Unngå å tråkke mor på tærne

[AnonymBruker]

Jeg er 30, har begynt å date en mann som er ca 10 år eldre enn meg. Jeg liker ham veldig godt, men han har to ganske små barn fra før. Har alltid tenkt at jeg helst vil unngå å finne en mann med barn fra tidligere forhold, men han er en fin fyr, så jeg vil gi det et forsøk. Vi er på ingen måte der at jeg skal møte ungene enda, men hvis det går bra med oss må jeg jo gjøre det en gang. Jeg vil gjerne at det skal gå så bra som mulig mellom meg og barnas mor og vil prøve å unngå å gjøre noe som kan være dumt når jeg treffer ungene og også henne. Vil det beste være å møte henne sammen med ungene første gangen, eller ungene alene sammen med faren? (Det vil jo bli farens valg, men jeg kan kanskje påvirke litt). Tar gjerne imot tips fra dere som har vært gjennom dette både fra min side og mors side. Har noen venninner som har opplevd litt trøbbel med dette, håper å kunne gjøre det så smertefritt som mulig, men skjønner at det sannsynligvis alltid vil være noen problemer når det kommer en ny dame inn i bildet.

Anonymkode: ea4f8...f64

[AnonymBruker]

Du skal jo bare forholde deg rolig ift de alle....Det at du stresser så lang tid i forveien er jo ikke et godt tegn. Er du av den sjalu typen selv, ettersom du forventer dette fra mor?

 ikke flytt inn eller overta fars ansvar så vil det jo gå bra.

Anonymkode: 7c347...d6a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal jo bare forholde deg rolig ift de alle....Det at du stresser så lang tid i forveien er jo ikke et godt tegn. Er du av den sjalu typen selv, ettersom du forventer dette fra mor?

 ikke flytt inn eller overta fars ansvar så vil det jo gå bra.

Anonymkode: 7c347...d6a

Jeg stresser ikke med det, men har tenkt på det. Blir ikke lett sjalu, men har alltid blitt nervøs før jeg skal møte foreldrene til en ny kjæreste, selv om det jo er helt ufarlig. Kommer til å være nervøs for dette også, så jeg hadde bare lyst på tips

Anonymkode: ea4f8...f64

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal jo bare forholde deg rolig ift de alle....Det at du stresser så lang tid i forveien er jo ikke et godt tegn. Er du av den sjalu typen selv, ettersom du forventer dette fra mor?

 ikke flytt inn eller overta fars ansvar så vil det jo gå bra.

Anonymkode: 7c347...d6a

Er enig i at du ikke bør flytte inn. Det er barnas hjem med sin far. 

Du kan være en kjæreste de ukene barnas mor har barna.

Fars ansvar for barna er hans og kun hans (og barnas mor sitt).

Hvis du skal hilse på barna bør moren få vite om dette og hilse FØR barna gjør det. Du må respektere og sette deg inn i hvem moren er for å se verdier/holdninger: for dette er barnas liv! Sammen med fars holdninger og verdisett. 

 

 

Anonymkode: 765a9...2e1

[LukaFrost]

Mener dere virkelig at hun aldri bør flytte inn? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, LukaFrost skrev:

Mener dere virkelig at hun aldri bør flytte inn? 

Jeg mener ikke "aldri". Men det er så mange som hopper fra første møte til innflytting 3 måneder etterpå. Fordi det forelskede paret definerer situasjonen slik at de er "klare". Det er de selvsagt ikke på 2-3 år.

Det hadde vært langt færre skilsmisser (nr 2) om folk hadde ventet i minst 2 år.

Så tanker og prat om flytting tilhører en annen livsfase enn TS er i nå mener jeg. Har man fått barn og levd med et annet voksent menneske og "feilet" i dette er det ingen grunn til å tro at man skal lykkes igjen før man virkelig er kjent.

Anonymkode: 7c347...d6a

[Elefantenirommet]

Bare ta dette stille og rolig. 😊 Når tiden er inne for det, møter du barna. På samme måte som du vil møtt hvem som helst sine barn. Du trenger ikke gå inn i noen rolle som reservemor, dere bor jo ikke sammen, eller noe. Du skal bare bli kjent med dem som de helt sikkert fine, små menneskene de er. 😊 

Og blir det deg og denne mannen, og du er snill og grei med hans barn, så får du nok et fint forhold til barna. 

Jeg er selv såkalt stemor til tre barn. Følte meg nervøs da jeg skulle møte dem første gangen, men prøvde å bare være meg selv. Det gikk bra. Videre behandlet jeg dem slik jeg gjør med alle andre barn og ungdom jeg kjenner. Fikk raskt god kontakt med dem. 😊 Jeg har vært nøye på å ikke trå mor på tærne, men ha respekt for at de har en mor fra før som de er glad i. Jeg prøver på ingen måte å konkurrere med henne. Jeg fikk fort et godt forhold til barna og er nå kjempeglad i dem. Nå bor jeg sammen med dem, og da er jeg selvsagt i en mer foreldreaktig rolle enn før, feks regler/grenser i huset, jeg kjøper klær til dem, gir dem penger, vasker klærne og gjør andre mammaaktige ting for dem, men samtidig er jeg ikke ansvarlig når det kommer til å løse de store konfliktene feks. Det kan være litt vanskelig, som å være daglig leder, men ikke eier 😂, men stort sett går det heldig bra. Er kjempeglad i dem og er takknemlig for hvordan de har beriket livet mitt. 

[AnonymBruker]

Takk for gode svar! Jeg synes det er helt sprøtt at folk finner på å flytte sammen etter bare noen få måneder, så det kommer ikke til å skje. Krysser fingrene for at dette går bra

Anonymkode: ea4f8...f64

[Hengebuksvinet]

Så heldig du er  Funnet en bra mann, og barna er fremdeles så små at du har et godt utgangspunkt for å få et godt forhold til dem.

Første gangen jeg møtte stesønn, var det avtalt som et kort besøk hos meg der vi gikk ut på lekeplassen og lekte sammen. Heldigvis klaffet det superbra, bade mellom meg og mannen og mellom meg og stesønn. Senere la vi ofte opp til aktiviteter når vi møttes, gå i fjøra, brenne bål på en sæter (hadde ofte med tantebarn eller nabobarn også).

Mine beste råd er:

1. Ta det rolig i starten. Å gjøre gøye ting bygger relasjoner.

2. Plasser ting der de skal være (i hodet) før det blir alvor. Skal du satse på en mann som har barn frå før, må du legge vekk sjalusi og være raus mot barnets mor.

3. Inkluder, inkluder, inkluder. Stesønn er alltid velkommen i vårt hus, og heldigvis kommer han ofte utenom avtalt samvær. Også når far er borte.

4. Svelg kameler mothårs når du kommer dit. Her ville gjerne mor ha en innflytelse over det meste i fars samværssituasjon, selv om mannen min er voksen og på alle måter oppegående.

 

LYKKE TIL.

[AnonymBruker]

5 timer siden, LukaFrost skrev:

Mener dere virkelig at hun aldri bør flytte inn? 

Absolutt.

 

Ser at trenden blant de veletablerte i Oslo Vest er at foreldrene er så og si naboer og at de har 50/50.

Med årene får en eller begge en ny partner/kjæreste og da reiser de på ferie eller bare er sammen i den uken forelderen ikke har barnet og ellers i ferier.

Dette forutsetter nok godt voksne mennesker som er selvstendige og som eier hver sine boliger. 

 

 

 

 

Anonymkode: 765a9...2e1

[AnonymBruker]

Vent en god stund før du møter barna, det vil mora nok sette pris på. 
Jeg ville ikke møtt mora med barna samlet første gang, du sier barna er små og da vil det gnistre mellom din kjære og henne. (ikke positive gnister)

Anonymkode: 07f42...f8f

[Gjest Blomsterert]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 30, har begynt å date en mann som er ca 10 år eldre enn meg. Jeg liker ham veldig godt, men han har to ganske små barn fra før. Har alltid tenkt at jeg helst vil unngå å finne en mann med barn fra tidligere forhold, men han er en fin fyr, så jeg vil gi det et forsøk. Vi er på ingen måte der at jeg skal møte ungene enda, men hvis det går bra med oss må jeg jo gjøre det en gang. Jeg vil gjerne at det skal gå så bra som mulig mellom meg og barnas mor og vil prøve å unngå å gjøre noe som kan være dumt når jeg treffer ungene og også henne. Vil det beste være å møte henne sammen med ungene første gangen, eller ungene alene sammen med faren? (Det vil jo bli farens valg, men jeg kan kanskje påvirke litt). Tar gjerne imot tips fra dere som har vært gjennom dette både fra min side og mors side. Har noen venninner som har opplevd litt trøbbel med dette, håper å kunne gjøre det så smertefritt som mulig, men skjønner at det sannsynligvis alltid vil være noen problemer når det kommer en ny dame inn i bildet.

Anonymkode: ea4f8...f64

Du må tenke mer på at det er barna du skal ha relasjon til,og hvis du er grei med dem så vil en mor være glad for det.Det skal ikke så mye mer til.Dere voksne trenger ikke like hverandre så godt,og du skal ikke være opptatt av å bli likt av moren.Så lenge en oppfører seg respektfullt og greit,så er det det viktigste.

[AnonymBruker]

Det er ikke gitt at mor liker deg uansett hvor lang tid det tar før du møter barna. Det hadde vært slutt mellom mor og far i 4 år før jeg ble kjent med far. Far hadde samvær kun i helger og vi var sammen i 2 år før jeg traff barnet hans. Etter å ha truffet barnet hans gikk det ytterligere 1,5 år før vi flyttet sammen. Med barnets velsignelse, moren visste om oss også. Hun virket som en hyggelig dame. Likevel, etter 7,5 år, ny mann og 2 nye barn, klarte ikke mor å akseptere meg. Enda jeg ikke hadde en oppdragerrolle, var kun som en tante for barnet. Hun gjorde alt for å være vanskelig mot far og meg. Hun gikk så langt at hun brukte barnet mot oss.

Anonymkode: 7694a...c99

[Gjest Mythic]

Jeg ville møtt barna sammen med far alene første gangen. Som fraskilt med barn selv, ville jeg følt det veldig unaturlig at jeg skulle møte fars nye kjæreste sammen med dem første gang barna skulle hilse på henne. Mine beste råd må være å ikke stresse med noe, bruk god tid før du innvolverer deg med barna. La barna ta initiativ i forhold til deg, ikke treng deg på. Vær en trygg, åpen og inkluderende voksen, og ikke innta noen morsrolle med en gang dere begynner å være sammen.

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til er barn som har en meget sjalu mor. Det har alltid vært konflikt mellom min mann og mora, hvor det i starten var helt forferdelig. 

Når jeg møtte barnet, ble jeg forelsket i henne. Hun var tre og vi fikk en veldig god og tett relasjon tidlig. Jeg var påpasselig med å la barnet og far ha aktiviteter og dager alene, slik at jeg var mer i bakgrunnen. Men det finnes jo begrensninger på hvor lang tid man kan trekke seg vekk for å gi mor tid. Barnet snakket mye om meg, veldig mye, hvor mor kjeftet over at far "dyttet" barnet på meg ved samvær. Men sannheten var jo at de var ganske mye alene. 

Jeg trodde jeg gjorde mye feil, som kan ha vært grunnen til at mor ikke likte at jeg var i nærheten av barnet. Om jeg la henne, kunne hun komme tilbake etter å ha vært hos mor for å si "mamma sier at det bare er pappa som skal legge meg" "mamma sier at det bare er pappa som får gre håret/pusse tenner/smøre mat/stå opp etc med meg". Det var en mare... Men det viste seg jo at det ikke omhandlet måten jeg var mot barnet på, bare at mor hatet at jeg var i barnets liv. 

Poenget er at uansett hvordan du går frem, så kan det gå galt. Om mannen har et gostort samarbeid med mora, så går det gjerne bedre. Om mora har en ny partner, så går det gjerne bedre (når mitt stebarns mot fant seg mann, så stoppet alt det kjipe opp). 

Fint at du tenker på hva som kan være greit, men helt ærlig, fokuser på barna hans og relasjonen til dem. Gjør det som faller deg naturlig og vær en god stemor for dem når den tid kommer. Jeg skulle ønske at jeg ga mer 'faen' i hva mora mente, at jeg ikke trakk meg unna når mor ble sint. For hun har egentlig ingenting med hva dere gjør i fars hjem, og skal være glad om far finner en flott kvinne til barnas liv. (Min far gjorde dessverre ikke det, så vi har ingen kontakt i dag, takket være stemonsteret). 

Lykke til.

Anonymkode: 5bb00...cba