Har dere tenkt på at et samlivsbrudd kan være like vondt som at den andre dør?

[AnonymBruker]

6 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Først vil jeg takke for svar.

Jeg syntes spørsmålet er relevant i forhold til min antagelse om at HI var noe preget av at TS (du) har selv opplevd brudd, slik jeg kommenterer i et tidligere svar. Svaret ditt gir meg en bekreftelse på at antagelsen har rot i virkeligheten. Men forøvrig bør det ikke være relevant i forhold til emnet du tar opp, ut over at det gir oss andre et innblikk i din bakgrunn for å ta opp emnet, slik jeg selv beskriver min relevante bakgrunn mtp emnet i et tidligere innlegg. 

Og igjen siterer du deler av et innlegg uten å opplyse om dette. Trodde du hadde lært fra forrige gang, men tydeligvis ikke. Det at du velger å gjøre dette, (samt at du unngikk å beskrive din bakgrunn relevant for emnet) gir meg et inntrykk av at du er en uredelig debattant. 

Vanlige indikasjoner på at sitatet er klippet er:

Elise... 

Elise i parentes (...)

Kommentar i parentes (snipp) eller (klippet)

Eller en egen kommentar i svaret om at det siterte innlegget er et utdrag.

Jøss, hvor finner man reglene for korrekt måte å besvare innlegg? Trodde det var opptil enhver hvordan og hva man velger å delta i diskusjoner på. Dette er et rimelig uformelt forum, så disse reglene dine tror jeg ikke så mange orker å være med på. Selvsagt poster man anonymt om man vil, det er gjerne en grunn til at man gjør det. Og selvsagt svarer jeg på det JEG finner relevant, på den måten JEG finner relevant

Anonymkode: 9a550...261

Endret 1. januar 2016 av Bond

[Atea]

Det kan ikke sammenlignes. Noen her i tråden virker bitre og har kanskje grunn til det også.

Det er riktig at man opplever at man aldri ble sviktet når noen dør, kjærligheten døde aldri, men dårlige minner dukker også opp, og om en mann forlater deg /blir slutt pga utroskap, da bør man bare ønske han lykke til videre. Og mene det uten bitterhet.

 

 

 

[Dr. A. Kula]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jøss, hvor finner man reglene for korrekt måte å besvare innlegg? Trodde det var opptil enhver hvordan og hva man velger å delta i diskusjoner på. Dette er et rimelig uformelt forum, så disse reglene dine tror jeg ikke så mange orker å være med på. Selvsagt poster man anonymt om man vil, det er gjerne en grunn til at man gjør det. Og selvsagt svarer jeg på det JEG finner relevant, på den måten JEG finner relevant

Anonymkode: 9a550...261

Hvordan man siterer deler av en tekst er ikke en forum regel, men en språk regel. Den skulle du ha fått med deg i løpet av norsk undervisningen på skolen. Både her på forumet og i media generelt er det vanlig å se siteringer som starter og/eller slutter med en elipse (ikke elise som stavekontrollen endret det til).

Det er greit å selv velge hva man vil diskutere, men ikke hvordan. Det blir et salig kaos og dårlig kommunikasjon om alle skal bruke egne språkfinesser. Derfor har forumet regler, som blant annet krever at man bruker nynorsk eller bokmål. Siteringsvariantenten din vil jeg kalle dialekt (fordi du utelater vesentlig syntaks og dermed semantikk), og det er ikke lov. Dette er ikke mine regler, men språkregler, og de brukes gjennomgående i dette forumet. 

Du er selvsagt i din fulle rett til å poste som AB. Jeg påpeker bare at summen av dine valg i debatten gjør at jeg oppfatter deg som en uredelig debattant. Om du ønsker å fremme et synspunkt i en tråd, er du best tjent med å opptre rederlig. Det gir mer tyngde til argumentene. Slik det er nå ødelegger du for deg selv i forsøket på å ta opp et emne som er verdt å komme mme frem.

Jeg lar være å svare på siste setningen din, ergo har jeg svart på den.

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for persondebatt.

Bond, forumansvarlig

[Gjest Jessica]

Den Monday, December 28, 2015 at 23.27, AnonymBruker skrev:

Skilsmisse og brudd er den stille sorgen. Er der selv. Forlatt etter mange år sammen. Man mister mannen man elsker. Familien hans og halvparten av barna når de skal være hos faren. Man må se sin elskede flørte og snakke om andre kvinnfolk. Høre han er på tinder. Se han bor på mobilen. Smiler og har det så fint. Selv er man vrak. Går ned i vekt. Blir depeimert og mister livsgnisten. Var han død så ville det kommet blomster. Folk hadde forstått sorgen og savnet. Nå er det ikke bare savnet, men sjokket og sjalusien som river i en når en ikke var bra nok. Fin nok. Kjekk nok. Smart nok. Man blir et annet menneske. Man kjemper hver dag. Ser på facebook om forlovelser og fødsler. Igjen sitter en alene i en alder av 39 år. Jeg tør aldri elske noen igjen.

Anonymkode: fa506...6ae

Du er fin nok, bra nok og du kommer til å elske igjen 😀 Forholdet deres er over, deres kapittel,  men ditt liv er ikke over. Skriv deg en ny bok. En ny start. 39 er jo bare jentungen 😉 

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke opplevd å bli forlatt, da det var jeg som valgte å gå fra min samboer. Og jeg har heller ikke opplevd å miste noen i dødsfall. Så når det gjelder en slik sorg, så har jeg ingen personlige erfaringer.

I denne tråden har det vært et tema om hvordan mennesker rundt oppfører seg mot den som sitter igjen som enke kontra uønsket skilt. Og at man ved dødsfall går støtte og sympati, man får hjelp til barna osv. Og man tenker på barna som har mistet en forelder, og det er jo slik det skal være.

Min historie, kort fortalt, er at mitt barn ble utsatt for en alvorlig og straffbar handling fra sin far( som da var min eks), og far ble varetektsfengslet, senere dømt og fengslet på nytt. Fars familie støttet han, det handler vel om ære og om at det er tjukkere blod jo nærmere stammen osv. All kontakt med far og fars familie ble kuttet på en dag for mine barn, det var det eneste valget vi kunne ta. Så begge mine barn mistet far, besteforeldre og annen slekt på den siden i tillegg til at de måtte forholde seg til selve handlingen bak dette.

Dette er en episode som ingen skal vite om, av hensyn til barna. Men min nærmeste familie vet det og noen av de næraste vennene mine og lærerne.  Av min familie er det ingen som har vist barna ekstra omsorg, ingen som har spurt meg om jeg trenger støtte på noe vis, de har heller trukket seg bort fordi det virker som de vil slippe å forholde seg til det. Hadde mine fars barn omkommet, så hadde de kunne sørget. Folk rundt hadde forstått hvorfor en gutt på 11 år var oftere lei seg i perioder, de hadde forstått at han kunne bli sår og litt sint når de lagde farsdagskort på skolen..... Jeg hadde kanskje fått litt praktisk hjelp imellom, og ungene kunne sårt trengt at mine foreldre var mer til stede for å kompensere for tapet av farmor og farfar. 

Tenk på alle de kvinner og barn som har sine i menn/fedre i fengsel, hvordan støtte får de i hverdagen når deres verden raser? Dette har jeg aldri tenkt over tidligere, men fått kjenne på kroppen i de siste årene. Og for mitt vedkommende, så gjaldt det kun far for barna og ikke min kjære. Men sorgen på vegne av dem har vært der, og er der, hver eneste dag. Og det er også en sorg som ikke får blomster. 

Jeg tror ikke man kan sammenligne noen sorg, men jeg tror vi alle kan bli bedre på å vise støtte til de som opplever en livskrise. Alt i alt så er det vondt å miste den man har vært glad i uansett på hvilken måte det skjer på. Et ekstra smil, tilby å kjøre et barn til trening, kanskje en klem, en bukett tulipaner fra Rema, eller låne bort en skulder å gråte på. Det koster så lite, men betyr så ufattelig mye. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6595c...cbd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg ikke opplevd å bli forlatt, da det var jeg som valgte å gå fra min samboer. Og jeg har heller ikke opplevd å miste noen i dødsfall. Så når det gjelder en slik sorg, så har jeg ingen personlige erfaringer.

I denne tråden har det vært et tema om hvordan mennesker rundt oppfører seg mot den som sitter igjen som enke kontra uønsket skilt. Og at man ved dødsfall går støtte og sympati, man får hjelp til barna osv. Og man tenker på barna som har mistet en forelder, og det er jo slik det skal være.

Min historie, kort fortalt, er at mitt barn ble utsatt for en alvorlig og straffbar handling fra sin far( som da var min eks), og far ble varetektsfengslet, senere dømt og fengslet på nytt. Fars familie støttet han, det handler vel om ære og om at det er tjukkere blod jo nærmere stammen osv. All kontakt med far og fars familie ble kuttet på en dag for mine barn, det var det eneste valget vi kunne ta. Så begge mine barn mistet far, besteforeldre og annen slekt på den siden i tillegg til at de måtte forholde seg til selve handlingen bak dette.

Dette er en episode som ingen skal vite om, av hensyn til barna. Men min nærmeste familie vet det og noen av de næraste vennene mine og lærerne.  Av min familie er det ingen som har vist barna ekstra omsorg, ingen som har spurt meg om jeg trenger støtte på noe vis, de har heller trukket seg bort fordi det virker som de vil slippe å forholde seg til det. Hadde mine fars barn omkommet, så hadde de kunne sørget. Folk rundt hadde forstått hvorfor en gutt på 11 år var oftere lei seg i perioder, de hadde forstått at han kunne bli sår og litt sint når de lagde farsdagskort på skolen..... Jeg hadde kanskje fått litt praktisk hjelp imellom, og ungene kunne sårt trengt at mine foreldre var mer til stede for å kompensere for tapet av farmor og farfar. 

Tenk på alle de kvinner og barn som har sine i menn/fedre i fengsel, hvordan støtte får de i hverdagen når deres verden raser? Dette har jeg aldri tenkt over tidligere, men fått kjenne på kroppen i de siste årene. Og for mitt vedkommende, så gjaldt det kun far for barna og ikke min kjære. Men sorgen på vegne av dem har vært der, og er der, hver eneste dag. Og det er også en sorg som ikke får blomster. 

Jeg tror ikke man kan sammenligne noen sorg, men jeg tror vi alle kan bli bedre på å vise støtte til de som opplever en livskrise. Alt i alt så er det vondt å miste den man har vært glad i uansett på hvilken måte det skjer på. Et ekstra smil, tilby å kjøre et barn til trening, kanskje en klem, en bukett tulipaner fra Rema, eller låne bort en skulder å gråte på. Det koster så lite, men betyr så ufattelig mye. 

Anonymkode: 6595c...cbd

Jeg synes ikke det er så rart at hans foreldre valgte å støtte ham selvom han har gjort noe galt. Man er foreldre til våre barn uansett i mine øyne. Jeg forstår at du har kuttet kontakten med din eks, og du har helt sikkert en god grunn til å holde dine barn unna ham. Men hvorfor straffer du hans foreldre og resten av familien av den grunn? Det forstår jeg ikke. Barna kunne jo hatt kontakt med dem videre, slik at tragedien ikke ble større enn nødvendig?

Anonymkode: b5e70...5a4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke det er så rart at hans foreldre valgte å støtte ham selvom han har gjort noe galt. Man er foreldre til våre barn uansett i mine øyne. Jeg forstår at du har kuttet kontakten med din eks, og du har helt sikkert en god grunn til å holde dine barn unna ham. Men hvorfor straffer du hans foreldre og resten av familien av den grunn? Det forstår jeg ikke. Barna kunne jo hatt kontakt med dem videre, slik at tragedien ikke ble større enn nødvendig?

Anonymkode: b5e70...5a4

Jeg skulle gjerne sett at barna kunne ha kontakt med hans familie, men det lar seg dessverre ikke gjennomføre av hensyn til barnas sikkerhet. 

Anonymkode: 6595c...cbd

[Meline37]

Den 28.12.2015 at 16.52, AnonymBruker skrev:

Min venninnes samboer døde for en stund siden og det har fått meg til å tenke en del på hvor annerledes man behandler folk som blir alene ved dødsfall vs alene ved samlivsbrudd. Jeg antar begge deler er like vondt for den som sitter igjen, dersom man blir forlatt uten at man ønsker det selv.

Min venninne får ekstremt mye sympati og har aldri vært så populær i sosiale medier som nå, aldri før har så mange likt innleggene hennes på Facebook og Instagram, uansett hva de handler om. Det er fantastisk å se hvor mye støtte hun får. Virkelig. Men hva med de som har blitt flyttet fra/forlatt, mot sin vilje? Hvorfor gir man ikke sympati og støtte i like stor grad? Egentlig ganske rart..

Kanskje t o m et samlivsbrudd kan være vel så vondt, hvis man opplever at den man elsker kanskje bedrar en og gjør en vondt med vilje? Jeg vet ikke hva som er vondest og det må nødvendigvis ikke måles opp mot hverandre, men jeg synes det er et tankekors at det er så mye mer legalt å sørge ved et dødsfall enn ved et samlivsbrudd og at vi rundt behandler folk så ulikt. Min venninne kan skrive et Savner deg-innlegg på Facebook og få enormt med sympati, men hadde man gjort det over en utflyttet samboer/kone/mann, ville man blitt sett på som en tulling. Tror jeg.

Det samles også inn penger til min venninnes barn, som skal spares til kjøp av førerkort o l i framtiden. Flott! Men strengt tatt, forsikringspengene etter samboeren gjør at hun nå er den eneste i venninnegjengen som er gjeldsfri og hun har desidert mest penger i måneden å rutte med, også der det er to forsørgere i familien.. Jeg unner dem dette, men igjen er det et tankekors, hvordan man løper til og støtter i en type livskrise, men ikke i en annen.

Jeg tror ikke nødvendigvis ikke det er familier som har opplevd dødsfall som har det tøffest. Dette innlegget er IKKE ment som kritikk, men er an slags filosofering over livet.

 

Anonymkode: 9a550...261

Står noe interessant her: Jeg fant dette på nettet, skrevet av en psykolog: 

Samlivsbrudd kalles ofte for sorgen det ikke sendes blomster til.

Et brudd er et tap av et annet menneske som kan medføre stor sorg. Det handler også om drømmer og illusjoner som brister.

Et brudd kan også sette i gang en personlig krise og forårsake mye kjærlighetssorg og smerte. Det kan være mye skam forbundet med kjærlighetssorg.

Et brudd  kan forårsake et traume på lik linje med et dødsfall. 

Et dødsfall gir en legitim sorg. Man har mistet noen nær og får som regel mye oppmerksomhet, særlig rett etter tapet.

Obs: De fleste oppfører seg annerledes når det handler om et samlivsbrudd. De kan komme med kommentarer, som at det er viktig å gå videre eller finne en annen. Dette gjør som regel vondt verre. - man har tross alt mistet en person ut fra sitt liv i et vanlig samlivsbrudd også.. Og det er en sorg det og. 

Alt dette står skrevet på nettet... og jeg synes det var bra skrevet . 

 

Endret 6. januar 2016 av Meline37

[AnonymBruker]

Den 28 Dec 2015 at 21.10, AnonymBruker skrev:

Dette er akkurat sånn jeg har følt det! Har en venninne som har mistet sin mann. Hun fikk all verdens støtte og hjelp fra alle rundt seg. Mannen hadde livsforsikring og gjeldsforsikring, slik at hun ble sittende igjen med god råd. Jeg har blitt forlatt til fordel for en annen, og opplevde en del støtte i starten. Økonomien er helt på bånn. og nå en stund etterpå mener alle jeg bør være ferdig med dette og gå videre.

Samlivsbrudd er sorgen ingen sender blomster til....

Anonymkode: 1b858...8d2

Men nå oppleves jo blomster som en rimelig mager trøst for de som opplever at ens partner dør.

Har dere som svarer her opplevd å miste en partner gjennom lang tid, og måtte forklare barna at "pappa/mamma er død"?

Jeg forstår godt at det i noen få tilfeller som eksempelvis når man blir forlatt og aldri hører et kvekk fra sin partner igjen så kan det kanskje føles noe likt, man får sjokk og får aldri svar på så mange spørsmål man har. Det er og vanskelig å møte barnas sorg over å føle seg totalt sviktet av den andre forelderen,

Men jeg tror endel som svarer her kanskje ikke helt har skjønt konseptet døden når det kommer til de aller nærmeste, og tror at å miste en livspartner kan sammenliknes med å miste bestemor eller ei tante. Det kan det altså ikke, det er ikke i nærheten av samme sjokk og traume.

Anonymkode: 8d8a8...2b8

[Meline37]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men nå oppleves jo blomster som en rimelig mager trøst for de som opplever at ens partner dør.

Har dere som svarer her opplevd å miste en partner gjennom lang tid, og måtte forklare barna at "pappa/mamma er død"?

Jeg forstår godt at det i noen få tilfeller som eksempelvis når man blir forlatt og aldri hører et kvekk fra sin partner igjen så kan det kanskje føles noe likt, man får sjokk og får aldri svar på så mange spørsmål man har. Det er og vanskelig å møte barnas sorg over å føle seg totalt sviktet av den andre forelderen,

Men jeg tror endel som svarer her kanskje ikke helt har skjønt konseptet døden når det kommer til de aller nærmeste, og tror at å miste en livspartner kan sammenliknes med å miste bestemor eller ei tante. Det kan det altså ikke, det er ikke i nærheten av samme sjokk og traume.

Anonymkode: 8d8a8...2b8

Vi må bare akseptere at alle er ulike, og takler alt forskjellig. 

Jeg må si at det med blomster skiter jeg i.. Det var bare et uttrykk om at folk har ikke så stor forståelse når man har kjærlighetssorg over en som forlater en, enn hva de har når de mister en de var glad i til døden. Men det er en stor sorg når en person velger å gå og. For man mister jo personen ut av livet sitt for alltid. Men å miste en til døden er grusomt for da valgte ikke vedkommende å gå. Og det er jo enda vondere vil jeg si, men det er ganske stor sorg å ha kjærlighetssorg også. Men vi er alle ulike. De værste ord jeg kan høre er: kom deg videre, gå videre... de er de ord som minst hjelper for meg som har kjærlighetssorg.  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Meline37 skrev:

Vi må bare akseptere at alle er ulike, og takler alt forskjellig. 

Jeg må si at det med blomster skiter jeg i.. Det var bare et uttrykk om at folk har ikke så stor forståelse når man har kjærlighetssorg over en som forlater en, enn hva de har når de mister en de var glad i til døden. Men det er en stor sorg når en person velger å gå og. For man mister jo personen ut av livet sitt for alltid. Men å miste en til døden er grusomt for da valgte ikke vedkommende å gå. Og det er jo enda vondere vil jeg si, men det er ganske stor sorg å ha kjærlighetssorg også. Men vi er alle ulike. De værste ord jeg kan høre er: kom deg videre, gå videre... de er de ord som minst hjelper for meg som har kjærlighetssorg.  

Personen er jo fortsatt i live og det er faktisk flere som finner tilbake til hverandre etter et brudd. Mister man noen i dødsfall så vet man at man aldri noensinne vil se personen igjen. Og har man på forhånd gått gjennom en tung sykdomsperiode så vil man alltid være preget av å se den man elsker forsvinne sakte, men sikkert utav dette livet. Det er gjerne store smerter og tunge stunder som inngår i en sånn prosess, i tillegg til at begge parter (og barna + alle rundt) vet at døden kommer nærmere og nærmere. 

Klart det er tungt og vanskelig å bli forlatt uansett, men død og skilsmisse er allikevel to forskjellige ting. 

Anonymkode: b5e70...5a4

[Meline37]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personen er jo fortsatt i live og det er faktisk flere som finner tilbake til hverandre etter et brudd. Mister man noen i dødsfall så vet man at man aldri noensinne vil se personen igjen. Og har man på forhånd gått gjennom en tung sykdomsperiode så vil man alltid være preget av å se den man elsker forsvinne sakte, men sikkert utav dette livet. Det er gjerne store smerter og tunge stunder som inngår i en sånn prosess, i tillegg til at begge parter (og barna + alle rundt) vet at døden kommer nærmere og nærmere. 

Klart det er tungt og vanskelig å bli forlatt uansett, men død og skilsmisse er allikevel to forskjellige ting. 

Anonymkode: b5e70...5a4

Ja personen er i live men man kan regne med at man har mistet mannen/ damen etter et brudd ut av livet sitt. For det er sterkt å gjøre det slutt. Og da viser man jo at man ikke vil mer. Men død er tyngre for da var det to som virkelig var glad i hveandre begge to som mister hveandre ufrivillig. Men et samlivsbrudd er tungt det og. 

[Ananas.]

Prøver meg på en refleksjon, men dette handler vel kanskje om at sorgen etter et samlivsbrudd ofte blir undervurdert, og det samme med behovet for støtte, ikke om at død og samlivsbrudd bør sammenlignes. For meg er det i alle fall en lite konstruktiv øvelse å måle sorg. Når noen dør, virker det som det er en refleks som går av i folk, de hjelper til, støtter både praktisk og mellommenneskelig osv., men når noen går fra hverandre er folk gjerne mer tilbakeholdene med å blande seg. Det tror jeg handler om en kombinasjon av å ikke se hvilken krise det kan være for menneskene som står midt i det, og at man rett og slett ikke vet nok om omstendighetene til at man klarer å si og tilby den "riktige" støtten. Det kan føles tåpelig å komme med kake til noen som er glad for å bli kvitt partneren, og det kan føles teit å be med ut på byen om man finner ut av vedkommende er helt knust.  Om man stiller opp etter noens død, blir man oftest oppfattet som omsorgsfull og hjelpsom, men om man stiller opp etter et brudd har man lett for å bli stemplet som nysgjerrig, og særlig hvis man ikke er "nær nok". Folk blir litt handlingslammet av dødsfall også, men de sosiale kodene er nok enklere å knekke, fordi det er så åpenbart hva som er tapt i livene til de etterlatte og hvorfor. 

[Ananas.]

1 minutt siden, Ananas. skrev:

 

Dobbeltpost, presterte å sitere meg selv.. 

Endret 8. januar 2016 av Ananas.
Dobbeltpost, presterte å sitere meg selv.. 

[AnonymBruker]

Den 28. desember 2015 at 16.52, AnonymBruker skrev:

Min venninnes samboer døde for en stund siden og det har fått meg til å tenke en del på hvor annerledes man behandler folk som blir alene ved dødsfall vs alene ved samlivsbrudd. Jeg antar begge deler er like vondt for den som sitter igjen, dersom man blir forlatt uten at man ønsker det selv.

Min venninne får ekstremt mye sympati og har aldri vært så populær i sosiale medier som nå, aldri før har så mange likt innleggene hennes på Facebook og Instagram, uansett hva de handler om. Det er fantastisk å se hvor mye støtte hun får. Virkelig. Men hva med de som har blitt flyttet fra/forlatt, mot sin vilje? Hvorfor gir man ikke sympati og støtte i like stor grad? Egentlig ganske rart..

Kanskje t o m et samlivsbrudd kan være vel så vondt, hvis man opplever at den man elsker kanskje bedrar en og gjør en vondt med vilje? Jeg vet ikke hva som er vondest og det må nødvendigvis ikke måles opp mot hverandre, men jeg synes det er et tankekors at det er så mye mer legalt å sørge ved et dødsfall enn ved et samlivsbrudd og at vi rundt behandler folk så ulikt. Min venninne kan skrive et Savner deg-innlegg på Facebook og få enormt med sympati, men hadde man gjort det over en utflyttet samboer/kone/mann, ville man blitt sett på som en tulling. Tror jeg.

Det samles også inn penger til min venninnes barn, som skal spares til kjøp av førerkort o l i framtiden. Flott! Men strengt tatt, forsikringspengene etter samboeren gjør at hun nå er den eneste i venninnegjengen som er gjeldsfri og hun har desidert mest penger i måneden å rutte med, også der det er to forsørgere i familien.. Jeg unner dem dette, men igjen er det et tankekors, hvordan man løper til og støtter i en type livskrise, men ikke i en annen.

Jeg tror ikke nødvendigvis ikke det er familier som har opplevd dødsfall som har det tøffest. Dette innlegget er IKKE ment som kritikk, men er an slags filosofering over livet.

 

Anonymkode: 9a550...261

Så kan du jo også filosofere over hvor mange som slenger på et hjerte eller likes på facebook bare fordi man føler man må. Jeg har også en på fb som til stadighet "ber om oppmerksomhet" angående en livshendelse. Det renner inn med hjerter og skriver man ikke hjerte er man ikke snill. Det er fint med mer åpenhet rundt død og såre livshendelser, men for noen blir dette en mulighet for å få en fake omsorg. Det er bare trist. 

Anonymkode: 2637b...8f4

[EvaLena]

Da jeg ble skilt, så må jeg nok ærlig innrømme at det hadde vært bedre om han døde. Da hadde jeg ikke tapt mot en "konkurrent" i og med at han var utro før de flyttet sammen. Dessuten hadde døden vært ett endelig punktum.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, EvaLena skrev:

Da jeg ble skilt, så må jeg nok ærlig innrømme at det hadde vært bedre om han døde. Da hadde jeg ikke tapt mot en "konkurrent" i og med at han var utro før de flyttet sammen. Dessuten hadde døden vært ett endelig punktum.

Det håper jeg oppriktig at du ikke mener innerst inne. Hva slags mennesker kan si noe sånt? Du vet ihvertfall ikke hva det er å oppleve at ens livspartner blir syk og dør. 

Anonymkode: b5e70...5a4

[wintergirl]

Der virker som om i mange forhold så handler det kun om seg selv,  seg selv og atter seg selv. Det er bedre hvis partneren dør enn att han/hun går i fra MEG! At det sitter igjen flere og kjenner på sorgen etter tapet av en sønn, bror, søster, venn er ikke så nøye. Den som er etterlat av en utro partner er alt her.  Selv om mannen eller kona drar så betyr ikke det at de er onde og fortjener å dø av den grunn. Man skal ikke undervurdere samlivsbrudd,  men hvis dere virkelig elsker partneren deres så ønsker dere heller ikke personen død. Der blir litt som om, hvis ikke jeg får ha deg så er det bedre at du er død. Det er sånn syke mennesker tenker. Jeg vet at jeg heller vil at mannen min skal leve enn å dø, hvis det hadde blitt samlivsbrudd. Nekter ikke for at det hadde vært grusomt, men han fortjener virkelig ikke å dø. Døden er endelig, alle har mistet en kjær person.  Etter et samlivsbrudd så kan man faktisk etterhvert få det bedre, selv om det kan ta en stund. Det er noe annet hvis personen du lever med er slem og terroriserer familien sin og er kun ute etter å ta dem hele tiden. Joda, da kan døden en lettelse, men nå er det vel mest snakk om å bli forlatt kontra at partneren dør og hvorfor får ikke den som har opplevd samlivsbrudd like mye støtte.

En som har opplevd samlivsbrudd kan sitte hardere i det økonomisk ja og støtte kan være godt å ha, mens en enke kan sitte igjen med masse penger, men alikavel får hun mer. Det er urettferdig det ja. Har man nok av penger så bør ikke folk gi dem det heller. Og det samme gjelder hvis partneren bare går og etterlater kona si med flere barn og de ikke har så stor familie som kan hjelpe til, så er det greit å spørre om også hun trenger ekstra hjelp. 

Enken kan sitte bedre i det etter mannen død enn enn som har en mann som har vært utro, økonomisk sett ja og kanskje har en stor nettverk til å passe barn og hjelpe til. Men hun har mistet en av de kjæreste hun har. Så ja, tenk på det neste gang dere da, at dere får se an hva hver person har/ikke har fra før og still opp der etter. Men å tenke at det er bedre at et menneske dør enn å forlate dere, syns jeg er drøyt.  

 

[Arktis]

Siden sorg er såpass individuelt så vil nok noen kunne oppleve minst like stor sorg over et samlivsbrudd som ved et dødsfall, og omvendt. Det er umulig å måle fra utsiden hvor smertefullt en person opplever dødsfallet eller samlivsbruddet. Man kan si at det er helt naturlig å oppleve samlivsbrudd, og siden så mange av oss gjør det forventes det nesten at det går noenlunde greit, men døden er også naturlig. Samtidig vet vi at døden kan komme brått og uventet, men det kan samlivsbruddet også. Spørsmålet blir vel om man kan sammenligne sorg? Utad kan vi ha en mening om hva som oppleves verst, men hva som er verst eller hvordan den enkelte opplever sorgen, er så godt som umulig for oss andre å rangere.