Redd 24 timer i døgnet.

[Gjest Angst]

Jeg er alltid livredd. Redd for absolutt alt. Feks.

Redd for å ta bussen.

Redd for å snakke med andre.

Redd for å ta telefonen.

Redd for å ringe med telefon.

Redd for å åpne ytterdøra når det ringer på.

Redd for å gå i butikken.

Redd for å være sammen med andre.

Redd for å være alene.

Redd for å være i mørket.

Redd for å være i lyset.

Redd for å handle mat.

Redd for å kjøre bil.

Redd for å få oppmerksomhet.

Redd for å kjøpe is.

Redd for å spise når andre ser på.

Redd for å snakke foran andre mennesker.

Redd for å gå å hente posten.

Redd for å se på TV.

Redd for å sykle.

Redd for å jobbe.

Redd for å lage mat.

Redd for å gå på kino.

Redd for å bli forlatt.

Redd for å være inne på internett.

Redd for å miste noen jeg kjenner.

Redd for å gå på tur.

Redd for å ta toget.

Redd for å sove.

Redd for å reise bort.

Redd for å skrive her.

Redd for å være hjemme.

Redd for å være så redd.

O.s.v.

Redd for absolutt alt: 24 timer i døgnet.

Men mest av alt: Redd for at jeg kommer til å være redd resten av livet.

Det orker jeg ikke. Det makter jeg ikke.

Jeg holder ikke ut denne store redsels angsten min.

Angsten knekker meg helt.

Jeg knekker sammen.

Lurer på hvor lenge jeg holder ut?

Hvordan er det å ikke å være redd?

Er det noen andre redde her?

Hva er dere redde for?

Hvordan holder dere ut redselen?

Er det vanlig å være så redd?

Hva skal jeg gjøre med redselen min?

Den styrer livet mitt så mye at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

[^me^]

:trøste:

vet du hvorfor du er redd? noe som har skjedd deg før som kan være grunnen til at du er redd nå?

en psykolog hadde vert fint for deg og ha nå..en du kan snakke med..en som kan oppklare tankene og følelsene dine..en som kan gi deg trøst og støtte når du trenger det?

familie og venner hadde sikkert vert godt og ha nå også..noen som kan gi deg omsorg og støtte..noen som kan hjelpe deg og passe på deg?

lykke til!

håper det beste for deg!

hilsen en som vet hvordan det er og ha angst..

[Gjest angst]

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd. Jeg er så redd at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg orker ikke å være så redd mer. :-(

[Gjest Anonymous]

hmm.. redd for å leve?

Er mange i din situasjon. Det hadde nok vært en idè å begynne i terapi, kognitiv atferdsterapi f.eks. Angst er sjelden noe som forsvinner av seg selv, og den har en opprinnelse. Det er viktig å finne ut hvorfor du blir så redd, og gradvis trene deg opp til å mestre angsten din. Jeg hadde kjempeangst for å holde foredrag tidligere, det ødela mye av skolegangen min på videregående, hvor jeg konstant skulket unna timer av frykt for at jeg kanskje ble bedt om å lese høyt, osv. Men, man kan jo ikke gå rundt og være redd hele livet! Terapi kan hjelpe deg slik at du setter deg mål og overstiger disse i ditt eget tempo. Ikke resignèr, prøv å gjør noe med situasjonen! Du har rett på et liv uten konstant redsel, men det er ditt eget ansvar å skape endringer.

[Gjest u-innlogget ^me^]

og ha angst er og være redd for noe du ikke vet hva du er redd for!!du gjest har tydeligvis fobi mot og holde taler o.l..sånn er ikke angst..angst er når du kaldsvetter, er livredd, hårene reiser seg , du puster tungere og kjappere og blir livredd og gråter for at du er livredd...men! du aner ikke hva du er redd for...fobi er en litt nedtrykt angst..for og si d sånn.. fobi er når du er redd for bestemte ting, som feks. edderkopper, heiser, og holde taler osv..

men hjelp må til uanz for og kunne takle begge deler...

depresjon følger som regel med angst...

[Gjest Anonymous]

Det er jo noe som kalles generalisert angstlidelse, og da føler man gjerne at man er redd for "alt mulig", en følelse som ikke slipper taket. Kan godt være seg at det er dette trådstarteren plages av.

Jeg, som var redd for å holde foredrag, hadde ganske mye prestasjonsANSGT. Klart angst kan relateres til noe spesifikt, sosial angst eller fobi, det går jo ut på det samme.

Reaksjonen er den samme, en følelse av å miste kontrollen.

[Gjest Anonymous]

Jeg var også plaget av sterk angst for noen måneder siden. Dette var angst som ble utløst pga at jeg var utsatt for vold og drapstrussler. Posttraumatisk stresslidelse. Jeg hadde også angst for mye av det trådstarter nevner.

Min behandling var, og er fortsatt, samtaler med psykolog en gang pr uke, sobril ved akutt angst/angstanfall, zoloft som jeg bruker daglig, og voldsalarm.

Jeg begynner å få et fullverdig liv igjen nå. Våger å ha sosial kontakt, går på butikken og på kafe, tur i skogen. Mye måtte jeg "presse" meg til å begynne med igjen. Men jeg mestret det, og det ga meg tilbake troen på meg selv og troen på at livet kunne bli godt å leve igjen.

Selv om alt virker håpløst nå vil det bli bedre hvis du får rett hjelp og tar tiden til hjelp. Det viktigste nå er at du er motivert for å ta imot hjelp. Kontakt fastlegen din og forklar problemstillingen.

Sender deg noen varme tanker.

[Gjest Gjesta]

Du må rett og slett prøve seg frem, og presse deg selv til å gjøre ting...En dag kan du si til deg selv at du MÅ se tiv, så gjør du det,...en annen dag kan du si til deg selv at du MÅ hente posten,. slik fortsetter du,... Det helper faktisk,...du må bare tro på deg selv,..du er ett like bra menneske som alle andre.

[Gjest sliter jeg også]

Det er en side som heter http://www.nettpsykiateren.no/

Her står det masse om angst og om måter å takle dette på. Det er ikke alle linkene som virker, men prøv å trykke forskjellige steder, så ¨går det i de fleste tilfeller an å åpne de fleste og få lest.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg er også redd for masse. Jeg gruer meg for masse. Jeg prøver å ungå situasjonene som gjør meg redd. Fordi jeg er redd for å bli redd, og fordi jeg er redd for å gjøre de tingene.

Dette ser jeg jo fører til at jeg holder meg mer og mer inne. Og jeg ser at dette ikke er bra. Og jeg trenger hjelp. Men nå venter jeg på å få psykolog. Håper det hjelper.

Du som er redd, snakk med legen, få beroligende, få henvisning til psykolog. Og i mellomtiden så kan du prøve legevakten. De har flere steder noen man kan snakke med når man har det vanskelig. Psykiatrisk legevakt eller hva man kaller det fra sted til sted. Hør om de har noen du kan få snakke med. Si hvordan du har det.

Det er vondt å ha det sånn. Jeg vet det

Ofte så blir man redd for selve angsten. Iallefall så blir jeg det. Redd for å miste kontrollen, redd for kvalmen, redselen, kaldsvettingen, hyperventileringen, å bli svimmel, stiv og kald og å grine. Det finnes pusteøvelser som kan hjelpe. Og mot hyperventilereingen så hjelper det å puste inn i en pose.

Jeg er gjerne helt utslitt etter en panikkanfall. Huff.

Det sies at man må la være å trekke seg unna det som skremmer en. Og det tror jeg er riktig, men ikke lett. Leste på den siden at man ikke bør gå hjem etter en angstanfall - for da tar man med seg følelsen av å ikke ha lykkest, og det forsterker angsten for angsten. Man bør heller prøve å fortsette litt.

Man må også prøve oppleve mestring. Dersom man gang på gang opplever at man ikke klarer det, blir redd, bryter sammen og gir opp, så fortsterker det alt det vonde. Man bør heller prøve å ta ting i små porsjoner. Er målet å kunne gå i hovedgaten, så prøver man først i en liten sidegate. Går det bra, så snur man, og har lykkest. Neste gang prøver man å gå lenger, kanskje to kvartaler. Bygger gradvis opp. Når dette går bra, så kan man prøve hovedgaten en tid på døgnet det er fredelig. Et lite stykke , og så snu. Så etterhvert lenger og lenger ..... Det dreier seg iallefall om å oppleve mestring.

Lykke til lille du .klem:

[Gjest Anonymous]

Hva med å begynne å hevde dine EGNE meninger her? Da tar det nok ikke lang tid før du er blitt skikkelig herdet, særlig om du har meninger som går på tvers av de andres.

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at å "presse" seg selv ikke er lett, men det er viktig. Det må skje gradvis. Man må være forberedt på noen nederlag, men likevel våge å prøve igjen. Det er en prosess. Jeg opplevde å gråte da jeg traff kjente som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde at jeg ble svett og klam i forsamlinger. At stemmen skalv. At jeg fikk vondt i magen og ble kvalm og måtte avlyse avtaler. Men jeg ga ikke opp. Jeg ville mestre dette. Og nå kan jeg høste fruktene. Ikke gi opp selv om det føles vanskelig. Ta et lite skritt av gangen i riktig retning. For hvert skritt kommer du nærmere målet. Dette klarer du.

[Gjest Anonymous]

Glemte å si at når du er lengst nede trenger du kanskje hjelp av andre til å reise deg opp før du kan begynne å gå. Den hjelpen kan være en psykolog, lege eller medisiner som demper angsten. Venner og familie som du har et nært forhold til kan også være en god støtte.