Min historie som jeg trenger å dele engang for alle, kanskje noen har hatt lignende barndom..?

[AnonymBruker]

Livet mitt startet med mamma og pappa og mine to søstre som er ganske mye eldre....

Min mamma sliter psykisk og med alkoholproblemmer hun ikke klarer slutte med, hun hadde trolig venner hun ikke klatre bryte kontakten med og min pappa kom frem etter hva jeg har skjønt frem til å be hun flytte, da var jeg ca to år. Hun flyttet da til en annen by, hun døde senere når jeg var tre fire år i alkoholpåvirket tilstand under en ulykke.

Jeg fortsatte å bo hos min pappa , men han ble senere syk, jeg flyttet så i fosterhjem ett år.

Etter min fars ønske fikk jeg flytte til min kusine etter dette, jeg var da ti år. Tiden der var veldig vanskelig fordi mannen hun var gift med hadde to barn fra før som var der innimellom, den ene flyttet dit også permanent etterhvert. De hadde utennom det sammen to yngre barn. Jeg fikk ikke det jeg hadde behov for av voksenkontakt og det ble ikke slått ned på måten de eldre fostersøskenene behandlet meg. Var aldri vold, eller sånn, men likevel ble jeg ikke en del av familien på måten jeg trengte...

Min pappa døde da jeg var 13, trolig tok han overdose av piller fordi han ikke orket mer sykdom, og i tro på at jeg hadde det bra, noe jeg egentlig ikke hadde.. 

Ett år senere blir min kusine og mann skilt (eks-mannen hennes ga meg og sin sønn skylden), og jeg flytter til min tante som da er godt opp i årene , dette fungerte dårlig, jeg fikk fremdeles lite voksenkontakt og utennom psykolog hjelp var det lite snakk om min fortid som jeg da trengte å bearbeide.. Det var mye poengsystemer da jeg gjorde noe galt som f.eks minuspoeng for ikke å tørke opp vannet som var sølt på baderomsvasken , eller minuspoeng for ikke å rydde opp smuler. Jeg var da ca 14 år og kanskje jeg var litt rotete, ikke vet jeg. De tok også mobilen min og jeg måtte opparbeide ett vist antall poeng for å få den tilbake, noe som ikke skjedde fordi dette systemet var så ekstremt strengt. Jeg kunne ikke holde kontakt med min familie i en annen by, eller avtale med venner utennom å gå til dem selv. Jeg måtte evt. ringe fra telefonen som var i stua.

Jeg hadde eldre søsken i en annen by der min mamma var fra og fikk som sagt ikke holde kontakt med de heller den tiden utennom fra hustelefonen, noe som var vanskelig, jeg tfengte snakke oprivat om hvordan ting var, noe jeg ikke kunne. Jeg fikk også mye husarrest for ting, bare for småting riktignok som å gå med en vennine jeg ikke fikk lov til, og engang skulket jeg en håndtverkstime og sa jeg skulle til psykologen, for så å møte min tante på veien ...

Ble to ukers husarrest, og da måtte jeg sitte på rommet. Jeg kjedet meg så at jeg begynte å dryppe lys, da fikk jeg beskjed om at jeg var en helvetes jente, min onkel skjønte tydeligvis ikke hva å dryppe lys var. 

Jeg orket til slutt ikke, barnevernet så ikke hvordan jeg hadde det i dette fosterhjemmet og til slutt rømte jeg til en vennine som også tilfeldigvis bodde i fosterhjem, hennes fostermor hjalp meg, jeg fikk lov å være der til dagen etter, vi fikk ordnet opp og jeg fikk bo hos to slektninger på tur annenhver uke i noen mnd. Frem til jeg fikk flytte til familie i annen by...

Endelig skulle jeg komme meg vekk...

Min slektning var tydeligvis ikke voksen nok for denne rollen, ble heller ikke snakket til der om fortiden, bare lovet at hos dem skulle det ikke være noe vondt, det hadde tanten min gjort nok av , der skulle ting være stabilt...

Alt gikk greit lenge frem til de begynte å bli ekstremt strenge mot meg, husker engang jeg kom hjem på TIDEN for å gå på kjøkkenet å lage meg kveldsmat for så å gå å legge meg, at mannen hennes låste døren på badet og sa jeg ikke fikk lov å gå på do, eller pusse tennene, jeg var så lei meg, og sa de kunne ringe min kjæreste på den tiden å spør når han kjørte meg hjem, for det var på tiden...

Tror du vi tror på han...? Var svaret..

Jeg forstår ikke hvordan jeg skulle fortjene å oppleve å ha det slik med så mye vondt jeg allerede hadde opplevd.jeg sier ikke at jeg er guds beste barn, men når jeg sammenligner meg selv med andre så har jeg faktisk ikke gjort mye galt i mine tenåringsår, jeg har ikke gått på fest uten å sagt ifra, eller drukket uten at de visste det, eller noe sånt... Ikke dop, eller tyveri. Eller droppet ut av skolen.

Så ble jeg 17 år og begynte på ett års internatskole, jeg angret veldig når jeg kom dit, det var fosterforeldrene mine sitt forslag. Når jeg ringte hjem å sa at dette går ikke, jeg hadde fått beskjed om at jeg var kommet inn på det jeg ønsket av skole og ønsket virkelig ikke være på den internatskolen (Folkehøyskole), jeg ringte å grein, men fikk beskjed om at det var bra for mim utvikling.. Mnd. gikk og det gikk greit, jeg reiste hjem så mye jeg kunne og var mye hos min kjæreste da eller i hybel hos mine fosterforeldre. Var aldri i huset sammen med dem etter dette året på fhs, da skulle jeg klare meg selv. For de hadde sine egne planer. De ringte meg heller aldri iløpet av dette året.

Og når jeg flyttet tilbake etter året bodde jeg i hybelen, det var jo godt å ha sitt eget sted, men jeg fikk ikke engang spise middag sammen med min familie, de handlet inn mat til meg, men det var kun de lange first price pølsene med frossen kjøttdeig eller pizza frem til jeg ba om penger for heller å kjøpe min egen mat. Strøm var også ett forslag at jeg måtte betale selv om barnevernet trolig dekket godt det de trengte for utgifter ved meg.

Etterhvert flyttet jeg ut sammen med min kjæreste til ett annet sted, jeg hadde da penger fra nav siden jeg var foreldreløs og de levde jeg for da... 

Kontakten ble mindre og mindre med min fosterfamilie.... Dette høres sikkert ikke så ille ut, men jeg føler meg skikkelig alene i verden, har til tider vært veldig deprimert pga. dette. Har nå selv mann og to barn, men likevel føler jeg ikke at jeg hører til noen.

Jeg har senere år fått mer og mer kontakt med familien i byen jeg flyttet fra, men de har sine liv og jeg har jo bodd så mange år her. Ingen tanter eller onkler har holdt kontakten opp igjennom utennom en.

Jeg er heller ikke bedt til juleselskap f.eks hos min slektning som jeg bodde hos, skal sies at det er en veldig nær slektning jeg bodde hos, jeg mener man er fosterforeldre for evig og ikke bare for en periode. Er ikke snakk om å alltid bli bedt, men de vil ikke komme til oss heller...

Mange har sikkert hatt lignende barndom, jeg ønsker å komme meg videre uten å ha dette hengende over meg lenger, burde jeg opprette en blogg om livet...????

Om noen kjenner meg igjen håper jeg at dere kan holde dette tett, jeg er veldig glad i min familie, jeg bare synes det er synd hvordan alt har vært og blitt, for jeg trengte bare tryggheten.

Sliter den dag idag med å stole på mennesker, det gjør at jeg ikke klarer slappe av i forhold eller i vennskap, fordi jeg er redd for å bli sviktet, er også livredd for at folk rundt meg skal dø.

 

Anonymkode: 7d034...17b

[AnonymBruker]

Hadde håpt noen ville si noe, er mange flere ting jeg ikke har skrevet, man får kanskje ikke helt sammenhengen, men ...

Anonymkode: 7d034...17b

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har også hatt en vond barndom. Men hos meg har det hele tiden vært mine biologiske foreldre som har hatt skylden. Jeg er jo selvfølgelig heldig som har kunne vokst opp med biologiske foreldre, og sluppet fosterhjem osv, men det gjør liksom så ekstra vondt når det er dine egne som sårer deg. Vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg. Mye er likt og mye er ulikt. Jeg har selv hatt så store problemer med å leve med denne byrden at jeg flere ganger har vurdert å ta mitt eget liv. Men jeg har på en måte kommet meg gjennom det værste, å ser lyset i enden av tunellen. Jeg håper du kan opprette den samme instillingen som meg. Mitt mål er å komme meg gjennom det, å klare å legge alt bak meg. Stifte en egen familie og få barn jeg kan gi den oppveksten jeg ikke fikk. Aner ikke om denne tanken vil hjelpe for deg, men for meg har den holdt hodet mitt over vann. Det er det jeg lever for. Når det kommer til om du skal starte blogg eller ikke, vet jeg ikke helt. Men jeg tenker kanskje at du kunne skrevet en personlig blogg? Men som ingen andre trenger å få tilgang til? For å få sortert tanker osv? Jeg tenker andre ikke trenger å ha tilgang, fordi da kan du skrive alt som det er, uten å være redd for å bli gjenkjent. Å så kan du heller la de som du vil skal få lese dette, lese? Jeg vil hvertfall at du skal vite at selv om du kanskje ikke finner noen med helt samme situasjon som deg, er vi mange som dag etter dag sliter fordi vi på en eller annen måte har hatt en vond barndom.. klem  gjerne si fra hvis du vil komme i snakk..

Anonymkode: 4004f...4a2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg har også hatt en vond barndom. Men hos meg har det hele tiden vært mine biologiske foreldre som har hatt skylden. Jeg er jo selvfølgelig heldig som har kunne vokst opp med biologiske foreldre, og sluppet fosterhjem osv, men det gjør liksom så ekstra vondt når det er dine egne som sårer deg. Vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg. Mye er likt og mye er ulikt. Jeg har selv hatt så store problemer med å leve med denne byrden at jeg flere ganger har vurdert å ta mitt eget liv. Men jeg har på en måte kommet meg gjennom det værste, å ser lyset i enden av tunellen. Jeg håper du kan opprette den samme instillingen som meg. Mitt mål er å komme meg gjennom det, å klare å legge alt bak meg. Stifte en egen familie og få barn jeg kan gi den oppveksten jeg ikke fikk. Aner ikke om denne tanken vil hjelpe for deg, men for meg har den holdt hodet mitt over vann. Det er det jeg lever for. Når det kommer til om du skal starte blogg eller ikke, vet jeg ikke helt. Men jeg tenker kanskje at du kunne skrevet en personlig blogg? Men som ingen andre trenger å få tilgang til? For å få sortert tanker osv? Jeg tenker andre ikke trenger å ha tilgang, fordi da kan du skrive alt som det er, uten å være redd for å bli gjenkjent. Å så kan du heller la de som du vil skal få lese dette, lese? Jeg vil hvertfall at du skal vite at selv om du kanskje ikke finner noen med helt samme situasjon som deg, er vi mange som dag etter dag sliter fordi vi på en eller annen måte har hatt en vond barndom.. klem  gjerne si fra hvis du vil komme i snakk..

Anonymkode: 4004f...4a2

Tusen takk for gode ord, merker jeg ble varm inni meg, tusen takk..

Vil gjerne komme i kontakt om du ønsker

Anonymkode: 7d034...17b

[minister-mio]

[AnonymBruker]

Du burde slutte å dryke offerrollen, gå jevnlig til psykolog og komme deg videre. Mange har hatt vanskelige oppvekster, de som mislykkes er de som sitter og tværer på dritten årevis etterpå.

Anonymkode: c32a3...bc1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du burde slutte å dryke offerrollen, gå jevnlig til psykolog og komme deg videre. Mange har hatt vanskelige oppvekster, de som mislykkes er de som sitter og tværer på dritten årevis etterpå.

Anonymkode: c32a3...bc1

Vil si jeg lykkes, jeg har utdannelse, barn og er gift, men det vil jo alltid prege en, man er ikke maskiner...

Anonymkode: f9831...fda

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du burde slutte å dryke offerrollen, gå jevnlig til psykolog og komme deg videre. Mange har hatt vanskelige oppvekster, de som mislykkes er de som sitter og tværer på dritten årevis etterpå.

Anonymkode: c32a3...bc1

Så respektløs du er. Tror du noen ønsker å føle seg som et offer? Hun dyrker den jo hvertfall ikke bevisst! Det er jo helt klart tungt å bære på slike erfaringer. Så at hun bærer det med seg å forteller betyr ikke at hun setter seg selv som et frivillig offer å dyrker rollen... Nå syns jeg du var stygg mot en person som åpnet seg for å kunne få hjelp. Du slenger heller dritt inn i armene på vedkomne.. Selv om du gir tips om å gå til psykolog, noe som i seg selv er et bra tips, kan du tenke litt på måten du sier det på. 

Anonymkode: e6aee...4b1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så respektløs du er. Tror du noen ønsker å føle seg som et offer? Hun dyrker den jo hvertfall ikke bevisst! Det er jo helt klart tungt å bære på slike erfaringer. Så at hun bærer det med seg å forteller betyr ikke at hun setter seg selv som et frivillig offer å dyrker rollen... Nå syns jeg du var stygg mot en person som åpnet seg for å kunne få hjelp. Du slenger heller dritt inn i armene på vedkomne.. Selv om du gir tips om å gå til psykolog, noe som i seg selv er et bra tips, kan du tenke litt på måten du sier det på. 

Anonymkode: e6aee...4b1

Takk

Anonymkode: f9831...fda

[megselv1]

Så hyggelig, da dropper jeg å skrive anonymt, dette er jo egentlig ikke noe å skjemmes over  bare send med pm du så kan vi snakke litt der!

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så respektløs du er. Tror du noen ønsker å føle seg som et offer? Hun dyrker den jo hvertfall ikke bevisst! Det er jo helt klart tungt å bære på slike erfaringer. Så at hun bærer det med seg å forteller betyr ikke at hun setter seg selv som et frivillig offer å dyrker rollen... Nå syns jeg du var stygg mot en person som åpnet seg for å kunne få hjelp. Du slenger heller dritt inn i armene på vedkomne.. Selv om du gir tips om å gå til psykolog, noe som i seg selv er et bra tips, kan du tenke litt på måten du sier det på. 

Anonymkode: e6aee...4b1

Nei, jeg er uenig. Jeg har selv hatt en mye verre oppvekst, men i voksen alder hjelper det lite å se tilbake på den og være opptatt av hva som skjedde dengang. Å gå til psykolog er et råd jeg gir fordi man da kan gjøre noe konstruktivt med tanker og følelser, man sitter ikke bare og deler ting, men jobber med å gå videre. Heller det enn å starte en selvmedlidenhetsblogg hvor man skal sanke sympati. Da gjør man sin identitet om til å dreie seg om å være et offer, ikke en overlever.

Anonymkode: c32a3...bc1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er uenig. Jeg har selv hatt en mye verre oppvekst, men i voksen alder hjelper det lite å se tilbake på den og være opptatt av hva som skjedde dengang. Å gå til psykolog er et råd jeg gir fordi man da kan gjøre noe konstruktivt med tanker og følelser, man sitter ikke bare og deler ting, men jobber med å gå videre. Heller det enn å starte en selvmedlidenhetsblogg hvor man skal sanke sympati. Da gjør man sin identitet om til å dreie seg om å være et offer, ikke en overlever.

Anonymkode: c32a3...bc1

Hvordan kan du si at du har hatt det så mye verre..? Denne tråden handler ikke om deg uansett...

Anonymkode: f9831...fda

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er uenig. Jeg har selv hatt en mye verre oppvekst, men i voksen alder hjelper det lite å se tilbake på den og være opptatt av hva som skjedde dengang. Å gå til psykolog er et råd jeg gir fordi man da kan gjøre noe konstruktivt med tanker og følelser, man sitter ikke bare og deler ting, men jobber med å gå videre. Heller det enn å starte en selvmedlidenhetsblogg hvor man skal sanke sympati. Da gjør man sin identitet om til å dreie seg om å være et offer, ikke en overlever.

Anonymkode: c32a3...bc1

Du kan jo på ingen måte si at du har hatt det værre? Det er kun TS selv som vet hvor fælt dette har vært for henne. Noen kan f.eks påvirkes mer av et dødsfall enn av en voldtekt, mens andre syns voldtekt ville vært tusen ganger værre.  Så hvem tror du at du er som kan stå å si at du har hatt det værre?

Anonymkode: e6aee...4b1

[Gjest Bond]

Trådene flettet,

Bond, forumansvarlig

[AnonymBruker]

4 timer siden, megselv1 skrev:

Så hyggelig, da dropper jeg å skrive anonymt, dette er jo egentlig ikke noe å skjemmes over  bare send med pm du så kan vi snakke litt der!

Er du ts ?

 

Anonymkode: bd6e7...10c

[megselv1]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du ts ?

 

Anonymkode: bd6e7...10c

Nei Jeg er hun som tilbyr seg TS å ta kontakt for å snakke.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du ts ?

 

Anonymkode: bd6e7...10c

Nei...

Anonymkode: 7d034...17b

[AnonymBruker]

TS, har hatt endel turbulens i barndommen selv, med alkohol og nerveproblemer hos foreldre, men BSK en ellers grei fasade (bortsett fra en nabo som truet med å varsle barnevernet, da ble det litt bedre og vi flyttet kort tid etter). Har nå god utdannelse og jobb, mann og barn og ingen venner vet, kun mine søsken. Det kan ikke sammenliknes med din bakgrunn, men jeg syntes jeg hadde det ille nok.

Må si jeg er imponert over at du selv har orden på livet. Du må være skikkelig hel ved for dette er noe du har fått til mer på tross av oppvekstvilkår enn på grunn av. 

Kan du snakke med din mann om disse tingene? Og si at du nok har litt ekstra behov for omsorg pga denmanglende omsorgen som barn?

Og går du i terapi? Mange mennesker går gjennom en prosess i sene 20-år/30-årene, der de fordøyer og får barndommen på distanse til å faktisk å forstå sammenhenger og hva de faktisk har opplevd (derfor brukes helst respondenter på over 40 år i psykologiforskning om barndom og oppdragelse etc; først da har man tilstrekkelig distanse og innsikt). Jeg var selv gjennom en slik prosess og lærte at det er vanlig. Gikk til en ganske dårlig psykolog (uerfaren), men bare det å dra gjennom det hele med en utenforstående var likevel til hjelp. Jeg leste også Uro av Finn Skårderud, særlig avsnitt om Det flinke barnets hvite sorg var relevant og kanskje også delvise treffende for deg; du bærer kanskje både på sort (dødsfall, tap) og hvit (uforklarlig tomhet) sorg.

Kan det være du må gjennom fenne fasen for å finne fotfeste? Ønsker deg alt godt, og mye kjærlighet og omsorg fra dine nærmeste. Of den tyngste kampen er vunnet så godt som du har kommet deg gjennom alt dette.

Anonymkode: 32bff...a3b

[AnonymBruker]

Kjære TS. Det er leit å lese hvordan du har hatt det. Jeg har ikke hatt det helt greit selv heller i barndommen. Skal ikke fortelle så mye om det her, annet enn at jeg kjenner igjen følelsen av å stå alene. I voksen alder har jeg sluttet fred med tanken om at jeg aldri kommer til å få det jeg savnet (savner) fra foreldrene mine. De er som de er. Jeg må selv skape min "familie" nå, være det seg venner eller kollegaer. Finn nye venner som du stoler på og inviter dem inn i livet ditt. Du har klart deg bra, med utdanning og familie. Av og til må vi bare akseptere fortiden for hva den er og tenke at vi selv kan forme fremtiden. 

Finn deg en psykolog og snakk ut. Få kognitiv terapi for å se fremover. Det er mitt beste råd.

Anonymkode: fbe40...f53