Stefaren min har kreft

[AnonymBruker]

Det er rart å tenke på. I jula i fjor satt jeg å lurte på når stefaren min skulle dø. Han fikk diagnosen spiserørskreft i midten av desember, og hele jula var rar siden svulsten i spiserøret var så stor at han ikke kunne spise noe med klumper.

ett år har gått, jeg har bare grått en gang over diagnosen hans, men nå tenker jeg at det kanskje er siste nyttårsaften med han.. Min mor er veldig lukket egentlig over hvor alvorlig det kanskje er. Jeg har forstått det som at de selv ikke vet om han dør med eller av kreften, men jeg går med en konstant redsel for at han skal dø av kreften. Herregud, han har ikke blitt 60 enda, og vil kanskje ikke leve i så mange år at han blir det heller (er 57 nå). Jeg er så redd for å miste han. Jeg har så lyst til å gråte lenge, men klarer ikke. Jeg vil ikke gråte foran noen av foreldrene mine. Orker ikke foran pappa, og mamma vil jeg ikke at skal måtte trøste meg. Jeg føler på en måte jeg må være sterk.

før når jeg hørte om kreft så var det liksom greit å høre om det. Jeg forstod jo at det er jævli å ha noen i familie med kreft. Tante døde jo av det når jeg var rundt 6 år, men nå ser jeg det på en annen måte. Alle nyheter om folk som betaler i dyre dommer for å bli kvitt kreften skremmer meg. Jeg blir sint fordi ikke disse behandlingene finnes i Norge. For ett år siden ville jeg synes det bar dumt og fælt, men ikke blitt sint. Jeg orker ikke snakke med venner om det, selv ikke bestevenninna mi som jeg sier alt til. Jeg føler ingen vil forstå det utenom de nærmeste, og de vil jeg ikke belaste med det. 

Det verste med å være hjemme hos mamma nå i jula er maten. Min stefar har ingen smak omtrent. Mat smaker vondt, og det er så trist. Han får så dårlig humør av det, og man innser virkelig hvor viktig mat er, spesielt i jula. Det er ingenting vi andre kan gjøre heller, utenom å snakke minst mulig om mat. 

Jeg har vært hos psykolog, og prøvd det, men har ikke hjulpet noe. Det gjorde bare alt værre siden jeg tenkte mer på det da. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette, er vel mest for å få det ut. Kanskje noen vet om han vil overleve eller ikke. Ikke vet jeg. Føler egentlig jeg har starta en form for sorgprosess. I ett år har jeg forberedt med på at han skal dø, og jeg forbereder meg fortsatt. Før trodde jeg min bestefar på 90 var den som skulle dø først, nå vet jeg ikke om han eller min stefar lever lengst lenger. Det er vondt, og jeg føler meg ensom i alt dette. Jeg er 22 år, og venter på at stefaren min skal dø. Det skremmer meg. Jeg skulle gjort så mye annet.

Anonymkode: f5202...caf

[Gjest Honeyblossom]

Uff, jeg skjønner så godt hvordan du har det. Stefaren min fikk kreft da jeg var 14. Det var helt tilfeldig at det ble oppdaget. Han ble innlagt med blindtarmsbetennelse og under undersøkelsen fant de også ut at han hadde kreft i tynntarmen. De to årene han var inn og ut av sykehuset var helt forjævlige. Å se han sakte visne og tanken på at du ikke vet om han skal overleve eller ikke er grusom, men det er viktig at dere rundt han er sterk. Skulle ønske jeg kunne vært hos deg og gitt deg en klem og sagt alt kom til å gå bra.

[AnonymBruker]

14 timer siden, Honeyblossom skrev:

Uff, jeg skjønner så godt hvordan du har det. Stefaren min fikk kreft da jeg var 14. Det var helt tilfeldig at det ble oppdaget. Han ble innlagt med blindtarmsbetennelse og under undersøkelsen fant de også ut at han hadde kreft i tynntarmen. De to årene han var inn og ut av sykehuset var helt forjævlige. Å se han sakte visne og tanken på at du ikke vet om han skal overleve eller ikke er grusom, men det er viktig at dere rundt han er sterk. Skulle ønske jeg kunne vært hos deg og gitt deg en klem og sagt alt kom til å gå bra.

Tusen takk! Det er kanskje det verste med alt. Ingen kan si at det går bra, for ingen vet. Nå har jeg forstått at flere med spiserørskreft kan leve i flere år etterpå, men vet ikke om det gjelder han. Nå har han heldigvis ikke mer spredning enn en liten i leveren som han fikk før han starta på cellegift, men skremmer meg at det det siste halve året har stått rolig. Det har ikke blitt bedre, men stått rolig. Selv etter skifte av cellegift.

Anonymkode: f5202...caf