Kjenner du noen som provoserer deg?

[AnonymBruker]

Som bare rett og slett provoserer deg, uansett hva? Et søskenbarn av meg er bare så ufattelig irriterende og provoserende. Uansett hva hun gjør! Mannen hennes er like ille, om ikke verre, de er noen rare skruer for å si det mildt. Legger ut slemme statuser på Facebook, forskjellsbehandler familiemedlemmer mtp julegaver, og er langt ifra hjelpsomme eller gavmilde. 

Det er få personer jeg kjenner som jeg misliker så sterkt, men de to der har jeg fått langt opp i halsen *Frysning*

Kjenner du noen som du bare ikke liker i det heletatt? 

Anonymkode: 99f70...11f

[AnonymBruker]

Ja hadde en kompis som begynte å gå meg skikkelig på nervene. Unødvendig å si at vi ikke henger sammen lenger.
Det var ting som jeg ikke brydde meg så mye om i starten, men når man gang på gang får høre at han ikke gidder å søke jobb fordi han ikke har lyst til  å klippe seg og lever like godt på nav, at han baksnakker venner (og da sikkert baksnakker meg), og generelt er uhøflig mot fremmede og tilfeldige så ble jeg til slutt så kvalm og forbanna over det at jeg ikke tålte han lenger. Nå greier jeg ikke engang hilse på han på en vanlig måte om jeg ser han, tenker bare "æsj" og "uff" og får lys il å vri av nakken hans.

Anonymkode: 6765f...8a0

[AnonymBruker]

 

Familie-medlem som klager over jeg ikke "gidder å trene" eller at jeg "ikke gidder" å gå tur med familiens hunder. Men dette er fordi det er glatt OVERALT utendørs, og det ikke frister å gå utendørs av frykt for å falle / brekke av både det ene og det andre. Han gidder ikke ta seg en løpetur eller gå tur med hunden vår selv. Men han klager (og baksnakker) til alle andre i familien vår, om hvor "lat og giddalaus" JEG er. Samtidig som han ikke gidder å gjøre noe av dette selv heller. Så han virker temmelig hyklersk, for å si det mildt.  

Anonymkode: dac48...49d

[AnonymBruker]

Sjefen min som tror h*n kan behandle meg som dritt bare fordi jeg er ung og ikke tar igjen. Har blitt kjeftet ut flere ganger i påhør av kunder og andre ansatte for ingenting. Altså h*n tror jeg har gjort noe galt, kommer helt utav det blå og banner meg høylytt opp og ned og får slengt utav seg hvor udugelig jeg er før jeg rekker å forklare hva som egentlig har skjedd. Når jeg tilslutt får kremtet frem hva som faktisk har skjedd er det ingen beklagelser, h*n bare trekker på skuldrene og går. Har aldri fått noen negativ tilbakemelding fra noen andre, hverken kunder eller kolleger, så jeg tror bare h*n trenger noen å ta ut frustrasjonen sin på, og jeg er den heldige utvalgte. Jeg ser meg om etter en ny jobb for å si det sånn, er så drittlei av å bli behandlet som søppel.

Det mest provoserende er at h*n er så innmari blid mot meg når h*n treffer familien min, da er jeg plutselig så innmari bra, og det er kanskje det som provoserer meg mest. Jeg har ingen problemer med å holde en proff tone med sjefen både på jobb og utenom, men å late som at vi er bestevenner som en fasade gjør meg kvalm. Tåler altså ikke falske folk! Verste jeg vet når folk behandler meg bedritent, også forventer at jeg skal være 'kompis' når de treffer meg i en annen setting. Hva f er det for noe? DA blir jeg provosert!

Åh! Det var deilig å få ut!  

Anonymkode: d6efb...299

[Try2]

Hold dere unna psykopater og negative mennesker. Livet er for kort.

[Gjest Balian de Ibelin]

Nei siden jeg lar meg ikke provosere.

Alt for mange mennesker lar seg provosere for enkelt. 

[AnonymBruker]

Ja, har kuttet ut ei såkalt venninne fordi hun har vist så mange manipulative trekk at jeg mistenker hun har en slags diagnose. Det startet med at hun ble "kjempegod venn" med meg straks hun så meg. Allerede fra første stund så har jeg hatt en rar magefølelse, men jeg gir alltid folk en sjanse. Så begynte småkritikken. Hvis jeg viste glede over noe, så var hun straks på pletten og sa noe negativt. Hun måtte hele tiden være midtpunkt og hadde et stort behov for oppmerksomhet og ros fra alle. Dramaqueen vil jeg kalle henne.

Hvis vi var ute sammen, så fant hun alltid noe å kritisere med maten. Hun fant også som regel noen andre å prate med og jeg blei oversett store deler av kvelden. Det toppet seg på en juletilstelning, da hun regelrett kjeftet på meg for ikke å sitte i "riktig" stol, at jeg ikke hadde de riktige klærne osv. Jeg kom dit, pent kledd i godt humør og hadde gaver med til henne. Utakk er verdens lønn! Jeg ser så tydelig et mønster som går igjen her, og jeg orker det ikke lenger. Det verste er nesten at vi er godt voksne.

For å "straffe" meg så har hun unfrienda meg på FB. Som om jeg bryr meg. Det føles som en stor lettelse!

Anonymkode: 99c48...ec3

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for personangrep, samt svar

Bond, forumansvarlig

[AnonymBruker]

Jeg har et søskenebarn som er litt rar. Han liker å bruke avanserte begrep som han ikke har forståelse for, han plasserer disse ordene feil eller misbruker ordene. Han har alltid vært en "wannabe", han mobbet andre i grunnskolen og har dårlig impulskontroll når han blir irritert. Jeg møter han ganske sjelden nå, men blir alltid provosert når jeg ser eller hører om ham, han gjør seg alltid til og prøver å være noe han helt tydelig ikke er. Alt ved ham irriterer meg. En gang så jeg at han sparket en gutt som lå nede, og det synet kommer jeg aldri til å glemme. Det er få som provoserer meg så mye som han. Han har også en venn som er helt lik, og han er like patetisk. 

Anonymkode: 53597...239