arbeidsløs samboer

[Gjest frustrert]

Samboern min mistet jobben på forsommeren. Han var veldig sliten og skulle ha ferie - det var vi enige om.

I august sendte han en del søknader (6-7) som han har fått avslag på. Etter det har det bare gått nedover med søknadsmassen. Han "finner ikke noe som er interessant", sier han.

Jeg begynner å bli lei - dritlei av å ha dårlig råd. Jeg tjener godt, men nå er det ingenting igjen til å ha det morsomt for. Har dyr leilighet (min private) som tar stor del av inntekten og studielån og tjener akkurat passe til å ha en fin sum igjen å kose meg for - før han mistet jobben.

Har sagt til han at han bør gå ned på kravene slik at han får seg en jobb og så kan han heller fortsette å kikke rundt etter drømmejobben. Joda, i morgen skal han ha jobb-søke dag, er omkvedet. Men det blir ikke noe av. Nå har han vært arbeidsledig i et halvt år og viser liten innsats for å få noe (har sendt kanskje 10 søknader tilsammen og følger dem ikke opp ved å ringe eller annet).

Jeg orker ikke mer! Jeg deler gjerne det jeg tjener med han når det er nødvendig, men nå føles det som han har gode dager hjemme mens jeg sørger for mat og hjem og det liker jeg ikke.

Kan jo ikke tvinge han til å søke heller (eller det er det jeg prøver, men jeg får det ikke til - det hjelper jo ikke samme hva jeg sier). Hva skal jeg gjøre? Hive han ut og si han kan komme tilbake når han har jobb? Spille på samvittigheten hans - skulle hatt ny bukse, men kan ikke fordi jeg må fø på deg?

Kan ikke nekte han penger heller, for han greier seg på ledighetstrygda bortsett fra felles husholdningspenger, men slutter jeg å kjøpe mat og dopapir får jo ikke jeg noe heller.

Elsker han og syns han er en kjempefin fyr, men nå syns jeg det går for langt!

Hva gjør jeg?

:evil:

[Nella]

Skjønner frustrasjonen din, Hadde det sånn selv en periode. Æsj og æsj.... Uansett når jeg kom hjem satt han foran data, spilte, chatta med kaerater osv, oppvaska stod. ÆSJ!

Maset mitt om å søke tror jeg egentlig ikke gjorde noen ting noe bedre. Snakket sammen da og fortalte hvordan jeg syns ting var. At jeg gleda meg til han fikk litt å gjøre og at det ville lette masse for meg også. Det hjalp.

Så ble det sånn at det ble ledig jobb der jeg jobber og de trengte folk fort for en periode. Pga sykemelding. Sankket med sjefen og han fikk jobbe siden han kunne begynne på dagen. Da hadde han sagt flere ganger at han ikke kunne tenkt seg å jobbe med det jeg gjorde, men han sa ja, for han så at det hjalp oss. Det var i februar eller noe, han er der enda. Fått opplæring og trives veldig bra

Så det må nok til at han senker krava og kommer ut i jobb. Få en jobb der han møter mye mennesker kanskje for da er det lettere å snappe opp om det skjer noe og flere vil kjenne til utdannelsen hans og vite hva han egentlig vil

Du får bare prøve å prate med han uten å presse han til å sende søknader. Gutter kan være så trassete noen ganger... :-x

[Gjest Anonymous]

Hos oss også er det bare jeg som jobber fullt fordi min mann ikke snakker språket skikkelig ennå. Dermed så har han bare fått noen få timer i uken som han jobber. Han er universitetsutdannet, men jobber som renholder.

Vi gjør det slik nå at jeg jobber fullt og siden han ikke jobber så mye ennå, så er det han som tar alt husarbeidet og alt annet som dukker opp i løpet av uken. Det fungerer helt fint!

Jeg tror jeg hadde blitt gal dersom han bare skulle gått hjemme uten å kompensere med husarbeid og annet forefallende. Det blir liksom ikke så ille at han er "bare" hjemme og jeg må tjene pengene når han gjør mye likevel. Men tror det hadde vært enda vanskeligere dersom jeg ikke tjente såpass bra som jeg gjør.

Be mannen din senke kravene en del. Det er lettere å få en annen jobb når du har jobb enn å få en jobb dersom man ikke har noe fra før.

[Celeste]

Vise han dette innlegget kanskje ?

[Gjest Valhalla]

Tving han til å ta en drittjobb som en hver kan få. Det er ikke vanskelig å få jobb hvis man er villig til å senke på kravene, så kan han se etter interesante jobber i mellomtiden.

[Gjest Anonymous]

Eg forstår ikkje at nokon vil leve på partneren sin eg... Det er nesten det eg tykkjer er merkeleg her; at han og dei andre mennene vi har lest om her ikkje stressar med å vere i stand til å forsørge seg sjølve. :-?

[Gjest Madam Felle]

Jeg er sjokkert over hva enkelte krever av partneren sin. Fordi du ønsker å bo i en dyr leilighet, og drive på med både det ene og andre på frititden din, så skal han måtte ta en jobb som ikke er han.

Hvorfor kan ikke du senke kravene dine litt da? Hvorfor er det bare han som skal gjøre det?

Og kjærligheten din kommer jo tydeligvis med krav, for gjør han ikke sånn eller sånn, så elsker du han ikke eller?

La han få tid på seg, for arbeid vokser faktisk IKKE på trærne i dag.

[Gjest Liljedugg]

Han får en liten a-trygd sier du. Den bør absolutt gå til å kjøpe mat og dopapir osv. og ikke i hans egen lomme...

Har man ikke råd til mat, har man heller ikke råd til røyk, bil, klær, puben, kino osv.

Sånn er det bare.

Velger han da å ikke jobbe, så ikke mas, men ikke gi deg på at han skal dekke så mye han kan av felles utgifter, selv om det innebærer at han må være personlig blakk... (det ville han vært uten deg også)

Jeg tror jeg hadde forklart hvordan det føles å ha en partner som sturer og spurt han om han føler seg for FIN på det, som ikke kan ta en vanlig sjauejobb som andre må, for en periode i alle fall.

Man pleier å få jobb/vikariat "på dagen" om man sender en generell forespørsel og melder at man er interessert i ekstravakter (vaskejobb, barnehage, vaskeri, kjøkken, pleiemedhjelper, støttekontakt etc) til de ulike etater i kommunen.

Er han deprimert, så be han oppsøke lege.

I så fall kan han ha rettigheter på attføring, men dette vet trygdekontor og lege bedre enn meg.

Ikke mas. Men ikke sy puter under armene hans... (krev at hans utbetaling skal gå til utgifter)

[Gjest Gjesta]

Akkurat for tiden er det jeg som er "samboern uten jobb" - og det er ikke det gøy i det hele tatt. Det er ikke moro å gå hjemme og føle seg nytteløs og overflødig - ikke har man sosial omgang med folk, ikke kryr det av jobber å søke på, ikke er det lett å få jobber man søker på, og man føler seg faktisk unyttig og selvfølelsen synker for hver dag.

Skjønner godt at du blir lei av å føle at det kun er du som bidrar - tror nok også at samboern min har det sånn også...Jeg føler det akkurat like ubekvemt som det han gjør - det er ikke moro å ikke kunne bidra.

Ok, man kan sikkert få seg en eller annen jobb som man ivet man ikke trives med - men hvorfor skulle man? Det er jo ikke akkurat bare å ta seg en jobb heller, mens man søker på noe annet - man vet jo aldri når man får tilslag på en jobb man virkelig ønsker seg.

Jeg skulle veldig, veldig gjerne hatt en jobb, og jeg bruker mye tid hver dag på å lete etter jobbannonser og skrive søknader - men hittil har jeg ikke lykkes i å få en jobb. Det er ikke så lett å forestille seg hvordan det er om man ikke har vært oppe i det.

Selvfølgelig tærer dette på samboern min - men det tærer like mye på meg...

Tror det er viktig at dere snakker ut om situasjonen og prøve å unngå at ting som er forbigående (sånn som arbeidsledighet) ikke ødelegger et ellers godt forhold.

K

[Gjest Gjesten]

I periodar har eg hatt jobbar som eg har visst ikkje kjem til å vare, som heimehjelp, lærarvikar, assistent på aldersheim, oppvasken på hotell, barnehageassistent osv. Mest for å få pengar og vere uavhengig. Og mange av desse jobbane kan ein ha frå dag til dag, slik at ein berre kan sei nei når telefonen ringer og ein har fått den jobben ein vil ha.

Eg hadde aldri klart å vere heime, men det er fordi eg kjenner meg sjølv og veit at eg blir nesten apatisk av det, eg får ikkje gjort noko. Men som eg har sagt før; dårleg økonomi er årsak til mange samlivsbrot. Og ingen kan vel forvente at ein skal selge eigen leilighet fordi sambo er arbeidslaus? Min leilighet sentralt i Oslo er mi forsikring for mi framtid!! Skulle noko skje har eg den kapitalen i alle fall.

Eg er altfor sjølvstendig til å ville vere avhengig av sambo økonomisk, men dette botnar jo i at eg har enormt mykje stolthet og aldri har bedt nokon om økonomisk hjelp... Eg trur ikkje eg elskar mindre enn andre fordi om eg vil at (ein framtidig)sambo skal forsørge seg sjølv heller...

[Gjest Valhalla]

men dette botnar jo i at eg har enormt mykje stolthet og aldri har bedt nokon om økonomisk hjelp...

Bra! Om denne holdningen kunne bli mer utbredt i dette landet skulle alt gått så meget bedre.

[Gjest Anonymous]

Jeg er sjokkert over hva enkelte krever av partneren sin. Fordi du ønsker å bo i en dyr leilighet, og drive på med både det ene og andre på frititden din, så skal han måtte ta en jobb som ikke er han.

Hvorfor kan ikke du senke kravene dine litt da? Hvorfor er det bare han som skal gjøre det?

Og kjærligheten din kommer jo tydeligvis med krav, for gjør han ikke sånn eller sånn, så elsker du han ikke eller?

La han få tid på seg, for arbeid vokser faktisk IKKE på trærne i dag.

Leiligheten hadde jeg kjøpt FØR jeg traff han og jeg betaler den alene.

Jeg har kuttet ut treninga jeg dreiv med, er sjeldent ute med venner og tar en kaffe eller går på kino, har ikke kjøpt nye klær siden i vår en gang (og trenger virkelig nye klær i og med at jeg skal i flere jobb-konferanser utover høsten), klippet meg sist i slutten av juli (og jeg har egentlig kort hår som nå ser ut som en forvokst gressplen) kort oppsummert: Har kuttet så og si alt av fritidsaktiviteter og har ikke noe mer å kutte. Men bør selvfølgelig selge leiligheten min og finne noe billigere langt pokker utom byen et sted, det er jo ikke mer enn han kan forvente.

[Gjest Lea]

Lag en liste over alle vikarbyråer i området, men telefonnummer og det hele.

Få ham til å booke et møte med aetat (det siste hjelper kanskje ikke, men det er verd et forsøk).

Fortell ham hva DU føler.

Jeg skjønner godt at du ikke orker dette. Og det er ikke bare pengene som har noe å si. Bare det at man er den eneste som bidrar, som må stå opp tidlig og dra på jobb er en belastning og fører til irritasjon.

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svarene! (Mdm Felle sitt også, selv om jeg ble litt provosert av det )

Jeg gikk selv arbeidsledig et halvtårs tid for et par år siden og holdt på å bli sprø. Men forskjellen på meg og han er at jeg prøvde i alle fall å få ny jobb og jeg gjorde ting om dagene (gikk turer, traff folk+++) - han virker rett og slett litt apatisk om dagen: ikke no gira på noe mer. Han tar ikke initiativ, tilbringer dagen hjemme alene. Vil ikke være med på ting jeg foreslår og foreslår heller ikke noe selv.

Til å begynne med pussa han opp forskjellig hjemme, ordna og styra, nå gjør han ingenting bortsett fra husarbeid (og han gjør ikke så mye av det lenger heller).

Jeg vet det ikke er lett å få jobb, men man får det i hvert fall ikke om man ikke prøver. Og jeg tror det hadde vært bedre for han å gjøre noe han ikke liker en stund, bare for å komme seg ut og se folk.

Jeg har foreslått kurs, skoler, ga han penger til å ta kurs i fallskjermhopping for at han skal komme seg ut - ingenting blir noe av.

Snakka med han i går. Sa til han at nå må jeg klippe meg (får lønn i dag) - du trenger da ikke spørre om det vel, sier han. Jo, trenger det for å se om vi får denne måneden til å gå opp økonomisk, svarer jeg. Sa også at jeg begynner på trening igjen og det er veldig hyggelig om du blir med, men hvis ikke gjør jeg det uansett.

Tror han skjønte at jeg holder på å bli sprø for han kom senere på kvelden og sa han gjerne ville være med og begynte å snakke om noe oppussing han tenkte på "for å få noe fornuftig å gjøre om dagene" - så da har han forhåpentligvis fått det sparket bak for å komme seg ut av sofaen.

Håper det for uten er jeg redd hele forholdet går i vasken - ikke fordi jeg er for krevende, ,men fordi vi kommer til å gå hverandre på nervene uten impusler utenfra i det hele tatt.

Tror jeg skal prøve å snakke litt mer med han i kveld: Søke gjennom jobb-basene og vikarbyråene og diverse kurs og annet som noen tipset om og gi til han og se om det er noe der som er av interesse.

Mennesker er ikke skapt til å ligge på sofaen og glane tomt ut i været hele dagen!

[nessi]

Ok, man kan sikkert få seg en eller annen jobb som man ivet man ikke trives med - men hvorfor skulle man? Det er jo ikke akkurat bare å ta seg en jobb heller, mens man søker på noe annet - man vet jo aldri når man får tilslag på en jobb man virkelig ønsker seg.

Er man arbeidsløs har man ikke råd til å være gjerrig på hva slags jobb man vil ha. Dersom jeg ble arbeidsledig, ville jeg tatt jobb i kassa på butikken eller rengjøringsjobb (ikke noe negativt om de som jobber med det) mens jeg søkte på it-jobber, som jeg er utdannet til. Er ikke alltid drømmejobben dukker opp med en gang.

[Gjest GreenSky]

Du sier det selv, trådstarter, han virker apatisk. På meg høres det ut som han har de klassiske kjennetegnende på depresjon. Og det er ikke enkelt å komme ut av.

[Gjest Anonymous]

Du sier det selv' date= trådstarter, han virker apatisk. På meg høres det ut som han har de klassiske kjennetegnende på depresjon. Og det er ikke enkelt å komme ut av.

Ops, nå ble jeg skremt :o Hva gjør jeg med det da? Psykiater?

Jeg syns hele greia er så uforståelig for en av tingene jeg falt for med han var nettopp at vi hadde det så morsomt sammen - gjorde masse; ski, på byen, ute med venner, dro på turer og mye mer og nå er alt borte.

Han hadde veldig mye å gjøre på den forrige jobben - var skikkelig sliten. Han ble sagt opp noe som ikke var så morsomt.

Så skulle han søke ny. Gikk på med freidig mot, men så har det kanskje ikke vært så enkelt som han trodde å få ny jobb. Så har vennene hans flyttet så det er ikke så mange igjen her i byen.

Og så blir han bare mer og mer giddaløs. Men det blir jo ikke orden på noe hvis han ikke gjør noe for det. Svært lite her i verden som blir til av seg selv dessverre....

Har prøvd og prøvd å hjelpe så godt jeg kan: Finne på ting sammen, foreslått ting han kan gjøre både jobb- og fritidsrelatert, men det blir ikke tatt imot. Standardsvaret er at han skal tenke på det, se på det senere. I begynnelsen gjordehan mye husarbeide, men nå gjør han ikke mye av det heller. Sitter der mitt i hybelkaninene når jeg kommer hjem - han som er mye mer pertentlig enn meg i utgangspunktet.

Men kanskje det hjelper om han kommer igang igjen med å gjøre noe fornuftig.

Tror kanskje han skjønte i går at dette sliter på meg og at han må ta tak i det i og med at han sa ja til å bli med å trene og attpåtil foreslo noe vi kunne finne på i helga. Gjenstår jo å se om det blir noe av...

Men jeg skal begynne å trene igjen uten blir jeg sånn stuegris også - man blir det om man ikke bruker fritiden til noe...

[Amarone]

Uff, dere har kommet i en lei situasjon. Vi var i en lignende i fjor, uten at jeg har lyst til å si så mye om det.. Men jeg tror ikke det nytter å mase på at han skal søke flere jobber, senke kravene osv. Ta heller en ordentlig samtale med han om hvordan du oppfatter situasjonen, hva du forventer av ham økonomisk, og selvsagt at du er glad i han og at han ikke er mislykket i dine øyne. Gjør det rolig og saklig, og uten å anklage. Han har sikkert dårlig samvittighet nok uten det. For uansett hva madam Felle skriver: Det er kanskje greit å senke alle krav i en periode, men det faktisk MYE vanskeligere når du ser at partneren ikke en gang prøver!

[Gjest Anonymous]

Ja, det er leit og det er vanskelig. Jeg føler ikke at jeg har mast, men nå må noe helt klart gjøres. Jeg forventer ikke annet av han økonomisk enn at han betaler sin del av fellesutgiftene (mat, strøm) og har lommepenger til seg selv.

Det jeg forventer er at han gjør noe. Han kan gå på skole eller drive veldedig arbeid for den del ,bare han gjør noe. vettugt i løpet av dagen.

Sånn som det har blitt nå har vi jo ikke noe å snakke om heller: Eneste han har å bidra med er jo når tid han sto opp i dag og det blir det ikke noe givende konversasjon av...

Får ta en prat i helga. Hvis dette fortsetter er jeg stygt redd det går nedenom med oss og det hadde vært veldig, veldig leit og unødvendig... :veldigsur:

[Amarone]

Du forventer jo ikke noe som er unaturlig - bare at et voksent menneske skal kunne forsørge seg selv. Jeg mente ikke så si at du maste, bare at det å si "se for en fin jobb jeg fant til deg på nettet i dag" impliserer for ham at du tror han ikke finner seg jobber selv, særlig når det er den 5. fine jobben du finner denne uka... Det er velment fra vår side, men det kan oppfattes helt annerledes av ham! Jeg håper at dere finner ut av det!