hver gang? 

Og, når skilsmissen er et faktum; unngå å være sutreputa til mor (eller far). Begynner en av dem å snakke negativt om den andre må dere si i fra at dere ikke ønsker å høre det eller ta side. Det er foreldrene deres sin konflikt, ikke dere barnas.

Anonymkode: a6157...c47

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 32. Jeg forstod hvorfor men synes likevel det var trist og rart.

Det var også rart når Pappa fikk ny dame øyeblikkelig etterpå. Jeg var sjalu på henne på egne vegne og også Mammas vegne.

Det var ett år der jeg måtte ta vare på Mamma og høre ting om Pappa som jeg helst skulle vært foruten. Pappa ble veldig fremmed i et par år med sin nye familie og midlitvskrise!!

Men årene har gått og nå er det dette som er naturlig for oss.

Pappas kone er en veldig ålreit dame også. Vi måtte bare gjennom en fase...

Anonymkode: fbba4...220

[AnonymBruker]

Glemte helt av denne tråden. 
Men har nå fått vite at de skal skilles. Kom ikke som noe sjokk for å si det sånn.

Det føles veldig rart. 
Føles ufattelig teit at jeg bryr meg så mye. Jeg er jo voksen, i mitt hodet så er det kun barn som blir berørt av en skilsmisse, ikke voksne.

Har sagt ifra til både mamma og pappa at jeg orker ikke å høre på baksnakking. Jeg nekter å være søppelbøtte for dem begge. Har de et problem med hverandre så får de prate sammen som voksne mennesker. Ikke bruke meg som mellommann eller som søppelbøtte. Det orker jeg ikke rett og slett. 
Har også sagt ifra at jeg kommer ikke til å velge den ene eller den andre. Mamma har planer om å reise til syden med tante, onkel og søskenbarna mine rundt julaften annet hvert år, for vi alle er voksne og har ingen barn i familien på mamma sin side. På pappa sin side er det mange barn og de feirer julaften sammen. Så jeg kommer til å feire med pappa og hans familie de årene mamma og de på hennes side reiser til Syden, for jeg hater Syden. Og de årene de er hjemme og feirer jul så er jeg med dem. 
Påsken blir på hytta, samme om mamma velger å bli med eller ikke. Nyttårsaften feirer vi ikke for da er vi ute på byen med venner vær for oss. Så alt er klappet og klart og jeg har sagt ifra at ingen av dem får sitte å surmule fordi jeg velger å gjøre det slik. Jeg er voksen og jeg bestemmer selv hvor jeg ønsker å feire jul, nyttårsaften osv. 
Søsknene mine vil gjøre det samme, men to av vil gjøre det motsatt. Altså til pappa når mamma er hjemme, i Syden når mamma drar dit for begge vil til Syden. Alt annet er samme som hos meg. 

Vi hadde et "familiemøte" hvor de fortalte om skilsmissen og da la jeg alt på bordet og sa det som det er. 
Jeg orker rett og slett ikke drama fordi mamma og pappa ikke kan å oppføre seg som voksne mennesker. De må bare godta at jeg ønsker å ha begge to i mitt liv like mye, og jeg nekter å være ei sladrekjerring som må fortelle alt og ingenting om livet til den andre fordi de ikke klarer å prate med hverandre. 
Søsknene mine gråt og var stille, og ingen av dem tørr å si ting rett fra levre som meg   
Men de var enig i det jeg sa, og mamma og pappa godtok det.

Jeg er også gravid med deres første barnebarn, og har sagt ifra at begge er invitert i dåp, bursdager etc og om en av de sitter å surmuler, uffer og snakker dritt om den andre, fordi den andre er der så får de holde seg hjemme. Jeg vil ikke at deres problem skal gå utover mitt barn. 
Når det kommer til middager og det å møte/passe barnet går etter hvem som spør og avstand. Ikke noe favorisering, jeg kommer ikke til å stenge ute den andre for fordel for den andre. Det å sitte å sammenligner antall timer de har hatt med barnebarnet får de droppe først som sist, for det er barnslig mener jeg. 
Jeg forventer at de oppfører seg som normale folk rundt barnet mitt. Det å snakke dritt om den andre fremfor barnet er uaktuelt, og det å krangle om antall timer, bursdager etc. 

Så tror ting skal gå bra, og håper at de klarer å oppføre seg som normal folk rundt hverandre når stormen har lagt seg. 
Ufattelig rar situasjon å være i. Selv om de har kranglet siden jeg ble født så føles det rart at de to skal skilles. 
Men får håpe de får til å oppføre seg som folk når det verste er over. 

ts

Anonymkode: 2e847...bbe

[AnonymBruker]

Pappa flyttet fra mamma denne høsten. Akkurat som for deg var det ikke særlig uventet. Jeg tenkte av den grunn at det kanskje kunne gå rolig for seg, at begge så at det vil være til det beste. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Det er en trykket stemning når jeg er med dem. Jeg har sagt fra til begge at jeg ikke vil bli dratt inn i konflikten. Dette har ført til at jeg har blitt fryst ut av min mor, som tror jeg er på lag med pappa. Jeg har ringt til mamma, prøvd å snakke med henne om andre ting og være hyggelig og støttende, men det har blitt til at jeg må høre på alt negativt om pappa. Det dominerer virkelig alt hun tenker på. Senest i går ringte hun meg mens hun gråt. Skjønner kjempegodt at hun har det tøft, men det har jeg også og det vet hun veldig godt, likevel bruker hun meg bare som en søppelbøtte. Jeg blir så sliten av det, men hvis jeg vil ha kontakt med henne må jeg visst bare ta i mot. 

Også pappa sliter masse med dette. De andre søsknene mine har trukket seg en del vekk fra han, kanskje fordi de ser hvor mye mamma sliter. Derfor kommer pappa (uanmeldt) på besøk til meg flere kvelder i uken, bare for å klage litt over hvor dårlig han sover og hvor lite penger han kommer til å sitte igjen med. 

Siden de snakker lite sammen får jeg alltid masse spørsmål om den andre. Jeg blir også bedt om å ta med ting fra den ene til den andre. Sammenkomster med begge to er helt uaktuelt for den ene, så i julen skapte det selvsagt en del problemer. 

Jeg er like glad i begge to og vil ha kontakt med begge. Men denne konflikten må de finne ut av selv. Jeg er så lei av at de tar det utover meg og mine søsken, men ser at det ikke kommer til å endre seg på en stund. 

Vet ikke om dette hjelper deg noe særlig, men hvis jeg skal komme med noen råd, må det være å tenke på deg selv oppe i dette. Prøv å støtt så mye du orker, men sett grenser hvis det blir for mye!

Anonymkode: 4c86b...102

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa flyttet fra mamma denne høsten. Akkurat som for deg var det ikke særlig uventet. Jeg tenkte av den grunn at det kanskje kunne gå rolig for seg, at begge så at det vil være til det beste. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Det er en trykket stemning når jeg er med dem. Jeg har sagt fra til begge at jeg ikke vil bli dratt inn i konflikten. Dette har ført til at jeg har blitt fryst ut av min mor, som tror jeg er på lag med pappa. Jeg har ringt til mamma, prøvd å snakke med henne om andre ting og være hyggelig og støttende, men det har blitt til at jeg må høre på alt negativt om pappa. Det dominerer virkelig alt hun tenker på. Senest i går ringte hun meg mens hun gråt. Skjønner kjempegodt at hun har det tøft, men det har jeg også og det vet hun veldig godt, likevel bruker hun meg bare som en søppelbøtte. Jeg blir så sliten av det, men hvis jeg vil ha kontakt med henne må jeg visst bare ta i mot. 

Også pappa sliter masse med dette. De andre søsknene mine har trukket seg en del vekk fra han, kanskje fordi de ser hvor mye mamma sliter. Derfor kommer pappa (uanmeldt) på besøk til meg flere kvelder i uken, bare for å klage litt over hvor dårlig han sover og hvor lite penger han kommer til å sitte igjen med. 

Siden de snakker lite sammen får jeg alltid masse spørsmål om den andre. Jeg blir også bedt om å ta med ting fra den ene til den andre. Sammenkomster med begge to er helt uaktuelt for den ene, så i julen skapte det selvsagt en del problemer. 

Jeg er like glad i begge to og vil ha kontakt med begge. Men denne konflikten må de finne ut av selv. Jeg er så lei av at de tar det utover meg og mine søsken, men ser at det ikke kommer til å endre seg på en stund. 

Vet ikke om dette hjelper deg noe særlig, men hvis jeg skal komme med noen råd, må det være å tenke på deg selv oppe i dette. Prøv å støtt så mye du orker, men sett grenser hvis det blir for mye!

Anonymkode: 4c86b...102

huff det høres ikke bra ut. Akkurat slik jeg frykter det kommer til å bli hos meg også.
Men jeg sagt ifra at det godtar jeg ikke. Krysser fingrene for at de holder det de lover. 

Håper ting blir bedre i din familie også. De kan jo ikke fortsette slik for evig. 

ts

Anonymkode: 2e847...bbe

[Gjest Blomsterert]

Den Sunday, January 03, 2016 at 23.33, AnonymBruker skrev:

Mamma og pappa skal skilles. De vet ikke at jeg eller søsknene mine vet det. Vi hørte dem under et besøk. 

Det føles... rart. Men samtidig så vet jeg at det er for det beste. De gjør ikke stort annet enn å krangle. Så lenge jeg kan huske så har de kranglet, oppveksten min har bestått av krangling. Enten så stormet mamma ut i sinne, eller pappa. De tror ikke at jeg og søsknene mine har fått med oss alt. Selv om vi var ung så fikk vi det med oss. Vi satt ofte på rommet til storebror og hørte på at mamma og pappa kranglet, ropte og kastet ting rundt seg. 
Det er mye de ikke tror vi har fått med oss. Som da pappa ble låst ute og tvunget til å sove ute i bilen. Eller da pappa var borte i 2 uker på hytta eller hos familie. Fordi de hadde kranglet og mamma nektet å la han sove hjemme. Vi fikk det med oss, men vi verken sa eller gjorde noe, for da begynte mamma å gråte, vær gang. Så vi holdt kjeft og latet som ingenting. 
Nå som vi er voksen så bryr hun seg ikke. Samme hvem som er på besøk, familie, venner, oss barna. De krangler hele tiden, kjefter og smeller på hverandre for den minste ting. 

Mamma klikker bare pappa puster høyt, så ille har det blitt. Hun gjorde det senest i forrige uke! Pappa er forkjølet så han sliter med pusten, og da ble mamma så sint at hun kastet en brusflaske i veggen og stormet ut. Dette var mens jeg og søsteren min var på besøk. Alle barna har flyttet ut og er "voksen", 20-30 årene. 
Har aldri sett de kysse, klemme eller sagt at de er glad i hverandre. Det har virket som at de var gift med hverandre, fordi de ikke orker å finne noen andre. Samtidig så har de alltid vært sammen. De giftet seg da de var 18 år! De ble kjærester da de var 14-15år. Nå er begge 50+ 

Vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle. 
På en måte så forstår jeg jo at det er det beste for de begge. Men ting kommer til å bli annerledes nå. Husker godt på barneskolen da vi pratet om skillsmissebarn i timen, og alle snudde seg å så på meg da læreren sa "men du xxx, du kommer aldri til å bli det for dine foreldre er så godt gift som du får det". Ingen viste om kranglingen, kun at de var barndoms-kjærester som giftet seg ung. 
Jeg og søsteren min tror at pappa kommer til å flytte nærmere familien sin i en annen by. Hans familie er fra en annen by og foreldrene er dø, så han har ingen familie her i byen. Vet at han ønsket å flytte dit for noen år siden, men mamma nektet.  Mamma kommer til å bli i byen, for hun er fra denne byen og familien hennes er her. Men vi tror også at mamma kommer til å bli ei sur gammel megge... altså mye verre enn det hun er nå. Sier du ett ord feil så flyr hun i taket, hun er sint hele tiden. Men, hun kan også overaske oss og forandre seg totalt og bli den mammaen vi alltid har ønsket! 
Noen andre som har opplevd at foreldre har skilt seg da alle barna var voksen og flyttet ut?
Var det rart? Negativt eller positivt? 

Anonymkode: 2e847...bbe

For en mor.For en far.Og for en lærer!

Moren din mistrives for å si det mildt.Antageligvis vil dere oppleve en gladere mor,og en gladere far.Selvfølgelig er dette til det beste,og det kan dere vel gi uttrykk for når de bestemmer seg for å fortelle? Det burde få dem til å føle lettelse.

Tror alt blir bedre for dere alle.Og det fortjener dere!

[AnonymBruker]

Den ‎03‎.‎01‎.‎2016 at 23.33, AnonymBruker skrev:

Mamma og pappa skal skilles. De vet ikke at jeg eller søsknene mine vet det. Vi hørte dem under et besøk. 

Det føles... rart. Men samtidig så vet jeg at det er for det beste. De gjør ikke stort annet enn å krangle. Så lenge jeg kan huske så har de kranglet, oppveksten min har bestått av krangling. Enten så stormet mamma ut i sinne, eller pappa. De tror ikke at jeg og søsknene mine har fått med oss alt. Selv om vi var ung så fikk vi det med oss. Vi satt ofte på rommet til storebror og hørte på at mamma og pappa kranglet, ropte og kastet ting rundt seg. 
Det er mye de ikke tror vi har fått med oss. Som da pappa ble låst ute og tvunget til å sove ute i bilen. Eller da pappa var borte i 2 uker på hytta eller hos familie. Fordi de hadde kranglet og mamma nektet å la han sove hjemme. Vi fikk det med oss, men vi verken sa eller gjorde noe, for da begynte mamma å gråte, vær gang. Så vi holdt kjeft og latet som ingenting. 
Nå som vi er voksen så bryr hun seg ikke. Samme hvem som er på besøk, familie, venner, oss barna. De krangler hele tiden, kjefter og smeller på hverandre for den minste ting. 

Mamma klikker bare pappa puster høyt, så ille har det blitt. Hun gjorde det senest i forrige uke! Pappa er forkjølet så han sliter med pusten, og da ble mamma så sint at hun kastet en brusflaske i veggen og stormet ut. Dette var mens jeg og søsteren min var på besøk. Alle barna har flyttet ut og er "voksen", 20-30 årene. 
Har aldri sett de kysse, klemme eller sagt at de er glad i hverandre. Det har virket som at de var gift med hverandre, fordi de ikke orker å finne noen andre. Samtidig så har de alltid vært sammen. De giftet seg da de var 18 år! De ble kjærester da de var 14-15år. Nå er begge 50+ 

Vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle. 
På en måte så forstår jeg jo at det er det beste for de begge. Men ting kommer til å bli annerledes nå. Husker godt på barneskolen da vi pratet om skillsmissebarn i timen, og alle snudde seg å så på meg da læreren sa "men du xxx, du kommer aldri til å bli det for dine foreldre er så godt gift som du får det". Ingen viste om kranglingen, kun at de var barndoms-kjærester som giftet seg ung. 
Jeg og søsteren min tror at pappa kommer til å flytte nærmere familien sin i en annen by. Hans familie er fra en annen by og foreldrene er dø, så han har ingen familie her i byen. Vet at han ønsket å flytte dit for noen år siden, men mamma nektet.  Mamma kommer til å bli i byen, for hun er fra denne byen og familien hennes er her. Men vi tror også at mamma kommer til å bli ei sur gammel megge... altså mye verre enn det hun er nå. Sier du ett ord feil så flyr hun i taket, hun er sint hele tiden. Men, hun kan også overaske oss og forandre seg totalt og bli den mammaen vi alltid har ønsket! 
Noen andre som har opplevd at foreldre har skilt seg da alle barna var voksen og flyttet ut?
Var det rart? Negativt eller positivt? 

Anonymkode: 2e847...bbe

Mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i fra barndommen, bare at problemene også har vært assosiert med alkohol i tillegg, og at de innimellom viste at de var glade i hverandre, selv om det stormet voldsomt i lane perioder. Mine foreldre er fortsatt gift. Og det kommer de til å forbli, tror min mor (som er den som har truet med å gå) synes det er for sent, og hun er jo glad i fattern også. Men jeg som nå er 40 ser også ting på en annen måte enn før. Det er så mye mellom to mennesker andre ikke ser, som kan føre til konflikter, men jeg tror mange kvinner i den generasjonen har hatt større forventninger enn beste- og oldemødre kunne ha. Men så har ikke mennene deres rukket å følge med (dagens menn er mye bedre). Dvs at jeg tror mange kvinner aldri har følt at deres behov er blirr prioritert, eller engang hensyntatt. Aldri fått takk, et godt ord, ros. De er blitt dørmatter for resten av familien. Mange  menn har sannsynlig vis vært håpløse i sengen, og ikke obs på at de skal ta signaler fra kvinnen. Hvis dette pågår år etter år, han har et bra sexliv, hun har ikke, men føder ungene, hun server familien og ha sånn sett aldri fri, han kan ta det pian etter jobb osv, så er det ikke rart noen blir frustrerte, forbanna og - dessverre - kanskje bitre. Jeg sier ikke at det er slik hos dere, men jeg tror at om din mor skal bli en slik mord ere har ønsket, om det er ulig, må dere være snille med henne.

 

Jeg kjenner andre som har foreldre som ahr skilt seg, noens ynes de har levd på en løgn, siden de ikke har sett problemene, da foreldrene har klart å holde det skjult og samarbeidet. Andre er bare glad til, bl.a. fordi de unner foreldrene sine å få det bedre. Det beste er hvis det skjer uten utroskap eller andre svik, rettferdig økonomisk fordeling etc, slik at konfliktnivået i bruddet blir lavt og de kan omgså som normale mennesker i familietreff/markeringer (kofnirmasjoner, julebesøk og slikt) i ettertid, også om de får nye partnere.

Anonymkode: 765dc...80c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Blomsterert skrev:

For en mor.For en far.Og for en lærer!

Moren din mistrives for å si det mildt.Antageligvis vil dere oppleve en gladere mor,og en gladere far.Selvfølgelig er dette til det beste,og det kan dere vel gi uttrykk for når de bestemmer seg for å fortelle? Det burde få dem til å føle lettelse.

Tror alt blir bedre for dere alle.Og det fortjener dere!

Tror mamma og pappa satt fint i det da de giftet seg og fikk barn. 
For broren min var ikke planlagt og de giftet seg etter de fant ut at mamma var gravid. 

Jeg tror mamma har blitt så sint, fordi hun ikke trives i forholdet. Pappa er mer likegyldig, han orker ikke å heve stemmen en gang, han er en person som ikke orker å krangle. Han holder kjeft og later som at han ikke hører mamma, noe som gjør hun enda mer irritert og sint  Pappa eksploderer helt plutselig, men han roper ikke og kaster ikke ting som mamma gjør. Han bare forsvinner. Han drar på hytta, sier i fra til oss barna så klart, også kommer han hjem igjen når han har fått samlet seg. 

Har som sagt aldri hørt de si "glad i deg", sett dem gitt hverandre en klem, holde i hendene eller noe slikt. Aldri.
De er tydeligvis ikke i et sunt forhold, og de valgte å være sammen på grunn av oss barna. Nå er vi voksen og vet bedre. Jeg har sagt det i flere år at de to burde skilles, det er ikke bra for noen at de er sinte og irritert på hverandre hele tiden. 
Jeg tror skilsmissen kommer nå fordi mamma er ufør og pappa pensjonerte seg i fjor. Så begge to går hjemme. Mamma har jobbet 100%, tatt seg av hus og barn. Pappa jobbet 200% føltes det ut som for han reiste mye da jeg var lita. De siste årene jobbet han fast i byen men var fortsatt mye på jobb og jobbet hele tiden overtid. 
Ting ble gradvis verre da pappa var mer hjemme og mamma ikke måtte ta seg av oss barna. Vi hjalp til med mat, rydding og vasking, naturligvis. Så da fikk hun mer tid til å sitte i sofaen sammen med pappa, og da ble ting gradvis verre. Nå som begge går hjemme og de kun har seg selv å passe på så har de mer tid til å krangle. Det blir bare verre og verre, så skillsmissen kommer ikke som et sjokk. 

Kanskje dumt å tenke slik, men har alltid tenkt at de hadde vært bedre uten den andre. Det å være i et forhold de ikke ønsker å være i er ikke bra for noen. Verken dem eller oss barna. 

Føler meg litt slem som tenker slik. Men når begge to er miserabel og har det for jævlig i et forhold så er det jo best å skilles. 
Håper mamma blir glad igjen, også pappa. 
Jeg skal hjelpe pappa med å rydde hytta, han skal bo der. Fikk vite det i dag at han skal flytte dit, i stedet for å kjøpe seg noe annet. Mamma får huset uten noe krangling og de har vist fordelt det de skal fordele. Hytta er et hus altså, ikke ei standard hytte. Det har vært i familien i flere år og hører til pappa, han arvet det fra foreldrene sine. Mamma har ingen interesse for å ta over hytta så ingen krangling om det ihvertfall. 
Var hos dem i kveld og de virket helt annerledes! De smilte og lo, de kranglet ikke om noe som helst! Ufattelig rart å sitte der å se på at de to tuller og ler, og prater om eiendom, hus, hytte, biler etc som om det er ingenting. Alt gikk fint for seg, uten noe krangling. Mamma skal vist være med på hytta og hjelpe til med ryddingen og slikt, ufattelig rart å høre hun si det  Å melde seg frivillig til å rydde hytta slik at pappa kan flytte inn. Pappa skal vist være med mamma på ikea i morgen for å hente en kommode og montere den for hun. De er jo midt i en skilsmisse jo! Vet ikke om jeg skal le eller gråte. 
Så det ser ut som at det går fredelig for seg, krysser fingrene for at det fortsetter slikt. 

ts

Anonymkode: 2e847...bbe

[Gjest Blomsterert]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror mamma og pappa satt fint i det da de giftet seg og fikk barn. 
For broren min var ikke planlagt og de giftet seg etter de fant ut at mamma var gravid. 

Jeg tror mamma har blitt så sint, fordi hun ikke trives i forholdet. Pappa er mer likegyldig, han orker ikke å heve stemmen en gang, han er en person som ikke orker å krangle. Han holder kjeft og later som at han ikke hører mamma, noe som gjør hun enda mer irritert og sint  Pappa eksploderer helt plutselig, men han roper ikke og kaster ikke ting som mamma gjør. Han bare forsvinner. Han drar på hytta, sier i fra til oss barna så klart, også kommer han hjem igjen når han har fått samlet seg. 

Har som sagt aldri hørt de si "glad i deg", sett dem gitt hverandre en klem, holde i hendene eller noe slikt. Aldri.
De er tydeligvis ikke i et sunt forhold, og de valgte å være sammen på grunn av oss barna. Nå er vi voksen og vet bedre. Jeg har sagt det i flere år at de to burde skilles, det er ikke bra for noen at de er sinte og irritert på hverandre hele tiden. 
Jeg tror skilsmissen kommer nå fordi mamma er ufør og pappa pensjonerte seg i fjor. Så begge to går hjemme. Mamma har jobbet 100%, tatt seg av hus og barn. Pappa jobbet 200% føltes det ut som for han reiste mye da jeg var lita. De siste årene jobbet han fast i byen men var fortsatt mye på jobb og jobbet hele tiden overtid. 
Ting ble gradvis verre da pappa var mer hjemme og mamma ikke måtte ta seg av oss barna. Vi hjalp til med mat, rydding og vasking, naturligvis. Så da fikk hun mer tid til å sitte i sofaen sammen med pappa, og da ble ting gradvis verre. Nå som begge går hjemme og de kun har seg selv å passe på så har de mer tid til å krangle. Det blir bare verre og verre, så skillsmissen kommer ikke som et sjokk. 

Kanskje dumt å tenke slik, men har alltid tenkt at de hadde vært bedre uten den andre. Det å være i et forhold de ikke ønsker å være i er ikke bra for noen. Verken dem eller oss barna. 

Føler meg litt slem som tenker slik. Men når begge to er miserabel og har det for jævlig i et forhold så er det jo best å skilles. 
Håper mamma blir glad igjen, også pappa. 
Jeg skal hjelpe pappa med å rydde hytta, han skal bo der. Fikk vite det i dag at han skal flytte dit, i stedet for å kjøpe seg noe annet. Mamma får huset uten noe krangling og de har vist fordelt det de skal fordele. Hytta er et hus altså, ikke ei standard hytte. Det har vært i familien i flere år og hører til pappa, han arvet det fra foreldrene sine. Mamma har ingen interesse for å ta over hytta så ingen krangling om det ihvertfall. 
Var hos dem i kveld og de virket helt annerledes! De smilte og lo, de kranglet ikke om noe som helst! Ufattelig rart å sitte der å se på at de to tuller og ler, og prater om eiendom, hus, hytte, biler etc som om det er ingenting. Alt gikk fint for seg, uten noe krangling. Mamma skal vist være med på hytta og hjelpe til med ryddingen og slikt, ufattelig rart å høre hun si det  Å melde seg frivillig til å rydde hytta slik at pappa kan flytte inn. Pappa skal vist være med mamma på ikea i morgen for å hente en kommode og montere den for hun. De er jo midt i en skilsmisse jo! Vet ikke om jeg skal le eller gråte. 
Så det ser ut som at det går fredelig for seg, krysser fingrene for at det fortsetter slikt. 

ts

Anonymkode: 2e847...bbe

Du er ikke slem som tenker som du gjør! :-) syns du ser ut til å ha kommet veldig godt ut av det som ting har vært.Så utrolig godt å se at de er venner nå.Det unner jeg som sagt dere alle sammen.Når mennesker er ulykkelige så kan de oppføre seg for jævli,og det var tydelig at moren din slet.Også med skyldfølelse ovenfor dere barna.Siden hun begynte å gråte når dere sa dere hørte bråket.Ingen bra og lett situasjon for noen,mildt sagt.

Det er aldri for sent å få det ordentlig godt.Ønsker dere alle det videre :-)

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror mamma og pappa satt fint i det da de giftet seg og fikk barn. 
For broren min var ikke planlagt og de giftet seg etter de fant ut at mamma var gravid. 

Jeg tror mamma har blitt så sint, fordi hun ikke trives i forholdet. Pappa er mer likegyldig, han orker ikke å heve stemmen en gang, han er en person som ikke orker å krangle. Han holder kjeft og later som at han ikke hører mamma, noe som gjør hun enda mer irritert og sint  Pappa eksploderer helt plutselig, men han roper ikke og kaster ikke ting som mamma gjør. Han bare forsvinner. Han drar på hytta, sier i fra til oss barna så klart, også kommer han hjem igjen når han har fått samlet seg. 

Har som sagt aldri hørt de si "glad i deg", sett dem gitt hverandre en klem, holde i hendene eller noe slikt. Aldri.
De er tydeligvis ikke i et sunt forhold, og de valgte å være sammen på grunn av oss barna. Nå er vi voksen og vet bedre. Jeg har sagt det i flere år at de to burde skilles, det er ikke bra for noen at de er sinte og irritert på hverandre hele tiden. 
Jeg tror skilsmissen kommer nå fordi mamma er ufør og pappa pensjonerte seg i fjor. Så begge to går hjemme. Mamma har jobbet 100%, tatt seg av hus og barn. Pappa jobbet 200% føltes det ut som for han reiste mye da jeg var lita. De siste årene jobbet han fast i byen men var fortsatt mye på jobb og jobbet hele tiden overtid. 
Ting ble gradvis verre da pappa var mer hjemme og mamma ikke måtte ta seg av oss barna. Vi hjalp til med mat, rydding og vasking, naturligvis. Så da fikk hun mer tid til å sitte i sofaen sammen med pappa, og da ble ting gradvis verre. Nå som begge går hjemme og de kun har seg selv å passe på så har de mer tid til å krangle. Det blir bare verre og verre, så skillsmissen kommer ikke som et sjokk. 

Kanskje dumt å tenke slik, men har alltid tenkt at de hadde vært bedre uten den andre. Det å være i et forhold de ikke ønsker å være i er ikke bra for noen. Verken dem eller oss barna. 

Føler meg litt slem som tenker slik. Men når begge to er miserabel og har det for jævlig i et forhold så er det jo best å skilles. 
Håper mamma blir glad igjen, også pappa. 
Jeg skal hjelpe pappa med å rydde hytta, han skal bo der. Fikk vite det i dag at han skal flytte dit, i stedet for å kjøpe seg noe annet. Mamma får huset uten noe krangling og de har vist fordelt det de skal fordele. Hytta er et hus altså, ikke ei standard hytte. Det har vært i familien i flere år og hører til pappa, han arvet det fra foreldrene sine. Mamma har ingen interesse for å ta over hytta så ingen krangling om det ihvertfall. 
Var hos dem i kveld og de virket helt annerledes! De smilte og lo, de kranglet ikke om noe som helst! Ufattelig rart å sitte der å se på at de to tuller og ler, og prater om eiendom, hus, hytte, biler etc som om det er ingenting. Alt gikk fint for seg, uten noe krangling. Mamma skal vist være med på hytta og hjelpe til med ryddingen og slikt, ufattelig rart å høre hun si det  Å melde seg frivillig til å rydde hytta slik at pappa kan flytte inn. Pappa skal vist være med mamma på ikea i morgen for å hente en kommode og montere den for hun. De er jo midt i en skilsmisse jo! Vet ikke om jeg skal le eller gråte. 
Så det ser ut som at det går fredelig for seg, krysser fingrene for at det fortsetter slikt. 

ts

Anonymkode: 2e847...bbe

Når man velger å gå ifra hverandre som du beskriver, så er det gjerne en LØSNING, ikek et problem. Det er kansje derfor de oppfører seg annerledes. Fordi de har en løsning.  

Anonymkode: e3d5d...8f0