Vi vil bo ulike steder

[AnonymBruker]

Dater en mann nå og vi har det veldig bra sammen. Vi klikket fort, trives i hverandres selskap, har god sex og jeg har allerede blitt introdusert for noen av hans familiemedlemmer. 

Problemet er at vi ønsker å bo på ulike steder. Dvs., vi bor i samme by nå (hans hjemby), men som jeg sa før vi begynte å date så ville jeg (og at jeg var fast bestemt på det) å flytte hjem til hjemstedet mitt etter endt utdanning, altså sannsynligvis til sommeren. Jeg lurte på da om det var vits å møtest, han sa at han i utgangspunktet ikke hadde flytteplaner, men at det ikke var helt utelukket. Vi bestemte oss for å gi det et møte, som det gikk veldig bra. Det ble flere møter og etterhvert så følte jeg igjen for å ta opp det med flytting, siden det begynte å bli litt seriøst. Vi diskuterte da litt frem og tilbake og han forstod da hvor viktig det var for meg å flytte, noe han ikke hadde gjort helt i starten, han trodde det handlet om omgivelsene (landlige) og ikke at det var selve plassen. Han forstod det da hvor viktig det var for meg å flytte hjem. Han virket åpen for at vi kunne flytte dit i fremtiden, men at det måtte bli litt frem i tid, da han trenger mer jobberfaring. Vi inngikk inntil videre et kompromiss om at jeg kunne bli lenger i denne byen, iallfall 1,5 år til, før vi kunne se det an på nytt og da ha en nærmere flyttedato og et mål om å flytte hjem. Før dette diskuterte vi andre alternativer, som å flytte en plass i mellom som har like lang avstand fra byen til hjemstedet, men vi har innsett at det er et dårlig alterantiv, da det vil innebære minst 1,5 t reisevei for hver person og på et veldig øde sted og uten forbindelser, noe som vil være helt meningsløst. 

Jeg er nå hjemme på ferie og han er i hjembyen sin. Han ringte meg i går og fortalte at han hadde tenkt veldig mye på det med flytting nå i ferien og at han innså nå hvor mye det betydde for han å bo der han bo, nær familie og venner. Han har ikke helt utelukket å kunne flytte i fremtiden, men utifra de refleksjonene han har gjort, virker det som at han ikk vil gjøre det. Han sier at han må jobbe og avklare karrieren sin i jobben han har nå i 3-5 år først tror han, noe som er veldig lenge. Jeg kan rett og slett ikke gå og vente og utsette livet mitt så lenge (ved å ikke flytte) når han er så usikker.  Han vil likevel forsettes å treffes etter jul, noe jeg er veldig usikker på om det er så lurt. 

Situasjonen er jo lik for oss begge, ingen vil oppgi vårt hjemmested, noe som er forståelig med identitetstilknytting, venner og familie. Men fakta er jo en av oss må gjøre det, ellers må vi bare gå hver vår vei. Noen vil kanskje påstå at jeg har bedre forutsetningre fordi jeg har knyttet nye bekjentskaper i hjemmebyen hans, men sannheten er at det for det meste er studentbekjentskaper som ikke er særlig nære. De jeg har hatt før har jeg mistet kontakt med når vi ikke lenger har tatt fag, og det er det jeg frykter med de jeg tar fag med nå. De er der nå i studietiden (men mest ikke utenom uni. heller), men noen vil flytte og andre kommr jeg til å miste kontakten med. Har en god barndomsvenninne her, men hun og typen har veldig konkrete planer om å flytte hjem til mitt hjemsted og når hun flytter så har jeg ingen virkelig gode venner igjen og jeg vil selvfølgelig heller bo der mine barndommsvnener bor. Så for meg er det helt utenkelig å kunne bli i hans hjemby. I tillegg er jeg ganske lei av byen og jeg var så klar til å flytte til sommeren før jeg møtte han og har hatt disse sterke følelsene i over 1 år. 

Jeg sier ingen har mer rett enn den andre til å oppgi sitt hjemsted, men jeg var veldig klar fra starten og datet han videre på premiss på at vi skulle flytte hjem en gang i fremtiden. Jeg blir veldig oppgitt over at han nå viser andre takter. Han har også sagt at han kanskje hadde håpet på at jeg skulle endre mening og at han ikke hadde tenkt så seriøst på dette med flyttespørsmålet i starten. Før noen sier at man ofrer alt for kjærligheten, å flytte hjem er veldig viktig for meg, jeg er redd jeg vil være ulykkelig og lengte hele livet om jeg velger å bli med han i byen. 

Vi har jo blitt veldig glade i hverandre, så det her føles håpløst. Men jeg skjønner ikke hvordan dette skal løsest. Etter at han ringte mistet jeg litt håpet om at han en gang vil flytte og min første tanke var at da blir jeg ikke blir i byen hans lenger og flytter allerede til sommeren, slik min egentlige plan var.  Det er egentlig her jeg står nå, men så er spørsmål om jeg skal forsette å møte han og håpe at han kan endre mening i løpet av det neste halvåret? Jeg er redd at det gjør ting bare enda mer komplisert, at jeg dermed overtalest til å bli boende i hjembyen hans lenger, før jeg til slutt innser at han ikke kommer til å flytte. Samtidig er jeg redd for å miste han nå om jeg ikke møter han for å gjøre min flytteprosess lettere, men samtidig vet jeg jo at vi sannsynligvis ikke klarer å enest på sikt. 

Noen som har vært i samme båt og som har noen gode råd? Hvordan løste det seg, løste det ikke seg? Er dette helt dødt? 

Anonymkode: 0366c...882

[peppermyntete]

Jeg har ikke vært i samme situasjon men jeg tror jeg jeg hadde flyttet hjem. Jeg kan jo ikke si det helt bombesikkert, men det høres bedre ut for min del.

Endret 28. desember 2015 av peppermyntete
Postet for tidlig

[Teethgrinding]

Dette er en kjempevrien problemstilling. Den eneste veien er at én gir seg og flytter etter. Dessverre!

Hvor skal man bo? Hvor skal man jobbe? Hva slags venner skal man ha? Hvor skal man finne disse vennene? Dette er høyst reelle problemstilling for veldig mange par. Kanskje man vil bo hjemme der man kommer fra, men at det ikke finnes jobb for begge? Kanskje begge vil hjem til sine respektive småsteder. Hvilket sted skal vinne frem når begge steder er like avsidesliggende?

Jeg har en følelse av at det ofte er kvinnene som ofrer seg etter tradisjonelle kjønnsmønstre. Mannens jobb blir viktigere enn kvinnens. Selv har jeg troen på at det største stedet vinner frem. Hvis en trønder gifter seg med en Osloborger er det naturlig å bo i Oslo. Oslo er størst og har flest muligheter. Jobb er også svært viktig. Man er litt naiv om man antar at man skal ha samme venner resten av livet. Ting forandrer seg, spesielt etter at man får barn. Man blir kjent med nye mennesker hele tiden. Familie er vel kanskje det som står mest solid fast. Det blir likevel mindre naturlig å bo etter der familien holder til. Vi går i økende grad individualistisk frem og lager nye steder med nye mennesker. Venner erstatter slekt og familie i hverdagene. 

Alternativt kan dere gi hverandre 5 år på hvert sted, eller flytte til et sted der dere begge er like ferske. 

[AnonymBruker]

Særbo.

Anonymkode: 04cd8...ff2

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon. Møtte en mann da jeg studerte i hans hjemby. Vi møttes da jeg hadde 1 år igjen av studier, han hadde igjen 2 år. Min plan var hele tiden å flytte tilbake til min by, jeg trivdes ikke der jeg studerte. Men vi ble jo forelsket, så ble enige om å bo der til han var ferdig med studier. Så ble jeg gravid på p-pillen. Jeg hadde ikke familie i min by, han hadde masse familie. Så ble naturlig at vi skulle bli i den byen i hvert fall første leveår til barnet. Så fikk han seg en god jobb, og måtte jo bli i den i 1-2 år for å få erfaringen. Og sånn gikk tiden hele veien. Bare nye unnskyldninger for å bli. Men lovet og lovet at vi snart skulle flytte. Etter 10 år gikk vi fra hverandre, hadde da 2 barn. Og jeg flyttet tilbake til byen min. Og er det beste valget jeg har gjort. Endelig trives jeg igjen.

Anonymkode: 9bf68...af3

[AnonymBruker]

Hvorfor vil dere ikke oppgi hjemplassen deres? Har dere så dårlig rykte der? Og i såfall, hvorfor vil dere da flytte hjem?

Men ja, det å ha vidt forskjellige ønsker og mål om boplass er en dealbreaker for meg.
Jeg er flink på å beskrive hvordan jeg vil bo helt fra starten av, og gjør det tydelig at det er det jeg kommer til å følge, og om de ikke kan se for seg å bli med på det så avslutter vi datingen rett og slett.

Anonymkode: 689ff...c7f

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at noen er så steile at de bare MÅ bo på hjemplassen sin. Er det for å bo i nærheten av mamma? Hva med å finne på noe nytt i livet?

Anonymkode: 54be5...96f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er rart at noen er så steile at de bare MÅ bo på hjemplassen sin. Er det for å bo i nærheten av mamma? Hva med å finne på noe nytt i livet?

Anonymkode: 54be5...96f

Ja selvsagt siden alle menn er mammadalter.

Anonymkode: e7691...c16

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i en lignende situasjon. Møtte en mann da jeg studerte i hans hjemby. Vi møttes da jeg hadde 1 år igjen av studier, han hadde igjen 2 år. Min plan var hele tiden å flytte tilbake til min by, jeg trivdes ikke der jeg studerte. Men vi ble jo forelsket, så ble enige om å bo der til han var ferdig med studier. Så ble jeg gravid på p-pillen. Jeg hadde ikke familie i min by, han hadde masse familie. Så ble naturlig at vi skulle bli i den byen i hvert fall første leveår til barnet. Så fikk han seg en god jobb, og måtte jo bli i den i 1-2 år for å få erfaringen. Og sånn gikk tiden hele veien. Bare nye unnskyldninger for å bli. Men lovet og lovet at vi snart skulle flytte. Etter 10 år gikk vi fra hverandre, hadde da 2 barn. Og jeg flyttet tilbake til byen min. Og er det beste valget jeg har gjort. Endelig trives jeg igjen.

Anonymkode: 9bf68...af3

Hvor ble barna boende? Bra for deg at du endelig føler deg hjemme😊

ikke få barn på en plass du vil flytte i fra, da er det stor sannsynlighet at man må flytte uten barna ved ett brudd.

Ts og typen bør avslutte forholdet, ingen poeng i å fortsette å mate forelskelsen når begge vet at dere ikke vil bo på den andres hjemplass.

Anonymkode: 82079...e5a

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dater en mann nå og vi har det veldig bra sammen. Vi klikket fort, trives i hverandres selskap, har god sex og jeg har allerede blitt introdusert for noen av hans familiemedlemmer. 

Problemet er at vi ønsker å bo på ulike steder. Dvs., vi bor i samme by nå (hans hjemby), men som jeg sa før vi begynte å date så ville jeg (og at jeg var fast bestemt på det) å flytte hjem til hjemstedet mitt etter endt utdanning, altså sannsynligvis til sommeren. Jeg lurte på da om det var vits å møtest, han sa at han i utgangspunktet ikke hadde flytteplaner, men at det ikke var helt utelukket. Vi bestemte oss for å gi det et møte, som det gikk veldig bra. Det ble flere møter og etterhvert så følte jeg igjen for å ta opp det med flytting, siden det begynte å bli litt seriøst. Vi diskuterte da litt frem og tilbake og han forstod da hvor viktig det var for meg å flytte, noe han ikke hadde gjort helt i starten, han trodde det handlet om omgivelsene (landlige) og ikke at det var selve plassen. Han forstod det da hvor viktig det var for meg å flytte hjem. Han virket åpen for at vi kunne flytte dit i fremtiden, men at det måtte bli litt frem i tid, da han trenger mer jobberfaring. Vi inngikk inntil videre et kompromiss om at jeg kunne bli lenger i denne byen, iallfall 1,5 år til, før vi kunne se det an på nytt og da ha en nærmere flyttedato og et mål om å flytte hjem. Før dette diskuterte vi andre alternativer, som å flytte en plass i mellom som har like lang avstand fra byen til hjemstedet, men vi har innsett at det er et dårlig alterantiv, da det vil innebære minst 1,5 t reisevei for hver person og på et veldig øde sted og uten forbindelser, noe som vil være helt meningsløst. 

Jeg er nå hjemme på ferie og han er i hjembyen sin. Han ringte meg i går og fortalte at han hadde tenkt veldig mye på det med flytting nå i ferien og at han innså nå hvor mye det betydde for han å bo der han bo, nær familie og venner. Han har ikke helt utelukket å kunne flytte i fremtiden, men utifra de refleksjonene han har gjort, virker det som at han ikk vil gjøre det. Han sier at han må jobbe og avklare karrieren sin i jobben han har nå i 3-5 år først tror han, noe som er veldig lenge. Jeg kan rett og slett ikke gå og vente og utsette livet mitt så lenge (ved å ikke flytte) når han er så usikker.  Han vil likevel forsettes å treffes etter jul, noe jeg er veldig usikker på om det er så lurt. 

Situasjonen er jo lik for oss begge, ingen vil oppgi vårt hjemmested, noe som er forståelig med identitetstilknytting, venner og familie. Men fakta er jo en av oss må gjøre det, ellers må vi bare gå hver vår vei. Noen vil kanskje påstå at jeg har bedre forutsetningre fordi jeg har knyttet nye bekjentskaper i hjemmebyen hans, men sannheten er at det for det meste er studentbekjentskaper som ikke er særlig nære. De jeg har hatt før har jeg mistet kontakt med når vi ikke lenger har tatt fag, og det er det jeg frykter med de jeg tar fag med nå. De er der nå i studietiden (men mest ikke utenom uni. heller), men noen vil flytte og andre kommr jeg til å miste kontakten med. Har en god barndomsvenninne her, men hun og typen har veldig konkrete planer om å flytte hjem til mitt hjemsted og når hun flytter så har jeg ingen virkelig gode venner igjen og jeg vil selvfølgelig heller bo der mine barndommsvnener bor. Så for meg er det helt utenkelig å kunne bli i hans hjemby. I tillegg er jeg ganske lei av byen og jeg var så klar til å flytte til sommeren før jeg møtte han og har hatt disse sterke følelsene i over 1 år. 

Jeg sier ingen har mer rett enn den andre til å oppgi sitt hjemsted, men jeg var veldig klar fra starten og datet han videre på premiss på at vi skulle flytte hjem en gang i fremtiden. Jeg blir veldig oppgitt over at han nå viser andre takter. Han har også sagt at han kanskje hadde håpet på at jeg skulle endre mening og at han ikke hadde tenkt så seriøst på dette med flyttespørsmålet i starten. Før noen sier at man ofrer alt for kjærligheten, å flytte hjem er veldig viktig for meg, jeg er redd jeg vil være ulykkelig og lengte hele livet om jeg velger å bli med han i byen. 

Vi har jo blitt veldig glade i hverandre, så det her føles håpløst. Men jeg skjønner ikke hvordan dette skal løsest. Etter at han ringte mistet jeg litt håpet om at han en gang vil flytte og min første tanke var at da blir jeg ikke blir i byen hans lenger og flytter allerede til sommeren, slik min egentlige plan var.  Det er egentlig her jeg står nå, men så er spørsmål om jeg skal forsette å møte han og håpe at han kan endre mening i løpet av det neste halvåret? Jeg er redd at det gjør ting bare enda mer komplisert, at jeg dermed overtalest til å bli boende i hjembyen hans lenger, før jeg til slutt innser at han ikke kommer til å flytte. Samtidig er jeg redd for å miste han nå om jeg ikke møter han for å gjøre min flytteprosess lettere, men samtidig vet jeg jo at vi sannsynligvis ikke klarer å enest på sikt. 

Noen som har vært i samme båt og som har noen gode råd? Hvordan løste det seg, løste det ikke seg? Er dette helt dødt? 

Anonymkode: 0366c...882

Jeg tror dere begge har håpet at den andre vil ombestemme seg. Kjæresten din har nok som han sier ikke på alvor tenkt over det, men håpet i det lengste at du ville bli.
Du har på din side trodd på hans halvhjertede snakk om at der en gang i fremtiden skulle flytte. Du har tatt dette med flyttingen hjem til deg mer seriøst enn han har trodd. 
Skal dere ha noen fremtid må en av dere oppgi hjemstedet. Hvis ikke har dere bare et valg, og det er å gå i fra hverandre. 
 

Anonymkode: 0919f...624

[AnonymBruker]

17 timer siden, Arcturus skrev:

Dette er en kjempevrien problemstilling. Den eneste veien er at én gir seg og flytter etter. Dessverre!

Hvor skal man bo? Hvor skal man jobbe? Hva slags venner skal man ha? Hvor skal man finne disse vennene? Dette er høyst reelle problemstilling for veldig mange par. Kanskje man vil bo hjemme der man kommer fra, men at det ikke finnes jobb for begge? Kanskje begge vil hjem til sine respektive småsteder. Hvilket sted skal vinne frem når begge steder er like avsidesliggende?

Jeg har en følelse av at det ofte er kvinnene som ofrer seg etter tradisjonelle kjønnsmønstre. Mannens jobb blir viktigere enn kvinnens. Selv har jeg troen på at det største stedet vinner frem. Hvis en trønder gifter seg med en Osloborger er det naturlig å bo i Oslo. Oslo er størst og har flest muligheter. Jobb er også svært viktig. Man er litt naiv om man antar at man skal ha samme venner resten av livet. Ting forandrer seg, spesielt etter at man får barn. Man blir kjent med nye mennesker hele tiden. Familie er vel kanskje det som står mest solid fast. Det blir likevel mindre naturlig å bo etter der familien holder til. Vi går i økende grad individualistisk frem og lager nye steder med nye mennesker. Venner erstatter slekt og familie i hverdagene. 

Alternativt kan dere gi hverandre 5 år på hvert sted, eller flytte til et sted der dere begge er like ferske. 

Ofte "vinner" den største byen, men etter hvert som man får barn og trenger større plass, og har fått realisert noen karriereambisjoner el i hvert fall fått erfaring, er det stadig flere som velger å flytte tilbake. Har i alle fall observert at mange flytte fra Oslo til både store og små plasser; der har de besteforeldre og barnevakter til barna, bedre boligmarked og det mange betrakter som sunnere oppvekstsvilkår. Så verdier og prioriteringer skifter med livsfaser.

Om dere begge vil mistrives på den andres hjemplass, er det best å bryte. Men er forholdet unikt bra, må man jo ofre noe. Er det mulig å finne en plass midt i mellom (at det ikke er så langt unna)?

Anonymkode: 4fc66...57d

[AnonymBruker]

Har vært i din situasjon (og delvis er), bare at jeg ønsket å flytte til en annen by enn hjembyen min (har flyttet veldig mye rundt siden jeg var 13, så føler ingen tilhørighet til der jeg oppvokst).

Jeg sa akkurat det samme til han jeg datet/er sammen med; at jeg hadde planer om å flytte sørover, og ikke så for meg å bli boende i hans hjemby hvor jeg flyttet etterhvert. I starten var han veldig åpen for å flytte; han skulle bli med meg, men etterhvert viste det seg at han egentlig ikke ville flytte (hadde nylig fått leil på dette tidspunkt, så trodde først det var "kalde føtter") - han hadde håpet på at jeg skulle ombestemme meg og ville bli boende i hans hjemby. 

Etter litt over 1 år i hans hjemby, flyttet vi. Eller, vi flyttet, men han reiste "på ferie" til sin hjemby og ble værende i flere uker. Til slutt fikk jeg nok, da jeg ble veldig fortvilet over at han ikke engang var villig til å prøve når vi først hadde flyttet, og jeg gjorde det slutt. Han flyttet tilbake til sin hjemby.

1 år etterpå, fant vi tilbake til hverandre. Jeg stortrivdes i byen jeg hadde flyttet til, og hadde faktisk ikke hatt det så bra en plass på lenge. Men da firmaet jeg jobbet for gikk kurs, og jeg ikke hadde sjans til å betale husleie osv uten inntekt, ble det naturlig at jeg flyttet til han igjen.

Jeg har fremdeles lyst til å flytte (noe han vet), men stresser ikke med det da jeg fremdeles er veldig ung, og foreløpig synes det er OK å bo her vi bor. Men hva som skjer når jeg er klar for å virkelig slå meg til ro en plass, vet jeg ikke. Vet bare at jeg ikke vil kjøpe hus og la barna mine vokse opp her vi bor nå. Klarer ikke sette fingeren på det, men det er noe som gjør at jeg ikke ønsker å bli gammel her. Kall meg gjerne rar, men trivsel er viktig. Enten det er hjembyen man vil til eller en annen by.

Så, med mindre du virkelig har funnet mannen i ditt liv, ville jeg flyttet hvis jeg var deg. Skjønner godt hva du mener med at du blir lettere irritert over at han nå ikke vil flytte likevel, fordi det var jeg på min også.. Men om dere ikke blir enige og vil forskjellige ting, må dere rett og slett bare bestemme dere for hva som er viktigst; bosted eller dere. Og slik jeg skjønner det, vil ikke du bli boende, og han er ikke villig til å flytte. 

Det er ekstremt synd og frustrerende at noe slikt skal ødelegge, men slik er det iblant. Og for alt jeg vet, blir det slutt mellom meg og min kjære også fordi vi ikke kommer til enighet.. For nå, kan jeg leve slik jeg gjør nå, så jeg tar det som det kommer. Men for deg, virker det veldig viktig å komme hjem til venner og familie - og da synes jeg du skal gjøre det som føles rett. Han visste hvor viktig dette er for deg fra starten av.

Anonymkode: b88ae...b68

[AnonymBruker]

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Vi møttes i min hjemby og han hadde hele tiden planer om å flytte hjem. Ettersom det var så langt frem i tid så tenkte jeg ikke så mye på det. Så ble han ferdig med å studere og ville at jeg skulle bli med han til hans hjemby, jeg sa at det var uaktuelt. Han flyttet uten meg, men fant utval han ikke ville leve uten meg og kom tilbake

Anonymkode: 9a2f4...6dc

[AnonymBruker]

21 timer siden, Arcturus skrev:

Dette er en kjempevrien problemstilling. Den eneste veien er at én gir seg og flytter etter. Dessverre!

Hvor skal man bo? Hvor skal man jobbe? Hva slags venner skal man ha? Hvor skal man finne disse vennene? Dette er høyst reelle problemstilling for veldig mange par. Kanskje man vil bo hjemme der man kommer fra, men at det ikke finnes jobb for begge? Kanskje begge vil hjem til sine respektive småsteder. Hvilket sted skal vinne frem når begge steder er like avsidesliggende?

Jeg har en følelse av at det ofte er kvinnene som ofrer seg etter tradisjonelle kjønnsmønstre. Mannens jobb blir viktigere enn kvinnens. Selv har jeg troen på at det største stedet vinner frem. Hvis en trønder gifter seg med en Osloborger er det naturlig å bo i Oslo. Oslo er størst og har flest muligheter. Jobb er også svært viktig. Man er litt naiv om man antar at man skal ha samme venner resten av livet. Ting forandrer seg, spesielt etter at man får barn. Man blir kjent med nye mennesker hele tiden. Familie er vel kanskje det som står mest solid fast. Det blir likevel mindre naturlig å bo etter der familien holder til. Vi går i økende grad individualistisk frem og lager nye steder med nye mennesker. Venner erstatter slekt og familie i hverdagene. 

Alternativt kan dere gi hverandre 5 år på hvert sted, eller flytte til et sted der dere begge er like ferske. 

Hva skal isåfall skje etter de 10 årene, eller skal forholdet ta slutt da? Ja, vi har diskutert det siste om å flytte til et sted der begge er like ferske, men har vel kommet frem til at det ikke egentlig løser ønskene våre om å være nær familier og venner. Det blir nesten for dumt, det eneste det tjener er at ingen får en fordel med å bo i nærheten av familie og venner. Dersom man får barn, så er det absolutt fordel å ha familie i nærheten. 

Ellers er vel situasjonen kanskje slik at for det jeg ønsker å jobbe med etter endt utdanning, så er sjansene mine større på hjemstedet. Iallfall drømmejobben. Det har rett og slett gjøre med nettverk (Jeg har gode kontakter og godt rykte) og miljøet rundt. Situasjonen for han er at han har en trygg jobb nå med karrieremulighet, han snakker om at han skal overta en sjefsstilling etterhvert (Hvor sant dette faktisk er, vet jeg ikke), men han har brukt jobbkortet mot meg og har blant annet argumentert for at han jo vil forsørge en familie i fremtiden. Jeg vil tro han vil klare å finne jobb på hjemstedet mitt også, men det er vanskelig å si. Men han har allerede lagt seg opp en mening om at karrieren hans må ligge i byen, mens jeg er ganske sikker på at mine jobbutsikter er bedre på hjemstedet. 

Jeg takker for ditt innspill. Jeg er nok litt uenig i argumentet ditt mot at største plassen vinner frem. Du argumenterer veldig praktisk, men ettersom jeg har vokst opp på en mindre plass ser jeg absolutt de gode argumentene for å bo på en mindre plass. Jobbmuligheter er ikke alt og jeg mener fortsatt at familie er uhyre viktig, særlig om en selv planlegger familie.

Anonymkode: 0366c...882

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Særbo.

Anonymkode: 04cd8...ff2

Dette skjønte jeg ikke? Kan du forklare?

Anonymkode: 0366c...882

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i en lignende situasjon. Møtte en mann da jeg studerte i hans hjemby. Vi møttes da jeg hadde 1 år igjen av studier, han hadde igjen 2 år. Min plan var hele tiden å flytte tilbake til min by, jeg trivdes ikke der jeg studerte. Men vi ble jo forelsket, så ble enige om å bo der til han var ferdig med studier. Så ble jeg gravid på p-pillen. Jeg hadde ikke familie i min by, han hadde masse familie. Så ble naturlig at vi skulle bli i den byen i hvert fall første leveår til barnet. Så fikk han seg en god jobb, og måtte jo bli i den i 1-2 år for å få erfaringen. Og sånn gikk tiden hele veien. Bare nye unnskyldninger for å bli. Men lovet og lovet at vi snart skulle flytte. Etter 10 år gikk vi fra hverandre, hadde da 2 barn. Og jeg flyttet tilbake til byen min. Og er det beste valget jeg har gjort. Endelig trives jeg igjen.

Anonymkode: 9bf68...af3

Takk for ditt innspill. Det er nettopp din historie jeg frykter. Jeg er også redd for å bli gravid og dermed føle meg forpliktet til å bo i hjembyen hans, med lovnader om flytting som aldri skjer, mens jeg hele tiden venter og venter på at vi skal flytte, mens jeg ikke trives der jeg er. Utrolig dårlig gjort av han mannen og at det skulle bli sånn. Jeg har absolutt historien din i bakhodet og vil nok unngå alt jeg kan å få barn med han lenge før bosituasjon er avklart. 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil dere ikke oppgi hjemplassen deres? Har dere så dårlig rykte der? Og i såfall, hvorfor vil dere da flytte hjem?

Men ja, det å ha vidt forskjellige ønsker og mål om boplass er en dealbreaker for meg.
Jeg er flink på å beskrive hvordan jeg vil bo helt fra starten av, og gjør det tydelig at det er det jeg kommer til å følge, og om de ikke kan se for seg å bli med på det så avslutter vi datingen rett og slett.

Anonymkode: 689ff...c7f

Dette skjønte jeg ikke helt. Jeg vil ikke oppgi min hjemplass, men hans. Jeg elsker hjemstedet mitt, og det er vel derfor jeg vil flytte hjem. Vel, jeg var jo også flink til å si fra hva jeg ville fra starten og han gav jo dessverre feilaktig inntrykk (eller hadde ikke tenkt noe over) dette med flytting, mao. du kan ikke stole på hva menn egenetlig vil. Føler jeg burde holdt meg til planen min om å ikke date noen før jeg flyttet.

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er rart at noen er så steile at de bare MÅ bo på hjemplassen sin. Er det for å bo i nærheten av mamma? Hva med å finne på noe nytt i livet?

Anonymkode: 54be5...96f

Det er helt greitt at du ikke føler det sånn, men da har du kanskje heller ikke et godt og personlig forhold til hjemplassen din. For min del handler det om så mye. Om identitet, om omgivelser, mulighetene det gir meg i hverdagen med fjellturer, friluft, langrenn om vinter, vakker natur, rolige omgivelser, hyggelige folk, barndomsvenner, familie, gode boforhold. Jeg vil ikke bo i byen som han gjør nå. Jeg vil ikke oppdra barn i byen. Byen gir meg aldri den type sjelero som jeg får hjemme.

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ble barna boende? Bra for deg at du endelig føler deg hjemme😊

ikke få barn på en plass du vil flytte i fra, da er det stor sannsynlighet at man må flytte uten barna ved ett brudd.

Ts og typen bør avslutte forholdet, ingen poeng i å fortsette å mate forelskelsen når begge vet at dere ikke vil bo på den andres hjemplass.

Anonymkode: 82079...e5a

Nei du har et poeng. Jeg tror det er lurt jeg også, kjenner jeg er lei av å måtte ta den kampen og diskusjonen allerede nå. 

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dere begge har håpet at den andre vil ombestemme seg. Kjæresten din har nok som han sier ikke på alvor tenkt over det, men håpet i det lengste at du ville bli.
Du har på din side trodd på hans halvhjertede snakk om at der en gang i fremtiden skulle flytte. Du har tatt dette med flyttingen hjem til deg mer seriøst enn han har trodd. 
Skal dere ha noen fremtid må en av dere oppgi hjemstedet. Hvis ikke har dere bare et valg, og det er å gå i fra hverandre. 
 

Anonymkode: 0919f...624

Du har et godt poeng, og det er nok slik jeg tror det er. Han tenkte nok ikke så alvorlig over det, og jeg trodde jeg var tilbøyelig til å få han med. En annen sak er at han aldri har vært her og jeg tenker at jeg vil gi han sjansen til å oppleve plassen før han helt kan ta et standpunkt. Jeg har invitert han på besøk til hjemstedet mitt to ganger nå i juleferien. Det var ikke aktuelt nå før helgen fordi han hadde familietreff og skulle på jobb på mandag, men han har fri igjen fra tor-søn og jeg spurte om han ikke ville komme og feire nyttår her og bli til over helgen, så kunne vi reise tilbake sammen. På den måten fikk han muligheten til å oppleve plassen og gjøre seg opp en mening, men nei, han argumentert emd at han trengte å slappe av. Noe jeg synest er dumt av han. Sa til han at han fikk slappet av om han kom hit. Dette får meg til å tvile, han gidder ikke en gang komme på besøk fordi han synest det blir for stress, hvordan i all verden skal mannen ville flytte? Jeg synest han virker veldig tafatt nå og jeg føler virkelig for å droppe han nå når han forsøker så lite. 

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ofte "vinner" den største byen, men etter hvert som man får barn og trenger større plass, og har fått realisert noen karriereambisjoner el i hvert fall fått erfaring, er det stadig flere som velger å flytte tilbake. Har i alle fall observert at mange flytte fra Oslo til både store og små plasser; der har de besteforeldre og barnevakter til barna, bedre boligmarked og det mange betrakter som sunnere oppvekstsvilkår. Så verdier og prioriteringer skifter med livsfaser.

Om dere begge vil mistrives på den andres hjemplass, er det best å bryte. Men er forholdet unikt bra, må man jo ofre noe. Er det mulig å finne en plass midt i mellom (at det ikke er så langt unna)?

Anonymkode: 4fc66...57d

Spot on! Det er jo nettopp derfor jeg vil hjem. Det er sånn jeg har vokst opp og det er sånn jeg vil leve. Jeg har prøvd storbyen, det har vært artig for en kortere periode, men det er ikke sånn jeg vil leve resten av livete mitt. 

Som sagt er det ikke så lett. Det er ingen bra steder midt i mellom, og selv om vi faktisk hadde flyttet midt på så ville det likevel vært minst 1,5/2 t hver vei til våre hjemsted, noe som blir for langt, da kan vi jo likgodt bo enten i hans hjemby eller hos meg. Og midtpå er et øde sted uten store mulighter. Det er sånn at både han og jeg er tilbøyelig til å bo litt utenfor våres hjemsteder, men geografisk blir det altså da sånn at enten han eller jeg ikke vil være særlig nærmere våre hjemsteder.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært i din situasjon (og delvis er), bare at jeg ønsket å flytte til en annen by enn hjembyen min (har flyttet veldig mye rundt siden jeg var 13, så føler ingen tilhørighet til der jeg oppvokst).

Jeg sa akkurat det samme til han jeg datet/er sammen med; at jeg hadde planer om å flytte sørover, og ikke så for meg å bli boende i hans hjemby hvor jeg flyttet etterhvert. I starten var han veldig åpen for å flytte; han skulle bli med meg, men etterhvert viste det seg at han egentlig ikke ville flytte (hadde nylig fått leil på dette tidspunkt, så trodde først det var "kalde føtter") - han hadde håpet på at jeg skulle ombestemme meg og ville bli boende i hans hjemby. 

Etter litt over 1 år i hans hjemby, flyttet vi. Eller, vi flyttet, men han reiste "på ferie" til sin hjemby og ble værende i flere uker. Til slutt fikk jeg nok, da jeg ble veldig fortvilet over at han ikke engang var villig til å prøve når vi først hadde flyttet, og jeg gjorde det slutt. Han flyttet tilbake til sin hjemby.

1 år etterpå, fant vi tilbake til hverandre. Jeg stortrivdes i byen jeg hadde flyttet til, og hadde faktisk ikke hatt det så bra en plass på lenge. Men da firmaet jeg jobbet for gikk kurs, og jeg ikke hadde sjans til å betale husleie osv uten inntekt, ble det naturlig at jeg flyttet til han igjen.

Jeg har fremdeles lyst til å flytte (noe han vet), men stresser ikke med det da jeg fremdeles er veldig ung, og foreløpig synes det er OK å bo her vi bor. Men hva som skjer når jeg er klar for å virkelig slå meg til ro en plass, vet jeg ikke. Vet bare at jeg ikke vil kjøpe hus og la barna mine vokse opp her vi bor nå. Klarer ikke sette fingeren på det, men det er noe som gjør at jeg ikke ønsker å bli gammel her. Kall meg gjerne rar, men trivsel er viktig. Enten det er hjembyen man vil til eller en annen by.

Så, med mindre du virkelig har funnet mannen i ditt liv, ville jeg flyttet hvis jeg var deg. Skjønner godt hva du mener med at du blir lettere irritert over at han nå ikke vil flytte likevel, fordi det var jeg på min også.. Men om dere ikke blir enige og vil forskjellige ting, må dere rett og slett bare bestemme dere for hva som er viktigst; bosted eller dere. Og slik jeg skjønner det, vil ikke du bli boende, og han er ikke villig til å flytte. 

Det er ekstremt synd og frustrerende at noe slikt skal ødelegge, men slik er det iblant. Og for alt jeg vet, blir det slutt mellom meg og min kjære også fordi vi ikke kommer til enighet.. For nå, kan jeg leve slik jeg gjør nå, så jeg tar det som det kommer. Men for deg, virker det veldig viktig å komme hjem til venner og familie - og da synes jeg du skal gjøre det som føles rett. Han visste hvor viktig dette er for deg fra starten av.

Anonymkode: b88ae...b68

Modig av deg å flytte til han, selv om du stortrivs der du bodde. Jeg håper dere finner en løsning. Om han er mannen i mitt liv er for tidlig å si, for vi har ikke kjent hverandre lenge no og jeg tror dessverre at flyttespørsmålet gjør til at vi ikke tørr å inngå noe veldig seriøst videre fordi det gjør oss så usikre på fremtiden. Så det er også ekstremt vanskelig å skulle finne ut av det. Samtidig er det også derfor jeg vil bryte nå, fordi vi sånn sett er tidlig i datingfasen (Litt over 2 mnd). Men har en bra mann og vi har det bra og hadde ikke det ikke vært for flyttespørsmålet hadde vi nok vært veldig seriøse nå. Han introduserte meg som sagt for noen familie før jeg vi snakket mer om flyttingen og det var snakk om å møte moren hans, men så ble vi litt avventende grunnet denne diskusjonen. Det skal ikke være lett...

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Vi møttes i min hjemby og han hadde hele tiden planer om å flytte hjem. Ettersom det var så langt frem i tid så tenkte jeg ikke så mye på det. Så ble han ferdig med å studere og ville at jeg skulle bli med han til hans hjemby, jeg sa at det var uaktuelt. Han flyttet uten meg, men fant utval han ikke ville leve uten meg og kom tilbake

Anonymkode: 9a2f4...6dc

Interessant at du er den personen som fikk "viljen" din og ikke måtte ofre din by. Det er jo bra at han fant ut av det, men samtidig var du jo ikke villig til å gjøre det samme. Tenker du av og til på at han kanskje ikke trives og vil flytte igjen? Jeg er jo redd for at om han gir etter og flytter, så vil han ikke trives. 

Anonymkode: 0366c...882

[Gjest The damned]

.

 

Endret 1. desember 2016 av The damned

[Jolene]

Noen ganger, må man klare å bo borte fra mamma og pappa. Det kalles å bli voksen. Hvorfor ikke flytte til et nytt sted begge to? Få en frisk start, på et nytt sted dere kan etablere dere på. Høres nitrist ut å måtte flytte tilbake til mamma og pappa når man er voksen. Sånt tøys hadde ikke jeg giddet med en voksen partner.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Jolene skrev:

Noen ganger, må man klare å bo borte fra mamma og pappa. Det kalles å bli voksen. Hvorfor ikke flytte til et nytt sted begge to? Få en frisk start, på et nytt sted dere kan etablere dere på. Høres nitrist ut å måtte flytte tilbake til mamma og pappa når man er voksen. Sånt tøys hadde ikke jeg giddet med en voksen partner.

Hva med å faktisk lese svarene her før du kommer med antagelser om hvorfor vil jeg vil flytte? Det er ikke å bo nærme mamma og pappa som gjør til at jeg vil flytte hjemover, men om mange andre grunner. Dessuten har jeg bodd borte i over 5 år, så jeg har ikke hatt noe problemer med å prøve et annet sted. Dette handlere om hvor jeg vil slå meg ned og få barn. Som jeg har nevnt tidligere så har vi diskutert om å flytte til en helt ny plass, men den løsingen synest ingen av oss er god.

Anonymkode: 0366c...882

[AnonymBruker]

9 timer siden, The damned skrev:

Ja, jeg har vært i samme situasjon og valgte å bli på hans hjemsted.

Jeg trives ikke der og har hatt store problemer med å finne en jobb jeg trives i og som er relevant i forhold til interesser og utdanning. Ikke har jeg blitt kjent med noen og jeg føler at jeg har prøvd alt jeg kan for å trives der.

Samboeren min har jobb og trives godt med å bo der. Han sier at han kan flytte,men er samtidig motvillig og sier ting som at han ikke forstår hvorfor det skulle være bedre å bo et annet sted og tror ikke på at mulighetene for jobb vil være større på et større sted.

Jeg begynner å bli møkklei, men jeg er jo glad i han og ønsker at vi skal være sammen. Det at jeg ikke trives tærer på forholdet,men det virker ikke som det plager han spesielt mye. Han snakker om å kjøpe hus, og spør aldri hva jeg vil. Jeg har ikke lyst til å avslutte forholdet,men kanskje det er eneste utvei.  Anbefaler i hvert fall ikke å bli boende på et sted man ikke trives,selv om den man er sammen med gjør det.

Edit: Oj, den skulle være anonym. Jaja.

 

Så trist at det skal bli sånt. Trivsel er kjempeviktig Synest ikke det høres ut som han bryr seg så mye om hva du vil. Diskuterte dere dette mye før dere ble boende på hjemstedet hans? 

Anonymkode: 0366c...882