Vennene mine fornekter sykdommen..

[AnonymBruker]

Har seg sånn at jeg er 19 år og kronisk syk. De siste tre årene har jeg vært gjennom 12 operasjoner, og en rekke andre smertefulle behandlinger. Tre ganger har jeg fått sykebesøk. Og da er de på ingen måte interesserte i å egentlig høre hva som er galt med meg. De vet at jeg gjennomgår mye operasjoner og lever et liv med mye smerte, men alle driter i hvorfor eller hva som faktisk foregår. Jeg selv ønsker å snakke om det fordi jeg syns det er vanskelig, og fordi jeg ønsker at de skal få en større forståelse for hvorfor jeg kan trekke meg unna, eller hvorfor jeg er som jeg er. Jeg prøver ofte å komme inn på tema for å snakke om det, men de skyver det bare unna. Det er helt umulig. Sykdommen påvirker meg jo selvfølgelig som person, så jeg "henger etter" i enkelte sosiale ting. Jeg har ikke vært på like mange fester, ikke opplevd festival, fyllaferie og jeg har ikke kjæreste. Dette føler jeg de dømmer meg veldig for, gjennom vitser og slik. Jeg har lært meg at de ikke vil snakke om det, og fornekter det, men prøver å være ærlig likevel. Så om noen av de spør om å møtes sier jeg ikke bare "nei dessverre det passer ikke" men jeg prøver å snakke om sykdommen gjennom slike situasjoner å sier heller "jeg har så mye smerter i dag at jeg klarer dessverre ikke å komme meg opp fra senga." Da får jeg som regel som svar "stakkar" eller "huff.." Men det er det. Det kan gå timer og dager uten om de spør om situasjonen er bedre eller hvordan det går med meg. Noen ganger når det har gått en stund uten ille smerteanfall eller operasjoner føler jeg at de forventer at jeg er like energisk som de, og de glemmer helt siuasjonen min. Det er jo veldig fint egentlig, at de ikke ser på den som et problem, men det er veldig kjipt å bli invitert på ting de VET jeg ikke kan, som for eksempel step-timer på treningssenteret.. Fordi jeg har så lyst. Ting jeg har informert de om at jeg aldri vil kunne gjøre igjen inviterer de meg likevel på. Det er jo sikkert ikke vondt ment men det gjør så vondt å føler deg som et slag i trynet. Jeg kunne ønske de kunne prøvd å se situasjonen fra min side.

Jeg vil presisere at jeg er glad i vennene mine, og at jeg håper at årsaken til at de ikke er så "interesserte" og omsorgsfulle som meg selv er fordi de selv ikke har opplevd en eneste natt på sykehus. At det bare er deres uviten om hvilket smertehelvette et liv som dette er som gjør at de gir litt faen. De bryr seg jo sikkert innerst inne. Men jeg vet at hadde det vært en av de som gikk glipp av fester og sånt, og heller ble innlagt på sykehus skulle det ikke gjort meg noe å stille opp på sykebesøk og med et lyttende øre. Så når jeg ikke får den "omsorgen" jeg hadde gitt de, blir jeg kanskje litt skuffet.. Men jeg innrømmer at jeg sikkert ville gjort mer enn gjennomsnittet, så jeg ser jo at jeg ikke kan forvente det samme tilbake. Men at de hvertfall spør om hvordan det går, tar tid til å besøke meg etter en operasjon og hører på når jeg forklarer føler jeg at er ok å forvente..?

Huff, håper ikke dere ser på meg som sippete. Men jeg trenger bare noen kloke tips eller erfaringer fra andre. Jeg syns det er så tungt å ikke bli forstått og tatt hensyn til. 

Og forresten: vet ikke om slike støttegrupper osv ville hatt noe poeng. Fordi jeg har sammensatte lidelser, og ikke en samlediagnose. Så vet liksom ikke helt hvor jeg hører hjem..

Anonymkode: dc3e8...329

[LukaFrost]

Kanskje du er for opphengt i sykdom og snakke om sykdom? Yngre folk er generelt lite interessert i å snakke om sykdom. Jeg synes det er slitsomt med mennesker som kun skal snakke om sin egen sykdom.

[BlendaSensitive]

Først og fremst klem til deg!

 

Dere er ikke så gamle, en må synes de vennene din opptrer litt uempatisk. Mulig de er redde for sykdom, ikke vet hva de skal si/gjøre. Men det du beskriver er litt sært. Venner skal være der i tykt og tynt.

Samtidig. I denne alderen er man voksen, men ikke helt. Man utforsker livet som i vår kultur innebærer fest, festivaler, sosial omgang. Man er livredd for å gå glipp av noe.

 

MEN om de er riktige venner så har de tid innimellom. Samtidig kanskje tone ned snakket om sykdommen din....? Regner med at når du treffer de har du en god periode og da synes jeg du skal LEVE. Lev så godt du kan etter dine forutsettninger. Men la ikke sykdommen dominere alt. Om de spør, så svar ærlig, men ellers lev livet.

 

Jeg synes faktisk ikke du behøver begrunne go forklare hver gang at du ikke kan pga sykdommen din. Si at det ikke passer akkurat nå, men at de gjerne får ringe når det skjer noe neste gang.

Og du må også selv ta initiativet når du er frisk nok. Ring rundt, spør om å ta en øl eller kaffe. Og prat om noe annet enn sykdommen. Det er, for å være helt ærlig, slitsomt om man alltid skal prate om dette. (har kronisk syk i egen familie). Er som i alle situasjoner, alle vil ha det hyggelig!

[AnonymBruker]

Dette er nok slik mennesker er, de foretrekker for det første det som skjer i eget liv, særlig det dramatiske. Fra andre foretrekker de det hyggelige eller det de har behov for. Alle tror at de ville gjort det bedre selv, men de færreste gjør egentlig det. 

Har vært syk selv og gått gjennom mange operasjoner. Det er ikke noe andre klarer å sette seg inn i, de håper det snart går over. Har forståelse for at de ikke klarer å ta inn så mye elendighet, det er ganske skremmende. De fleste tar utgangspunkt i eget energinivå, de kjenner ikke på andres. Har lært meg å passe på meg selv, så godt det lar seg gjøre. Jeg kan ikke alltid leve etter andres energinivå, og ting som fremstår for andre som noe jeg burde kunne gjøre, men som kan skade meg, må jeg være forsiktig med om de forstår det eller ei.

Har opplevd å være på andre siden også, det er nesten verre å være nær en person som er alvorlig syk enn å gå igjennom det selv. Når man bare er vitne til noe man er hjelpeløs i forhold til å endre, så sitter man bare igjen med redselen. Vet at flere har blitt redde for operasjon pga. mine opplevelser og det er jo ikke riktig heller. 

Jeg har lært meg å akseptere at det er slik mennesker er sammensatt, de har ikke ubegrenset med empati heller. Særlig når problemer varer over lang tid, da blir det etterhvert en ny normal. Er ikke uvanlig at man mister venner ved langvarig sykdom, nettopp fordi man ikke henger med i den normale verden, hverken mentalt eller fysisk. 

Du kan jo melde deg inn i en gruppe for din sykdom, eller flere, så får du høre om alt fra de som går gjennom det samme som deg eller lignende ting. For min del var det veldig krevende og vanskelig å høre på. Det er alltid forskjellige variasjoner i slike grupper og mange forskjellige mennesker med forskjellige reaksjoner. Jeg hører selv inn under to stykk, og i den ene var jeg uvanlig i forhold til de andre, og det ble krevende da jeg ikke kunne kjenne meg selv igjen i de fleste der. Men jeg plukker i alle fall opp en del praktiske råd og mye forståelse underveis der fra. Har lagt merke til at noen elsker å være medlem i slike grupper, de finner et samhold de aldri har opplevd før, så man vet aldri om det passer for noen. Lykke til. 

Anonymkode: e8e20...511

[AnonymBruker]

Det er ofte slitsomt med folk som skal snakke om sykdom hele tiden, kanskje de syns du snakker nok om dette og ikke er så interessert i å snakke mer om det? Du høres skrekkelig selvmedlidende ut, dersom du fremstår slik i virkeligheten kan det være de har fått nok. Hvis du sliter med at livet begrenser deg, at det er vanskelig og at du trenger å lufte frustrasjoner, så kan det være greit å søke profesjonell hjelp til tankesortering. 

Anonymkode: c4fb0...ef7

[Polly Ester]

Jeg tror du burde få en psykolog/psykiater å snakke om sykdommen med og holde sykdomsprat unna venninnene dine. 

Skjønner at det er sårt at de snakker om alt de kan gjøre som du ikke kan være med, men det er livet deres og da er det naturlig at det er det de snakker om.

Når de inviterer deg med på ting - selv om det er ting du ikke kan være med på - så er det for å være inkluderende. Hvis du ikke hadde blitt invitert på det så hadde du muligens følt deg utenfor og det er det de vil forhindre.

At du får høre "stakkars" og "uffda" når du snakker om sykdom, er nok mest sannsynlig fordi de ikke vet hva de skal si. Hva mer kan de si? De føler muligens at de ikke har noe mer å bidra med. De syns sikkert det er vanskelig fordi de kan være redde for å si noe galt?

[Veslefrikk]

  LukaFrost skrev (På 3.1.2016 den 11.00):

Kanskje du er for opphengt i sykdom og snakke om sykdom? Yngre folk er generelt lite interessert i å snakke om sykdom. Jeg synes det er slitsomt med mennesker som kun skal snakke om sin egen sykdom.

Ekspander  

Enig!

Det er ikke lett for ungdommer (og eldre også) å sette seg inn i andres sykdomssituasjon og i tillegg virker det som du er veldig selvsentrert og krever mye fokus på din sykdom og situasjon.

Jeg syns du har flotte venner som faktisk prøver å få deg med og involvere deg. Selv om du på et tidspunkt har sagt at dette ikke er mulig for deg så tenker de kanskje at du har blitt litt bedre eller at du kanskje kan være med selv om du må ta det litt roligere.

Det kan også tenkes at de ikke prater så feldig mye om sykdommen din fordi de er redde for å si noe galt og at de tenker at de ikke vil gjøre deg deprimert ved å snakke om sykdommen. Prøv å se saken fra vennene dine sin side så kanskje du ser at de prøver så godt de kan. 

[Gjest SykkelJenny]

TS - tror mange må passe seg for at de ikke "bli sykdommen" . Det er vel hyggeligere at venner behandler deg mer som før?

Og som en annen over her sa. Finn andre arenaer for å snakke ut om sykdommen - eks lege, psykolog, støtteforening el. 

[AnonymBruker]

Skjønner du har en trang til å lufte tankene litt og vil ha dem til å forstå, men å snakke om sykdom heletiden er jo ikke sunt, da fokuserer du jo energien din på feil ting. Fokuser energien din på kjekke ting, positiv prat etc. Finnes så utrolig mange som blir sykere enn det de trenger fordi de bare snakker om sykdommen sin.

Anonymkode: 0e646...396

[AnonymBruker]

Du skriver "vennene mine", da går jeg utifra at dette er en venninnegjeng. De fleste har ulike 'grader' av venner - f.eks. har jeg to eller tre stk som jeg er såpass nære at jeg kan snakke med dem om alt og både gir og får støtte, mens de 'ytterstående' forventer jeg ikke det av. Hvis dette bare er jenter du kjenner fra oppveksten og er vant til å 'henge' med kan det hende dere rett og slett ikke har det nære forholdet. Det trengs ofte litt mer tid å bygge de relasjonene og, siden mange er mer overfladiske i ungdomsårene. 

Alle er jo først og fremst fokusert på seg selv - det gjelder jo deg og. Du vil snakke om deg og ditt selv om dette er noe som sikkert kan være ganske ubehagelig for venninnene dine. Jeg signerer de over at du burde passe på å ikke 'bli sykdommen'. Det blir en ond sirkel der de blir lei av at du og ditt blir et tema hver gang dere treffes og hvis du begynner å hinte i den retningen vil de bytte tema. Det kan jo også resultere i at de ikke er like interessert i å tilbringe tid med deg og unngår sammenkomster der man bare blir sittende å prate i sofaen f.eks. 

Jeg er enig i at man skal støtte hverandre men noen ganger er det rett og slett umulig å sette seg inn i en annen persons situasjon. Det gjelder jo spesielt når dere er såpass unge. Det er annerledes når man har nådd en alder der mange blir syke eller har visse plager - min mor på 58 har jo flere venner som har eller har hatt kreft og når det er en større del av 'hverdagen' er det klart det er lettere å sette seg inn i det. Men selv hennes alvorlig syke venninner snakker ikke om sykdommen i sosiale lag - det kan være fordi de ikke vil plage dem med det, eller like sannsynlig fordi de bare vil at alt skal være "normalt" iblant.

Jeg ville gått igjennom legen din til å finne noen grupper med andre i samme situasjon. Kanskje ting blir bedre sosialt om du får utløp for dette et annet sted, dvs. har noen å prate med sykdommen om. Så kan du heller hygge deg med venner og la det bli 'fritid' fri fra sykdom.

Anonymkode: 5a406...d67

[AnonymBruker]

Snakk med osykolog eller psykiatrisk sykepleier istedenfor å plage vennene dine. 

Anonymkode: 74d66...f4c

[AnonymBruker]

Spør du noen gang vennene dine om hvordan de har det? Du høres litt selvsentrert ut..

Anonymkode: 81d1f...2aa

[AnonymBruker]

Hadde en venninne som også var syk. Opplevde at det eneste hun ønsket å snakke om var sykdommen sin og hvor jævlig hun hadde det. Hun viste ingen interesse når det kom til mitt liv, men forventet at jeg skulle holde henne i hånden og høre på hennes sykdomshistorie hele tiden. 
Du skriver at du er inn og ut av sykehus ganske så ofte, og det vil da være vanskelig for vennene dine å stille opp hver eneste gang? Og hva skal en svare da når du sier du ikke kommer deg opp av sengen? Jaja, det ordner seg nok? 
Du klager jo til og med over at du blir invitert med på ting? Dette er jo godt ment fra deres side. 
Nei, mitt tips er å ikke bruke vennene dine som en psykolog. Dette sliter folk ut. 

Anonymkode: 22de5...b7e

[AnonymBruker]

Hvorfor må vennene dine snakke med deg om sykdommen? Hadde det ikke vært bedre med et fristed hvor du er i fokus og ikke sykdommen din? Ikke la sykdommen din definere hvem du er, det er vanskelig men veldig viktig - spesielt når du lever med kronisk sykdom. 

Jeg anbefaler at du får deg en psykolog og snakker om sykdommen din der. Familie og venner burde i den grad det er mulig få oppleve at du har et annet fokus enn sykdom - for din egen skyld og deres. 

Anonymkode: fdf57...7b1

[mjauritz]

Jeg kan bare snakke utifra hvordan jeg selv er, så da blir det litt fra min perspektiv.

Jeg forstår vennene dine, for jeg tror jeg hadde vært ganske lik som dem. Dessuten er det fryktelig slitsomt med noen som alltid har vondt og skal vise det eller si det, typ; "Nei jeg kan ikke bli med, for jeg har så sykt vondt i kneet som jeg har snakket om hver dag i 4 år nå og du ikke kan gjøre noe med". Ja det høres skikkelig ekkelt ut av meg å si det, men det er faktisk slitsomt som venn å måtte høre på problemene man faktisk ikke kan gjøre noe med. Derfor blir det lett svar som "Huff" og "stakkars". Hva skal de liksom si da? Ingenting de sier kan gjøre det bedre.

Dessuten er det mange som ikke liker å snakke om sykdom. Jeg er sånn. Når jeg var 5 år hadde min mor kreft og alt som har med operasjon, sykehus, leger og smerter forbinder jeg med dette og derfor klarer jeg ikke sitte i timesvis å prate sykdom for å være en god støtte. Sorry, men sånn er jeg. 

Og at de spør deg om du skal bli med på ting er jo bare koselig. Jeg spør bestevenninnen min om hun blir med å stå på slalåm selv om hun opererte kneet for en stund siden og sjansen for at hun ikke kan er stor. Da vil jeg heller ha spurt så hun kunne avslå enn at hun skulle føle at jeg ikke inkluderte henne. Jeg vil heller ikke la være å dra på slalåm fordi hun har en skade, på samme måte som hun ikke vil bli hjemme fra fest fordi jeg er gravid. 

Og gjennom innlegget ditt så høres det egentlig ikke ut som du gjør så mye for vennskapet. Jeg skjønner at du er syk og går igjennom mye, men husk at vennene dine har egne liv. De kan ikke sitte å gråte med deg hver gang, for da går de jo glipp av sine egne ting. Det er den tøffe virkeligheten, men sånn er det! Trenger du en å snakke om sykdommen og smertene med så finn en psykolog, for det er faktisk så personlig og ubehagelig å snakke om at mange venner ikke ønsker å gjøre det. 

[Vin_fruen]

  mjauritz skrev (På 3.1.2016 den 14.32):

Jeg kan bare snakke utifra hvordan jeg selv er, så da blir det litt fra min perspektiv.

Jeg forstår vennene dine, for jeg tror jeg hadde vært ganske lik som dem. Dessuten er det fryktelig slitsomt med noen som alltid har vondt og skal vise det eller si det, typ; "Nei jeg kan ikke bli med, for jeg har så sykt vondt i kneet som jeg har snakket om hver dag i 4 år nå og du ikke kan gjøre noe med". Ja det høres skikkelig ekkelt ut av meg å si det, men det er faktisk slitsomt som venn å måtte høre på problemene man faktisk ikke kan gjøre noe med. Derfor blir det lett svar som "Huff" og "stakkars". Hva skal de liksom si da? Ingenting de sier kan gjøre det bedre.

Dessuten er det mange som ikke liker å snakke om sykdom. Jeg er sånn. Når jeg var 5 år hadde min mor kreft og alt som har med operasjon, sykehus, leger og smerter forbinder jeg med dette og derfor klarer jeg ikke sitte i timesvis å prate sykdom for å være en god støtte. Sorry, men sånn er jeg. 

Og at de spør deg om du skal bli med på ting er jo bare koselig. Jeg spør bestevenninnen min om hun blir med å stå på slalåm selv om hun opererte kneet for en stund siden og sjansen for at hun ikke kan er stor. Da vil jeg heller ha spurt så hun kunne avslå enn at hun skulle føle at jeg ikke inkluderte henne. Jeg vil heller ikke la være å dra på slalåm fordi hun har en skade, på samme måte som hun ikke vil bli hjemme fra fest fordi jeg er gravid. 

Og gjennom innlegget ditt så høres det egentlig ikke ut som du gjør så mye for vennskapet. Jeg skjønner at du er syk og går igjennom mye, men husk at vennene dine har egne liv. De kan ikke sitte å gråte med deg hver gang, for da går de jo glipp av sine egne ting. Det er den tøffe virkeligheten, men sånn er det! Trenger du en å snakke om sykdommen og smertene med så finn en psykolog, for det er faktisk så personlig og ubehagelig å snakke om at mange venner ikke ønsker å gjøre det. 

Ekspander  

Dette!

[AnonymBruker]

Det er klart det er en belastning med så store heleseplager, det vet jeg selv av liknende erfaring med flere vonde operasjoner. Men jeg har vært bevisst på en ting, og det er å unngå å snakke for mye sykdom med vennene mine. Og man må unngå å sette seg i en offerrolle der man forventer at andre kun skal være støttende og lyttende. Man må faktisk tilføre noe til et vennskap selv også, annet enn smerte og sykdom. Man kan selvsagt formidle at ting er vondt og forvente at de prøver å sette seg inn i ens situasjon, men man må balansere.

Beklager om jeg er litt hard, men det er godt men, for du risikerer at vennene dine tar avstand og ikke orker mer, Det trekker energi ut av folk om man bruker dem som containere for smerten sin. Selvsagt skal man kunne nevne at man har vært syk og operert, men det går en grense for hva de fleste kan ta inn. Det virker jo faktisk dem de lytter og prøver å støtte ved å si stakkar o.l. De vet vel ikke hva de skal si ellers, antar de er ganske unge. Og kanskje du har vært syk i store deler av livet ditt og dermed henger litt etter i sosiale erfaringer, sånn at du har tatt på deg en sykerolle. Prøv å finne ut hva du er mer enn bare sykdom, for alle er mer enn diagnosen sin. 

 

Anonymkode: 21f29...9a8

[AnonymBruker]

  LukaFrost skrev (På 3.1.2016 den 11.00):

Kanskje du er for opphengt i sykdom og snakke om sykdom? Yngre folk er generelt lite interessert i å snakke om sykdom. Jeg synes det er slitsomt med mennesker som kun skal snakke om sin egen sykdom.

Ekspander  

Hvis du noen gang blir kronisk syk selv vil også du føle trang til å snakke om sykdommen med dine venner. Dette er faktisk en helt normal reaksjon/ting å gjøre. Det har ikke noe med å "være for opphengt i sykdommen". Det er slik vi mennesker er skapt. Også unge mennesker bør være i stand til å ta inn over seg dette. Og hvis de ikke gjør det, ja så er de ikke så gode venner heller.

Anonymkode: 840c8...59e

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 3.1.2016 den 19.03):

Hvis du noen gang blir kronisk syk selv vil også du føle trang til å snakke om sykdommen med dine venner. Dette er faktisk en helt normal reaksjon/ting å gjøre. Det har ikke noe med å "være for opphengt i sykdommen". Det er slik vi mennesker er skapt. Også unge mennesker bør være i stand til å ta inn over seg dette. Og hvis de ikke gjør det, ja så er de ikke så gode venner heller.

Anonymkode: 840c8...59e

Ekspander  

Nja. Jeg har en kronisk sykdom og snakker lite om det til venner. Men jeg har tatt meg selv i å kanskje snakke litt for mye om det i kortere perioder hvor jeg var ekstra dårlig. Det hjalp hverken meg eller dem, egentlig. Det er en ting å forklare avogtil hvorfor man takker nei til ting eller om man trenger konkret tilrettelegging, men ellers bør man prøve å balansere.

Jeg har en svigermor som dessverre er veldig dårlig, og naturlg nok snakker hun utelukkende om sykdom - hele tiden. 

Selv om jeg har forståelse for at dette er vondt for henne, så er det ufattelig slitsomt for alle rundt henne og fører dessverre ikke til noe positivt.

Sånn er det bare.

Anonymkode: 0404a...702

[Veslefrikk]

  AnonymBruker skrev (På 3.1.2016 den 19.03):

Hvis du noen gang blir kronisk syk selv vil også du føle trang til å snakke om sykdommen med dine venner. Dette er faktisk en helt normal reaksjon/ting å gjøre. Det har ikke noe med å "være for opphengt i sykdommen". Det er slik vi mennesker er skapt. Også unge mennesker bør være i stand til å ta inn over seg dette. Og hvis de ikke gjør det, ja så er de ikke så gode venner heller.

Anonymkode: 840c8...59e

Ekspander  

Jeg har selv både epilepsi og kreft i bukspyttkjertelen. Og har mange tøffe livsforlengende behandlinger båda bak og forann meg, men forstår likevel at mine venner ikke ønsker å sitte og prate om sykdommen min hver gang de er på besøk. De kommer jo for å være en hyggelig adspredelse og for å spre litt positive vibber i en tøff tid. 

Hadde jeg pratet om meg selv og sykdommen hele tiden så hadde nok besøkene ganske fort blitt merkbart færre. Vi som lever med alvorlig sykdom har mange andre vi kan prate med i apparet rundt oss. 

Jeg har også fire mindreårige barn og de får selvfølgelig lov å prate om sykdommen og døden vi alle vet kommer om relativt kort tid. Men de har også et apparat rundt seg og vi forsøker å være positive og glade når vi er sammen. 

For mye sykdomsprat er deprimerende, så selv om man kanskje har lyst til å prate om det hele tiden så må man forsøke å holde litt igjen. Det er heller ikke alle som er bekvemme med for mye sykdomsprat og som ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til det og derfor holder seg borte. Og i hvertfall når man lever på lånt tid slik som jeg gjør.