Noen som har erfaring med frivillig innleggelse på psykiatrisk avdeling?

[AnonymBruker]

Jeg har strevet lenge med depresjoner, og nå i det siste er jeg kommet til et punkt der jeg ikke klarer å hjelpe meg selv mer. Jeg har kommet så langt att jeg har planlagt hvordan jeg skal ta mitt eget liv når den dagen kommer, og den dagen er ikke langt unna med mindre jeg skaffer meg hjelp NÅ!

Har hørt det er vanskelig å bli innlagt på psykiatrisk. Så hvordan skal jeg gå frem med dette? Har og hørt det fort kan bli skummelt angående leger som gjør deg om til en tvangspasient når dette ikke eg nødvendigt! Jeg lurer på hva jeg skal si når jeg kommer til legen på onsdag, og hvordan jeg skal få guts nåkk til å få det frem!?

Anonymkode: 95ffd...b1b

[AnonymBruker]

Først og fremst må du fortelle legen din om selvmordsplanene dine! Dette er noe som blir tatt veldig alvorlig. Ønsker du å ha noen å snakke med før du skal til legen, så kan du ringe feks mental helse. 

Når det gjelder tvang kan du settes på observasjon i inntil 10 dager dersom det er nødvendig. Dette er nok mer sannsynlig ved psykose og ikke depresjon. Husk at de er der for å hjelpe deg! Vis sunn skeptisk (feks med tanke på medisinering) og oppfør deg normalt (prat med dem), så går det nok veldig fint. 

Lykke til! 
-A

Anonymkode: 59117...1fd

[WubWub]

Det er ikke vanskelig å bli innlagt på psykiatrisk - med forbehold om at du faktisk er syk. Om det ikke er akutt så vil man nok regne med ventetid mens søknaden/henvisningen blir gjennomgått. Jeg har hørt at for noen har ventetiden kommet på over 6 måneder mens andre kommer inn etter bare 1-2 uker etter søknaden. 

Om man er alvorlig syk kan legen din henvise deg til distriktspsykiatriske senter. På DPS har man ofte flere avdelinger hvor det behandles forskjellige sykdommer slik at f.eks folk som er inne til behandling for f.eks sosial fobi eller tvangslidelse ikke havner opp på avdeling med pasienter som sliter med tunge psykoser.

Hva angår tvang så er det veldig strenge kriterier og det skal mye til for å bli tvangsbehandlet. Om du faller inn under disse kriteriene vet jeg ingenting om - men jeg syntes ikke du skal være redd for dette. De vil deg bare det beste og man gjør lurt i å lytte til vurderingen til lege og psykiatrisk personell så følge behandlingsplanen deres. 

Det viktigste er at man får vann over hodet igjen og det er det de vil hjelpe deg med å få. Hvordan depresjon og suicidale tanker blir behandlet kan jeg uansett ikke uttale meg om for jeg har ingen førstehåndskunnskap om behandlingen av akkurat denne typen problematikk i praksis siden jeg aldri har sliti med dette selv.

Om du syntes det er vanskelig eller skummelt å ta opp det her med legen din muntlig kan du skrive et lite brev hvor du beskriver situasjonen din så kan du gi det til han å la han lese det mens du sitter der, eller så kan du printe ut dette innlegget ditt å gi det til han. 

 Det er uansett veldig viktig at du formidler det du sliter med til han enten det er muntlig eller skriftlig. Du har ingenting å tape på det, du har bare alt å vinne. Han kommer ikke til å dømme deg eller tro det er noe galt med deg. Om noen vil legen mest sannsynlig bare bli ekstra motivert for å skaffe deg adekvat og riktig behandling som kan øke livskvaliteten din.

Om du ikke går for det skriftelige alternativet, prøv å bare si det rett ut som det er med en gang. Ikke med for mange ord eller formuleringer, spytt det ut kort og kontant så tar dere det derfra for det vil bli endel oppfølgingsspørsmål fra han.

Si "Jeg har det så vondt at jeg har begynt planlegge å ta livet mitt om ikke altfor lenge og jeg trenger hjelp nå med en gang for jeg vet ikke om jeg holder ut stort lenger".

Ønsker deg lykke til og god bedring. Så håper jeg du får et team rundt deg så fort som mulig. Ikke vær redd for psykiatri , det er ikke noe mystisk, farlig eller skummelt med det ei heller er det noe å skamme seg over å trenge hjelp. Vi trenger alle hjelp i enkelte perioder i livet. Du vet, mange behandlingssenter har egne avdelinger for behandling av leger og psykiatrisk personell, for de er jo mennesker akkurat som alle oss andre og alle kan slite med tankene om ting blir for mye for oss. 

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring og god erfaring. La meg inn frivillig og ble frivillig i 4 og en halv måned i en periode av livet hvor jeg ikke selv var i stand til å håndtere hverdag eller veien videre. Det beste jeg noensinne har gjort for meg selv kan jeg si i ettertid.  Det var tungt å ta valget om innleggelse, å kaste inn håndkleet og innse at jeg var nådd "bunnen" på et vis. Men derfra gikk det oppover. Selvfølgelig ikke uten svingninger, men oppover. 

Jeg ble aldri påtvunget noe som helst. Jeg ble gitt alternativer, forslag til behandlinger/aktiviteter.  Jeg fikk samtaler hver dag med enten psykolog eller "oppfølger". Jeg fikk også samtaler med en prest i perioden jeg var der som for meg var virkelig av det gode. Jeg ble aldri påtvunget medisiner, da jeg var skeptisk til det. Jeg fikk en strukturert hverdag med måltider, samtaler, møter,  trening/mosjon og andre aktiviteter. Jeg hadde plikter i felleskapet som også gjorde at jeg igjen fant viktigheten av å bidra/gjøre noe. Få fokus på noe annet enn kun min egen "elendighet".

Ei fin, fin tid. Litt slik jeg forestiller meg folkehøyskole. Mange gode stunder med mennesker i samme situasjon med ulike liv og ulik psykdom. Vennskapsbånd ble knyttet og jeg har selv 12-13 år etter kontakt med flere av dem jeg traff i den perioden. Gi det en sjanse! Det er fullt mulig å trekke seg fra. Husk at det kan ta litt tid å akseptere situasjonen og finne seg til rette før det plutselig kan snu til noe av det virkelige gode du gjør for deg selv i ei vanskelig tid. Lykke til!  

 

 

Anonymkode: 031db...d98

[Gjest]

Jeg ble lagt inn frivillig like etter eksen min døde. Hadde først en samtale med psykiatrisk legevakt. Det hjalp ikke, dro på legevakta og fink beskjed om å dra på mottaksavdelingen på Lier psykiatriske sykehus. Ble sjekket opp av sykepleier når jeg kom dit, fikk en del spørsmål, fikk mat og de medisinene jeg normalt tok + sovemedisiner.

Neste morgen var det frokost, var litt med en av de sndre pasientene der. Var i samtale med lege. Utover dagem følte jeg at jeg ikke var "ille" nok til å være der sammenlignet med de andre. Legen var derimot ikke så veldig enig i det og måtte inn på ny samtale og legen tok kontakt med foreldrene mine for å forklare situasjonen og at noen hadde ansvar for meg i tiden rtterpå. Var sååpass ung at jeg bodde hjemme mellom flyttinger.
I ettertid er jeg veldig glad for oppholdet selv om det var kort. Det var god hjelp når ting var som verst.

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har strevet lenge med depresjoner, og nå i det siste er jeg kommet til et punkt der jeg ikke klarer å hjelpe meg selv mer. Jeg har kommet så langt att jeg har planlagt hvordan jeg skal ta mitt eget liv når den dagen kommer, og den dagen er ikke langt unna med mindre jeg skaffer meg hjelp NÅ!

Har hørt det er vanskelig å bli innlagt på psykiatrisk. Så hvordan skal jeg gå frem med dette? Har og hørt det fort kan bli skummelt angående leger som gjør deg om til en tvangspasient når dette ikke eg nødvendigt! Jeg lurer på hva jeg skal si når jeg kommer til legen på onsdag, og hvordan jeg skal få guts nåkk til å få det frem!?

Anonymkode: 95ffd...b1b

Kjære TS

Du har tunge dager nå og det er veldig fint at du ser selv at du trenger hjelp. Jeg var i dine sko for bare kort tid siden. I desember ble jeg innlagt akutt, av samme årsaker som deg. Jeg orket ikke å leve lenger. 

Det er vondt og vanskelig å fortelle dette, til dem du er glad i, og kanskje spesielt til en lege som ikke kjenner deg og som er den som skal "dømme" deg. Innleggelse eller ikke, det er det jo legen som bestemmer (skriver henvisning eller ringer et akutt-team). 

For min egen del ba jeg med et familiemedlem tll legen. Jeg jar tidligere opplevd at ingen hører meg når keg roper om hjelp alene. Jeg er en ressurssterk person som dessverre også tar meg litt ekstra sammen og prøver å være sterk i situasjoner hvor jeg er svak. Derfor ba jeg mitt familiemedlem fortelle hvordan hen opplevde meg hjemme. Det er jo der jeg gråter, bare sover, ikke spiser og alt det andre du sikkert er veldig kjent med.

Jeg gråt da jeg var hos legen, og fortalte hvilke tanker jeg hadde om livet. Depresjonen har sammenfalt med mange tunge livsbelastninger og legen blåste litt av meg og sa at "alle kan bli litt sliten i blant". Jeg gråt bare enda mer... Da sa følget mitt at "nå er det nok. Nå må noe gjøres", samtidig som hen fortalte hvordan jeg var hjemme. Da først skjedde det noe. Jeg ble akuttinnlagt.

Innleggelsen min var frivillig. Det første som skjedde var en prat med psykiater og en til (litt usikker på bakgrunn, men et fint menneske). Medisinering ble diskutert og jeg fikk fortalt hva om plaget meg mest. Igjen hadde jeg med støttepersonen min. Har du en som kan hjelpe deg vil jeg anbefale at du tar vedkommende med. Det kan være godt å ha med noen de tror på. (Jeg kjenner jeg blir sint når jeg skriver dette, for hvorfor tror de ikke oss som er syke når vi forteller selv?! Det burde være nok!)

Etter praten med akutt-teamet ble vurderigen om innleggelse tatt og jeg fikk reise hjem og hente klær m.m.   Alle medisinene mine ville de som jobbet der ha. Jeg fikk utlevert min dose hver morgen. (Det var egentllig bare i de øyeblikkene jeg følte meg som en pasient.) Du får ditt eget rom og kan komme og gå som du vil. Bli på rommet eller være i fellesarealene. Det er måltider til bestemte tider og en daglig rusletur om du orker det. De vekker deg og henter deg før måltidene. Stort mer opplegg var det ikke der jeg var. Og det var godt. Ingen krav, bare sove, prøve å få i seg mat (som man ikke har lyst på, men vet er bra for en), og ellers gjøre det du orker. En veldig god time out med omsorgsfulle personer rundt seg. 

Min opplevelse med innleggelse var veldig god. Jeg følte meg godt tatt vare på og det var deilig å være et sted der folk faktisk bryr seg, men ikke krever all verdens av deg når du knapt har energi til å spise. Det blir endel snakk om medisiner, så tenk gjerne litt gjennom det først. Jeg tenker at er man syk er det naturlig at man tar medisiner. Erfaringen der er også god. På kort tid kom jeg meg opp av den dype dalen jeg var i. Det løser selvsagt ikke alle problemer, men de gjør deg i stand til å komme litt opp igjen slik at du orker å ta tak i de vanskeligste tingene.

Jeg vet ikke hvor vanskelig det er å bli innlagt der du bor, men jeg syns du skal ta med en kopi av innlegget ditt over, og gjerne en person som kan fortelle litt om hvor syk du er nå. En som ser deg daglig, som har sett deg frisk, og som du opplever som en støtte. Du har krav på helsehjelp og ditt tilfelle kan jeg ikke skjønne annet enn at de vil hjelpe deg.

Stor klem til deg. Det er vanskelig å se det nå, men det blir bedre! 

Anonymkode: 79871...98e

[Duckie]

Veldig enig med svaret over meg, få med deg noen som kan være til hjelp under prosessen! Det er vanskelig å "stå på krava" selv i en slik situasjon, og få frem hvor ille det faktisk er.

Ikke hør på vedkommende som prøvde å skremme deg over, det er IKKE slik å være innlagt (med mindre du er tvangsinnlagt paranoid, da kan jeg forstå at man opplever det på den måten). Som andre har nevnt, man slipper ansvar, noe som er gull i en vanskelig situasjon. Du får rutiner, mat, oppfølging, og kan fokusere 100% på deg selv og egen helse. Du får tett oppfølging, og får dermed lettere orden i tingene du sliter med, medisinering kan justeres etterhvert som de observerer deg og ser hva du har behov for.

Lykke til!

[Gjest Tekola]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Tråden er ryddet for potensielt helseskadelige råd.

Lykke til videre,

Tekola, admin.