Å finne tilbake til kjærligheten

[Gjest Nei!!!]

Min kjære gjennom mange år har nå gjort det slutt. Han sier han ikke har de samme følelsene for meg lenger. Han elsker meg ikke lenger. Kan aldri bli hel og 100% lykkelig med meg. I tillegg har han god kjemi (hans ord) med en annen jente, som han har mye kontakt med pga jobb. Han sier han er veldig glad i meg, syns jeg er en, på alle måter, nydelig person, og jeg vet at han tenner på meg. Han sier han er redd for å miste vennskapet vårt og han tar seg selv veldig i nakken for å ikke ha sex med meg.

Basert på tråden om skillsmissegrunner, der noen sier at man føler at man lever sammen med en søster/bror, lurer jeg på følgende: Dere som har følt det slik, var det noen seksuell tenning?

Jeg kan ikke annet enn tro at han fortsatt elsker meg (i det minste at han kan elske meg igjen), men at følelsene hans for meg blir farget av det han føler for hun andre og at følelsene hans for henne er farget av det som er hverdag og til tider kjedelig i vårt forhold.

Vi har et barn på 8 år, så jeg føler bare at dette blir for lettvint. Jeg syns han burde prøve litt til for barnets skyld og fordi vi har så mye sammen som er fint.

Dette innlegget er skrevet i en tilstand av total forvirring og sorg, så bær over med meg. Hadde satt veldig pris på noen meninger og erfaringer fra utenforstående.

[Gjest Mannlig Gjest]

Hei,

Jeg er mann og er inoenlunde samme situasjon som din kjære. Jeg har vært gift i mange år, har to tenåringsbarn, vi har hatt et ekteskap som har vært fint og fredfylt. Vi har hele tiden vært nære venner, har så å si aldri kranglet - det har vært greit og konfliktfritt. Vi er begge passert 40.

Nå i ettertid kan jeg nok se at der har vært en del grunnleggende forskjeller helt fra starten av (utdannelsesnivå etc.) som har vært mindre viktige opp gjennom mange fine år hvor barn, hus og hage har stått i sentrum.

Men så... ved en tilfeldiget traff jeg en kvinne som "traff meg" mentalt på en måte jeg ikke trodde var mulig. Et tilfeldig treff utviklet seg sakte til noe mer, og enda mer... og vi har nå i over ett år hatt et svært hett avstandsforhold (vi bor langt fra hverandre), har møtt verandre fysisk kun noen få ganger.

Om jeg enn strittet impot følelsene mine så langt jeg kunne, måtte jeg en i sommer innse at følelsene mine for den andre kvinnen hadde blitt svært sterke - sterkere enn for min kone.

Jeg understreker at jeg oppi dette ikke hadde *mistet* følelsene jeg hadde for min kone. Men dette var noe annet. Noe som gikk "langt forbi". Jeg vill ikke gå inn på detaljene i dette, men kan foirsikre om at det ikke er snakk om en "flyktig forelskelse" - det er sterke, dype følelser - og gjensidige.

Dette levde jeg med i det skjulte i lang tid. Og det ble mer og mer vanskelig. Det mentale dobbeltlivet var slitsomt. Jeg følte meg etterhvert som en maskeradefigur i mitt eget hjem. Med en "maske". Jeg levde en løgn.

Jeg har nå for en del uker siden fortalt min kone om dette - og fortalt at jeg ikke kan leve som dette lengre. At det blir umulig for meg å leve med henne nå som jeg vet at jeg ikke elsker henne slik jeg burde.

Og hun tar det selvsagt tungt. Svært tungt.

Jeg har også fått høre det at jeg burde "slåss/jobbe" for forholdet. Men saken er den at jeg ikke ser hva vi skal jobbe med. Hun har ikke gjort noe galt, ikke sagt noe galt. Vi hadde ingen konfliktuell situasjon hjemme, ingen vanskelig hverdag. Ingen reelle problemer å "ta tak i". Og når jeg etter lang tids kvaler og mentalt slit valgte å gi min kone den beskjeden, så var det fordi jeg ikke klarer å se noen annen løsning på dette.

Joda, vi hadde mye sammen som er fint, men tanken på å skulle kutt ut henne jeg nå vet jeg elsker, og fortsette et liv i tosomhet med min kone... nei det klarte jeg ikke. Det ble feil og umulig.

Du er kanskje i sjokk ennå over en beskjed du nylig har fått. Han har nok grublet på dette lenge. Sånn sett ligger han "foran deg" mentalt sett mhp. å analysere situasjonen.

Forsøk å snakk mye sammen nå dersom dere klarer.

Du spør om sex og tenning i en slik situasjon. Dersom han reagerer omtrent som meg på det som ser ut for å være en lignende situasjon: Svaret er Ja.

Det å tro at seksuell tenning er en bekreftelse på at dype kjærlighetsfølelser faktisk er der, blir nok feil. Men dersom han er noenlunde som meg, vil han nok fremdeles ha nokså sterke, varme følelser for deg basert på alt dere har hatt sammen. Jeg skal være veldig forsiktig med å være bastant overfor en situasjon som jeg kun har din beskrivelse av. Men når du tenker at han kanskje fremdeles elsker deg. Lytt nøyt til ham. Se ham inn i øynene, og lytt. Han har det antagelig svært vondt han også. Kanskje tør han ikke helt fortelle fullt ut om sine nyoppdagede følelser av redsel for å såre deg unødig. Dersom du tør/klarer, så be ham "ta av lokket" og fortelle om det. Om du evner å lytte, vil du få det svaret du ikke kan få fra hans seksuelle tenningsmønster.

Og vær så snill å ta det på alvor at han ønsker å opprettholde vennskapet med deg. Det er tross alt et ideelt utgangspunkt for fremtiden med tanke på barnet deres.

Du bruker ordet "lettvint" om det han gjør.

Selv må jeg bare si at dette er det tyngste jeg noensinne har opplevet (og jeg da sannelig hatt min del av tunge perioder tidligere). Jeg er full av sorg for det vi har mistet, og lider fordi jeg ser at de rundt meg har det vondt. Og ekstra vanskelig er det at dette er "forbudt" - i og med at det er "min skyld".

Dere gjennomgår begge (dere også) en svært tung periode nå. Forsøk å holde blikket festet på horisonten langt der fremme. Dette er ikke "slutten" for deg. Livet går videre, med eller uten ham. Dukan bli lykkelig igjen med en annen - grav deg ikke ned i din egen ulykke nå.

Det er tøft, men det går over.

Lykke til!

[Nabodama]

Huff, jeg føler med deg!

Han er vel forelsket i den andre, og disse følelsene overskygger det han føler for deg.

Likevel vil hverdagen komme i det forholdet også! DEt er slett ikke sikkert at han kan bli 100% lykkelig sammen med henne, hun har helt sikkert sine sider, som han ikke har sett ennå.

Dere har hatt det fint sammen, men kanskje litt kjedelig til tider. Det tror jeg alle opplever av og til. Kanskje han vil savne deg og det dere hadde sammen, når han har fått litt tid på seg. Gresset er som regel ikke grønnere på den andre siden.

Ettersom han har elsket deg i mange år, har han vel vært hel og lykkelig sammen med deg?

Jeg mener at det ikke kun er personen en lever sammen med som er utslagsgivende for hvor lykkelig man er. Noe må man også finne i seg selv, dessuten selv jobbe for å ha det bra i forholdet og ha fokus på partneren.

En får ikke det å bli lykkelig rett opp i hendene.

Jeg følte det som jeg levde sammen med en venn de siste årene jeg var gift med min eks. Hadde ikke tenning på ham i det hele tatt!

Men jeg tror det kan være forskjell på kvinner og menn sånn sett.

DEt er vanskelig å gi deg noen råd, annet enn at du ikke lar ham behandle deg som han vil. Ta styringen, ikke la ham få både i pose og sekk, men vis deg selvstendig.

[Celeste]

Basert på tråden om skillsmissegrunner, der noen sier at man føler at man lever sammen med en søster/bror, lurer jeg på følgende: Dere som har følt det slik, var det noen seksuell tenning?

Nei.

Men det var ikke nødvendigvis kun pga at vi ble mer som venner enn som kjærester.

[Gjest Hillary..]

Hei,

Jeg er mann og er inoenlunde samme situasjon som din kjære. Jeg har vært gift i mange år, har to tenåringsbarn, vi har hatt et ekteskap som har vært fint og fredfylt. Vi har hele tiden vært nære venner, har så å si aldri kranglet - det har vært greit og konfliktfritt. Vi er begge passert 40.

Nå i ettertid kan jeg nok se at der har vært en del grunnleggende forskjeller helt fra starten av (utdannelsesnivå etc.) som har vært mindre viktige opp gjennom mange fine år hvor barn, hus og hage har stått i sentrum.

Men så... ved en tilfeldiget traff jeg en kvinne som "traff meg" mentalt på en måte jeg ikke trodde var mulig. Et tilfeldig treff utviklet seg sakte til noe mer, og enda mer... og vi har nå i over ett år hatt et svært hett avstandsforhold (vi bor langt fra hverandre), har møtt verandre fysisk kun noen få ganger.

Om jeg enn strittet impot følelsene mine så langt jeg kunne, måtte jeg en i sommer innse at følelsene mine for den andre kvinnen hadde blitt svært sterke - sterkere enn for min kone.

Jeg understreker at jeg oppi dette ikke hadde *mistet* følelsene jeg hadde for min kone. Men dette var noe annet. Noe som gikk "langt forbi". Jeg vill ikke gå inn på detaljene i dette, men kan foirsikre om at det ikke er snakk om en "flyktig forelskelse" - det er sterke, dype følelser - og gjensidige.

Dette levde jeg med i det skjulte i lang tid. Og det ble mer og mer vanskelig. Det mentale dobbeltlivet var slitsomt. Jeg følte meg etterhvert som en maskeradefigur i mitt eget hjem. Med en "maske". Jeg levde en løgn.

Jeg har nå for en del uker siden fortalt min kone om dette - og fortalt at jeg ikke kan leve som dette lengre. At det blir umulig for meg å leve med henne nå som jeg vet at jeg ikke elsker henne slik jeg burde.

Og hun tar det selvsagt tungt. Svært tungt.

Jeg har også fått høre det at jeg burde "slåss/jobbe" for forholdet. Men saken er den at jeg ikke ser hva vi skal jobbe med. Hun har ikke gjort noe galt, ikke sagt noe galt. Vi hadde ingen konfliktuell situasjon hjemme, ingen vanskelig hverdag. Ingen reelle problemer å "ta tak i". Og når jeg etter lang tids kvaler og mentalt slit valgte å gi min kone den beskjeden, så var det fordi jeg ikke klarer å se noen annen løsning på dette.

Joda, vi hadde mye sammen som er fint, men tanken på å skulle kutt ut henne jeg nå vet jeg elsker, og fortsette et liv i tosomhet med min kone... nei det klarte jeg ikke. Det ble feil og umulig.

Du er kanskje i sjokk ennå over en beskjed du nylig har fått. Han har nok grublet på dette lenge. Sånn sett ligger han "foran deg" mentalt sett mhp. å analysere situasjonen.

Forsøk å snakk mye sammen nå dersom dere klarer.

Du spør om sex og tenning i en slik situasjon. Dersom han reagerer omtrent som meg på det som ser ut for å være en lignende situasjon: Svaret er Ja.

Det å tro at seksuell tenning er en bekreftelse på at dype kjærlighetsfølelser faktisk er der, blir nok feil. Men dersom han er noenlunde som meg, vil han nok fremdeles ha nokså sterke, varme følelser for deg basert på alt dere har hatt sammen. Jeg skal være veldig forsiktig med å være bastant overfor en situasjon som jeg kun har din beskrivelse av. Men når du tenker at han kanskje fremdeles elsker deg. Lytt nøyt til ham. Se ham inn i øynene, og lytt. Han har det antagelig svært vondt han også. Kanskje tør han ikke helt fortelle fullt ut om sine nyoppdagede følelser av redsel for å såre deg unødig. Dersom du tør/klarer, så be ham "ta av lokket" og fortelle om det. Om du evner å lytte, vil du få det svaret du ikke kan få fra hans seksuelle tenningsmønster.

Og vær så snill å ta det på alvor at han ønsker å opprettholde vennskapet med deg. Det er tross alt et ideelt utgangspunkt for fremtiden med tanke på barnet deres.

Du bruker ordet "lettvint" om det han gjør.

Selv må jeg bare si at dette er det tyngste jeg noensinne har opplevet (og jeg da sannelig hatt min del av tunge perioder tidligere). Jeg er full av sorg for det vi har mistet, og lider fordi jeg ser at de rundt meg har det vondt. Og ekstra vanskelig er det at dette er "forbudt" - i og med at det er "min skyld".

Dere gjennomgår begge (dere også) en svært tung periode nå. Forsøk å holde blikket festet på horisonten langt der fremme. Dette er ikke "slutten" for deg. Livet går videre, med eller uten ham. Dukan bli lykkelig igjen med en annen - grav deg ikke ned i din egen ulykke nå.

Det er tøft, men det går over.

Lykke til!

Dette er gjennomført egoistisk. HVordan kunne du la dette utvikle seg? Det er faktisk ikke slik at man ikke kan kutte noe slikt - og når man er gift (og kanskje har barn!!) så kutter man det før det utvikler seg! For så dype følelser som du beskriver får men ikke i løpet av kort tid. Det vet jeg. Man blir ikke besatt i løpet av første uken, det tar litt tid. Og hvorfor prøvde du ikke terapi? Null moral, kun egoisme....

[Gjest Mannlig Gjest]

Dette er gjennomført egoistisk. Hvordan kunne du la dette utvikle seg? Det er faktisk ikke slik at man ikke kan kutte noe slikt - og når man er gift (og kanskje har barn!!) så kutter man det før det utvikler seg! For så dype følelser som du beskriver får men ikke i løpet av kort tid. Det vet jeg. Man blir ikke besatt i løpet av første uken, det tar litt tid. Og hvorfor prøvde du ikke terapi? Null moral, kun egoisme....

Takk for forståelsesfulle ord...

Jeg vet ikke om du egentlig ønsker å høre noe svare, men jeg lar det nå stå til...

I den grad kjærlighet er egositisk så kan du vel kalle det som har skjedd egoisme.

Man kan også kalle det egoisme fra hennes side å klamre seg til en partner (meg) som i alle år har jobbet for forholdet, vært den som (slik jeg ser det selv) har vært "hovedenergien" i familien, den som har forsørget oss mens hun har hatt en relativt behagelig tilværelse som hjemmearbeidende etter eget valg, til tross for at jeg vennlig men tydelig flere ganger siste årene har forsøkt å dytte henne ut i arbeide igjen.

Du sier at man skal kutte slikt før det får utviklet seg. Og selvsagt har du rett. Og jeg tror at jeg selv for to år siden godt kuunne skrevet dette innlegget dit selv. Jeg har reflektert mye over hvorfor dette kunne skje, hvorfor jeg var mottakelig, hvorfor jeg valgte å ikke kutte når jeg begynte å merke følelsene som var der.

Jeg skal heller ikke unnskylde meg med å si at jeg ikke var herre over meg selv og så videre. Men jeg hadde en ukjent sult i meg - en savn etter noe jeg ikke hadde visst jeg savnet. Et savn etter noe min kone ikke kunne være og aldri hadde vært.

Og dette gjørde at jeg ikke ønsket å slippe/kutte.

Angående at jeg har "null moral": Jeg forstår reaksjonen din, og har vært gjennom en tøff omstillingsprossess for min egen del. For dette "var ikke meg". Men konstaterer nå at jo, dette er meg. Følelsene er der, og de er dype og intense. Og ikke mulige å se bort fra.

Å leve videre sammen med henne ville bli et liv i løgn. En løgn om at jeg elsket henne. Det ville vært uverdig også overfor henne.

[Gjest Hillary..]

Man kan også kalle det egoisme fra hennes side å klamre seg til en partner (meg) som i alle år har jobbet for forholdet, vært den som (slik jeg ser det selv) har vært "hovedenergien" i familien, den som har forsørget oss mens hun har hatt en relativt behagelig tilværelse som hjemmearbeidende etter eget valg, til tross for at jeg vennlig men tydelig flere ganger siste årene har forsøkt å dytte henne ut i arbeide igjen.  

Klassisk gammeldags situasjon. Mannen dumper den hjemmearbeidende kona som har sørget for rent hus, middag på bordet, strøkne skjorter og ikke minst barna. Og sex og kjærlighet? Eller har hun vært helt dau? Tror du hovedenergien er pengene?

Har du noen gang hørt om vilje til kjærlighet? Det er tydelig at din vilje gikk i en helt annen retning.

Ja, jeg synes folk er lettvindte når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Og barna sine.

Min ærlige mening.

[Gjest Anonymous]

Tror du hovedenergien er pengene?

Nei, det var ikke det jeg mente.

Jeg mente at jeg har vært hovedenergien i familien, og i tillegg hatt eneansvaret for å tjene pengene. Jeg har gjort min del av husarbeide i alle år, men selvsagt mindre enn henne i tiden etter at hun ble hjemmearbeidende. Jeg har tatt meg av ungene så mye jeg har kunnet i alle år, og har et godt og nært forhold til dem.

Vilje til kjærlighet har jeg hatt helt til det siste - du får tro det eller la være.

Jeg ber deg ikke forstå. Men jeg ber deg kanskje forsøke å være litt mindre fordømmende overfor en situasjon det vel er umulig å forstå "utenfra". Samlivsproblemer er komplekse saker, med mindre den ene (eller begge) er "regelrette drittsekker".

[Gjest Nei!!!]

Mannlig gjest: Det er det som kalles panikkalderen du er i nå. Kjøp deg en ny bil! Selvfølgelig er det lett å holde et forhold hett og intenst når du nesten aldri ser henne! Men tror du at det kommer til å utvikle seg til ekte kjærlighet? Tror du ikke at forholdet med kona di vil synes vel så attraktivt når stormen har lagt seg i ditt nye forhold? Det høres jo ut som dere har hatt et veldig godt liv sammen. Husker du i det hele tatt den første forelskelsen med din kone? Nei, vår situasjon er ikke lik i det hele tatt!

Hillary: Vilje til kjærlighet, hva legger du i det? Tror det er akkurat det jeg savner fra min kjære. Jeg har også i perioder følt at min kjærlighet til ham har blitt borte. Lurt på om den noen gang har vært der i det hele tatt. Men jeg har blitt, og innsett at jeg elsker ham selv om hverdagen kan være tøff og tappende. Innsett at sammen kan vi lage et godt liv sammen, med masse kjærlighet.

Ettersom han har elsket deg i mange år, har han vel vært hel og lykkelig sammen med deg?

Jeg mener at det ikke kun er personen en lever sammen med som er utslagsgivende for hvor lykkelig man er. Noe må man også finne i seg selv, dessuten selv jobbe for å ha det bra i forholdet og ha fokus på partneren.

En får ikke det å bli lykkelig rett opp i hendene.

Det var en slags trøst i dette. Vi er forholdsvis unge (under 30, og studenter), så det er mange slags trygghet og tilfredsstillelse vi aldri har fått oppleve. Han er straks ferdig med en utdannelse innen noe han brenner for. Han er veldig dyktig og vil sannsynligvis finne noe av lykken sin der. Hvis det ikke hadde vært for hun andre, så tror jeg han også hadde sett det. Han har sagt at han ser ikke for seg noe liv med henne, han bare ser oss i et annet lys pga henne.

[Gjest Mannlig gjest]

Mannlig gjest: Det er det som kalles panikkalderen du er i nå. Kjøp deg en ny bil!

Ja, for du vet jo "alt" om panikkalderen, hva? Og hva i huleste har bilen (som forrestener relativt ny) med dette å gjøre...?

Selvfølgelig er det lett å holde et forhold hett og intenst når du nesten aldri ser henne! Men tror du at det kommer til å utvikle seg til ekte kjærlighet?

Ja. Faktisk. Hvorfor tror du det er usannsynlig at jeg er bedre istand til å velge en "riktig" partner nå enn jeg var da jeg var 18? Tror du jeg er mindre reflektert og mer blindet av kjærlighet nå enn den gang?

Tror du ikke at forholdet med kona di vil synes vel så attraktivt når stormen har lagt seg i ditt nye forhold?

Nei, slett ikke. Da ville jeg ikke vært i den situasjonen jeg nå har valgt å sette meg i.

Det høres jo ut som dere har hatt et veldig godt liv sammen.

Ja, det har vi hatt.

Husker du i det hele tatt den første forelskelsen med din kone?

Ja, det gjør jeg.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg forsøkte i innleggene mine å svare deg så seriøst jeg kunne - delte noen ganske vanskelige følelser med deg. For å hjelpe deg til å kanskje forstå noe bedre det som skjer rundt deg.

Det er mulig vår situasjon er helt fullstendig annerledes enn deres, men jeg synes det uansett er unødvendig med hånlige og nedlatende kommentarer som "Kjøp deg ny bil".

På den måten angrer jeg egentlig bare på at jeg kastet bort tid på å skrive.

Takk for praten.

[Dina]

Har ingen råd til trådstarter, men jeg kan ikke dy meg for å komme med en liten kommentar likevel...!

Jeg syns det er unødvendig, og egentlig helt utrolig at dere angriper "Mannlig gjest" på denne måten. Han prøver faktisk bare å dele egne (vonde og tøffe?) erfaringer, for å eventuelt kunne hjelpe trådstarter å se situasjonen i et annet lys. Da bør man holde seg for god til å svare han på den måten dere gjør! :evil:

[Minette]

Jeg blir så mektig irritert over angrepene den mannlige gjesten får her!! Her forsøker han å grundig redegjøre for sine erfaringer og opplevelser, så blir han dømt nord og ned uten at noen kjenner hele situasjonen! Dette er noe som kan skje den beste, mann eller kvinne og trenger vel ikke å ha noe med panikkalderen å gjøre.

Sier takk til deg som skrev disse innleggene jeg! og håper ikke at du slutter å dele dine opplevelser med oss, vet det er mange i lignende situasjoner og da hjelper det å lese om andres erfaringer.

[Gjest Mannlig gjest]

Jeg syns det er unødvendig, og egentlig helt utrolig at dere angriper "Mannlig gjest" på denne måten. Han prøver faktisk bare å dele egne (vonde og tøffe?) erfaringer, for å eventuelt kunne hjelpe trådstarter å se situasjonen i et annet lys. Da bør man holde seg for god til å svare han på den måten dere gjør! :evil:

Takk, Dina.

Jeg innser jo at "Nei!!!" har det vanskelig, og slik jeg leste hennes startinnlegg forsøkte hun å skjønne hva som egentlig rørte seg i partnerens hode nå.

Da blir jeg jo litt oppgitt av å bli hånet når jeg forsøker å vise hvordan det *kan* føles av den andre part i en slik situasjon.

[Gjest Anonymous]

Sier takk til deg som skrev disse innleggene jeg! og håper ikke at du slutter å dele dine opplevelser med oss, vet det er mange i lignende situasjoner og da hjelper det å lese om andres erfaringer.

Takk til deg også!

Jeg fikk litt bakoversveis, ja... spesielt over trådstarterens svar.

[Gjest Mannlig gjest]

Det siste innlegget var fra meg.

[Leo]

Egentlig OT, men hadde "mannlig gjest" vært byttet ut med "kvinnelig gjest" skal man ikke se bort fra at hun hadde fått mange tilbakemeldinger av typen "Forstår godt at du ikke orket den kjedelige, late typen lenger"...

[Dina]

Egentlig OT, men hadde "mannlig gjest" vært byttet ut med "kvinnelig gjest" skal man ikke se bort fra at hun hadde fått mange tilbakemeldinger av typen "Forstår godt at du ikke orket den kjedelige, late typen lenger"...

Tro dessverre du har rett i det...!

[Gjest Anonymous]

Egentlig OT, men hadde "mannlig gjest" vært byttet ut med "kvinnelig gjest" skal man ikke se bort fra at hun hadde fått mange tilbakemeldinger av typen "Forstår godt at du ikke orket den kjedelige, late typen lenger"...

DET er jeg og sikker på

[Gjest Mannlig gjest]

Egentlig OT, men hadde "mannlig gjest" vært byttet ut med "kvinnelig gjest" skal man ikke se bort fra at hun hadde fått mange tilbakemeldinger av typen "Forstår godt at du ikke orket den kjedelige, late typen lenger"...

...og det vill igrunnen vørt feil andre veien igjen. Jeg har aldri kalt henne hverken lat eller kjedelig, og mener det heller ikke.

Det er helt andre ting det går på, og langt mer komplekst enn som så.

[Leo]

...og det vill igrunnen vørt feil andre veien igjen. Jeg har aldri kalt henne hverken lat eller kjedelig, og mener det heller ikke.  

Det er helt andre ting det går på, og langt mer komplekst enn som så.

Selvfølgelig ville det ha vært feil det også! Å leve sammen ER komplisert!

Mente heller ikke at du hadde kalt henne lat og kjedelig, men jeg tror nok en del andre ville ha tendert mot å kalle henne det hvis hun hadde vært mann.