"nevøen" hans er så slitsom at vi nesten tar avstand fra familien

[AnonymBruker]

Dama til broren til samboeren min har en gutt på 9 år (fra før, så det er ikke broren til samboeren sitt barn) som er fryktelig slitsom.

De to har et barn sammen også som er mange år yngre. De har vært slutt i mange år og har nylig blitt sammen igjen (og flyttet sammen) så dama hans (la oss kalle henne Anne for å gjøre det ryddig) og sønnen er med på de fleste familiesammenkomster.

Vi er mye med familien hans men i det siste har vi begynt å holde oss unna / dra tidlig på grunn av denne gutten. Jeg vet at barn er livlige og lager mye støy og lyd, men han er så uoppdragen og slitsom. Anne er mer venn enn mor og oppdrar han ikke. 

Hver gang det er middag så er han i fokus hele tiden. Han SKRIKER ved bordet - ikke snakker høyt eller sier noe egentlig, men rett og slett skriker for å lage lyd. Han kaster rundt med tallerkner for å bråke og går fra bordet og henter leker som han rett og slett kaster på oss andre og lager masse styr. Under hele showet så sitter bare Anne å ler og smiler, mens ALLE andre sitter og er sjokkerte og ber han sette seg rolig eller prøver å overse han. 

Han lager lyd hele tiden. Mens vi andre sitter og prater så hyler han rundt og setter på techno musikk fra mobilen til Anne, og begynner å danse rundt i stua. Da river han gjerne ned alt fra kaffekopper til mobiler. 

Han krever alle sin oppmerksomhet hele tiden og det er fryktelig slitsomt. Han er også direkte frekk og ufin, men Anne tar aldri tak i det.

Han skal også alltid være med når vi voksne gjør noe sammen. Hvis vi spiller et typisk voksenspill så skal han også være med. Her om dagen så spilte vi Kokkelimonke og drakk kaffe, men da skulle han bli med... Vi andre prøøøver å si at han kan være på lag med Anne eller noen andre, men neida - han skal spille på lik linje med alle oss andre. Det er selvfølgelig greit at barna blir med en gang i blant men når det er invitert til spillekveld for oss voksne som gjøres om til en slags barnebursdag hvor hele spillet blir ødelagt fordi vi må forklare han alt mulig hele tiden, gjøre ting lettere og tolerere at alle reglene brytes så blir i hvert fall min lyst til å spille... 
(Hadde han vært eneste barnet i huset så hadde jeg skjønt det, men barna har eget rom hos besteforeldrene sine og de er som regel 4-6 barn der samtidig så er ikke sånn at vi stusser han i et hjørne mens vi gjør noe annet. Vi har forsøkt å sette barna i gang med å spille noe annet eller noe, men da blir bare gutten fly forbannet - hyler og skriker og lager masse rabalder helt til Anne lar han bli med...)

Det er som sagt alltid mange flere barn der, men det er kun han som ikke klarer å oppføre seg. De tar han også med HVER gang det er noe (og vi er der ganske ofte) selv om besteforeldrene har sagt at det er voksenkveld/voksenmiddag etc. De andre har enten barnevakt eller så får de barna til å leke ute/med hverandre på rommet når det er bedt til VOKSEN-samling. 

Nå har det blitt så ille at vi har begynt å trekke oss unna. Ingen sier ifra til Anne om gutten, men alle snakker om det. Det er rett og slett for slitsomt. Vi har barn selv, søsteren hans har barn, og broren har barn, så det er ikke sånn at vi ikke vet hvordan barn fungerer eller at barn er forskjellige, men dette handler om oppdragelse. Har han en diagnose så selvfølgelig skjønner vi at det er mer leven med denne ungen, men de har ikke sjekket det opp så vidt jeg vet, og det er noe med det at Anne aldri setter ned foten eller sier ifra. Selv når gutten har røsket kattene til svigermor opp etter HALEN så sier bare Anne;"Du må være snill med kattene vet du lillevennen min". Hun stoppet han ikke, svigermor måtte dra han vekk fra katten selv.. 

Han har også vært direkte slem mot kattene vi har hjemme hos oss, og han har ødelagt mye her og klarer aldri å oppføre seg. Derfor kan vi faktisk ikke lenger invitere familien hit, for vi klarer ikke ha han her. Det er utrolig leit..

Nå vet jeg ikke hva vi skal gjøre lenger. I kveld var vi hos svigers i selskap og vi dro 00:10 derifra, fordi vi ikke klarte mer av gutten. HAN klarte å ødelegge hele kvelden med å være stygg mot alle gjestene, hyle, skrike og få 3 åringen til å gråte. Vi skulle egentlig sove hos svigers til i morgen, men samboeren min klarte rett og slett ikke mer.

Ingen av oss føler vi kan "oppdra" han fordi han bare har vært i familien i noen få mnder. Anne "kom tilbake" til familien på våren, og har tatt seg godt til rette, men samtidig så har hun ikke vært her så lenge at det er naturlig for oss å være streng mot sønnen hennes. Hun og broren til samboeren min har vært slutt tidligere, men med en gang de ble sammen igjen så dro hun gutten inn i familien igjen og kaller svigers bestemor og samboeren min for onkel. Han syntes det er ubehagelig fordi han ikke er onkelen hans og det er for tidlig, spesielt når forholdet deres ikke er "sterkt" nok til at vi vet at han kommer til å bli der.... 

Har dere noen råd eller noe? Vær så snill å ikke dømme meg for at jeg har så mye frustrasjon mot en såpass liten gutt, men han tar virkelig kaka og vi klarer han rett og slett ikke lenger..

Anonymkode: cf8ff...cc7

[Ruccula]

Huff høres ut som en utrolig slitsom situasjon.

Men jeg kan ikke se noen annen løsning enn at dere virkelig tar opp problemet med Anne. Sånn kan dere ikke fortsette å ha det 

[Jerry Lee]

Dump alle sammen... 😂

[caline]

Dere må nesten sette dere ned og snakke med hu, for de kommer garantert ikke til å gå over av seg selv. Skjønner det er slitsomt, og sånn oppførsel er ikke greit i det hele tatt. Tar ikke foreldrene tak, må noen andre å gjøre det 

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for svar.

Dessverre er familien hans veldig konfliktsky, så for dem å ta opp en sånn ting er veldig unaturlig. Hadde det vært et av barna som var "født inn i familien" på en måte så er det litt lettere for da er jo foreldrene en bror eller søster og man kan si sånne ting. Når det er dama til broren og hun kun har vært der i litt over et halvt år så blir det på en måte en så personlig og "stor" ting å ta opp. Har forsøkt å snakke med samboeren og foreldre hans om det (ikke at jeg tar det opp, men det er som regel et tema) og de sitter å gir uttrykk for sin frustrasjon og sier at de ikke skjønner hvordan broren holder ut, men ingen føler det er deres sted å faktisk snakke med Anne.

I kveld tok rett og slett kaka for meg fordi nyttårsaften er en viktig kveld (ikke fyll og fanteri, men gode minner for barna med familien og sånn). I tillegg har vi holdt oss litt unna fordi vi ikke har ønsket å være rundt denne gutten, så det er en stund siden vi har vært med hele gjengen. Som regel så er vi hos dem en og en, for sånne større samlinger så er gutten med... 

Ja, i kveld toppet det seg når han dro med fyrverkeri INN i gangen! Igjen sto bare Anne å så på, mens vi andre måtte panisk nesten kaste han utendørs (siden han hadde fyrverkeri). Ikke engang spør hvordan en så liten gutt hadde fyrverkeri, men det er altså da Anne som gir han det for ellers blir han sur og begynner å brøle og skrike... Vi andre (MED BARN) får visst bare ta konsekvensene at hun gir BARN fyrverkeri innendørs...
Etter dette tok det 5 minutter før vi satt i bilen på vei hjem. Det rant over for meg og jeg begynte rett og slett å gråte i frustrasjon fordi alt var så utrolig bra før gutten og Anne kom inn i livene våre igjen. Det høres kanskje ut som jeg overdramatiserer det, men han er så ubehagelig (og Anne som bare driter i situasjonen) at vi rett og slett ikke klarer å være der.

Anonymkode: cf8ff...cc7

[AnonymBruker]

Høres ut som gutten har noen utfordringer og gir dere noen. Det kan jo være et vanskelig tema å ta opp med moren, men det virker som det riktige å gjøre. Både for dere rundt og ikke minst han selv. Hvis han er på liknende måte på skolen så er det rart hvis læreren ikke har tatt dette opp. Det virker som om han oppfører seg som han er 4 år og ikke 9 år. At moren "belønner" han med smil når han kaster ting gjør ikke ting bedre. 

Anonymkode: fdc14...9b1

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke funnet meg i. Hadde heller sagt at hun fikk oppdra ungen sin og risikert at hun blir sur enn at hele familien skal rakne.

Anonymkode: d16d4...3c8

[AnonymBruker]

Hva med broren til samboeren din, kan dere ta det opp med han og få han til å snakke med moren? Dersom han bor med Anne og dette barnet må han jo se hva som foregår, samt ha mulighet til å ha en oppdragerrolle ovenfor barnet? 

Anonymkode: c2743...923

[Gjest Mrs. Random Nick]

Gutten har vokst opp som enebarn over flere år, og bærer nok preg av dette. Dette i kombinasjon med noen utfordringer (har han en diagnose?) og at mora/stefaren hans ikke tør å være ansvarsfulle foreldre for ham er ikke bra. At han skriker ved bordet tolker jeg som et tegn på manglende oppmerksomhet. Han føler seg nok ikke sett, og føler nok heller ikke at han får deltatt i samtalen slik som dere andre. 

 

Hvordan kan hele familien til din samboer være så til de grader konfliktsky om alle andre barn i den slekta er så himla veloppdragne? Noen må jo ha satt "hardt mot hardt" ved barnetrass der. 

 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor hun og hennes sønn melder avbud når besteforeldrene har invitert til voksen-selskap. Det jeg heller ikke skjønner er hvorfor besteforeldrene inviterer kun voksne fra sin egen familie noen ganger. Visst har gutten større utfordringer, men det nytter ikke å bare stue hybelkaninene under dørmatta om du skjønner hva jeg mener. Vi har noen i min slekt som har ADHD/Tourettes (husker ikke konkret om denne siste diagnosen hadde akkurat det navnet, men en person har to heavy diagnoser der den ene i alle fall er ADHD),  og andre har andre kroniske  utfordringer igjen. Alle er likevel alltid velkomne hos besteforeldrene, men nå har disse besteforeldrene opplevd en god del episoder ved sin slekt, så de er tydelige i sitt språk.

 

Forstår jeg det rett at det er dine svigers sitt hus dere alltid samles i? Da er det de som MÅ ta tak i dette mener jeg. Jeg skjønner veldig godt at dette er frustrerende for dere, men her må de rette folka si de rette orda asap.

 

 

Endret 1. januar 2016 av Glansbildeskrinet

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er vanskelig ja. Vanskelig å si noe også, er ikke bare å "ikke finne seg i det". Det er tross alt mennesker med følelser vi har med å gjøre, og dette er sikkert ikke lett for moren heller (hun vet nok ikke hvordan hun skal takle det hele). Tull å skylde på manglende oppdragelse, dette her virker som noe helt annet. Hvis ingen kan snakke med henne, så tror jeg i alle fall jeg ville ha trukket meg vekk fra alle familiesammenkomster en periode. En annen ting er jo at når du snakker med henne, så kan du styre samtalen inn på temaet barn og oppdragelse. Ville ikke ha konfrontert henne direkte, men prøvd å hinte indirekte under en slik samtale.... Lykke til:)

Anonymkode: 7a801...6be

[BlendaSensitive]

Herregud, dette er jo forferdelig! Kan jo regne med at ungen er sånn på skolen også. Hadde tatt kontakt med de, om familien er konfliktsky. Lagt det frem som en bekymringsmelding til skolen. Så kan de ta tak i det, om de ikke allerede har gjort det.

For meg virker det som at det er mer enn vanlig uoppdratt unge. Men bare min spekulasjon altså.

 

Men. Familien din (samboer sin) MÅ jo si ifra! Om det er vanskelig med Anne, så snakk med hennes samboer, din manns bror. Hva sier han til dette, hvordan reagerer han når gutten holder på?

[Gjest Mrs. Random Nick]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at dette er vanskelig ja. Vanskelig å si noe også, er ikke bare å "ikke finne seg i det". Det er tross alt mennesker med følelser vi har med å gjøre, og dette er sikkert ikke lett for moren heller (hun vet nok ikke hvordan hun skal takle det hele). Tull å skylde på manglende oppdragelse, dette her virker som noe helt annet. Hvis ingen kan snakke med henne, så tror jeg i alle fall jeg ville ha trukket meg vekk fra alle familiesammenkomster en periode. En annen ting er jo at når du snakker med henne, så kan du styre samtalen inn på temaet barn og oppdragelse. Ville ikke ha konfrontert henne direkte, men prøvd å hinte indirekte under en slik samtale.... Lykke til:)

Anonymkode: 7a801...6be

Det er en del situasjoner her i livet der hinting ikke nytter, og det er blant annet ved slike situasjoner. Har du lest HI? Her må man ha klarde ord og være besemt mot mora. Gjerne melde til barnevernet også.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Glansbildeskrinet skrev:

Det er en del situasjoner her i livet der hinting ikke nytter, og det er blant annet ved slike situasjoner. Har du lest HI? Her må man ha klarde ord og være besemt mot mora. Gjerne melde til barnevernet også.

Ja, jeg har lest HI. Hvor det blant annet står at ingen i familien er mennesker som direkte liker å kritisere folk, derfor kan hinting være et alternativ. Og å melde ifra til barnevernet er jo bare dårlig gjort. Dersom gutten er slik på skolen også, har nok lærerne allerede tatt tak i situasjonen.

Anonymkode: 7a801...6be

[Invicta]

Jeg synes det høres ut som et barn som virkelig trenger grenser, og jeg synes det er trist at når moren ikke evner å gi ham det, så trekker resten av familien seg bare unna og baksnakker. Kommer han på besøk, så si fra tydelig hva som er greit.  Ikke hint. Tydelig. Stå sammen og ha klare regler, forvent forverring og intens grensesting (= er dere trygge? Gjør dere det dere sier? Kan han stole på dere?), men etter hvert kommer dere til å se en helt ny unge.

 

[AnonymBruker]

Da får du ta oppgaven med å fortelle at ting har sklidd ut, og den triste konsekvensen er at folk begynner å unngå barnet fordi det ikke skjer noe her.

Du må sørge for å si dette så det kommer klart frem at du ikke kritiserer sønnen, og ikke ønsker kritisere henne- men samtidig at det har tatt så overhånd at det faktisk går ut over barnet hennes. Spør henne om hva hun synes om det, og om hun har noen tanker rundt hva hun kan gjøre for å tilrettelegge på en annen måte ovenfor sønnen.

Sønnen er egentlig ikke problemet, men den manglendegrensesettingen er det. 

Anonymkode: 2889c...87b

[AnonymBruker]

Her må du nesten ta skikkelig tak i deg selv og konfliktskyheten din, og la den vike, for å gi en klar beskjed. Dette kan tross alt på sikt faktisk hjelpe gutten! Han trenger jo grenser, kanskje det er det han skriker etter?

Anonymkode: 7372b...577

[Gjest SykkelJenny]

Altså, dere snakker om Anne og sønnen bak ryggen hennes - men ingen tør ta en samtale om at sønnen hennes er blitt et stort problem for dere alle? 

[AnonymBruker]

Ts, synes du tuller mye. Forstod deg godt helt frem til du klager over at hun kaller sambo for onkel osv - noen sånne drev pā slik i min fam og var sure om jg var frempå som tante og sure om ikke.....

så vær nå tante og onkel. 

Snakk med anne. "Hei er d greit om jeg sier ifra nå eller? Ol"

Anonymkode: e8f7a...c26

[AnonymBruker]

Barnet har jo ikke grenser! Denne gutten oppfører seg slik som han gjør, nettopp fordi moren ikke har satt klare regler. 

At hun gir etter og gir ungen det han vil ha har i tillegg gjort han bortskjemt. At ham skriker handler om generell mangel på oppmerksomhet. Gutten blir ikke sett og da er negativ oppmerksomhet bedre enn null oppmerksomhet. 

En av dere er NØDT til å sette seg ned med mor og ta en samtale om gutten. Hun og ungen er i ferd med å ødelegge relasjonen som allerede var der, før hun dukket opp. At familien er konfliktsituasjoner synes jeg er et tåpelig argument for ikke å ta tak i problemet, for 'Anne' ser tydelig ikke problemet selv. 

Jeg anbefaler å ta hardt mot hardt i selskaper, aldri vær redd for å 'ta' barnet for noe som ikke er lov å gjøre. Om mor reagerer på at dere tar barnet, ja, da ser man at hun er mer venninne enn mor. Om hun ikke reagerer på det, ser man at mora ikke bryr seg om ungen. 

Anonymkode: 999fa...57b

[AnonymBruker]

"I mitt hus gjelder mine regler og her prater vi med innestemme/er snill mot pus/osv." "det som du har rive ned der rydder du opp igjen."

Ser seriøst ikke problemet. 

Anne ser heller tydeligvis ikke problemet. Du som voksenperson har lov til å gi barn som ikke oppfører seg tilsnakk. Dere velger selv å gå å "lide".

Anonymkode: 97e59...758