Jeg har bestemt meg; Nå er det nok!

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg har bestemt meg! Etter å ha hatt depresjon i 1 og et halvt år, med dager hvor jeg ikke har hatt krefter til å røre meg under dyna en gang, har jeg bare fått nok. Etter at jeg begynte på vgs. så skjønte jeg hvem som er dine ekte venner, og hvem som ikke er. Etter at jeg begynte på vgs. så skjønte jeg hvordan verden faktisk egentlig er. Og den er rett og slett helt jævlig. 

Folk jeg trodde jeg kunne stole på, ditcha meg. Folk jeg trodde likte meg, ignorerer meg totalt. Folk jeg trodde var mine venner, er fremmede. Mine to bestevenner er borte fra meg for alltid, inkludert 5 andre venner. Jeg har ingen venner igjen, og når 10 venner bare dropper deg helt ut fra ingen steder, så må du jo bare tenke at noe er galt med deg. Men nei, det er det ikke. Det er når du ikke klarer å skaffe deg nye venner og holde en samtale gående med folk, at du skjønner at noe er galt med deg. 

Angst. Sosial angst, er det som har slitt meg i stykker i et år. I løpet av ungdomskolen hadde jeg ''venner'', men disse vennene var alle sjenerte og turte ikke rekke opp handa i klassen en gang. Når det var populære jenter som ikke så på deg en gang, og gutter som mobba deg, ja da utvikla du etterhvert angst. Det begynte med å ikke tørre å rekke opp handa i timen, til at du ville kaste opp ved tanken på å snakke foran hele klassen, til at du ble helt varm og kald og tørr i munn av å si noe til noen du vanligvis ikke snakket med. Og før du visste ordet av det turte du ikke gå ned til akebakken som er fem minutter ved huset ditt, eller dra til byen med din mor for å ha litt jentestund som dere vanligvis hadde hatt før. Det endte med at jeg tenkte på alle andre enn meg selv. Hva vil de tenke? Er dette normalt? Kan jeg gjøre dette? Jeg brydde meg ikke om hva jeg følte, men på alle andre. Også, når ting faktisk begynte å bli bedre, så begynte jeg på vgs. 

Før jeg visste ordet av det hadde vennegjengen på 7 stk. splitta opp på flere forskjellige skoler. 3 av jentene bare brøt all kontakt, og to av dem sier ikke engang hei når de møter på meg. To av deg andre hadde kontakt med meg til en hvis grad, men en dag, helt plutselig gikk hun ene av bussen tidlig når hun satt med meg, og før jeg visste ordet av det satt de ikke ved siden av meg på bussen en gang. Helt uten videre. Så var det meg og min bestevenn igjen da. Vi hadde kontakt i et helt år etter at vi starta på vgs. Men plutselig begynte hun å feste, og henge med de ''populære'' guttene. Dessuten så skaffa hun seg nye venner, og før jeg visste ordet av svarte hun ikke på mld. mine før etter minst 4 timer, enda hun hele tiden drev med mobilen når hun var med meg, og etterhvert avslo hun alle invitasjoner til å henge sammen. Jeg ga opp, hva annet kunne jeg gjøre? Jeg ville ikke presse meg på. 

Jeg mistet også bestevenninna mi som var et år yngre enn meg. Vi var bestevenner i 7 år. Hun begynte med å røyke, snuse, drikke og henge med folk som ikke var bra for henne. Jeg kjefta på henne for dette, spesielt siden hun løy til meg og droppa meg hele tiden. Og plutselig så var hun borte også. I førsten tenkte jeg det var like greit, men nå, etter et år, så begynner jeg å savne henne. Hun var en så god venn, med mange feil kanskje, men likevel god. Hun var ekte og varm, men jeg stolte ikke på henne. Jeg følte jeg var den eneste som var rett i vennskapet, at jeg alltid hadde rett. Jeg skjøv henne bort ved å si at jeg alltid er rett og hun alltid feil. 

Da endte det med at jeg var alene i løpet av vg1. For pga. angsten klarte jeg ikke skaffe meg nye venner. Jeg hadde det bra i førsten, men så bare droppa folk meg etterhvert. Jeg hadde etterhvert ingen å være med. Alle var sammen etter skolen, uten meg. Jeg prøvde å blande meg inn, men jeg dreit meg bare alltid loddrett ut. Det ble så ille at jeg ga opp på skolen, jeg gadd ikke prøve, og når jeg prøvde, fikk jeg aldri det jeg ville ha. Karakterene mine sank og det samme med humøret. Jeg skulka og sløva rundt. Et helt år gikk og det var jævlig ensomt. Jeg gråt meg søvn hver kveld og våkna hver morgen og lata som ingenting. 

Jeg ga opp. Jeg klarte ikke mer og ville droppe ut. Istedet bytta jeg skole og sa angsten ikke kan holde meg tilbake lenger, jeg måtte jo gjøre noe med livet mitt. Livet er ingen film hvor en bare popper opp og redder deg. Nei jeg måtte ta mitt eget liv i mine egner hender. 

Første skoleuka etter sommeren kom jeg i denne nye klassen. Når jeg gikk inn i klasserommet var det to jenter som med en gang spurte om jeg ville sitte med dem. Hjertet mitt slo hardt og jeg ville gråte av lykke. Riktig nok er jeg ikke venn med disse to jentene nå, men det er fordi de er så knytta at ingen kommer inn i den lille duoen demmes. Uansett, endte det med at jeg ble kjent med alle i klassen og fikk en ny venn! Er uendelig glad i denne jenta, for jeg hadde jo tross alt mistet alle de gamle vennene mine. Uansett, etter at jeg fikk denne vennen, fikk jeg enda en. Og jeg begynner å få to nye venner. Tenk så utrolig at jeg gikk fra 7 venner, til 0, til 4! Det er jo utrolig, men hvorfor er jeg likevel trist? Jo, jeg ble ikke venn med de jeg virkelig ville bli venn med. Men jeg kan ikke klage. 

Jeg har dermed bestemt meg. Det er nok. Jeg må ta livet i mine egne hender. Jeg skal ikke la meg manipulere av gutter igjen. Det er nemlig denne gutten som driver og narrer meg, og neste gang han gjør det, skal jeg pent si til han. Gjett om jeg gleder meg!

Jeg skal ikke la meg manipulere av noen igjen, jeg skal ikke la noen gjøre narr av meg, jeg skal ikke la andres ønske om å gjøre meg trist, faktisk gjøre meg trist. Det er denne jenta som alltid bitchblikker meg og viser seg frem foran meg. Hun prøver alltid gjøre meg sjalu, men jeg skal ikke la henne. 2016 skal bli mitt år, og jeg skal starte med blanke ark, for jeg har hvert trist, redd og såra lenge nå. Jeg prøver alltid være et godt menneske, og selvom jeg ikke alltid lykkes, bryr jeg meg mer om andre enn meg selv. Jeg skal sørge for at mine venner får den støtten de vil ha, jeg skal sørge for at mine foreldre får hjelpen og dattera de fortjener og ønsker, og jeg skal sørge for å bli en god elev og kjempe bra storesøster som er der for sine småsøsken. Jeg skal slutte å være lei meg og nummen, men lykkelig og nyte livet. Det er sykt hvor fort livet går, og jeg kan ikke la folk ødelegge den for meg mer enn de har gjort. Kom gjerne med tips til hvordan jeg kan gjøre dette og bli det gode mennesket jeg ønsker! Det hadde bare hvert toppers! Ja jøss for et jævlig liv jeg har hatt tenker kanskje mange, men det er jo mye mer bak dette. For ikke å snakke om følelser. 

Jeg beklager for et så langt innlegg og jeg tviler på at noen har lest alt. Dessuten tror jeg jeg får litt rare blikk for dette, men jeg følte for å få det ut. Det er mye mer, men jeg klarer ikke samle tankene 100% akkurat nå, og stakkars dere som leser hahah! <3

Godt nyttår forresten! Nyt livet, for herregud tiden går fort og før du vet ordet av det angrer du på alt du ikke har gjort i livet. 

[Gjest 123Sol]

Print ut de to siste avsnittene og heng de opp på veggen sånn at du blir minnet på det de dagene det er litt tungt Stå på! 

[Gjest The Lost Dreamer]

57 minutter siden, Kratt skrev:

Print ut de to siste avsnittene og heng de opp på veggen sånn at du blir minnet på det de dagene det er litt tungt Stå på! 

Haha det var faktisk ganske smart, kanskje jeg skal gjøre det. Tusen takk

[Parrot]

Wow, for en historie! Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Og ja, 2016 er DITT år! Gjør det du vil og lev for deg! Prøv ting du alltid har villet prøve, alt fra hårfarger til aktiviteter.

Meget, meget bra skrevet. Flink!

[Gjest The Lost Dreamer]

1 time siden, Parrot skrev:

Wow, for en historie! Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Og ja, 2016 er DITT år! Gjør det du vil og lev for deg! Prøv ting du alltid har villet prøve, alt fra hårfarger til aktiviteter.

Meget, meget bra skrevet. Flink!

Har faktisk tenkt på å forandre utsende, prøve noe nytt. Skal klippe håret skulderkort og farge håret i rød ombre. Det gleder jeg meg til!!

Tusen takk forresten, jeg håper alt har ordnet seg for deg, siden du skrev du kjenner deg litt igjen <3

[Parrot]

15 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Har faktisk tenkt på å forandre utsende, prøve noe nytt. Skal klippe håret skulderkort og farge håret i rød ombre. Det gleder jeg meg til!!

Tusen takk forresten, jeg håper alt har ordnet seg for deg, siden du skrev du kjenner deg litt igjen <3

Så spennende :D høres kjempetøft ut! Gjør akkurat det du har drømt om lenge, selvtilliten kommer til å øke masse etterpå! Jeg har selv ombre, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok ombre

Takk for det, det var hyggelig sagt  jeg er under psykologisk behandling, så alt er veldig bra nå  takk for omtanken  

 

[Haru]

Såfall bra at du ikke bestemte deg for å ta selvmord. Jeg ble litt bekymra der en stund.
Jeg er administrator i en gaming-gruppe og vi har mistet kontakten med en av de andre adminene etter at hun sendte oss en meget suspekt og deprimerende melding. Jeg mistenker at hun tok selvmord, men hun er i et helt annet land og vi har ikke hørt noe mer fra henne

Endret 4. januar 2016 av Haru

[Gjest The Lost Dreamer]

6 timer siden, Haru skrev:

Såfall bra at du ikke bestemte deg for å ta selvmord. Jeg ble litt bekymra der en stund.
Jeg er administrator i en gaming-gruppe og vi har mistet kontakten med en av de andre adminene etter at hun sendte oss en meget suspekt og deprimerende melding. Jeg mistenker at hun tok selvmord, men hun er i et helt annet land og vi har ikke hørt noe mer fra henne

Faktisk så har jeg tenkt mye på selvmord, spesielt da det sto på verst. Jeg så/ser liksom ikke for meg meg selv som voksen med utdannelse, en partner og barn. Jeg følte jeg bare tok plass og såra folk. 

Men, jeg tenkte at det må bli bedre. Livet mitt kan ikke være dritt mer enn det allerede har hvert. Så jeg bestemte meg for å gi meg selv en sjanse og forbedre alt jeg misliker ved meg selv, og det har jeg planer om å starte med nå. Jeg har på følelsen at 2016 vil ta igjen for 2014/2015 hvor jeg hadde det så jævlig. Får bare håpe den følelsen er rett!!!

Forresten, håper det går bra med hun adminen du snakker om!

[Mari Y]

På 3.1.2016 den 17.17, Gjest The Lost Dreamer skrev:

Jeg har bestemt meg! Etter å ha hatt depresjon i 1 og et halvt år, med dager hvor jeg ikke har hatt krefter til å røre meg under dyna en gang, har jeg bare fått nok. Etter at jeg begynte på vgs. så skjønte jeg hvem som er dine ekte venner, og hvem som ikke er. Etter at jeg begynte på vgs. så skjønte jeg hvordan verden faktisk egentlig er. Og den er rett og slett helt jævlig. 

Folk jeg trodde jeg kunne stole på, ditcha meg. Folk jeg trodde likte meg, ignorerer meg totalt. Folk jeg trodde var mine venner, er fremmede. Mine to bestevenner er borte fra meg for alltid, inkludert 5 andre venner. Jeg har ingen venner igjen, og når 10 venner bare dropper deg helt ut fra ingen steder, så må du jo bare tenke at noe er galt med deg. Men nei, det er det ikke. Det er når du ikke klarer å skaffe deg nye venner og holde en samtale gående med folk, at du skjønner at noe er galt med deg. 

Angst. Sosial angst, er det som har slitt meg i stykker i et år. I løpet av ungdomskolen hadde jeg ''venner'', men disse vennene var alle sjenerte og turte ikke rekke opp handa i klassen en gang. Når det var populære jenter som ikke så på deg en gang, og gutter som mobba deg, ja da utvikla du etterhvert angst. Det begynte med å ikke tørre å rekke opp handa i timen, til at du ville kaste opp ved tanken på å snakke foran hele klassen, til at du ble helt varm og kald og tørr i munn av å si noe til noen du vanligvis ikke snakket med. Og før du visste ordet av det turte du ikke gå ned til akebakken som er fem minutter ved huset ditt, eller dra til byen med din mor for å ha litt jentestund som dere vanligvis hadde hatt før. Det endte med at jeg tenkte på alle andre enn meg selv. Hva vil de tenke? Er dette normalt? Kan jeg gjøre dette? Jeg brydde meg ikke om hva jeg følte, men på alle andre. Også, når ting faktisk begynte å bli bedre, så begynte jeg på vgs. 

Før jeg visste ordet av det hadde vennegjengen på 7 stk. splitta opp på flere forskjellige skoler. 3 av jentene bare brøt all kontakt, og to av dem sier ikke engang hei når de møter på meg. To av deg andre hadde kontakt med meg til en hvis grad, men en dag, helt plutselig gikk hun ene av bussen tidlig når hun satt med meg, og før jeg visste ordet av det satt de ikke ved siden av meg på bussen en gang. Helt uten videre. Så var det meg og min bestevenn igjen da. Vi hadde kontakt i et helt år etter at vi starta på vgs. Men plutselig begynte hun å feste, og henge med de ''populære'' guttene. Dessuten så skaffa hun seg nye venner, og før jeg visste ordet av svarte hun ikke på mld. mine før etter minst 4 timer, enda hun hele tiden drev med mobilen når hun var med meg, og etterhvert avslo hun alle invitasjoner til å henge sammen. Jeg ga opp, hva annet kunne jeg gjøre? Jeg ville ikke presse meg på. 

Jeg mistet også bestevenninna mi som var et år yngre enn meg. Vi var bestevenner i 7 år. Hun begynte med å røyke, snuse, drikke og henge med folk som ikke var bra for henne. Jeg kjefta på henne for dette, spesielt siden hun løy til meg og droppa meg hele tiden. Og plutselig så var hun borte også. I førsten tenkte jeg det var like greit, men nå, etter et år, så begynner jeg å savne henne. Hun var en så god venn, med mange feil kanskje, men likevel god. Hun var ekte og varm, men jeg stolte ikke på henne. Jeg følte jeg var den eneste som var rett i vennskapet, at jeg alltid hadde rett. Jeg skjøv henne bort ved å si at jeg alltid er rett og hun alltid feil. 

Da endte det med at jeg var alene i løpet av vg1. For pga. angsten klarte jeg ikke skaffe meg nye venner. Jeg hadde det bra i førsten, men så bare droppa folk meg etterhvert. Jeg hadde etterhvert ingen å være med. Alle var sammen etter skolen, uten meg. Jeg prøvde å blande meg inn, men jeg dreit meg bare alltid loddrett ut. Det ble så ille at jeg ga opp på skolen, jeg gadd ikke prøve, og når jeg prøvde, fikk jeg aldri det jeg ville ha. Karakterene mine sank og det samme med humøret. Jeg skulka og sløva rundt. Et helt år gikk og det var jævlig ensomt. Jeg gråt meg søvn hver kveld og våkna hver morgen og lata som ingenting. 

Jeg ga opp. Jeg klarte ikke mer og ville droppe ut. Istedet bytta jeg skole og sa angsten ikke kan holde meg tilbake lenger, jeg måtte jo gjøre noe med livet mitt. Livet er ingen film hvor en bare popper opp og redder deg. Nei jeg måtte ta mitt eget liv i mine egner hender. 

Første skoleuka etter sommeren kom jeg i denne nye klassen. Når jeg gikk inn i klasserommet var det to jenter som med en gang spurte om jeg ville sitte med dem. Hjertet mitt slo hardt og jeg ville gråte av lykke. Riktig nok er jeg ikke venn med disse to jentene nå, men det er fordi de er så knytta at ingen kommer inn i den lille duoen demmes. Uansett, endte det med at jeg ble kjent med alle i klassen og fikk en ny venn! Er uendelig glad i denne jenta, for jeg hadde jo tross alt mistet alle de gamle vennene mine. Uansett, etter at jeg fikk denne vennen, fikk jeg enda en. Og jeg begynner å få to nye venner. Tenk så utrolig at jeg gikk fra 7 venner, til 0, til 4! Det er jo utrolig, men hvorfor er jeg likevel trist? Jo, jeg ble ikke venn med de jeg virkelig ville bli venn med. Men jeg kan ikke klage. 

Jeg har dermed bestemt meg. Det er nok. Jeg må ta livet i mine egne hender. Jeg skal ikke la meg manipulere av gutter igjen. Det er nemlig denne gutten som driver og narrer meg, og neste gang han gjør det, skal jeg pent si til han. Gjett om jeg gleder meg!

Jeg skal ikke la meg manipulere av noen igjen, jeg skal ikke la noen gjøre narr av meg, jeg skal ikke la andres ønske om å gjøre meg trist, faktisk gjøre meg trist. Det er denne jenta som alltid bitchblikker meg og viser seg frem foran meg. Hun prøver alltid gjøre meg sjalu, men jeg skal ikke la henne. 2016 skal bli mitt år, og jeg skal starte med blanke ark, for jeg har hvert trist, redd og såra lenge nå. Jeg prøver alltid være et godt menneske, og selvom jeg ikke alltid lykkes, bryr jeg meg mer om andre enn meg selv. Jeg skal sørge for at mine venner får den støtten de vil ha, jeg skal sørge for at mine foreldre får hjelpen og dattera de fortjener og ønsker, og jeg skal sørge for å bli en god elev og kjempe bra storesøster som er der for sine småsøsken. Jeg skal slutte å være lei meg og nummen, men lykkelig og nyte livet. Det er sykt hvor fort livet går, og jeg kan ikke la folk ødelegge den for meg mer enn de har gjort. Kom gjerne med tips til hvordan jeg kan gjøre dette og bli det gode mennesket jeg ønsker! Det hadde bare hvert toppers! Ja jøss for et jævlig liv jeg har hatt tenker kanskje mange, men det er jo mye mer bak dette. For ikke å snakke om følelser. 

Jeg beklager for et så langt innlegg og jeg tviler på at noen har lest alt. Dessuten tror jeg jeg får litt rare blikk for dette, men jeg følte for å få det ut. Det er mye mer, men jeg klarer ikke samle tankene 100% akkurat nå, og stakkars dere som leser hahah! <3

Godt nyttår forresten! Nyt livet, for herregud tiden går fort og før du vet ordet av det angrer du på alt du ikke har gjort i livet. 

Jeg fikk ikke lest alt, men det høres ut som om du har kommet frem til en klok beslutning☺. 

[Ruccula]

Jeg orket ikke lese halvparten engang, noen som kan gi et sammendrag?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Ruccula skrev:

Jeg orket ikke lese halvparten engang, noen som kan gi et sammendrag?

Hvis du ikke orker å lese det så er det kanskje ikke interessant nok for deg uansett. 

Anonymkode: 3c2a4...5c4

[AnonymBruker]

Ett år gammel tråd da.... 

Anonymkode: 2eee7...8e8